Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.
Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.
Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.
Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.
Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.
Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!
Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.
Da jeg flyttet hit i huset arvet jeg det gamle, flotte og dyre stereoanlegget til far. Det er så flott at mor forteller om hvordan han solgte det til oss var med hjem, for å sette det opp og fortelle hvordan høytalerne måtte stå. Jeg er ikke sikker på merket, annet enn at de ikke selger det lenger, men jeg er sikker på at det er en veldig flott lyd og gir en veldig flott lyd, så lenge det virker.
Men det var hele tiden en del problemer med det. Forsterkeren gikk lett varm, og om man glemte å skru den av etter bruk, eller ignorerte det, så gav den fra seg en bankende lyd. Ofte måtte den inn til service og reperasjon, annerledes min NAD fra studenttiden, som har virket ufortrødent siden jeg kjøpte det på midten av 90-tallet. Nå i høst streiket den for godt.
Så det var å kjøpe en ny. Valget falt på NAD C388 med bluesound. Jeg liker at når jeg først kjøper, så skal det være skikkelig. Den er kjøpt på HiFi-klubben, og det var helst prisklassen som gjorde at jeg falt på denne. I samme prisklasse var det en ren analog forsterker. Disse kan kobles til digitale bokser og duppedingser for å spille av Spotify og andre tjenester fra nettet, men jeg valgte å heller ha dette innebygd i selve spilleren. I tillegg utvidet jeg med bluesound, selv om jeg egentlig ikke har bruk for dette ennå.
Min bruk av spilleren er klassisk musikk og klassisk rock og populærmusikk. Musikk betyr mye for meg, så jeg vil gjerne at det skal være skikkelig, og jeg er villig til å investere litt også for følelsen av at det jeg hører er bra. Jeg er vokst opp med CD, og bruker ennå CD. I små perioder har jeg hatt Wimp, Tidal og Spotify, særlig når det har vært velkomsttilbud, men denne måten å spille av musikk på, er ikke for meg. Jeg liker å eie musikken. Og jeg liker følelsen av å spille av en CD jeg selv har kjøpt. Men jeg er ikke fanatisk, og har selvfølgelig som alle andre stor glede av at enorme mengder bra musikk nå ligger fritt og lett tilgjengelig på forskjellige nettjenester.
At et så dyrt anlegg spiller bra er en selvfølge. Teknikken har beveget seg siden far kjøpte sin forsterker på 90-tallet. Den viktigste endringen er at dagens teknologi produserer samme kvalitet for atskillig mindre kraft, slik at strømforbruket går ned og varmeutviklingen ikke er så stor. Således har denne forsterkeren ingen av de problemene den gamle hadde. Den blir aldri varm, og den skrur seg av selv om man skulle glemme å gjøre det. Lyden er helt utmerket.
Det var lite grann problemer for meg å koble den til, og sette den opp til å virke. Årsaken er ganske banal, spilleren står naturlig nok med koblingene inn mot veggen vår, og i dårlig lys koblet jeg ledningene til phono-utgangen. Da blir det ulyd. Denne utgangen er den første, og den som er naturlig å koble til når man ikke ser skikkelig, så her er en ubetydelig detalj de kanskje kunne gjort annerledes. Når koblingen først er gjort, virker det selvfølgelig helt fint og uten problemer.
Bluesounden er vanskeligere å få til. De har montert et kort for meg, til et par tusenlapper, og jeg har lastet ned en app for å få det til å virke. Men jeg har ennå ikke greid å koble det til nettet mitt. Jeg har prøvd litt, og også hatt en kyndig venn på besøk, men vi får det bare til å virke på Bluetooth. Her hadde jeg nok greid det, om det bare hadde betydd noe for meg. Så lenge jeg spiller musikken fra analog CD, er det imidlertid ikke så viktig, og jeg lar det være til det kommer over meg igjen. På sikt, og i en annen livssituasjon, tenker jeg kanskje å spe på med litt trådløse høytalere rundt i huset. Den muligheten tilbyr Bluesound.
De som går og tenker på det, og har råd til det, kan trygt kjøpe.
I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.
Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.
En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.
Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.
Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.
Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.
Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.
I dag leste jeg anmeldelsen til Audun Vinger om den nye platen til Bob Dylan. Vinger er anmelder av typen som vil ha et sterkere forhold til musikk, og til anmeldelsene av den. Men til Dylan er ikke forholdet noe særlig sterkt, noe han selv innrømmer. Det resulterte i en anmeldelse som var ganske lite treffsikker, uansett hvordan platen måtte være. Jeg tenkte at dette kan jeg gjøre bedre, og bestemte meg for å sette i gang.
Dylan etter årtusenskiftet har vært ganske broket. Jeg er stor fan, jeg mener det er kjempegreier mye av det han har gjort. Studioalbuene Love and theft (2001), Modern times (2006) og Together through life (2009) er ujevne. Modern times er en perle, med gripende Working man’s blues, vakre When the deal goes down og intense Ain’t talking, skjønt i denne platen har nok Dylan lånt mer av sine inspirasjonskilder enn han helt kan slippe unna med. Setter man originalen og Dylan ved siden av hverandre, ser man at det er temmelig plagiat. Eller Modern times. Jeg skal ikke gå inn i alle diskusjonene rundt dette, særlig når jeg skal skrive om en annen plate.
Utenom disse platene har Dylan gitt ut juleplaten Christmas in the heart (2009). Det er også en studioplate, men den stiller seg litt på siden av de andre, siden det ikke er Dylan selv som har laget sangene. I tillegg kommer Tell tale signs (2008), bootlegseries nr 8. Den er et mesterverk. Nå teller jeg ikke med liveinnspillinger og forskjellige slags samleplater.
Til sist har han vært plateprater i radioshowet sitt: Theme time radio hour. Det er briljant. Dylan er vittig og mangetydig i stikkene sine, og musikken som blir spilt er ubetalelig. Dette showet er også med på å gjøre det kjekt å være fan av Dylan også nå.
Ved første gangs gjennomhøring er det klart at det er juleplaten denne ligner mest på. Det gjelder særlig de første sangene. Siden overtar de mørke historiefortellende sangene andre kritikere har omfavnet. Disse markerer denne platen som noe litt eget, i hvert fall tekstmessig. Dylan blir mindre personlig enn han har vært før, og heller ikke så samfunnsengasjert.
Duquscene whistle
Artig intro. Skifter så karakter. Dylan synger som på juleplaten. Herlig.
Soon after midnight
Denne sangen minner om dem som er særlig på Modern times.
Narrow way
Her er Dylan liksomkul. Det kler ham. Det er også et kult arrangement rundt ham. Stilen er som den er på Love and theft.
Long and wasted years
Dette hører jeg øyeblikkelig er en kjempesang. Den vokser også ved hver lytting. Dylans karakteristiske kråkesynging dekker over at dette er en riktig gripende tekst. Slik er det også i livet. Man kan late som man kan tulle med tingene, men det som er sterkt, det er der.
Pay in blood
Denne virker å være platefyll. Det er en litt halvhjertet utgave av en litt halvhjertet sang.
Scarlet town
Scarlet town er artigere enn Pay in blood, og løfter seg ved gjentatte høringer. Her er vi også ved en av de episke fortellingene platen har mange av, og en av dem som gjør at denne platen er kalt en av Dylans mest blodige.
Early Roman kings
Denne har jeg hørt litt på. Den ble tidlig lagt ut på youtube. Her er Dylan det man kan seg selv, sånn han har blitt, og sånn han lager musikk. Denne kunne funnet sin plass på Together through life, om den hadde hatt en litt annen tekst. Det er god, gammel oppskrift, setninger som snerres ut, og et lite bluesriff etterpå. Her er ikke mye melodi, ikke mange akkordskifter. Dylan gjør som vanlig ikke noe forsøk på å synge vakkert. Med den gamle kråkestemmen han nå har, er det kanskje like greit. Teksten på sangen er artig, men den har ikke noe å melde. Det trenger man kanskje ikke ha heller, når man passerer 70. Da får andre ta seg av meldingene, mens en selv har det så artig og greit en kan.
Tin angel
Enda en episk sang med en lang historie.
Tempest
Dylan har skrevet mange lange sanger opp gjennom karrieren. Noen av dem er definitive klassikere, som Sad eyed lady of the lowlands, fra Blonde on blonde (1966). Noen av dem er litt forglemmelige, som Highlands, fra Time out of mind (1997). Og noen skulle vært klassikere, men er det ikke, som ‘cross the green mountain, fra Tell tale signs (2008). Denne er også lang, 13,54 står det registrert hos meg. Kanskje kunne man fylt på med flere sanger i samme gate, Desolation row (Highway 61…Revisited, 1965), Sara (Desire, 1975), Dylan bruker ofte en lang og ettertenksom sang til å avslutte platene sine. Tempest avslutter ikke platen, men er varslet å være i samme gate. Det er en melodilinje som går igjen og igjen, og vers på vers på vers. Det er som en vanlig sang, bare at det ikke tar slutt. Tempest skiller seg imidlertid litt ut, med at denne er veldig lyttevennlig. Det er ikke noe krevende med denne sangen (annet enn at det varer så lenge). Den er behagelig å høre på. Anmelderen i Rolling Stone skriver at melodien er irsk, noe den utmerket kan være. Akkordskiftene er fra grunntonen til kvarten og kvinten, det enkleste som er. En myk gitar har en lett, oppstigende bassgang, i samme toner som sangen går i. Det er sang som åpner for allsang, om det bare var mulig å huske teksten.
Vi må nok kanskje ha med at det er en fin protest med den glade og behagelige melodien, og den forferdelige teksten. Det er Titanic som synker, skipet som ikke kan synke.
Roll on John
Dette er en vakker sang tilegnet John Lennon. Et hammond-orgel (om jeg betegner instrumentet med sitt rette navn) holder stemningen. Dylan synger så fint han kan i refrenget. Det er alltid gripende. En mengde tekstlinjer har referanser til Beatles og John Lennon, linjer han skrev, eller kunne ha skrevet.
*
Til de av de som har lest Vingers anmeldelse vil jeg bare si at det slett ikke er nødvendig å ha «kontroll over alle referanser, enten det er Shakespeare, uutgitte demoer eller nedstøvede 78-plater» for at det skal være «mye å hente i tekstene». Dylan bruker svært lite Shakespeare, jeg skjønner ikke hvor Vinger har dettte fra, og det er heller ikke sånn at man må kjenne referansene for å forstå hva Dylan mener. Det er heller slik, at når man kjenner referansene, skjønner man bedre hvordan Dylan er i stand til å skrive som han gjør.
De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.
Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.
Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.
Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.
Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.
Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:
Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!
Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.
Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.
De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.
La-la, la-la-la-ka, oh-oh!
Smått e godt!
Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det
Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.
Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.
For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!
I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.
I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.
Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.
Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.
For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.
Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.
Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.
Vent på meg er laget for å avslutte konserer.
Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.
Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.
Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.
Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.
Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.
Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.
Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.
Eg lige å fyga, men ikkje å landa!
Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.
Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.
Bob Dylan har kommet med ny plate, og jeg har naturligvis kjøpt. Jeg kommer til å legge ut min vurdering av den her, etter hvert som jeg får hørt den.
På omslaget står «Beyond here lies nothin», «Life is hard» og «It’s all good» fremhevet på et klistermerke. Det er ikke de sangene jeg umiddelbart først legger merke til.
Det høres på meg ut til å være en ordentlig god-plate, slik man kan lage når det ikke betyr så mye lenger, når man ikke har så mye å bevise, og bare kan ha det gøy. Bob Dylan er optimistisk og glad, og koser seg med musikerne og med sangene sine. Og hva mer skal man egentlig forlange av en plate?
Beyond here lies nothing
Åpningssporet er som åpningen på en konsert med Dylan. Man vet aldri hva som kommer siden, og man har litt følelsen av at orkesteret spiller mest for sin egen del. Ingenting galt i det.
Life is hard
Dette er en nydelig sang. Det er skjønt å høre den aldrende Dylan synge inderlige kjærlighetssanger, inderligere enn han noensinne har sunget dem, faktisk, aldri på 60-tallet la han så mye i det, som her. «Admitting life is hard/Without you near me» sier han, og mener det.
My wife’s home town
Dette er mer et pausespor.
If you ever go to Houston
Denne høres ut som en hit. Det er en herlig følelse i den, med Dylan som synger søvning, og et trekkspill som gjentar en fin og smått sugende rytme.
Forgetful heart
En sang som foreløpig er litt anonym, men som har litt potensiale høres det ut som.
Jolene
Dette er en til av sangene med en god følelse, der det høres ut som om Bob Dylan og musikerne koser seg. Musikalsk revolusjonerende er det ikke, men artig å høre på er det.
This dream of you
Dette høres ut som en ny hit. Det går sakte og sugende igjen, jeg føler sol og hatt, en søvnig gjeng som sitter og spiller for seg selv et land og et sted det er støvete og varmt. Rytmen er lekende holdt igjen, nei, dette er en gøy sang. Dette er min favoritt så langt på platen.
Shake shake mama
Denne sangen er litt anmasende.
I feel a change comin’ on
Denne sangen har en intro som bringer tankene tilbake til Dylan på sent 70-tall eller første halvdel av 80-tallet, men det er bare helt til å begynne med. Når han synger, er det dagens Dylan som synger. Sangen er litt anonym.
It’s all good
Siste sangen er en rask en, men særlig bra er den ikke, synes jeg.
Alt i alt en hyggelig plate fra en stadig aktiv Bob Dylan. Den kommer ikke opp mot mesterverket Tell tale signs, og heller ikke står den seg mot studioutgivelsene han har gitt ut siden Oh’Mercy. Men det overgår klart det han holdt på med før Oh’Mercy, på 80-tallet, dette er en skikkelig plate det er verdt å ha. Det er første inntrykket.
Jeg skrev i denne posten her om den første av de to platene i Bob Dylans Tell tale signs. Plate nummer 1 har flere studieopptak av sanger som aldri ble utgitt og alternative studieversjoner av sanger som ble det, mens plate nummer 2 har mer live og cover. Det er ikke så ofte man får høre Dylan gjøre cover, han har jo nok å ta av selv. I mange av versjonene man får kjøpt nå, er det bare disk 1 som følger med, og dette er også den sterkeste disken. Men disk 2 er også lett verdt de knappe ekstre 15o kroner den måtte koste. Og har man muligheten til å kjøpe begge samlet, er det ingenting å nøle etter.
Som alle Dylans bootleg-plater – i hvert fall dem som ikke er rene liveplater – inneholder den både skatter og kuriositeter. Denne disk 2 av volum 8 skiller seg ut ved å ha flere av de siste. Her er mange sanger med en uhøytidelig Bob Dylan, som gjør karnevalsopptredener med egne og andres sanger. Dylan har jo ry på seg for å skrive sanger med stor troverdighet, og mange av hans aller beste sanger er selvopplevd, eller selvfølt. Men ikke et øyeblikk vil jeg tro at Dylan har følt eller tenkt som karakteren som synger «Can’t escape from you», for eksempel. Og mot slutten av platen er coverlåter av liv i hvert fall ikke Bob Dylan har levd.
Sjangermessig spenner det fra conutry, blues og Dylans egen stil fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, litt singer-songwriter type sanger i stil fra 40- og 50-tallet er det også, likeledes den enda eldre musikken Dylan har lagt seg til med Love and theft og Modern times.
Men midt i all denne leken og moroa, kommer plutselig sanger med sterkt alvor og overbevisende utført. «Ring them bells» har aldri jeg hørt bedre enn her, og til slutt viser Dylan sin styrke ved å avslutte med en av de sangene han har skrevet, men aldri plassert på en offisiell plate. Den heter «‘Cross the Green mountain», og handler om den amerikanske borgerkrig. Sanger som dette viser at Dylan også etter år 2000 er blant de aller beste artistene vi har, også når det gjelder å skrive nye sanger.
Mississippi
Denne platen begynner med en enda mer nedstrippet versjon av denne hiten fra Love and theft. Her er den i en seig, tilbakelent versjon, der rytmen liksom er holdt igjen, og Dylan søvnig snøvler frem teksten som er like bra her, som i alle andre versjoner av sangen. Og selv den søvnige Dylan lyser opp over tekstlinjer som:
But my heat is not wary/It’s light, and it’s free/I got nothing but affection/for those who sailed with me.
32-20 Blues
Dette er en outtake fra platen «World gone wrong», en samling Cover-låter som gav ut i 1993, og en plate som ikke kan regnes blant hans beste (skjønt, det er den eneste av platene hans som har vunnet en grammy – for «best traditional folk album»), og som jeg heller ikke har. Det er Robert Johnsen som har originalen, til denne enkle blues-sangen Dylan fremfører alene med et munnspill og en gitar. På denne bootlegplaten hører den fint hjemme, men stikker seg ikke frem.
Series of dreams
Dette er en sang som mange kjenner fra den første bootlegserien, 1 – 3, som kom ut i 1991. Bob Dylan hadde da nettopp gitt ut «Oh Mercy», der han samarbeidet med Daniel Lanois, som også er kjent fra sitt samarbeid med U2. I 1991 gav U2 ut Achtung baby, og var nokså på høyden av sin karriere, og hadde vel strengt tatt levert sine beste sanger. Jeg fikk min første U2-plate, Zooropa, i 1993, og min første av Dylan, «Oh Mercy», i 1994, da jeg flyttet på hybel i Bergen. Jeg kjøpte flere plater av U2, enn av U2 (hvem kan forstå det), og hadde en god stund bare «Oh mercy» og «Highway 61… revisited» av Dylan. Den første bootlegserien til Dylan er en uovertruffen skatt, her er en samling som langt på vei overgår platene hans, og en sang som «Series of dreams» kommer litt bort i det selskapet. Men det er også vanskelig å mislike den fullstendig, for dette er den sangen der Daniel Lanois får Bob Dylan mest til å ligne U2. Den har det drivet og det trøkket U2 var kjent for på den tiden (nåvel, nesten), og har kan man kanskje si også Bonos enkelhet i tekstene. U2 ville kunne gjort denne til en hit. Hos Dylan er den en kuriositet, og versjonen her på volum 8, ligner på den på volum 3, men har en litt enklere produksjon.
God knows
Dette er også en sang som ikke fant veien til «Oh Mercy». Jeg synes egentlig den ligner mer på sangene fra «Empire burlesque», der den ville passet veldig godt. Dette er en fase i Dylans karriere der man må være god fan for å like ham, vil jeg si. Han synger med sin mest 80-talls kråkestemme, og har verken melodi eller tekst som utpeker seg noe særlig. Sangen ble for øvrig gitt ut i en annen versjon på platen Under the red sky, enda en plate jeg ikke har.
Can’t escape from you
Denne her høres mest av alt som en spøk. Det er klassisk, enkel appeggiorulling på pianoet – av alle ting, ikke en gang gitaren – a’la «Everybody hurts» og «Unchained melody», det er så vakkert at det blir litt komisk. Og Dylan trykker på med svulmende grøt-stemme, han går inn i en rolle for å spille denne sangen. Det er som om han spilte en film, og dette er en sang den han spilte ville laget. Sjelden Dylan er så udelt morsom.
Dignity
Dignity er også en av sangene Dylan ikke fant plass til på «Oh Mercy», og det er nok den mest kjente og den beste av dem. Den ble offisielt utgitt på Unplugged, fra 1994, i en livlig og oppkvikket versjon. På disk 1, av denne dobbeltplaten «Tell tale signs», er det en langt vakrere, og roligere demoversjon, med Dylans stemme ledsaget bare av et piano. Her på disk 2 er det en oppfrisket versjon igjen, med en klassisk bassang langt fremme i produksjonen. Melodien skjuler litt for teksten i disse raske versjonene, mener jeg, og foretrekker den rolige.
Ring them bells
Dette er et live-opptak fra the supper club i New York, 17. november 1993. Det er en kjempeversjon av en flott sang, som faktisk fikk plass på «Oh’ Mery», i motsetning til flere av de andre sangene her. Det er noe eget når Dylan synger som om han mener det. Ordene faller jo så lett for ham, så det kan nok være lettere å skrive dem, enn å ytre dem noen ganger. Her er han imidlertid helt inspirert, og synger sårt og inderlig at klokkene må ringene, som de virkelig må det, og da blir dette en sterk sang. Spesielt i mellomspillet. En og annen «yeah» fra publikum, bringer også inn den rette komikken.
Cocaine blues
Nok et karnevalsnummer fra Bob Dylan. Det er en liveversjon fra 24. august 1997, i Wien, der Dylan fordreier stemmen til det ugjenkjennelige (eller helt gjenkjennelige). Sangen er en gammel bluesklassiker (det er ikke den raske, kvikke, som Johnny Cash er kjent for, det er en annen sang), som her blir fremført litt nedpå, med få instrumenter, steelgitar og akkustisk stål. Det er en blues av typen man føler alltid har vært skrevet. Så kommer Dylan med stemmen, og gjør sangen alt annet enn troverdig. Jeg nekter å tro annet enn at nettopp det er meningen. Denne sangen er laget på avansert gøy. Og jeg skal ikke være den som sier noe annet enn at det fungerer.
Hey baby! better come here quick/That old cocaine, is making me sick! er vel aldri sunget morsommere, hesere og stemmeløsere. Legg også merke til en skikkelig akkustisk stålstrengssolo fra Larry Campbell. Og som den gode blueslåt den er, er den omtrent uten grepskift.
Ain’t talkin
Denne sangen fra Modern times er en av de mørkeste Dylan noensinne har laget, og her på bootlegen er den enda mye mørkere enn i originalen. Sangen varer i godt og vel 8 minutter, med gjennomgående refreng «Ain’t talkin, just walkin», og allerede i første gjør han det er klart at han er «walking through streets that are dead». På Tell tale signs er melodien enda mer i tråd med teksten, enn i originalen, her er knapt en akkord som ikke er i moll (den går i G#m, C#m gjennomgående), skumlere, mørkere, og med en sugende bass og et komp som dunker av gårde som litt for raske hjerteslag. Det passer til den dystre teksten. Dette er gjentatte knytteneveslag mot brystet.
Ain’t talkin’, just walkin’
Carryin’ a dead man’s seal.
Heart burnin’, still yearnin’
Walkin’ with a toothache in my heel.
The suffering is unending;
Every nook and cranny has its tears.
I'm not playing, I'm not pretending,
I'm not nursing any superfluous fears.
I kontrasten med de artige sangene den er omgitt av, gjør den litt av en kontrast og skiller seg voldsomt ut.
The girl on the greenbriar shore
Dette er live fra 1992. Bob Dylan er alene med gitaren, i denne klassikeren. Dette er inspirasjonen til Dylans egne «Red river shore», som han leverer på disk 1 av disse bootlegene i volume 8. Både i tekst og melodi er Dylan helt overlegen, og jeg kan vanskelig se hvordan de to sangene i det hele tatt kan sammenlignes.
Lonesome day blues
Dette er en live versjon fra 1. februar, 2002, i Sunrise, Florida. Det er blues, og det er bandet som gjør den. Tony Garnier og Georg Recile er stødige på rytmeinstrumentene, og Larry Campbell og Charlie Sexton tar seg av rytmeinstrumentene i en sang som bygger seg voldsomt opp. Det er en del av den nye humoren med de senere Dylankonsertene, der Dylan selv er den suverent dårligste musikeren, men det likevel er ham som lager sangene og arrangementene. Sangene svinger vanligvis mye mer live, enn i studio. Og denne sangen fra Love and theft er ikke noe unntak. Men jeg foretrekker dog «High water (for Charlie Patton)» fra disk 1, der teksten også gjør seg i kråkestemmen til Dylan blant de mestrerlige musikerne.
Miss the Mississippi
Og så blir stemningen tatt ned igjen, med denne pussige og vakre sangen av Bill Halley, som Jimmy Rodgers har laget, og som Bob Dylan her gjør en cover av. Den begynner med en liten munnspillsolo, litt enkel gitar, bassen kommer inn og i bakgrunnen høres trillende mandoliner. Så kommer Dylan med sin mest inderlige fløtestemme, og synger om et liv han aldri har hatt. Men vakkert er det.
The lonesome river
Her er enda en cover, muntrere og raskere, hvor Bob Dylan får vokalhjelp av Ralph Stanley. Dette er ordentlig country, og Ralph Stanly er egentlig den eneste som har stemme til å bære det.
‘Cross the Green Mountain
Platen og samlingen slutter med en monumental sang. Det er Ted Turner som skal lage en TV serie om den amerikanske borgerkrigen, og får Bob Dylan til å skrive en sang til den. Dette er ikke den unge, aggressive Dylan med «Masters of war» og «Times they are changing», dette er den aldrende Dylan som lavmælt legger ut om krigen i all sin gru. Det er gjort mange ganger før, men Dylan går til oppgaven med en friskhet som gjør at man føler redslene fra 1861 og 1865 like forferdelige og meningsløse som om de skulle være i dag. Sangen varer i godt over 8 minutter, går i B-moll, og ruller og går vakkert og sterkt og lenge, og lar Dylan hviske ut den ene sterke tekstlinjen etter den andre, mens Larry Campbell spiller fiolin og Benmount Tench spiller orgel. Dette er en sang man kan få vondt i hodet av.
I’m ten miles outside the city, and I’m lifted away
In an ancient light, that is not of day
They were calm, they were blunt, we knew ’em all too well
We loved each other more than we ever dared to tell
En helt grei blogg 