Christmas in the heart, av Bob Dylan

På hellige tre kongers dag eller trettende dag jul poster jeg Bob Dylans juleplate: Christmas in the heart. Den passer aldeles glimrende til hva jeg skrev om 13 dag jul i fjor, og det er vanskelig å se for meg at noen plate noensinne skal toppe denne som en juleplate av helt spesiell betydning for meg.

Det skyldes ikke bare at jeg mesteparten av mitt voksne liv har vært stor fan av Bob Dylans musikk. Denne platen har lite med hans musikk å gjøre. Eller, den har bare forbindelsen at Bob Dylan ofte gjennom karrieren plutselig har valgt å gjøre noe han aldri har gjort før, og at coverversjoner av kjente julesanger dermed kan gå inn i en slags tradisjon fra maskespilleren Bob Dylan. Det er karnevalsfiguren alltid på jakt etter en forkledning som han ingen kjenner ham igjen i, slik jeg har sett det antydet i forskerkretser om Bob Dylan, uten at jeg på noen måte har satt meg inn i denne forskningen selv. Jeg bryr meg heller ikke så nøye. For meg er denne juleplaten helt ulikt alt Bob Dylan har gjort, og min begeistring for Bob Dylan og for denne platen, har rett og slett ikke så mye med hverandre å gjøre.

Da er det mer å hente på å trekke frem en julesang favorittgruppen REM gav ut en gang, på fanclubsingelen de alltid gav ut juletider tidligere. Det var en ubetalelig versjon av Silver bells, der de synger som med en potet i munnen, og der de liksom selv hele veien glemmer hva ordene betyr. In the air there’s a feeling of christmas, blir sunget som om det trengs en pause etter å ha fått ordene ut. As the people rush home with their treasures blir sunget som om artisten holder på å sovne. Jeg lurer på om det ikke også er Mike Mills som tar seg av syngingen, der. Dette er så herlig det blir, når uttrykket er alt, og hva som rører seg på innsiden er bare gudene gitt å forstå. Bob Dylans juleplate er 15 sanger Silver bells.

Sangene er hentet rett fra kjernerepertoaret. Det er vanskelig å kalle sangene utslitt, selv om det vitterlig er det de er, eller de burde være det, tolket er de mange ganger. Men ingen ganger som her. Gamle Bob Dylan – hans håshet – har en stemmeprakt som gjør at man aldri helt vet hvor man har julebudskapet hans. Versjonene hans unndrar seg den umiddelbare og glatte tolkning disse sangene alltid får når andre gjør dem. De undrar seg egentlig enhver tolkning, og blir stående som noe helt eget. Det er genuint. Julekunst.

Here comes santa claus

Her er det julenissen i rollen som Jesus Kristus. He doesn’t care if you’re rich or poor/for he loves you just the same går tekstlinjen. Dette er julenissen som i Santa Claus, eller St. Nikolas, som det egentlig er. Den gamle hellige som delte ut gaver til fattige, og virkelig ikke brydde seg om dem som fikk dem var rik eller fattig.

Do you hear whaat I hear

Dette er en svært religiøs julesang om barnet i krybben. Det er vinden som sier til lammet som sier til gjetergutten som sier til kongen hva som er i ferd med å skje. Og kongen proklamerer for hele verden He will bring us goodness and light. Dylan synger med et herlig alvor som sangen fortjener.

Winter wonderland

Her er kanskje den første storskatten. Slentrende hjulvisprytme på trommene, klokkeklar pikesang i koret og så denne gamle Bob Dylan med kråkestemmen. Det er som man danner seg bilde av ham på sleden.

Hark the Herald angels sing

På denne platen følger den ene perlen den neste. Dette er en klassiker man vanskelig kan avgjøre om blir tolket til det ugjenkjennelige eller nettopp gjenkjennelige.Bob Dylan gir på alt han har i denne sangen, man kanskje kan si er mer krevende enn han helt klarer nå for tiden. Men så blir det også et budskap av det, det uttrykker virklig et ønske om å uttrykke gledesbudskapet i sangen. Også her er klokkeren pikesang med som nydelig kontrast til den aldrende Dylan.

I’ll be home for Christmas

Disse tre siste sangene tar knekken på meg, 2 til 5, det er suverent. Her toppes det med evigvakre I’ll be home for Christmas, som for Dylan bare blir liggende å dirre mellom usigelig vakkert og usigelig komisk. Arrangementene er igjen gjort så vakre som de blir, koringen er upåklagelig, og så kommer Dylan inn. Det er klart, vi får ham hjem til jul. Men vi kan spørre oss om det virkelig er det vi vil.

Little drummer boy

Denne sangen har betydd noe helt spesielt for meg helt siden jeg som liten så en TV-versjon av David Bowie og var det Bing Crosby som fremførte denne sangen. Det er vanskelig og umulig for Dylan å toppe den, det er en litt hellig sang for meg. Det er det tydeligvis for ham også. Og det passer godt i formatet, der rytmen og tromenne vel så mye driver sangene, som akkordene gjør det.

The christmas blues

Bob Dylan har mange prøvd seg i blues-landskapet, her går det i juleblues.

O’ Come all ye faithful (Adeste fideles)

Dette er en sang jeg ikke kjente fra før, men kjenner nå. Den handler om sammenkallingen for å tilbe det lille barn i Bethlehem, og det er helt upåklagelig utført.

Have yourself a merry little christmas

En ny liten perle.Det er godt gjort av Dylan å få til en så billedrik tolkning av denne også svært kjente og velbrukte sangen. Her er det den tapre keyboard-sangeren på det lite besøkte motellet langs landeveien, her er det ham som synger der ingen vil høre. Det er som om koringen synger til artisten, om at alt trøbbelet vil være borte til neste år.

Must be santa

Her går det unna. Dette er morosangen på platen. Tempoet er skrudd opp i denne gjettesangen, der utfallet er veldig klart på forhånd. Dette må være santa.

Silver bells

Bob Dylan har også sin versjon av denne favoritten min, og den står slett ikke langt tilbake for REMs legendariske versjon. I siste refreng er det like før gamle REM blir overgått av enda eldre Bob Dylan. Det er ubetaelig med kråkeklare Dylan som synger om Silver bells, med alle de assosisajoner det gir til «sølvklang».

The first noel

Her kommer en ny sang med flittig koring. Det gjør seg. Alt annet enn Dylan er virkelig vakkert. Og ville blitt altfor mye, om ikke Dylan selv hadde satt inn og kontrastert litt rundt om.

Christmas Island

Det er mange perler på platen, men denne er min favoritt over alle favoritter. Damekoret er 50-talls sexy, og selv om jeg ikke et øyeblikk vil vurdere å feire jul på en tropisk øy, kommer denne sangen for alltid til å bringe meg i julestemning som om jeg allikevel skulle gjøre det. Avslutningen, der gamle Dylan går inn og hjelper til på Alloha-koringen til de smukke unge damer, det er som om kråken hjelper ternene. Det må bli morsomt. Det artige er at det også blir vakkert.

The christmas song

All through the year we’ve waited/waited through spring and fall

Det er så herlig troverdig når gamle Dylan synger at vi alle sammen – han inkludert – gjennom hele året bare har ventet på denne favorittårstiden, hvor julen er.

So I’m ofring this simple fraze (…) Although it’s been said, many times many ways, merry christmas to you!

O little town of Bethlehem

Denne platen gjør meg sikker. De vil aldri klare å ødelegge julen vår.


Advertisements