Den første fra fotballaget dør

I dag ble en flott morgen uroet av ev skremmende nyhet. Det var min mor som sjekket Facebook på mobilen, og der fant meldingen om at ** var død. Jeg kjente ham ikke så godt, så jeg skal ikke legge navnet hans ut. Men alle som leser dette og kjenner historien vil vite veldig godt hvem det er.

Fra jeg var 6 (og vel egentlig strengt tatt lenge før det) til jeg var 19 var fotball en altoppslukende interesse for meg. Jeg spilte aktivt på Ganddal IL, jeg var i 1974-generasjonen, og vi var vel en av de beste den lille bydelen i Sandnes har hatt. 10-års lag knotter var legendarisk, med 2 x Atle bakerst, 2 x Sven på midten, og Asgeir og jeg fremme, med Gunnar i mål. Vi slo de andre bydelene i Sandnes med mellom 5 og 10 mål hver kamp, det var bare de store stedene som kunne spille jevnt mot oss, det var mot Klepp, Bryne, Ulf og Vidar det ble kamp.

Generasjonen over oss var litt mer spredd, så hver gang vi ble førsteårs, lilleputt, smågutt og gutt, så ble det litt vanskeligere. Vi fikk Kjetil ute på vingen, en stjernespiller, vi hadde en annen Gunnar til å spille back og ta innkast, Kåre var en bauta som sweeper, Ove en motor på midtbanen, de bidro med sitt, men tross de var ett år eldre en oss, så var de egentlig ganske jevngode med oss. Det var da 74-generasjonen var de eldste vi på ny vant turneringer.

Så ble vi større, 15 år, de beste fikk nå allerede prøve seg på A-laget. Og de som virkelig var talenter, fant seg andre klubber å spille for, enda det ble litt lengre å sykle. Fra Sandved fikk vi nå en spiller som var i en annen kategori. Det var alltid vanskelig å ta ballen fra Kjetil, Harald var rask og sterk, jeg driblet også godt, om enn litt mer klønete og utradisjonelt enn disse andre som virkelig var gode. Men med denne spilleren fra Sandved fikk vi en som selv kunne bestemme hva som skulle skje med ballen. Det var umulig å ta den fra ham. Han var teknisk og sterk på en gang. Jeg husker treneren vår sa med et smil at denne spilleren hadde kommet med kapteinsbindet, – er det greit? hadde han spurt. Det var en selvfølge han skulle være kaptein, enda han var fremmed fra Sandved.

Hele slekten hans besto av meget gode fotballspillere, de dominerte alle sine klasser. Lillebroren var på kretslaget, det var en overraskelse for meg da denne spilleren ikke kom dit. – Slumlag, sa han, med et smil. Det hadde å gjøre med at han var født slik på året, at han konkurrerte på kretslaget med spillere som spilte et nivå over ham, som allerede var junior, mens han var gutt. Vår mann spilte også vel så mye på juniorlaget og vel litt på A-laget, som med oss på guttelaget. Han hoppet vel kanskje over juniorklassen. I hvert fall så jeg ikke noe mer til ham.

På 90-tallet og 00-tallet bodde jeg i Bergen, og fulgte ikke med på da Ganddal forvokste seg, og Bogafjell ble en egen bydel. Det var der barnefamiliene bodde, det tradisjonelle Ganddal ble fylt av andre generasjon, som jeg, og første generasjon som bor i husene sine, men uten barn der. Det er på Bogafjell det er mange å ta av. Jeg følger ikke med i det hele tatt, så jeg vet ikke hvordan det går når Ganddal og Bogafjell spiller mot hverandre, men jeg vet at det er denne gamle spilleren som kom over fra Sandved, som nå har startet klubben der oppe på Bogafjell. Han spilte tydeligvis aldri så veldig høyt oppe i divisjonene, men han startet en egen klubb. Det er jo også noe å ta med seg.

Nå døde han altså. 41 år gammel. Hjertestans. Det er skremmende når det er noen så nær. For de som kjente ham godt og for alle bom bor på Bogafjell må det være helt forferdelig. For kone og barn ikke til å holde ut. Jeg mistet min far da han var nesten 60. Det er altfor ungt. Knapt 40 er et sjokk, det er som jeg.

I dag er det ett år siden far døde

Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.

For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.

Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.

Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.

Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.

Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.

Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.

Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.

Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.

Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.

Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.

I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.

Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.

Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.

Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.

Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.

Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!

Minneord om far i Jærbladet

Helgen som var skulle jeg vært hjemme og feiret fars 60-årsdag på forskudd. På dagen den 19’de skulle han være bortreist med mor i leiligheten i Spania. I stedet reiser mor med min søster Tone til Spania, og vi var alle nokså hver for oss i helgen.

Det er i morgen nøyaktig en måned siden far døde. På dagen for en måned siden, var jeg i Moskva med billett til St. Petersburg, og far levde i beste velgående og hadde en helt vanlig søndag sammen med mor. Siden har nok ikke søndagene vært helt vanlige for oss, og i alle fall ikke for mor.

Tilbake i Bergen er det jo ikke så mange ting som minner meg om far, som det er hjemme. Men det ligger bak i hodet hele tiden, og små og store gleder, små og store irritasjoner, forsvinner litt i det at far nå er død. Døden er så endelig, her er ingen omkamp, og det som var vil aldri komme tilbake. Og det vi trodde ville være en gang i fremtiden, vil ikke bli allikevel. Ikke med far.

I dag hadde jeg en flott joggetur opp Stolzekleiven som vanlig en gang i uken. På toppen var det lav sol og blikkstille, fjell og trær og lyng speilet seg magisk i vannet, på bakken lå små fnugg sne og frossen dugg, det var Norge på sitt vanligste og vakreste. Jeg tilbrakte et kvarter der oppe, bare ved å se på det. Da jeg kom hjem, lå et klesplagg som tilhørte far for tur i skapet. Nei, hverdagen er ikke lenger vanlig.

Og i dag stod minneordet i avisen Jærbladet på Bryne. Hvem skulle trodd det for en måned siden? Ting forandrer seg fort, og man må ta vare på livet mens man har det. Minneordet er skrevet av kollegene på Sandtangen legesenter. Min søster Tonje har lagt det ut på bloggen sin.

 
Blomsterbilde tatt av far

Blomsterbilde tatt av far

Min kjære far

 

Det er tunge dager for oss nå. Vi takker for all støtte og omtanke vi har fått, det betyr mye for oss. Vi har av og til behov for å være litt for oss selv, og liksom hvile litt. Da hender det at vi skrur av telefonene og lar være å svare en stund. Det betyr ikke at alle meldinger, telefoner og besøk er meget kjærkomne.

Da mor leste hva jeg skrev i går, sa hun det var dumt far ikke var her og kunne lese det selv. Da var det veldig godt for meg å kunne svare at alt dette visste han. Det var slik vi to forstod hverandre uten ord, sånn bare folk som har et særdeles godt forhold forstår hverandre. Men det er også dette som gjør det så forferdelig vondt når han nå er borte.

I går orket jeg ikke legge inn noen bilder i det jeg skrev. I dag vil jeg gjøre det. Det er svært, svært sterkt å se gjennom bildene av alle turene og alt vi har vært med på, far og jeg, far og mor, far og familien Nygård, familien Sivertsen, far og Tonje, far og alle, far. Det er forferdelig sterkt. Men hvis jeg ikke orker det, hvordan skal jeg da orke alt det som siden skal komme? Det er viktig for meg å dyppe dypt ned i sorgen, og arbeide meg gjennom dem så å si fra bunnen av. Det er forferdelig tungt.

Med tiden skal jeg nok få et rent og fint minne om alle disse tingene. Min far, Einar Salen, er en mann som skal minnes med glede, og ikke med sorg. Slik var han, og slik vil han være på alle bildene jeg legger ut om ham, blid og glad. Ikke at det var mulig å finne andre bilder, min far var en far av glede.

 
Far og mor, påsken 2007

Far og mor, påsken 2007

 

Far og jeg, Casa Salen i Spania, 2007

Far og jeg, Casa Salen i Spania, 2007

 

Far

Far

Alt dette er gilde minner for meg. Det finnes mange, mange flere. Jeg kan ikke skrive om far, uten å komme med en liten morsomhet. Det var jo sånn han var, og det var et sånt forhold vi hadde. Optimismen hans under backgammonspillet er helt ubegrunnet. Nei, det var veldig, veldig kjekt å ha ham her. Jeg vil avslutte med et ord fylt til randen med mening og styrke: Takk. Selv midt i sorgen er dette det mest dekkende ordet jeg vil si om ham og til ham: Takk.

Min kjære, kjære far. Takk.

Einar Salen (1948-2008)

I går døde min far. Det er den tyngste meldingen jeg har fått i mitt liv.

Jeg er av dem som pleier å skrive for å dyrke gleden og bearbeide sorgen. Nå har jeg behov for det siste.

Jeg hadde ikke engang kommet inn døren hjemme i Bergen, før min søster Tone ringte med den forferdelige nyheten. Det var uventet, far hadde ingen sykedager og hadde aldri vært innlagt på sykehus. Han var på jobb samme dag som han døde. Jeg fløy fra København til Bergen samtidig som hjertet hans stanset. Jeg kom til Bergen full av planer om hva jeg skulle gjøre, og med fullt av ting jeg gledet meg til. På et øyeblikk var alt forandret.

I alvorlige saker som dette er det best å skrive enkelt. Det er forferdelig tungt for oss. Vi var alle sammen umåtelig glade i ham, og han betydde så mye som en umistelig far og ektemann, bestefar og alt det andre han var, kan gjøre.

For meg er det en trøst at han hadde veldig gode dager like til det aller siste. Døden som kom så brått, gjorde den smertefri for ham. Men denne trøsten er ikke så mye verdt i forhold til det uutholdelige savnet.

Far likte ikke så godt det som var vanskelig. Derfor snakket han aldri med oss om at han hadde et svakt hjerte, og at det kom til å stanse en gang. Han nevnte det kanskje, men aldri sånn at det var grunn for oss å bli bekymret. Vi så ham som regel frisk og aktiv, og når han sa han måtte ta det roligere nå enn før, tenkte vi at det var noe som fulgte naturlig med det at han ble eldre. I hvert fall gjorde jeg det. Mor visste imidlertid mer, og det er godt, slik at hun ikke fikk dette helt uforberedt. Det var noe de hadde snakket om at dette kunne skje en gang.

Jeg reiste selvfølgelig hjem i dag med morgenflyet. Det som pleier å være så koselig er nå fryktelig tøft. Dette har vært en knallhard dag. Samtidig er jeg glad for at jeg nettopp nå for to helger siden var en ekstra gang hjemme i forbindelse med at jeg hentet visumet mitt. Da var far helt som før, helt som vanlig. Det var gode frokoster og måltider, vi snakket om det vi pleier å snakke om, så på TV og på fotballkamper, og fikk til og med tatt noen slag backgammon. Det er et gildt siste minne for meg. Det er det samme med at jeg også i år avsluttet ferien min med en uke i Casa Salen i Spania, med far og mor. Det var spesielt kjekt i år, som det hvert eneste år har vært spesielt kjekt. Og det forresten om vi har vært i Spania, eller samme hvor vi har vært. Far betydde svært, svært mye for meg.

Jeg vil ikke ha noe fotografi i denne posten her. Da vil alle som kjente ham bare begynne å gråte og ha det fælt, stikk i strid med hvordan han ønsket at vi alle skulle ha det. Han ønsket at vi skulle ha det bare bra, og slett ikke bare fælt. Og akkurat nå i denne posten her, vil det i alle fall for meg bli for mye å se et bilde i tillegg. Han var jo så pen og levende på alle bilder vi har av ham.

Jeg vil imidlertid skrive et lite bilde fra ferien får i sommer. Det var mor og far og jeg som badet på en av strendene i Torrevieja. I sjøen her var det en stein, og far som alltid likte en konkurranse, ville som vanlig ha konkurransen om å stå på steinen med hendene foldet over vannet, og den som ble tatt av bølgene, tapte. Mor ble også overtalt til å bli med, og så stod vi der. Mor er ikke så nøye på konkurranser, så hun ble vanligvis skyllet bort mens far og jeg stod og lo. Men den ene gangen tapte også far. Da kom det en bølge som gjorde at han mistet balansen, og begynte å flyte bakover, mens han hele tiden febrilsk forsøkte å holde hendene i kryss og føtttene på steinen. Sånn har han nå flytt bort også fra selve livet.

Å, far ville nok ikke likt så godt at jeg skrev noe trist om ham og satt og var lei meg. Men det er ikke så lett når han går hen og dør fra oss.

Dog er det jo slik at når vi tvinger oss til fornuft, så ser vi jo at den aldeles uuholdelige smerten, nettopp er et uuttrykk for at vi hadde det så godt sammen. Minnene er bare blitt desto mer dyrebare for oss. De er blitt like umistelige som ham, men i motsetning til ham, kommer vi ikke til å miste dem. De skal vi ha for evig og så lenge vi lever. Og det er jo noe vi kan godta og være enig i, i denne situasjonen hvor alt bare er uvirkelig og helt feil.

Takk for alle gode år, alle gode stunder, alt som var, for deg, for alle turer, ferier, spill og konkurranser, samtaler (det var forresten ikke hans styrke, men en spøk som dette likte han godt!), oppdragelsen, jul og påske og høytider, for alt som var så kjært for oss og særlig for meg, for alt, for deg, ja, jeg takker for deg og for alle gode stunder vi hadde, og du hadde med alle. Og samme hvor mye jeg tenker meg om, kan jeg ikke komme på en eneste stund, som ikke var god. Takk.