Farvel til Rema 1000

Et lite hjertesukk om situasjonen i dagligvarebransjen.

De tar seg til rette. Hos oss på Ganddal har Rema 1000 bygd et lager. Det er på størrelse med et jorde. Det fanger blikket og dominerer landskapet enten du kjører forbi på oppsiden eller nedsiden. Særlig om du kommer fra jærstrendene over Malmheim kan du lure på om det er et romskip fra filmen Independence day som har funnet seg sin plass ved siden av Vagleskogen, og på størrelse med den.

Jeg er av typen som kan være villig til å boikotte Rema på grunn av sånt. Om dette skal være prisen – et velvalgt ord – for billige varer, så blir det ikke noen handel for min del. Lastebilene som kjører frem og tilbake til denne lagerbygningen, eller som kjører frem og tilbake med sand og grus og asfalt og bygnignsmateriale, de låser trafikken og lager kø og kork i alle retninger de kommer fra, langs veier ikke laget for noe sånt. Så de må lage flere veier, ta mer jord og skog og mark, ødelegge turterreng og beitemark, og matjord. Ta seg til rette.

Men ok, jeg tror ikke de andre aktørene blant dagligvaregigantene er så veldig mye bedre. De ville neppe hatt kvaler med å ta plass i lagerbygningen de heller, om de hadde trodd de kunne tjene penger på det.

Så kommer Rema 1000 dette året her med en ny app. Det er slått veldig på stortromma, reklame for denne appen finnes overalt, liksom folkelig laget til med det trønderske ordet for «jeg». Det er liksom Reiten som spanderer på deg. Han, eller Rema, gir deg, alltid deg, 10 % avslag på de ti varene du kjøper mest, pluss 10 % avslag på alt frukt og grønt. Vilkåret er altså at du laster ned denne appen, installerer den på telefonen din, og knytter bankkortet ditt opp mot det.

Sånn for Reitan og Rema 1000 vite alt hva du kjøper, så lenge du bruker dette kortet. Og dette kortet må du bruke, for å få avslagene. Ti prosent monner litt. Det er veldig dumt å ikke laste ned denne appen, om du vil handle på Rema.

Alternativene er ikke så veldig mye bedre. Kiwi har også et lignende opplegg, der du også legger til bankkortet ditt, og får 15 % avslag på all frukt og grønt. Mot at Kiwi får vite alt hva du kjøper, når du kjøper det og hva det i det hele tatt måtte være mulig å registrere og bruke, med avanserte dataalgoritmer og beregninger. Coop har sitt gamle Coop-kort, som regel med 3 % avslag på alt du kjøper, og med enkelte spesieltilbud i tillegg. Også der kan du laste ned app, og få ekstra tilbud. Der også blir alt du kjøper registrert, og brukt.

I flybransjen ble slike «lojalitetsprogrammer» forbudt. Vi som ikke vil være med på dem, må spandere på dem som er det. Vi som ikke orker å ha et kort og en app for hver bidige butikk vi handler hos, må betale bitte litt ekstra, slik at de som har dette kortet kan få det billigere. De store aktørene vil lure deg og manipulere deg til å handle kun hos dem.

Dette er ikke fri konkurranse. Dette er rå markedsmakt. Rema 1000 har kommet i søkelyset også i mediene, siden de har takket nei til å fornye avtalen med noen store aktører, sånn som Lerum. Rema 1000 vil ha syltetøyet fra andre leverandører.

Jeg kommer ikke til å laste ned denne appen fra Rema 1000. Og om jeg gjør det, så er det for å kjøpe kun 10 forskjellige produkter på Rema, slik at jeg får ti prosent på dem alle sammen.

Frukten og grønnsakene kjøper jeg i gårdsbutikken på Skjæveland. Der er det skikkelig. De godtar bare kontant betaling, for de har ikke tatt seg råd til betalingsautomat, som selvfølgelig koster penger, må vite. De har ingen reklamekampanjer, ingen merkevarer. Der er egg egg, ikke egg fra prior og liksom «bare verpet av lykkelige høns». Poteter og epler er etter type, ikke etter produsent. Og om jeg har med meg lille Irina, pleier hun å få en banan eller noe av hun som står bak disken, for Irina er jo så søt og står jo med så store øyne og ser på disse bananene. Så får man også en følelse av at ikke alt i livet er big business og forretninger.

Det var et lite hjertesukk. Som alle andre hjertesukk, vil det bli fullstendig ignorert.

Advertisements

Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Ros til ICA maxi

Når man kjøper en dårlig handel eller opplever dårlig kundebehandling kan man godt si fra om det på nettet, slik at dette blir kjent og folk får tenkt seg om før de prøver samme handel. Det samme gjelder i motsatt tilfelle. Butikkene fortjener ros når de strekker seg lenger enn ventet for å gjøre kundene fornøyde.

I vår ble supermarkedet ICA Maxi på Sandnes lagt ned. I den forbindelse hadde de 50 % utsalg på alle varer. Min kone og jeg benyttet oss storslått av tilbudet. Vi fylte flerfoldige bæreposer, og syklet frem og tilbake fra Ganddal til Sandnes med tilbudsvarer.

Blant varene vi kjøpte var en kjøkkengjenstand priset til omlag 500 kr, til halv pris ble det litt over 200 kr, en god pris for denne gjenstanden. Vi kjøpte den, selv om vi egentlig ikke hadde bruk for den.

Problemet var at på kassalappen stod ikke den prisen varen var annonsert for. Vi hadde betalt det dobbelte, altså opp mot 500 kr. For denne prisen var vi slett ikke interessert i denne varen. Men da vi oppdaget det, var ICA Maxi nedlagt.

Forbasket. Varen var jo annonsert feil, vi var lurt, og skulle ha rett til å omgjøre kjøpet. Vi kontaktet både Maxi storsenter og ICA-konsernet for å klage. Fra Maxi ble vi henvist til ICA, og hos ICA fikk vi medhold. Vi kunne gå til en annen ICA-butikk og returnere varen, eller få igjen mellomlegget.

Det var veldig flott, og egentlig rett og rimelig. Fra utenlandsferie takket vi for en god løsning, og sa vi skulle oppsøke dem når vi kom hjem fra ferie om noen uker.

Det var herfra ICA virkelig strakk seg lenger. Da vi kom hjem fra ferie var det sendt oss gavekort med romslig beregning av mellomlegget. Med det slapp vi hele styret med å finne frem varen og kvitteringen, og reise ens ærend til en ICA-butikk et stykke unna der vi beveger oss til vanlig, og hente pengene. Nå fikk vi dem i posten.

Og med det fikk vi et mye bedre inntrykk av ICA.