Gleder meg voldsomt til å reise til Kiev i morgen

Adminstrasjonsbygninger i østlige byer i Ukraina er fremdeles okkupert av demonstranter mens man avventer det 48 timers ultimatet fra styresmaktene i Kiev om at de skal forlate dem. Demonstrantene viser ingen tegn til å oppgi sine stillinger, Kiev har sagt at da vil de tvinge dem ut med de midler som er nødvendig, og russerne står ved grensen og har advart at de vil gripe inn om «russiske liv og interesser» er truet. Russlands president, Vladimir Putin, har også i dag skrevet brev til forskjellige land i Europa, og «informert» – i hermetegn – om at gasskrisen som for tiden utspiller seg mellom Russland og Ukraina kan tvinge dem til å skru av gassen. Det kan ramme Europa.

Alt dette er nok mest for å skaffe russerne et godt utgangspunkt foran forhandlingene som skal finne sted mellom EU, USA, Russland og Ukraina i neste uke. Russland er veldig praktiske når det kommer til slike ting. De liker ikke å gå i forhandlinger, uten å ha noe skikkelig å forhandle med. De vil være i «forhandlingsposisjon», som det kan kalles, i hermetegn. Det skal være andre som ønsker fra dem, og ikke de som ønsker fra andre. Og i den grad de ønsker fra andre, må de ha «pressmiddel». I hermetegn.

Situasjonen kan komme ut av kontroll. Men jeg tror ikke den vil gjøre det. Russerne vil ikke ta noen skritt de ikke klarer å følge opp, og å gå inn i selve Ukraina vil være svært risikabelt. Det er heller ikke så viktig for russerne å kontrollere de østlige delene av Ukraina, som det er å kontrollere Krim. Det er på Krim russerne har flåtebasen sin. Den vil de risikere alt for å beholde. For de østlige delene av Ukraina vil det være greit nok om de er noenlunde lydige, og det vil de være, om de får styre seg selv.

Regimet i Kiev kan finne på mye rart, men de er holdt hardt i ørene av sterkere makter de er helt avhengig av. De er også ganske klar over selv at de ikke har full kontroll, og at de må være litt forsiktige. Derfor snakker de tøffere enn de handler. De vil nok svært, svært gjerne ha kontroll over alle offentlige bygninger i landet, når samtalene med russerne starter neste uke, men de har nok ikke midlene til å følge ønsket opp, om okkupantene ikke gir bygningene fra seg frivillig.

Gasskonflikten er nødt til å finne en løsning. Ukrainerne vil ikke være i stand til å betale 485 $ for gassenhetene nå, som russerne krever. Den gamle, rabatterte prisen vil neppe være aktuell, så lenge ukrainerne ikke stabler på beina et mer russiskvennlig regime. Og det skjer ikke. Trikset om at Ukraina skal kjøpe gassen fra Europa, etter at Europa har kjøpt gassen fra Russland, virker vel heller ikke særlig realistisk. Så det kan se ut som Ukraina vil bli tvunget til å bøye seg på noen måte her. De importerer halvparten av gassen de trenger (resten har de selv), og all gassen de importerer får de fra Russland. Så i likhet med det meste av Øst-Europa er de helt avhengige av russisk gass. Det vet Russland. Og de viser at de er drittsekk nok til å utnytte det.

Det er altså spennende tider min kone og jeg i morgen reiser til Kiev i. Det er påskeferie, og for første gang siden vi traff hverandre, skal vi tilbringe påsken i Ukraina. Det blir veldig gøy, vi gleder oss veldig. Min kone, Olia, får litt abstinens når hun er for lenge vekke fra sitt kjære, kjære Kiev, hun trenger det for sinnsbalansen sin. Hun er trygg på at dette kommer til å gå godt. Men dette er nok en trygghet som sitter mer i det ytre, enn det indre. Moren hennes er nok mer bekymret. Men så får hun også stort sett bare ukrainske nyheter, de russiske TV-kanalene slipper ikke så lett til, lenger, i Kiev. Det er jo også noe eget når det blir spørsmål om krig et sted der du selv bor. Selv om du klarer å overbevise deg om at det ikke blir det, er jo tvilen i seg selv nok til å fremkalle stor frykt. Det kjenner nok Olia på også. Det er jo famlien hennes, og landet hennes.

I morgen reiser vi dit. Vi gleder oss veldig.

 

Dagen før jeg reiser

Forrige uke reiser Olia, i morgen reiser jeg. Det vil si, jeg har allerede reist, jeg er i Kiev, men jeg vil gjerne også skrive om hvordan min siste dag i Norge var.

Eller min siste uke var. Den var travel. Det var mye arbeid som skulle gjøres ferdig før ferien kunne begynne. Det varte helt frem til siste dag. Men siste dag var det også ferdig, og jeg kunne hvile meg og forberede meg på juleferie, helt og fullt.

Etter endelig å ha kjørt hjem fra jobb, en sjelden gang å kjøre, i mors bil, tok jeg løpeturen rundt Frøylandsvannet. Den runden er akkurat litt over 16 km lang. Og etter å ha sprunget frem og tilbake til jobb mange ganger i høst, klarte jeg å tangere min nest best beste tid, en time, sytten minutter og tjueseks sekunder. Det sprang jeg også en gang i fjor høst, mot slutten av året jeg løp 52 ganger rundt vannet.

Så kunne jeg ha god appetitt til middag. Mor hadde laget pinnekjøtt. Jeg flytter gjerne inn til mor når Olia reiser, det er koseligere sånn, og så kommer maten på bordet liksom av seg selv. Og mye bedre enn når jeg lager den.

Pinnekjøtt. Med en russisk (eller strengt tatt ukrainsk, men min kone sier «hva er forskjellen?», når jeg spør hva hun føler seg som, og hva jeg får lov til å kalle henne, hun har jo i alle tilfeller store deler russerblod i seg, om enn statsborgerskapet er ukrainsk) kone blir det sjelden de norske, tradisjonelle nasjonalrettene. Vi kjøper pinnekjøtt vi også, men det blir helt annerledes når Olia tilbereder det. Tradisjonelt pinnekjøtt har jeg fått bare to ganger i år, denne dagen, og på julebord med jobben.

Denne dagen ble det helt skikkelig. Kjøttet var førsteklasses, kjøpt på Håland kjøtt, og tilberedningen stod ikke noe tilbake for kjøttet. Vi spiste opp all Kålrabistappen. Det var et måltid verdig siste middag i Norge for i år.

Så var det kaffe, ro og fred. Mor hadde tatt opp en dokumentar av mitt gamle favorittband, Queen. Hva skal man si om dem? Fra jeg var 14 til jeg var 18 kjøpte jeg alle platene, pluss flere videoer, VHS, og gjorde store statistiske beregninger av sangene deres i GW-basic og tidlig Excel. Siden ble min musikksmak forandret, og jeg hører praktisk talt ikke på dem. Men jeg kan fremdeles alle sangene, og har historien i hodet. Det er fremdeles noe spesielt med dem.

Vi så også film, «Analyze this», en fin film å se, også for meg som strengt tatt ikke liker filmer. Mor holdt ikke ut å se den. Hun blir trøtt og legger seg. Og jeg blir så forelsket i Olia jeg skal se igjen i morgen. Jeg tenker på om det går an å sende henne en melding om at jeg elsker henne høyt, jeg sender den jo på russisk, der går det helt fint an. Men før jeg får funnet nummeret hennes, mens jeg har mobilen i hånden, så ringer hun på Skype, og vi kan snakke der.

I morgen ser jeg henne. Det var en fin siste dag i Norge, takk til mor for den. Klokken halv fire om natten ringer klokken, jeg reiser til Kiev, og skal der se Olia igjen, som jeg ikke har sett på halvannen uke.

image