Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

Kunne jeg elske Borussia Dortmund?

Den første finalen i serievinnercupen jeg hadde noe forhold til var Hamburg – Juventus i 1983. Jeg var ni år. Italia var verdensmestere, og Juventus hadde i tillegg Platni og Boniek. Hamburg hadde ikke engang lenger Kevin Keagen. De var ingenting. Alt de hadde av navn verdt å huske var Hurst Hrubersh, villdyret. Et navn det passer å stave feil. Den gang navnene på de tyske spillerne var like motbydelige som spillestilen. Hamburg vant 1 – 0. Villdyret laget målet.

Det var det mest uforståelige resultatet jeg hadde sett med egne øyne. Det kan bare måle seg med Vest-Tyskland – Ungarn, 1954. 3 – 2. Alltid er det tyskere med i fotballresultat man siden skulle hatt lyst til å forandre.

Jeg ventet i 14 år på sjansen for revansj. Det var Juventus – Borussia Dortmund i finalen i det som nå heter Champions league. Det var akkurat som i 1983, Juventus var helt overlegne på papiret, de var uovervinnelige og vel så det. Midtforsvaret var umulig, Ferrara og Montero, på midtbanen hadde de Deschamps til å vinne ballen og Zidane til å utføre magien etter arven fra Platini, selv når kapteinen Conte var skadet var midtbanen så god som man kan sette den samme. Fremme i angrep hadde de lille og lette DePiero, og tanksenteren Vieri, i tillegg til alle reservene som figurerte fast i landslagstroppene til landene sine. Borussia Dortmund bestod stort sett av fallerte Juventus-stjerner, spillere som ikke lenger var gode nok for de beste.

Borussia Dortmund vant 3 – 1. Uretten går sin gang. Jeg har hatet alt tysk og heiet på motstanderen alltid siden.

*
Det vil si, det har utviklet seg. Det er ikke det samme nå. Fotballen er ikke den samme, og jeg er ikke den samme. Jeg forstår litt for mye av verden og vet litt for godt hvor pengene kommer fra. Den ryddige og rene barneverdenen fra 80-tallet, og som hang igjen på 90-tallet, den gjelder ikke lenger. Tyskland har ikke vunnet noen ting siden år 2000. Spania er verdensmestre og Europamestere.

Det er bare å ta en titt på historien. De gangene Spania har vært i førersetet, har det ikke stått særlig godt til. De krasjet med Sør-Amerika og hentet gullet der til Europa på 1500-tallet. De etterlot seg genmateriale der som har ført til spillere som biter. Fra Spania kommer ingenting av kultur. De er Europas syke bror, om ikke Tyrkia hadde tatt seg av rollen. De skal alltid, alltid, alltid bli satt på plass av Europas egentlige stormakter. Selv med all verdens gull og hele Sør-Amerika på lag, skal de trekke seg tilbake i hjørnet sitt og pleie seg selv når det trekker seg til finalerundene.

Gjennom hele 1900-tallet vant ikke Spania noen ting (annet enn noen lokale Europamesterskap, med prestisje som en firenasjonersturnering). Spanske lag vant riktignok Europacupene, men det var General Franco og import. Det er så stygt som det blir. 20 år etter krigen, hyller verden propagandaseieren, og har gjort det i all ettertid. Real Madrid på 50-tallet var et stjernelag. Men det var et stjernelag bygget opp av fascister. Andre lag besto av lokale helter, Real Madrid kunne forsyne seg av verdensstjerner (ofte på flukt, som Puskas fra borgerkrigen i Ungarn), finansiert av et regime som få år tidligere bombet sin egen befolkning. Hvor begeistret ville vi vært for et stjernelag fra Syria, Al Damaskus?

Riktignok er.det vanskelig å mislike Spania av i dag, og ingen vil vel la seg overbevise av argumentasjon om at Italia av 1982 er å foretrekke fremfor Spania av 1982. Så er heller ikke fotball argumentasjon og fornuft. Den fungerer bare når det kun er følelser. Det er vel derfor den står aller sterkest blant uutdannede og arbeidere, mens akademikere og overklassen alltid vil ha et litt distansert forhold til den. De later som de er begeistret. Men de får det ikke til for seg å la verden gå under etter et nederlag, slik en ekte fotballtilhenger gjør. De tilgir favorittklubbem alt. Dommeravgjørelsene er alltid riktige når de går i rette lags favør, og alltid vanvittige ellers.

Det er en del med at verden er i orden for meg at de rette lagene vinner de store fotballturneringene. Nå sist vant Spania 4 – 0 over Italia. Det var en kniv rett i hjertet. Det var urettferdighet satt i system. Jeg var selv i Kiev, der finalen gikk, og så det. Det vil si, jeg så så langt det gikk å holde ut, og gikk så nedtrykt hjem til vodka. Spania, kaoslandet, som alltid må ha hjelp fra Italia for å få til noe. Selv Columbus var jo italiener. Nå står Spania igjen som verdens suverent beste fotballag.

Det er ikke tid nok igjen av menneskehetens historie til å gjøre opp igjen den urett som har skjedd. De spanske lagene har allerede vunnet for mye. De skulle få sin straff i årets Europacup. Men både Barcelona og Real Madrid har marsjert fram, de har slått ut AC Milan og Manchester United, Milan som nå er i ferd med å drive økonomisk lovlig. Det var ikke italienske lag igjen til å stoppe dem.

Det var bare to tyske. Tyskland, landet som nå er Europas motor, økonomien som holder alle andre oppe. Spania, som mottar penger fra tyske skattebetalere for å fylle på med stjerner til Barcelona og Real Madrid. Hvor har de to klubbene fått pengene fra, til å utføre de dyreste handlene i fotballhistorien? Alltid har de største stjerne gått til Spania. De har aldri gått til Tyskland. Der driver man ordentlig. Man er ikke i nærheten av å finne tilsvarende skandaler der, som i et hvilket som helst annet fotballand.

Tyskland har alltid vært lette å hate, man hater alltid den som er størst og sterkest, og det er alltid irriterende når de man misliker mest, er best. Ikke før var Tyskland samlet, før de like godt startet to verdenskriger mot alle oss andre. Det var selvsagt å overdrive. Det er likevel noe trygt og godt når det er Tyskland som har kontrollen. De er veldig irriterende, men det er i hvert fall noe ordentlig over det de holder på med.

Hvem vil vel la seg styre av Spania? El classico blir det aldri på Wembly. Det blir Der Klassik, Bayern München mot Borussia Dortmund. To tyske industriland forsterket med polakken og hollendere, men tysk kontroll. Det er egentlig greit Tyskland på ny får kontrollen over Europa. Det er som de strenge lærerne våre når vi er små. Vi misliker dem, og ønsker dem vekk. Men vi ønsker dem snart tilbake når de er borte, for det blir bare kaos uten dem.