Datatrøbbel (uoriginal lader)

Noe av poenget med rundturen vi hadde i går var at Olia skulle kjøpe ny lader til datamaskinen sin. Vi tror vi har lagt den igjen i Norge, altså at selve maskinen ble igjen her da vi reiste hjem i slutten av april, men at laderen ble med oss ved en feil. Vi vet ikke, men kan ikke finne den her i Kiev. Så vi kjøpte ny. Det skulle by på problemer. 

Her sitter jeg på en lekeplass like ved, mens Olia er inne og klager på laderen og på servicen. Laderen har ødelagt ikke mindre enn to maskiner, ikke bare den til Olia, men også den til moren. Det kommer feilmelding, på russisk, på at det har vært ikke original hardware i maskinen, og at driveren derfor ikke vil virke. Jeg skjønte ikke dette, jeg så bare den karakteristiske, blå skjermen til Windows, som sikkert tegn på at noe har gått helt galt.

Det er litt rart, for laderen vi kjøpte var Asus, samme merke som PCen, og det får da være grenser til pirataktivitet de kan i vanlige butikker, selv her i Ukraina. Laderen kostet over 500 Uah, så det skulle ikke være noe tull. Men det har det altså blitt.

*

Det viste seg imidlertid å være en bagatell. Med den nye laderen fikk systemet det for seg at det brukte en annen versjon av Windows. Det var bare å trykke F2 ved oppstart, og stille inn til den riktige versjonen, jeg tror det var nummer 7. Så var alt greit.

Dermed kunne vi heller være på ferie i Kiev. Vi gikk ned til den lange hovedgaten som går vinkelrett med gaten ned til jernbanestasjonen, gaten med obelisken til minne om Lenin og Sovjettiden, eller hva det er. Det er også gaten registreringskontoret for de som skal gifte seg ligger. SAKS, sier vi på russisk, men jeg husker jeg er blitt rettet på dette før den gang det å gifte seg med en ukrainsk jente var hovedtema her på bloggen.

Uansett, det er en lang, bred, rett gate, og jeg tror den går over i Boulevard Sjevtsjenko nærmest byen. Vi gikk ned til denne gaten, vi har minner fra den også, særlig fra den gang vi giftet oss, men også senere. Litt oppi her ligger polyteknisk institutt, med et flott parkanlegg rundt. Her hadde vi det veldig flott i fjor, da Irina var nesten en baby, og jeg lot meg imponere av alle storheter som har vært innom dette instituttet, men nå ble vi plaget av regnet.

Men før vi kom så langt, hadde Olia fått snakket lenge og vel med en kar hun kjøpte kaffe til oss av. Han var utdannet ingeniør, men prøvde altså lykken som kaffeselger om dagen, eller så var det lege han var. Høyere utdannelse hadde han i alle fall, og han lot seg sjarmere av Olia, som mange gjør her nede. Irina jeg løp og lekte rundt et av mange minnesmerker fra krigen. I denne sammenhengen gikk også lille Irina opp en trapp for første gang, uten å bruke hendene.

Til slutt kom regnet uten tvil, og vi satte oss på bussholdeplassen og ventet på bussen. Dagen var blitt litt kort. Men datamaskinen var i orden. 

Enn om t-skjorten krevde passord?

Forrige helg skrev jeg et innlegg ment å være en solskinnshistorie om hvordan jeg bestilte en PC for mor på internett. Datamaskinen var fra Toshiba, bestillingen var gjort hos Komplett, den gang la jeg ut lenke både til maskinen og nettstedet jeg bestilte den fra. Det gjør jeg ikke denne gangen, og her skal jeg forklare hvorfor.

Jeg fikk vite om mors problemer med datamaskinen da jeg leste hennes blogg, der hun så fint og søtt skrev om hvordan jeg likte at nye t-skjorter bare lå i skapet når jeg trengte dem. Jeg tenkte jeg skulle gi mor en lignende opplevelse, med datamaskiner i stedet for t-skjorte, og vise hvor greit det er når noen som kan det tar seg av tingene. Men det er nå en ting med det, at når t-skjorten ligger i skapet, er det bare å ta den på seg. Med datamaskiner er det slik at når man får dem er det problemene begynner.

Og problemet hører til dem jeg har satt det til min oppgave å ergre meg over her på bloggen min og der jeg får slippe til og ergre meg over det. Det er et sikkerhetshysteri i verden, frykten for at noe skal gå galt resulterer i forholdsregler mye verre enn det de skal beskytte oss mot. Flysikkerheten tar førsteplassen i dette tøyset, eller forresten går det ikke an å uttale seg så bastant, kanskje er frykten for nye epidemier (og særlig epidemier med navn på dyr i navnet) enda verre, og datasikkerhet må også komme høyt opp. Datasikkerhet for ens egen personlige datamaskin må komme høyt opp, for det som kan skje selv i verst tenkelige tilfelle, er temmelig ufarlig. Likevel blir vi foret med passord og «virusprogram» og andre ting som liksom skal beskytte oss, men egentlig bare gjør det vanskeligere å bruke datamaskinen og får maskinen til å gå langsommere.

Standardinstallasjonen på mors nye Toshiba krevde at hun måtte velge seg et passord, slik jeg regner med alle nye datamaskiner krever passord for å komme inn i Windows. Windows er altså like skyldig som Toshiba i dette tøyset. Hva i all verden skal en helt vanlig person som folk flest trenge noe passord for å komme inn på sin egen datamaskin? Hva er det egentlig de frykter? Om det er familier der eldstesønnen for enhver pris ikke må la far se hva han egentlig driver med på datamaskinen, kan passord godt være en valgfri mulighet for brukerkontoene, det er for de som ønsker det som skal gjøre en spesiell innsats. Ikke de som ønsker å få det bort.

Mor skrev nå likevel lydig inn et passord, hun fulgte for sikkerhets skyld «tipset» datamaskinen gav, og skrev inn sitt eget navn. Kari Mette Salen. Så ser alle hva hun heter, og hva som er passordet på maskinen hennes, og hvor ufarlig det er at hele verden vet det.  For interesserte kan jeg si at jeg har ikke passord for noen av datamaskinene jeg bruker privat, det er bare å trykke «Enter», så er man inne i mitt system.

Etter å ha brukt datamaskinen litt, forlot mor den og spiste middag. Da hun kom tilbake var datamaskinen gått i hvilemodus. Og krevde passord for å komme seg på igjen. Mor skrev inn sitt «Kari Mette Salen», i alle tenkelige varianter. Njet, som de sier på russisk. Hun ringte Toshiba, hun fikk ekstern hjelp av kraft av sin kommende svigersønn, og hans bror, pluss meg, som også kontaktet Komplett. Njet again, som de sier på russisk og engelsk. Det var ikke snakk om, inn på datamaskinen kom hun bare ikke.

For virkelig å plage dem igjen skal jeg gjengi svaret fra Komplett da jeg klaget til dem, og skrev en til og med mer nøyaktig beskrivelse av feilen enn det jeg har gjort her:

Hei.
Hvis du har problemer med din Tosiba maskin gr du frem slik:

http://www.komplett.no/k/k.aspx?action=custserv&topic=retur-toshiba

Med vennlig hilsen,
Ole Henrik
Salg & Kundeservice

For de som ikke gidder sjekke lenken, der kommer man opp til en side der det stort sett blir beskrevet hvordan man sender datamaskinen tilbake igjen.

Enden på visen var at mor måtte bestille «gjenopprettingsdisk» for et par hundre kroner som hun sa, hun ønsket nok å uttrykke det litt forsiktig siden jeg var så rasende, penger måtte hun bruke, og det av det helt uhørte argument fra Toshibas forhandler: Når du kjøper så billig PC følger ikke slik disk, eller CD-rom, som det vel er, med på kjøpet. Du må bestille utenom.

Hva er dette for slags tøys? Hadde det vært jeg som stod for handelen og skulle hatt PCen, ville jeg sendt den straks tilbake med angrerett og takk for handelen nå og for alltid. Da skulle de nok se om det gikk an å lage maskiner folk klare å komme seg inn på og bruke. «Det er et helt vanlig problem», sa Toshibas representant, liksom for å trøste. Hvis det er et «helt vanlig problem» så er det deres oppgave som produsent å gjøre noe med det. Når man kjøper et produkt skulle man ta for gitt at det virker.

Mor valgte imidlertid altså å bestille denne gjenoppretningsdisken, innstallere alt på ny, og glemme det hele. Livet er jo for kjekt til at man skal ergre seg over hundrelapper man har god råd til å bruke. Jeg er nok mer prinsippfast i slike sammenhenger, og vil i det minste få hengt ut både Komplett og Toshiba for elendig kundebehandling, slik at den som har valget – og det har man jo når man bestiller PC – kan velge en annen produsent og en annen forhandler. Særlig netthandlerne burde jo være mer påpasslige med at kundene ble fornøyde. Hadde maskinen vært kjøpt på Eljøp, Expert eller en av de andre som selger over disk, hadde det bare vært å levere maskinen tilbake, og fått en ny eller operativsystemet reinnstallert. Hos Elkjøp koster riktignok PCen noen hundrelapper mer, de samme hundrelappene mor nå må bruke. Og hos Elkjøp ville man vært helt fri for ergrelsen.

Hvor deilig det var den tiden t-skjorten bare lå i skapet, og man verken trengte bekymre seg eller ergre seg for noe når man tok den på. Det var bare å ta den på og bruke den, slik det også burde være for moderne datamaskiner, skru dem på og bruke dem uten noe tøys og tull.

Ny forsendelse med duppeditter fra Komplett

Jeg skrev i høstferien så vidt at min lenge trofaste HP pavillion tx2010 – vidunderet, som jeg kalte det – gikk sundt, og alle dataene jeg hadde på maskinen ble utilgjengelige for meg. Jeg gjorde noen spedte forsøk på å få den fikset i Kiev, rettere sagt var det min kone Olia som gjorde det, men da det ikke lot seg gjøre helt enkelt, ble det jeg som overtok reperasjons- og redningsforsøkene her i Norge. Først var det slik at servicen fra komplett.no som jeg bestilte PCen av etterlot alt tilbake å ønske, de leverte et standardsvar som ikke svarte på noen av mine spørsmål. Jeg stilte spørsmålene på ny, denne gangen skikkelig, og nå fikk jeg svar. Dataene på harddisken kunne reddes ved å bestille et eksternt harddiskkabinett, og maskinen kunne kanskje gå under reklamasjon fra produsenten. En PC skal jo ikke slutte sånn å virke uten videre.

Så jeg bestilte dette kabinettet her: http://www.komplett.no/k/ki.aspx?sku=338312, oppgitt i link i svarmailen jeg fikk, eMagic 2,5″ eSATA heter det. I samme slengen bestilte jeg en ekstra ekstern harddisk, den tredje, denne gangen Western Digital MyBook 3.0 med 2 Tb lagringsplass. Denne skal benytte seg av det nye, superraske USB 3.0 Valget stod mellom denne, og en annen med samme lagringsplass og samme pris, men den alternative hadde i stedet for den superraske hastigheten, fancy informasjon om navn på disk og ledig plass lysende på selve disken enten den var av eller på. Fancy. Det var bare så vidt jeg bestilte den raske versjonen.

Den superraske WD 3.0 er nå i gang med å ta i mot omtrent 250 Gb datainformasjon fra min nye og egentlige ganske råflotte PC fra januar i år. Den har i alle fall holdt på en time, og det står fortsatt beregnet tid en time igjen. Så den superraske hastigheten holdes foreløpig skjult for meg. Jeg har hørt noe om at det er bare nye PCer som tillater de høye hastighetene, 10 måneder er altså ikke nytt nok. Man kan visstnok kjøpe ekstrautstyr som gjør hastighetene mulig også for eldre maskiner, men jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å gjøre dette. Det er jo ikke så ofte jeg har behov for å overføre så store datamengder. Til daglig bruk har jeg My passport som ekstern harddisk. Den er ypperlig, tar liten plass, og henter strøm fra USBen og trenger ikke noe eksternt adapter. Den tar imidlertid bare 500 Gb, så den nye med den store lagringsplassen er mest for data som kan frosses ned og sjelden brukes.

Spenningen lå imidlertid ikke i den eksterne disken, men i det eksterne kabinettet. Det var den som ville avgjøre om jeg kunne redde materialet på den lille, bærbare. Jeg er jo notorisk trenevet, og møtte min første uoverkommelige utfordring da det gjaldt om å få åpnet esken forsendelsen kom i, allerede her måtte kona til hjelp. Med henne gikk det imdlertid greit, esken ble åpnet, og det samme ble den lille computeren. Harddisken ble både funnet og hentet ut, det var ikke så vanskelig som fryktet, derimot var det litt styr å finne ut hva vi egentlig skulle gjøre med kabinettet. Bruksanvisningen var mildt sagt sparsommelig, fire bilder med noen piler og bittelitt tekst, slett ikke til å bli helt klok på. Etter å ha skrudd og prøvd litt måtte vi nesten komme til konklusjonen og harddisken og kabinettet rett og slett ikke passet sammen. Det var ikke bare jeg som var trenevet og Olia som ikke skjønte hva det var, harddisken var akkurat litt for stor til å få plass i kabinettet, og de elektroniske kretsene var det i alle fall ikke snakk om å få satt sammen.

Jeg gikk derfor inn på nettet for å forsøke å finne ut hvordan andre egentlig hadde løst problemet. Det hadde jo vært litt spesielt om vi var de eneste i verden som hadde dette problemet. Jeg fant omtrent ingen informasjon om montering, altså skal det ikke være noen sak, og jeg gikk derfor inn på komplett sine nettsider for å sjekke hva jeg egentlig hadde bestilt. Der så jeg at kabinettet jeg hadde bestilt var for Serial Ata-300, mens min harddisk var Serial ATA-150. De var altså ikke kompatible, og jeg står fortsatt på stedet hvil.

Ny forespørsel er sendt til komplett. Jeg vil bytte kabinettet jeg bestilte med det riktige, og jeg ber om å få det gjort uten ekstra omkostninger for meg. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Og i mellomtiden har gjenstående tid på overføringen av data med den superraske eksterne harddisken gått opp fra 1 til 2 timer…

Dataforsendelsen fra komplett med kona i bakgrunnen.

Datakrasj

Den var et vidunder, min Hp Pavillion bærbare PC, men det var bare så lenge det varte. Og nå er det slutt. I går skulle jeg endelig slå PCen på for å koble meg opp på internett, den har vært på før, men internett var da ikke tilgjengelig. Nå var internett tilgjengelig, men ikke PCen. Den lyste og prøvde seg, men ikke noe bilde kom opp på skjermen, og så sluttet den å prøve seg også.

Det har vært tider i mitt liv da dette ville vært mer enn ergerlig. Og strengt tatt kan jeg si jeg befinner meg i en slik tid nå. Jeg har en del jeg skulle ha gjort, der på internett, det er kjekt å følge med en liten time hver dag og å skrive litt. Verre er det jo at jeg har dokumenter og manuskripter liggende på den PCen, som er den jeg har brukt siden jeg reiste til Spania for en liten måned siden. Det er en liten måneds arbeid tapt, om harddisken ikke blir gjenopprettet og vi får maskinen til å virke igjen.

Vi har egentlig godt håp, eller jeg har det. For Olia er det ikke så farlig. Det ersjelden en PC konker sånn fullstendig ut uten varsel, det pleier alltid å være litt småproblemer som blir større og større, før det er endelig og finito slutt. Jeg tror vi skal få den på igjen, det er bare noen småting. Jeg håper det.

Et par bloggposter ligger også på maskinen, klar til å postes. De handler om hvordan vi kom oss til Kiev, at vi ikke trenger imigration card lenger, og at det er så kaldt her at det er for dumt å reise til Krim. Det er høstkaldt der også. Så vi bor i leiligheten i Petsjersk, absolutt alle sammen, svigermor og svigerfar, Olia og jeg, og svigerinne Tanja med niesen Taias. Slik vil vi bo ut uken.

Og om gode krefter står oss bi, vil vi få reparert datamaskinen allerede  her nede og få absolutt alt i orden.

Internett på USB i Ukraina

Dette var liksom posten jeg skulle skrive da alt var kommet i orden her nede, og jeg fikk stabilt internett på min egen datamaskin gjennom USB-penn fra people.net. Men det viste seg at jeg fikk ikke tid til å skrive denne posten heller i tide. Så jeg skriver den i ettertid. Og ettertid vil si søndag 4. juli, mens Olia er ute og handler et eller annet, og det plasker ned regn utenfor en ganske kald dag i Kiev.

Forrige gang jeg var i Kiev hadde jeg trådløst nettverk som virket. Det vil si, det var noen i nærheten som hadde, og som jeg kunne logge meg på i leiligheten. Ellers har jeg basert meg på nettkafeer og Olias eget internett, som har vært en anordning som bare virker på hennes egne gamle og svææært trege maskiner. Jeg ønsket kort sagt noe nytt.

Første forsøk var lørdag. Vi gikk opp bakken i Shovikotsjnaja gaten, nede der gaten vår, Leci Ukrainky, ender. Det er en gate med mange minner, her opp gikk vi i vårt forholds aller mest kritiske øyeblikk, før vi var blitt ordentlig sammen, og Olia hadde fått det for seg at jeg bare var ute etter å more meg med henne og andre russisk/ukrainske jenter, og jeg måtte overbevise henne om at det overhodet ikke var slik. Jeg husker dette hver gang vi går oppover her, og husker hvor fortvilet Olia så ut. Nå var det jeg som ble litt sånn halvfortvilet, for banken var stengt, og det var der vi kunne bestille internettet vi skulle ha. Herfra gikk vi videre til det som skulle bli lørdagens ukrainske sjakkparti.

Neste gang vi forsøkte var mandag. På ny var banken stengt, og Olia begynte å lure på om denne avdelingen var stengt for godt. Siden husket vi datoen, det var 28. juni og grunnlovsdag dagen før. I Ukraina og Russland er systemet slik at om en nasjonalhelligdag faller på en helgedag, så vil neste mandag være fridag. Det er blant de få rettigheter til arbeidernes fordel. Men det betydde altså at banken var stengt, og at vi måtte forlate den enda en gang med uforrettet sak.

Neste dag, tirsdagen, gikk med til å skifte til rom med balkong. Mirakuløst nok ble det også tid til å stikke ned til banken, og kjøpe internett på USB for 645 hryvna. Betingelsen var to måneder, og maks 5 gigabyte nedlastning. Etterpå kostet det 40 kopek per megabyte, eller noe sånt, det tilsvarer cirka 35 øre. Ikke imponerende billig, men det beste som var, så vi tok det.

Men vi hadde forregnet oss, om vi hadde regnet med at det virket. Olia er regelrett mandig i å gå på uten å lese bruksanvisningen, og når hun gjør det, lese den med skarpt blikk for akkurat den siden hun skulle åpne. Jeg leser ikke bruksanvisning i det hele tatt, og gikk rett på, satte inn USB-pennen og så driverne innstallere seg automatisk. Så var det å prøve internett, som ikke virket, og prøve forskjellige ting for å få det til å virke, uten at det virket. Feilmeldingen var at han fikk ingen kontakt med enheten. Olia forsøkte iherdig å forandre passord og telefonnummer og prøve løsninger som ikke hadde noe med feilmeldingen å gjøre, det virket aldri. Og bruksanvisningen stod på ukrainsk, hva Olia leste fikk hun ikke mer ut av enn at internett virket akkurat like lite. Ingen kontakt med enheten.

Så vi måtte ut etter hjelp. Det er en møysommelig prosess som måtte vente til neste dag, onsdagen, som altså skulle bli en fryktelig dag fra den ene butikken til den andre, og alt sammen tregt og uten at det skulle komme noe særlig ut av det. Planen var å ta med USB-pennen og datamaskinen inn på kontoret, gi det til eksperten, og se han få det til å virke. Men da vi kom til den oppgitte adressen, var det ingen antydning til å være noen dataforretning der. Antydning til bygningsarbeider er riktigere å si.

Det var ingen annen utvei enn å gå tilbake til banken på høyden igjen, opp bakken. Olia prøve å ringe dem på kontoret, men ble møtt av en telefonsvarer hun ikke stolte på et øyeblikk, og la rett på. Vi slepte oss opp bakken til banken i varmen, og fikk der beskjed etter en kort telefon at kontoret hadde flyttet. Det var ikke nummer 18, men nummer 8, eller noe sånt, altså et par hus lenger bort. Vi måtte gå pent gå tilbake, og fant det ganske pinlig like ved der vi hadde vært, men altså ikke ved korrekt adresse.

Der inne viste det seg at feilen for at det ikke virket var vår, og den var ganske pinlig. Det fulgte med et lite SIM-kort, det skulle selvfølgelig monteres inn i pennen. Det stod også på de første sidene i bruksanvisningen, som vi hadde hoppet over for å komme til det viktige. Med SIM-kortet på plass virket USB-pennen som bare det. Siden har vi hatt det, og nå kommer vi til å ha det. Det tok oss fire ganger opp bakken til banken og atskillige timer brukt, men nå har vi løst alle problemene, og fra nå av er internett stabilt på min bærbare datamaskin og alle datamaskiner vi måtte ønske.

For interesserte er merket vi bruker People.net, og vi har ikke hatt noen problemer med det siden det først kom i gang.

Olia får hjelp hos People.net til å innstallere internettet skikkelig.

Problemer med å innstallere Microsoft office 2007

Ja, folkens, da er det tid for en datapost igjen. Og den er for meg ikke av den positive sorten. Det begynte så fint, min arbeidsgiver har fått oppgradert til Office 2007 på arbeidsplassen, og vi har også lisens til å innstallere programmet på hjemmedatamaskinene våre, slik at vi kan ta med arbeidet hjem.

Så etter noen ukers venting, ble det nå min tur. Det skal sies at jeg var godt fornøyd med office 2003 også, og for egen del ikke hadde noe behov for oppgradering. Skjønt, det samme har jeg sagt like siden starten, jeg har vært fornøyd hver gang. Og det har også hver gang strengt tatt blitt litt bedre.

Men nå ville jeg altså ha den nyeste versjonen med alle triksene den måtte ha, og jeg satte ivrig i gang innstallering på både min gamle stasjonære PC og mitt nye bærbare vidunder. På den stasjonære tok det sin tid, og den ser ut til å gå enda litt saktere med den nye programvaren, men alt fungerer i alle fall. Programmet ble innstallert.

Det samme kan man ikke si om programmet på min bærbare PC. Midt under innstallasjonsprosessen stopper det, og gir meg feilmeldingen om at jeg mangler tilgang til en bestemt fil i en bestemt katalog programmet skriver til. Det er en midlertidig fil i en midlertidig katalog, så den eneste grunnen til at jeg mangler tilgang på den, er at jeg har problemer med rettighetene på min egen PC. På meg virker dette veldig rart.

Jeg forsøkte å høyreklikke setup, og innstallere som administrator – problemet ble det samme. Innstallasjonsprosessen ble avbrutt. På et forholdsvis stort vindu som popper opp, står det at dette er «Error 2203», og at jeg kan kontakte kundesenter for støtte. Feil 1310 er forresten også nevnt, feil i skriving til fil.

La det være sagt: Å kontakte kundesenter for støtte er ikke av det enkleste når det gjelder Microsoft. Feilmeldingen lar seg ikke engang kopiere, så man må skrive inn alle de tungvinte tegnene og merkelige ordene manuelt. De har ingen kundestøtte på mail.

Så jeg valgte den enklere løsningen med å søke på Google – Microsofts konkurent, vel og merke. Jeg søkte på varianter av ordene «innstallering Microsoft office 2007 Error 2203», og havnet på den måten inn på det jeg tror må være det beste jeg kan få av hjelp fra Microsoft selv, eller av andre, for den saks skyld. Og det var mildt sagt tungvint, vanskelig og til og med usikkert. Jeg regner meg selv som en moderat dyktig databruker, jeg er slett ingen nybegynner, men av meldinger som dette, vil jeg også melde pass. Jeg forsøkte for øvrig metoden som ble foreslått, uten hell.

Forslag som rundt på nettet blir satt frem til dem som har problemer med innstalleringen, er at hvis man feiler med en innstallering, så vil programmet tro at det allerede er innstallert, og nekte å la seg innstallere på ny. Innstalleringen ble først avbrutt på grunn av plassmangel, jeg hadde for øyeblikket ikke de over 17 gigabite ledig som trengtes. Ved neste forsøk ble jeg litt ivrig, og begynte innstalleringen før kopieringen til min eksterne harddisk for å rydde plass var helt ferdig. Det gikk da fryktelig sakte, og jeg avbrøt innstallasjonen selv. Jeg kan imidlertid vanskelig tenke meg at dette skal være årsaken til problemene.

I det hele tatt kan jeg vanskelig tenke meg årsaken til problemene. Det er å innstallere en lovlig kopi av Microsoft Office 2007 til en maskin med lovlig Microsoft Vista. Om det er på grunn av sikkerheten, eller om det er på grunn av frykt for piratkopiering jeg ikke får til å innstallere på PCen min er ikke akkurat det jeg er mest opptatt av. Jeg vil bare ha programmet innstallert, enkelt og greit, sånn som det var i gamle dager. Da kunne man stole på at om man hadde disken, så var det bare å sette den inn i maskinen, og så gikk det av seg selv.

Hvis noen der ute er eksperter og vet hva jeg skal gjøre, tar jeg gjerne i mot hjelp. Det vil til og med være kjærkomment.