Go Gear – Muse, MP3-spiller fra Phillips

Jeg kjøpte før ferien en Phillips GoGear Muse MP3-spiller, og vil her skrive en kort post hvor fornøyd jeg er med den.

Menybildet på spilleren og størrelsen i håndflaten.

Dette er den tredje i rekken MP3-spillere jeg har hatt. Den første husker jeg ikke lenger merket på, en knøttliten sak på størrelse med en lillefinger og plass til 128 MB. Den ble etter hvert så dårlig at jeg gav den bort. Så kjøpte jeg en Creative Zen med ekstra øreplugger. Den var på størrelse med en håndflate, kunne spille både musikk og film, i tillegg til flere andre ting, og og hadde 30 Gb lagringsplass. Bortsett fra at den kanskje var litt tung, og begynte å oppføre seg litt merkelig mot slutten (etter noen år), var jeg godt fornøyd med den. Jeg ville ikke skiftet den ut, om jeg ikke hadde mistet den på flyet til København i vinterferien.

Bruksområdet mitt er å høre på foredrag og språkkurs når jeg reiser, springer eller er på vei noen steder. Det er viktig for meg med god lagringsplass så jeg får plass til mange forelesningsserier, og jeg vil ha god batterikapasitet, så jeg slipper å lade opp så ofte. Jeg vil også at den skal ta liten plass, slik at jeg ikke merker jeg har den med meg. Siden jeg ofte hører på foredragene i støyfylte omgivelser, er det bra om de ytre lydene blir dempet og lyden fra spilleren er så klar og tydelig at jeg hører den skikkelig. Andre egenskaper er ikke jeg så opptatt av.

Spilleren fra Phillips er litt mindre i overflaten enn den jeg hadde fra Creative, men har likevel større og bedre skjerm. Den er også mye tynnere og atskillig lettere, noe som er så positivt at jeg kunne ha skiftet ut hele den gamle spilleren, om det ikke var for at jeg allerede hadde mistet den. 30 Gb lagringsplass er mye, men ikke så mye at jeg lagre alt jeg ville der uten å tenke. Jeg skulle gjerne betalt noen hundrelapper ekstra for å komme opp i 100 Gb.

Jeg bestilte også denne gangen ekstra øreplugger fra Koss, men de som fulgte med er så gode at jeg har ikke engang pakket disse opp. Originalørepluggene isolerer lyden så godt at jeg kan gå på gaten midt i trafikken i Kiev, og høre helt utmerket og behagelig. Jeg har aldri opplevd noe lignende. En ulempe med den gode isoleringen, er at du ikke er snakkendes til. Du hører ingenting, selv på lav lyd.

Her ser dere meg med den i trafikken. Spilleren har mer lyd å gå på, jeg hører likevel godt.

Jeg har også eksperimentert litt med de andre mulighetene spillerne har. Foredragsserien jeg hører for tiden er om den amerikanske borgerkrig. Jeg har derfor lagt inn en dokumentarfilm om krigen og boken man nesten kan si var med på å utløse den, romanen Onkel Toms hytte. Dessverre tar ikke spilleren PDF-filer, det ville vært helt ypperlig å lese, og man kunne også fått med kart og bilder. I stedet må man lese som vanlig tekstfil. Det er naturligvis svært tungvint, og en mer komplisert roman enn Onkel Toms hytte ville ikke være så enkel å komme gjennom, men akkurat den boken går raskt å bla seg gjennom. Selve teksten på skjermen er behagelig å lese, men siden den er så liten, får man langt fra plass til en hel bokside, så det blir en del trykking for å komme seg fremover. Som et anslag kan man si det var hundre trykk for første kapittel. Kanskje er ikke akkurat romanlesning det spilleren er ment for, og man skal være bra interessert for å utnytte den slik. Men det er mulig, om enn PDF som sagt ville være bedre.

Slik ser den ut i øret, tett og godt.

Å se film var derimot en fornøyelse. Den lille skjermen er stor nok til å gi mening, og holdt normalt nær øynene glemmer man nesten etterhvert at man bare ser på noe som kunne vært håndflaten sin.Det største problemet med å se film på den er ikke kvaliteten, men lagringsplassen. Fylt opp med musikk, er det ikke mye igjen til film.

Spilleren kan også brukes til å se gjennom foto, men man skal vel være bra interessert for å legge bilder inn dit fra det digitale kameraet. Skjermen er litt større, og det man vel på sett og vis kan kalle «widescreen», ellers tror jeg dette er og vil være et minimalt bruksområde. Det samme gjelder muligheten for å ta opp lyd. De fleste mobiltelefoner har jo også denne egenskapen, nå, og morsomhetene med det har mistet litt av sin virkning. Jeg har ennå ikke prøvd hvordan det virker, og kommer kanskje aldri til å gjøre det.

Slik ser den ut i hånden, med informasjonen om hva som blir spilt.

Knappene på spilleren er intuitivt enkle, og fungerer fint til det spilleren er ment for, å høre på musikk og eventuelt se film. Skal man lese lengre tekster, måtte man nok hatt noen muligheter for å bla seg raskere fremover, legge inn bokmerker, og forskjellig annet. Skal man se på bilder, måtte man hatt en zoomfunksjon. Man kan spole i film og musikk, men det skulle gjerne gått raskere, og selvsagt vært mulig å trykke på pause og spole, slik at spolingen gikk uten lyd. Den trege spolingen er en mangel, særlig på lenger foredrag man har brutt midt i, og må finne seg frem igjen i. Spilleren kompenserer litt for dette ved at den selv er flink til å huske hvor den befinner seg i lydavspilling, filmavspilling og tekstlesning, men den klarer aldri å huske to av det samme hver gang. Så om jeg tar pause fra et foredrag for å høre litt musikk, må jeg etterpå til med spoleknappen. Onkel Toms hytte befinner seg imidlertid der jeg var.

Hovedinnvendingen min mot spilleren er batteriet. Det er ikke mer enn ganske bra. Spilleren har også i originalsettingen en merkelig slags form for «skjermsparer», eller hva det skal være. Det tapper batteriet. To ganger har jeg opplevd at et fulladet batteri har blitt mer enn halvvert, etter at jeg lot være å skru den av, og skjermsparingen eller hva det var, satte i gang. Ved det ene tilfellet var spilleren også varm, et sikkert tegn på at det blir sløst med energien. Det tar like lang tid å lade opp min Nokia N82 som denne spilleren, men da holder telefonen for meg normal 4-5 dager ved aktiv bruk, mens den nye spilleren må gi tapt etter toppen 3. At den blir ladet opp gjennom USB har både fordeler og ulemper, det er tungvint å måtte skru på datamaskinen hele tiden for å lade den opp, men selve laderen (som bare er en USB-ledning)  er lettere å ta med seg, og når computeren først er på, går ladingen effektivt og greit.

Spilleren har også radio, og kostet ca 1400 kroner hos Komplett.no da jeg kjøpte den. Jeg mener den er et godt kjøp.

En fin liten dings – Ekstern harddisk fra Western Digital

 

 

Her ser dere den ringet inn, fin liten harddisk fra Western digital.

I dag kom det artig post fra nettsiden www.komplett.no. Jeg bestilte mandag kveld, pinse, og fikk pakken altså som normal brevpost i dag. Raskt levert.

Hva jeg trengte, var ytterligere lagringsplass på datamaskinene mine. Jeg har vært ivrig bruker – ja, like siden commodore tiden, da det første fremskrittet var kassettspiller, og neste fremskritt var diskettstasjon. Jeg husker da min far fikk en olivetti i forbindelse med et jobbprosjekt, den hadde internminne på 640 kb (10 ganger mer enn commodore-vidunderet), og to diskettstasjoner som ikke engang var eksterne, de hørte med datamaskinen. Riktignok fantes det ikke spill på denne datamaskinen, og grafikk var umulig, men jeg laget mine egne spill, og fikk til og med til litt animasjon i tekstmodusen som denne maskinen alltid var i. For kjennere: 80 x 25 inndeling av skjerm, 80 x 25 som eneste valg.

Vår første maskin med harddisk var en 386, harddisk var eventyr, og så har det gått oppover slag i slag. Jeg har hatt mine drømmer om en pentium, en maskin som i dag er slik en selvfølge, at folk flest ikke lenger vet hva det er.

Hele tiden har det etterhvert blitt spørsmål om lagringsplass. Vi målte først i megebyte, 386 hadde 40 av dem, vi kunne laste inn opp i mot 40 disketter av den nye typen, vi trodde aldri det ville bli fylt opp. Så økte det til 100 og 200, og vi fikk også høre om noe som het Gigabyte. Det har blitt fylt opp alt sammen.

Mot slutten av 90-tallet var internett blitt en mulighet å benytte seg av. Derfra kunne vi laste ned musikk. Først var det Real audio, filer på 3-400 kilobyte, som fortsatt tok sin tid å laste ned med 56kb/s modem og etter hvert 128kb/s ISDN. Jeg var med fest å melde Norges første privatbruker av trådløst internett, etter en meget spesiell historie, som altså gav meg lynraskt internett på 1Mb/s og hundrevis av små musikkfiler i Real audio. Alt var REM, for øvrig.

På denne siden av 2000 har Real audio blitt til Mp3 og andre format, hver musikkfil har vokst med noen megabyte i størrelse og kvalitet, og i tillegg til musikk kan vi også laste ned film og foredrag og dataspill og boksamlinger og hva det ellers måte være, så lenge det er mulig å gjøre det digitalt, og det meste er jo mulig å gjøre digitalt i våre dager. Torrent er nedlastningsformatet, litt kontroversielt er det, siden nedlastningsindustrien har blitt så stor og gratis at den i omfang kanskje kan konkurrere med lovlig kjøp og salg. Mange er dem som har skaffet seg flere CD-er gratis, enn de har kjøpt i butikken.

Når dokumentene man lager i office også bare vokser seg større og større, etter som de blir lagt til stadig flere finesser, og stadig bedre kameraer tar bilder i stadig bedre oppløsning, og større størrelse, så blir selv dagens vidundermaskiner på noen hundre Gibabyte fylt opp etter en stund. Jeg har to datamaskiner og en ekstern harddisk. Noe av innholdet er overlappende, men dokumentene mine betyr så mye for meg, at jeg gjerne vil ha dem flere steder. Det samme gjelder bildene mine, de trenger ikke bare være på en maskin.

Resultatet har blitt at både datamaskinen og den eksterne harddisken har nærmet seg og egentlig passert grensen for hva de har plass til. Jeg har brent en del DVDer med datamateriale, men å brenne DVDer tar tid, særlig når man økonomisk anlagt som jeg forsøker å fylle dem helt opp med data før de blir brent og lagt bort. Nå som jeg har både mobiltelefon og en fiks MP3 spiller å fylle med data, trenger jeg egentlig større lagringsplass for alt jeg har å fylle opp med.

Her ligger den ved siden av en krone. Utrolig den kan romme 500Gb data.

Fra før har jeg altså en 250Gb Lacie til formålet. Den var kjærkommen da jeg fikk den, kostet omlag 1000 kroner på Clas Ohlsen for noen år siden, og har gjort nytten som avlastning for gigabytene mine. Men den er stor og klumpete, du må skru den av og på, og når den er på, så bråker den, og når den er koblet til, så trekker den strøm (også når den ikke er i bruk). For å frakte den må du ta med både den, og dens to ledninger, den ene for datamaskinen, den andre for laderen. Og når den skal brukes, trenger den stikkontakt, og stikkontakter er det mange andre apparater som ønsker seg her hos meg.

Den nye eksterne harddisken fra Western digital trekker strøm direkte fra USB-porten. Det vil si at den tar bare den strømmen den trenger, akkurat i det du bruker den. Ledningen er minimal, og selv er den ikke større enn at den får plass i jakkelommen. Det betyr at man kan bære datamaskinen med seg overalt hvor man går, og man har akkurat sine bilder, dokumenter og innstillinger og alt hva man vil, på hvilken datamaskin man ønsker. Den er også atskillig raskere enn sin forgjenger, det tok meg et kvarter å kopiere alt jeg har i «Mine dokumenter» med Office, bilder, musikk og film, cirka 15 til 20 Gigabyte, kanskje mer. Og kanskje gikk det raskere.

Den eksterne harddisken er så liten, at den lett får plass i håndflaten.

Denne harddisken er rett og slett et smart kjøp, som gjør at man slipper å engste seg for at man skal gå tom for lagringsplass. Den tar 500 Gb, og koster en liten 1000-lapp hos komplett. Man får den dobbelte lagringsplassen til samme pris, men da er harddisken større, og man trenger ekstern strøm. Det siste er et problem, jeg snakker av erfaring. Og selv om jeg nøye hadde lest målene på forhånd, ble jeg overrasket over hvor liten den er. Den får enkelt plass overalt. Man kan glemme den i indrelommen.

Før hver sommer pleier jeg alltid kjøpe noen elektriske duppeditter. Det gjør meg alltid litt ekstra glad, og det har jeg også blitt denne gangen. I morgen skal jeg skrive hva jeg synes om den nye mobiltelefonen jeg har fått, min Nokia N82.

Min test av Hewlett-Packard (HP pavilion tx2010)

Før sommeren kjøpte jeg en bærbar datamaskin fra Hewlett-Packard. Modellen var HP pavilion tx2010, og jeg kjøpte den gjennom nettbutikken komplett. Jeg gjorde selvsagt noen forundersøkelser før jeg bestemte meg hvor hvilken maskin jeg ville kjøpe. Jeg ønsket en maskin som først og fremst var liten og lett, slik at jeg enkelt skulle kunne ta den med på reise. Og så ønsket jeg at den ikke skulle være så dyr, men allikevel slik at den hadde god ytelse og fungerte godt. Jeg ville heller betale litt ekstra, enn å irritere meg resten av brukstiden over at maskinen var litt for dårlig og litt for treg. Derfor endte jeg på tx2010 i stedet for tx2020 for eksempel.

Nå har jeg hatt maskinen noen måneder og har fått testet den ordentlig selv. Jeg har kommet til at det er et problem at alle produkttester på forskjellige nettsteder og tidskrifter er for avhengig at anmeldelsen skal komme raskt ut, gjerne så snart produktet er lansert, slik at det ikke blir ordentlig tid til å fylle den ordentlig opp med nye applikasjoner og program, og teste den ut når den får kjørt seg litt. Det er jo vanligvis ikke når maskinen er ny, det er størst problemer med den. Brukerkommentarer av folk som har kjøpt produktet og fått brukt det litt, er som regel korte og ufullstendiger, og man kan ikke alltid vite om det er produktet eller brukeren som er dårlig.

Da jeg fikk maskinen var jeg veldig fornøyd med den. Jeg tenkte dette med touchscreen helst var for moro skyld, og at jeg neppe ville få bruk for datapennen, men dette synes jeg har vært ordentlig artig og også nokså nyttig. Jeg er glad for at jeg har det. Haken er at skjermen blir vanskelig å se i sollys, belegget som gjør touch-prinsippet mulig, gjør det også umulig å se skjermen når man for eksempel vil sitte utendørs å jobbe. Med mysing og blingsing ser man sånn noenlunde, og touch-prinsippet gjør at man bare kan pekke der man vil ha kursoren, dog hadde det da vært bedre å ha hatt en standard skjerm der man kunne sett musepekeren.

Utenørs blir skjermen vanskelig å se på HP PC med touchpad. Her min avdøde far og jeg ved en pub i Torrevieja, Spania.

PC-en er også herlig liten og lett. Dette er midt i blinken. Den får plass i en hvilken som helst sekk, og man merker knaptt at man har den med seg. Man fikser den frem på et blunk, og trenger ikke store plassen rundt seg for å arbeide med den. Som reisemaskin er den optimal, synes jeg. Hadde den vært mindre, ville det blitt vanskeligere å se skjermen og man ville fått plass til mindre på den. Skjermen er omtrent akkurat like stor som et A4-ark. Dette er også bra med det lille trikset maskinen har, med at man kan slå skjermen ned over tastaturet og skrive på den med datapennen. Da er det akkurat så man skriver på et vanlig papirark, bare at det aldri går tomt. Dette er supert.

Det trådløse nettverket har stort sett fungert godt. Den har koblet seg opp automatisk der det har vært, men av og til har den nektet meg det på grunn av sikkerhetshensyn. Det irriterer meg, men jeg tror det skyldes mer programvaren, enn maskinen.

Ved siden av dette lille trikset har maskinen mengder av små andre triks også. Mange av dem hører nok riktignok til Windows vista, og det har jeg ikke testet på andre maskiner. Dette er også kanskje noe av årsaken til noen av problemene jeg har hatt med maskinen også.

i sommer var ytelsen meget god. Datamaskinen kom raskt i gang, og man kunne sette den i dvalemodus eller ventemodus og starte økten igjen på et blunk. Etter sommeren har jeg imidlertid fylt den litt opp med nye programmet og applikasjoner. Det er ikke store greiene, litt kodekser og program for å se filmer og høre musikk, litt automatiske oppdateringer fra windows, og andre gratisprogram. Etter hvert begynte maskinen med det å bli merkbart tregere, og jeg måtte virkelig vente fra jeg skrudde den på til den var klar til bruk. Dette liker jeg ikke. Men jeg vet ikke hva som egentlig skyldes maskinen, og hva som skyldes programmene på den.

HP pavilion tx2010 får lett plass på et lite pub-bord med mat. Her fra en pub i Jekaterinburg, Russland.

Jeg bestemte meg i hvert fall for å forsøke å gjøre noe med problemet. Windows vista har mye finurlig, men sikkerheten i den er en direkte hodepine for meg. Jeg måtte gi bekreftelse for å starte mine egne programmer, og for å få frem dette bekreftelsesspørsmålet gikk det gjerne et minutt hver gang, og for å laste opp bilder måtte jeg bekrefte at jeg virkelig ville åpne hver eneste katalog på vei fra rotkatalogen til stedet bildet lå. Å få bort all denne tidkrevende sikkerheten er ikke bare lett. Jeg lastet også ned Ccleaner, som er et program jeg er godt fornøyd med på den stasjonære PC-en jeg har. Med den så jeg at det er svært mange programmer som starter automatisk ved oppstart, langt flere enn jeg har kontroll over. Sånt liker jeg ikke.

jeg fjernet derfor en del av dem. Og har nå fått problemet at windows ikke klarer å ha åpent mer enn fire explorer-vinduer, når jeg da lukker det ene, krasjer programmet. Dog kan jeg ha så mange faner jeg vil, og jeg kan også la være å trykke «ok» for omstart av explorer når det krasjer, og arbeide videre som vanlig med de vinduene som ikke har krasjet. Et av oppstartsprogrammene jeg fjernet, var sikkert en automatisk oppdatering for slike problem. Det er irriterende, og jeg skal få gjort noe med det. Til gjengjeld går maskinen raskere igjen nå.

Problemene jeg har hatt med maskinen er ikke så store at jeg vil anbefale en annen bærbar PC. Den er meget bra, og det er veldig kjekt vi får så god PC for så lite penger nå for tiden. Jeg mener programmene kanskje ikke helt henger med i svingene, og presser ytelsen mye mer enn nødvendig og skal holde styr på litt for mye på en gang. Litt enklere og mer stabilt hadde vært mye bedre. Og datasikkerheten har gått helt over styr, slik sikkerheten med det meste har gjort det for tiden. Det gjelder nok ikke bare denne PCen her, skjønt, jeg har hatt litt mer problemer med den, enn jeg har hatt på den stasjonære.

Til gjengjeld har den bærbare overtatt for den stasjonære også som bruks PC. Så god er den.