Til Kiev, Sommeren 2019

Det har vært en uvanlig travel vår. Uvanlig travel. Det er godt ingen vet hva jeg egentlig har gjort.

Men nå senker roen seg. Vi har det sedvanlig kaotisk i huset vårt og utenfor huset. Jeg drikker ferdig vinen jeg åpnet da sommerferien begynte. Flyet har blitt utsatt fra 0740 til 0800 i morgen tidlig. Vi reiser til Kiev.

Vi reiser til Kiev. Det er helt uvirkelig at livet i Norge skal skiftes ut med livet der nede enda en gang. At alt på ny skal bli bare lett. Det er vanskelig å tro på. Stå opp. Gå og trene. Ta noen kopper kaffe på vei hjem. Spise en enorm frokost. Og så gå ut for å bade, eller bare for å ha det fint i storbyen og vakre livet.

Irina gleder seg enormt. Hun har utviklet seg fabelaktig denne våren, hun er skatten vår. Til høsten skal hun begynne i barnehage, noe som vil bli en stor overgang for henne. Vi var og besøkte den i dag. Selv om barna hun prøvde seg med i dag var ett år eldre, så hadde Irina ingen problemer med å finne seg øyeblikkelig til rette. Og som alltid når hun har det gøy, gråter hun bittert når hun må gå igjen.

I går var hun og jeg hos mor og feiret St. Hans. Det var også en sånn jeg-kan-ikke-tro-det-er-sant-følelse, forpliktelsene jeg har hatt i månedsvis, tar en pause. Vi spiste rømmegrøt og spekemat og følegratinerte poteter i tre timer. Det er lenge siden.

Vi skal reise business-class i morgen. Hvis alt går som det skal, er vi i Kiev klokken 1645 i morgen. Vi tar ingentign for gitt, lenger, når det gjelder fly. Men nå reiser vi alle sammen, sammen. Om noe skjer, er vi sammen. Med den innlagte forsinkelsen nå har vi en time i Oslo, halvannen i Frankfurt.

Det skal jo gå. Og går det, så er vi inne hos babusjka før klokken 1800, til en skikkelig prazdnik.

(Enda en gang) Dagen før avreise Kiev

Vinterferie. Ti år siden jeg traff kona i Kiev for første gang. Nå reiser vi dit igjen. Det er dagen før avreise, en dag med inntrykk og tanker.

Lille Irina på 4 er superklar. Hun har funnet det for godt å legge seg, alle klærne er av, og hun ligger med vidåpne øyne. Hvert annet minutt løper hun for å se på klokken. Nettopp nå ropte hun at det er «45» på russisk, klokken er 1845. Klokken fire i natt reiser vi herfra, for å ta morgenflyet klokken 0600.

For første gang går deler av reisen med Ukrainian International Airlines. Jeg er ikke sikker på hvilken oligark som står bak dette selskapet, jeg vet minst en av dem er involvert i fly, og mener dette er Kolomojskij, om jeg ennå er i stand til å stave navnet hans riktig. Jeg følger ikke så enormt mye med lenger. Det går færre fly til Kiev, og de er jevnt over dyrere, men det er ikke verre enn at vi alle tre kommer oss ned og opp, uten at vi må ta noen seriøse diskusjoner om vi har råd til dette.

Jeg kom meg også rundt Frøylandsvannet i dag. Det er 16,6 km løping. På øret var først en roman av George Elliot, den fikk jeg ikke med meg så mye av. Og så var det om protoner. Der kan jeg litt fra før. Det er alltid underholdende med påfyll og påminnelser, det er fantastiske tall og størrelser, ubegripelig hva vitenskapen har funnet frem til, og vet mer om verden enn hva vi ser.

Løpingen gikk ikke fullt så godt. Jeg brukte godt over halvannen time, og det var særlig mot slutten ganske slitsomt. Men ikke verre enn at jeg hentet meg inn igjen i løpet av et minutt, og siden har hatt en vanlig dag og kveld. Mange kopper kaffe har det blitt. Og de vanlige rutiner med Irina: spille sjakk, spille dyredomino og leke tannlege. Hva gjør dere med deres fireåringer?

Det er ikke så nødvendig å pakke så enormt til Kiev lenger. Det meste av klær og ting vi trenger ligger allerede der nede. Det er bare Olia som styrer og ordner, og frakter gaver og ting hit og dit. Der er hun i sitt ess, hun elsker det. Men i sin iver etter å få med seg disse tingene jeg ikke forstår meg på, glemmer hun gjerne viktige og elementære ting. Slik er min Olia, og jeg elsker henne.

I Kiev er det frost. Jeg mener vi har vært der en gang i vinterferien, etter vi møttes første gang, og jeg bet meg merke i at det er ikke fullt så gøy når det er kaldt og mørkt, som når det er lyst og varmt om sommeren. Det er skikkelig guffen østblokkulde, ikke sånn at man har lyst å være ute i mange timer. Og når kvelden kommer, er det lite som er opplyst, annet enn hovedgatene. Inne er det ikke stort mer å gjøre i Kiev, enn i Norge. For min del innebærer det litt å drikke øl i stedet for kaffe, men ikke i mengder som går over ut over konsentrasjonsevnen.

Så har vi restaurantene og minnene. Irina gleder seg helt enormt, og Olia gleder seg også. Hun har sitt eget prosjekt hun har satt litt i gang, det er mye derfor hun har presset oss til å reise allerede i vinterferien, i stedet for å vente til påske, da det vil være varmere, og lysere og bedre. Jeg reiser gjerne begge feriene, men det får vi se hvordan går.

Nå sitter jeg i alle fall foran peisen. Min egen peis. I et helt annet liv, enn det jeg reiste fra for ti år siden, da jeg satt i en knøttliten leilighet i Bergen, og reiste ned til Kiev og traff Olia. Det har vært ti gode år. De skal nok bli godt minnet.

Til Kiev – dagen før avreise

Koffertene er pakket sånn noenlunde. Det står alt sammen klart til klokken ringer, 0330, i natt. Flyet vårt går fra Sola til Oslo klokken 0605. Siden går det videre til München, og Kiev. Vi skal på påskeferie. Vi skal til Kiev igjen.

Særlig Irina har gledet seg lenge. Hver dag har hun snakket om Samoljot, det russiske ordet for fly. Nå som tiden er her, er det nesten som vi er litt utladet. Jeg kom hjem fra jobb i dag. Endelig er det ferie. Endelig skal vi reise.

Irina ville litt ut, allikevel, og jeg stilte som alltid opp. Hun ville egentlig sparke fotball, men det ble en rekke med andre ting også. Jeg tenkte det var lurt fikk hun være i aktivtet. Så sovner hun kanskje lettere i kveld. Vi pleier ikke å legge oss så tidlig som dette, vi. Men så pleier vi enda sjeldnere å stå opp midt på natten.

Det kjekke med leken i dag var når Irina ville leke gjemmeleken. Hun har så herlig, hun kan kopiere bevegelsene, men hun han har ennå ikke skjønt poenget med alt. Så hun kan finne på å gjemme seg foran søppeldunken. Hun står med ansiktet mot den, akkurat sånn man skal stå når man gjemmer seg. Bare på fremsiden, altså.

Og når det er hun som skal lete, så sier hun sånn som jeg: kor e’ far, kor e’ an, med den koseligste og tryggeste stemmen hun har. Akkurat som jeg gjør, når jeg leter etter henne. Da skulle jeg gjerne fått filmet henne, da var hun ubetalelig. Jeg stod bak et tre, på andre siden av en vei, hun så meg ikke, men gikk allikevel for seg selv, med kosestemmen sin, og spurte kor nå ‘an far var, og lette på de vante stedene.

Vi hadde tilsyn på huset også i dag. Og så har Olia fått en helt teit inkasso, opprinelig sendt til leiligheten vi bodde i, i Bergen, får 7 år siden. Fra et teknologiselskap verken hun eller jeg har brukt. Kjedelig når sånt skjer, dagen før vi skal til Kiev, og de blir borte godt over en måned.

Men vi står ‘an av. Nå gleder vi oss veldig til å reise. Vi har snakket om det i månedsvis. Om hvordan klokken skal ringe, og vi skal ta med oss Irina inn i bilen, for å kjøre til flyplassen. Så gjelder det om hun får sove litt på flyet. Klokken 1515 lander flyet i Kiev. Det er en annen verden. Det som gjelder i Norge, gjelder ikke der.

 

Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.

 

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Dagen før avreise

Det er ikke noe særlig når et fly styrter rett før man selv skal ut å reise med fly. Jeg er generelt veldig trygg i fly, og skulle om noe ønsket at man var mindre hysteriske når det gjelder sikkerheten, særlig dette med terrorsikkerheten, som gjør at enhver reisende må fornedre seg til å bli terrormistenkt og behandlet som en idiot når man skal ut og fly. Jeg hadde ikke brydd meg om å reise med folk som tok med seg både vann og cola, shampoo, kremer, til og med kniver, om det skulle være, tidligere var det jo ingen som reagerte om man hadde med seg både kniv og sverd på fly, mange gjorde det, og det gikk helt fint. Akkurat som det går veldig fint når folk har med seg kniver og suvenirsverd og alle slags skarpe gjenstander både på buss og båt og tog.

Men det var litt guffent med dette flyet som styrtet. Og at de ikke klarer å finne ut hvorfor, i hvert fall vil de ikke gå ut med det. Det var en Airbus 320,  samme type som styrtet i Asia i romjulen, og nå styrtet det med German Wings, over Frankrike, på et fly fra Barcelona til Dusseldorf. Det ble litt for nært, når jeg selv skal fly Lufthansa. Og nå som jeg har et barn og en kjær kone, så ble det litt ekstra viktig at det ikke skjer noe tull. Mitt fly går fra Stavanger til Frankfurt, og videre til Kiev.

I Kiev har det ordnet seg litt. Jeg var rett og slett litt ute av meg, når Kolomoiskij sendte noen av leiesoldatene sine til å okkupere hovedkvarteret til UkrNafta, midt i sentrum av Kiev. De hadde kalasjnikover,  ikke noe småtterier, og de monterte selv opp stålgjerder rundt bygningen. Det var snakk om at Kolomoiskij hadde 2000 soldater til å sende, skulle det bli noe tull. Det er ikke noe særlig, når man har kone og barn i denne byen, og selv skal reise dit.

Men i dag kom nyheten at Porosjenko hadde gitt Kolomoiskij sparken, som guvernør i Dnjepropetrovsk, og satt inn sin egen mann, Valentin Reznitsjenko. Det kan se ut som Porosjenko og statsmakten vant kampen mot oligarken denne gangen, og at de mener alvor med de nye reformene og den nye måten å styre landet på. Det er veldig positivt, og man må omfavne alt som er positivt i dette landet nå. Dog skal man være realistiske. Kolomiskij mistet posten sin som guvernør etter et langt møte med Porosjenko, flott fotografert i høyoppløselige bilder, litt for striglet og sterilisert til å ha stått så mye på spill som det gjorde, eller burde.

Sannsynligvis har det skjedd noen forhandlinger under bordet. Ukraina er avhengig av å vise til resultater i kampen mot korrupsjon og i reformer av det politiske og økonomiske systemet, da kan de ikke ha guvernører og oligarker løpende fritt med egne hærstyrker. Hvis Ukraina klarer å vise noen resultater, vil pengene fra IMF strømme, og de vil kunne strømme videre til oligarkenes lommer. Kanskje har Kolomoiskij skjønt at han må gi seg her, for å oppnå større fordeler siden.

Uansett er det godt at regimet i Kiev viser handlekraft, og kan vise for folket sitt og for verden at de er i stand til å få til ting. De arresterte også to andre høyerestående embetsmenn, også det litt for striglet til å være helt troverdig, direkte på TV, og midt under det som angivelig skulle være et regjeringsmøte. Det var litt Nord-Korea og Sovjetunionen over det der, litt for mye å vise, heller enn å gjøre. Putin har jo også et og annet å lære verden, når det gjelder denne måte å føre politikk på.

Men det er gode nyheter. Kolomoiskij har roet ned hæren sin. Kiev ser ut til å få kontrollen over hærstyrkene på sin side av grensen, innen det området de selv kontrollerer, og det er ikke så verst bare det. På telefonen på Skype virket Olia sliten og trett, og gledet meg til jeg skulle komme ned. Det hadde veldig menneskelige årsaker, likt i alle land, det er slitsomt å være mor til et lite barn. Den lille familien hennes der nede har det travelt nok med egne plikter, de har jo også et lite barn, som nå blir seks år, og dermed ikke er så veldig lite lenger.

Det skal bli veldig kjekt å se dem igjen. Og selv om det har vært vel mange flyulykker de siste par årene, og litt vel normale fly det har skjedd med, så er flyreiser fremdeles helt trygt, og reisene med Lufthansa er mer behagelige enn Norwegian og AirBaltic, så jeg er glad jeg reiser med dem.

 

St. Hans i dag, til Kiev i morgen

Klokken 1850 går flyet fra Sola til Kiev via Frankfurt i morgen. Billettene er kjøpt for en stund siden, Lufthansa, litt bedre, men ikke spesielt mye dyrere. Siden vi er fleksible med når vi kan reise, får vi gode billetter, om enn vi må vente litt lenger enn vi trengte.

Det har vært dramatisk i Ukraina dette halve året, og vi har fulgt begivenhetene tett. Nå har det roet seg på overflaten, med det at mediedekningen ikke lenger er så intens, og det heller ikke har vært så store omveltninger fra dag til dag, som det var da det stod på som verst. Jeg skrev daglige poster her på bloggen, og brukte knapt tiden min til annet enn å følge med. Nå er det mer stillstand.

Det betyr ikke at problemene er over, og at det er fred og ro i landet. I opprørsregionene Lugansk og Donetsk er det fra Ukrainsk side erklært våpenhvile, mens det fra opprørerne er erklært at den ikke er akseptert. På mange måter er disse regionene nå krigsområdene, om enn dødsfallene måles i ti og hundre, ikke i tusen. Det er vanskelig å vite hva som egentlig foregår der borte, og hva de ulike partene ønsker. Jeg ser ikke for meg det kan komme noen løsning alle kan slå seg til ro med med det første. Kanskje vil det ikke være mulig med noen full forsoning.

Og i mens er det heller ingen utsikt til løsning på de virkelig presserende økonomiske problemene som gjelder hele landet. Ukraina har ikke råd til å betale prisen Russland krever for gassen, og Ukraina er avhengig av russisk gass. Betingelsene IMF setter for lånet de har gitt Ukraina, at gass ikke skal være subsidiert, gjør det ytterligere vanskelig for det ukrainske folket. Mange har allerede en økonomi der endene ikke møtes, der det ikke går rundt. Heldigvis har mange som oss hjelp fra utlandet å håpe på, da går det. For de som bare har seg selv og sine, venter trange tider. Enda en gang kan det se ut som om storpolitikken ikke fører med seg noe godt for det ukrainske folk.

Her er det imidlertid vanskelig å spå. Mange i Ukraina er optimister, og håper nå på en bedre fremtid, slik både ukrainere og russere har gjort i århundrer. Så langt har begge land hatt store vanskeligheter med å komme seg opp av gjørmen, og ikke være land som henger etter i utviklingen. Foreløpig har den ukrainske revolusjonen som ennå mangler et dekkende navn flest likhetstrekk med de tidligere, mislykkede.

Jeg kommer til å følge nøye med når jeg er på ny er der nede, og vi skal være der hele sommeren. Jeg er spent på om uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev fortsatt er okkupert av demonstranter, som skal «passe på» styresmaktene. Jeg har en vond følelse av at de fortsatt er der, og at allmuen og eliten i Ukraina spriker sånn i sine politiske ønsker og mål, at det er vanskelig å se de kan trekke sammen i samme retning. Overalt hvor man vil gå, vil det være sterke krefter som vil ha landet i en annen retning, og er villig til å bruke destruktiv makt for å få det i den retning man vil. Jeg er spent på stemningen vi finner i hovedstaden, på humøret til folk.

Men først av alt skal jo dette være en sommerferie for Olia og meg. Jeg har lyst til at vi kommer oss til Krim, men det ser vanskelig ut, og sannsynligheten taler for at vi blir i Kiev hele sommeren. Der skal vi bo i leiligheten til Olias lille familie, mor og søster, og lille Tais, og en liten hund, som de også har fått seg. Jeg skal spise overdådig, flere ganger om dagen, og ha rikelig av alt. Jeg skal gå mine daglige, lange spaserturer, med og uten Olia, og jeg skal tilbringe timesvis i Hydropark med elvestrendene og treningsanlegget. Så lenge det er VM i fotball, vil jeg også følge med på det. Og så er det å lese og studere russisk, og ha det bare, bare fint.

God sommer!

Pakkestyret

Klokken er 1854. Om ni timer forlater vi huset for å reise til Kiev. Hvor er Olia nå? I Sandnes. For å bytte sko.

Med henne kan man aldri vite. Å pakke til reiser er stort stress for meg, jeg bekymrer meg i dagevis, hvordan skal vi få tid til alt, hvordan skal vi få med oss alt. Men jeg gjør ikke så mye med det. Olia er på et punkt ulik, på et punkt lik med meg. Hun bekymrer seg ikke i det hele tatt, og hun gjør heller ikke noe med det.

Det vil si, av og til har hun koffertene pakket ferdig i måneder før vi skal reise. Det er når hun har fylt dem opp med gaver. Stappfulle står de, og jeg må reise uten koffert, skal jeg reise noe annet sted slike perioder. Nå er alle klærne og gavene rundt omkring i kjelleren. Det skal være den store leveringsturen, dette. Med to kofferter hver, Olia og jeg, skal det være mulig for oss å få med det meste.

Olia har travle dager fra morgen til kveld på universitetet i Stavanger. Hun har ikke hatt overskudd til å gjøre så mye med pakkingen når hun har kommet i hjem. I går hadde hun også obligatorisk plutselig å innlevere.

Så det var i dag det skulle gjøres. Olia kommer hjem halv seks, ringer på, for sikkerhets skyld (hele første året, omtrent, var vi uten ringeklokke, fordi den virket ikke, jeg blir sjokkert og kjenner ikke igjen lyden når jeg hører den, hva er det for en telefon! tenker jeg), styrter inn på do, og snakker lynfort som hun pleier på russisk om en kvittering. – Det er bra vi tar vare på kvitteringer, sier hun.

Hun har fått det for seg at hun vil bytte sko. Hun har kjøpt sko i gave – selvfølgelig -, men har nå funnet ut at de hun har kjøpt, ikke er de riktige. Så hun må bytte dem, nå i kveld, før hun pakker, men etter hun har spist middag. Men i alle kvitteringer og alt vi har kjøpt, og alt vi har kastet til papirinnsamling, og alt som ligger rundt omkring, finner hun ikke den riktige kvitteringen.

Hun blir meget trøtt, og vil bare sove. Det er bare så vidt hun får frem viktige ting om geologi, om matematikk, og om olje. Det går på autopilot. Klokken er cirka seks, men hun må sove en time før hun begynner å pakke, jeg må love å vekke henne, hun sitter med øynene igjen ved suppen vi har varmet opp fra i går.

Så vil hun bare gå litt i gang med pakkingen, psykologisk sett, slik at hun kan slappe bedre av når hun skal hvile etterpå.

Kort etter er hun en hvirvelvind av energi som flyr opp trappen og rundt omkring i huset. Hun har funnet kvitteringen. Så å si i samme øyeblikk finner vi også blant posten, et brev jeg har oversett først, men som viser seg å være kredittkortet hun har bestilt – akkurat i tide til Ukrainaturen.

Nå er hun levende energi. Hun stopper selve tiden, slik at hun kan aktivere kortet før hun reiser til Sandnes og bytter skoene. Hun aktiverer kortet, men glemmer å få koden. Slike øyeblikk trenger hun ingen kode. Alt legger seg til rette for henne.

Jeg aner ikke når hun kommer tilbake. Men jeg er helt trygg på at hun vil få pakket alle kofferter i god tid eller akkurat tidsnok til vi skal reise. Flyet går klokken 0605.