Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Advertisements

Arbeidsleir i Eventyrhagen

Jeg reiste ned hit for en liten ferie og for å være tett på begivenhetene i Ukraina. Slik har det ikke gått. Min kone, Olia, har vært igjen i Kiev siden påsken. Og nå har hun bestemt seg for å få i stand datsjaen hun og søsteren arvet, og som hun kjøpte søsteren ut av. Da er det ingen bønn. Jeg må være med.

Og alle planer om treningsprogram i anlegget i Hydropark og om å følge nyheter på Internett og spasere rundt i byen og spise mye mat, går fløyten.

I forgårs sympatiserte hun med meg, og reiste ut alene, da jeg sov på formiddagen. I går var en dag vi slappet mye av hjemme. Det jeg skrev om at planene jeg hadde om å spise mye mat, gikk fløyten, det stemmer ikke helt. Hjemme i leiligheten er serveringene til mama Irina like overdådige som alltid. Det er behov for å hvile etter dem. Og en vanlig dags spørsmål, er om jeg skal ta turen ut før eller etter den kraftige suppen til lunsj. I går var svaret på spørsmålet å gå ut etter. Da var klokken blitt tre-fire.

Og vi gikk ikke på noen romantisk spasertur, eller til Hydropark. Vi reiste til Episenter.

Episenter er en megabutikk. Det er en lagerhall av alle slags byggevarer, en flyplass av ting små og store og enormt store ting å få kjøpt. Slike forretninger har vi ikke i Norge, men de er ikke helt uvanlige her. Ikea selger møbler, og småting å ha i hus, her selger de absolutt alt som kan tenkes å brukes i byggearbeid, oppussing, – ja, og så treningsutstyr, og enormt med lang e og lang o mye mer. Det er farlig å gå dit med Olia.

Vi reiste altså litt utpå ettermiddagen. Det var sol og fint vær. Vi spaserte og var glade. Vi satte oss i en marsjrutka, de små minidrosjene eller minibussene som er så karakteristiske og koselige her borte. Vi humpet i vei kanskje 20 minutter, eller noe slikt, kanskje mindre. Så kom vi til en svær trafikkmaskin, som det heter, mange veier med mange felt, som går i kryss og tvers i sving og bro. Der gikk vi av.

Så surret vi oss på riktig vei, og gikk ytterligere 10 minutter bort til Episenter.

Da vi var ferdige, var det helt mørkt. Med alt jeg vet i dag, er det en kraftig overdrivelse å si vi var ferdige. Vi hadde funnet en rekke med ting, virkelig mange ting, som kan brukes i restaurering av hus og datsjaer, de lå klar på handlevognen og ytterligere en vogn for tunge ting og en vogn til for sement. Vi var der i tiiiiiiiiiiiiimevis, og jeg hater det.

Klokken var sikkert halv elleve da vi kom hjem. Det var å spise, sjekke nyheter og legge oss. Nyhetene var aldeles fryktelige, som jeg skrev om i gårsdagens post.

Morgenen etter, som altså er i dag, var det så vidt tid til å våkne, før vi skulle ut igjen. Vi måtte betale for varene, det hadde vi ikke gjort ennå, det var også noen småting vi ennå manglet, sandsekker og armatur, altså virkelig store ting, og vi skulle kjøpe alt samlet og få kjørt det ut til datsjaen. Olia er fantastisk når det gjelder slike prosjekt, hun ser ikke at dette er umulig, hun går bare i gang, og får det gjort. Det er svært, svært, svært mye å gjøre på datsjaen for å få den noenlunde beboelig og i stand, hun satser på å få det alt sammen gjort før hun reiser hjem 8. mai. Utrolig.

Derfor er hun ivrig om morgenene, og vil avsted med en gang. Jeg fikk heldigvis bremset henne litt, så jeg fikk skrevet gårsdagens innlegg før hele dagen forsvant, og også få en oversikt over nyheten. Men klokken halv ti var vi av gårde.

Og klokken halv fire var vi ute av butikken.

Det er det verste jeg vet, jeg tenkte litt på det, det er ingenting som er verre for meg enn å være i slike butikker. Å være hos tannlegen kan jo for eksempel være litt morsomt, selv om det gjør vondt. Og så blir man jo ferdig etter en stund, hos tannlegen.

På gigantmarkedet Episenter begynte ulykken da den ene vognen med handlevarer vi hadde klar fra i går, var vekk. Olia var rasende over elendig, ukrainsk kundebehandling – uriktig, for øvrig, varene var bare lagt unna et annet sted og på en annen vogn – jeg var fortvilet over at vi måtte gjøre denne handlingen på ny. Tro ikke det gikk raskere andre gang. Vi måtte huske hva som egentlig lå på denne vognen. Og når det gjaldt ting som å velge farge, for eksempel, så var det en prosess som måtte gå sin gang på ny. Var den ene eller den andre fargen, bedre? Det nyttet ikke bare å forsøke å huske hvilken farge vi hadde kjøpt i går. Kanskje var en annen farge bedre.

Det var heller ikke bare sand og armatur som skulle kjøpes. Det var mye, mye mer, takrenner, metalldingser, ditt, datt, fullt av ting jeg verken husker eller kan navnet på. Symptomatisk tok det en halv time bare å komme gjennom kassen. Altså ikke stå i kø, få skannet varene og betale. Høydepunktet i min ulykke – som jeg vil kalle det, Olia ville jo mene at også hun måtte gå i butikken hele dagen, og bli sliten av det, men hun liker det jo, så ulykken er min, vil jeg si – var da vi fant gårsdagens varer, da vi var kommet helt rundt, og var klar til å betale, omtrent.

Storhandel, Byggmarked

Alle fire vognene er våre. En halv time tok det å skanne gjennom alle varene som ligger på dem. I tillegg kommer en 20 sekker sand som lå ute på en palle, og ventet.

Tro ikke at det nå bare var å sjekke om vi hadde husket alt, og eventuelt ta med oss de av gårsdagens varer vi hadde glemt. Nei, for av noen typer varer hadde Olia valgt enn annen type enn i går, og da måtte hun bruke tid på å velge og være i tvil om hvem av dem som var best. Så ville hun legge de øvrige varene tilbake på plass, i butikken som er så stor at det kunne gått trikk fra den ene enden til den andre. En halv time brukte hun på det. Fordi hun fant et par ting som fristet henne på veien…

Da var min tålmodighet spist opp. Det er ikke ferie, dette, det er arbeidsleir. Hvorfor reiste jeg til Kiev for et par dager, for dette?

Men det hører jo med til å være gift. Da har man ikke bare seg selv. Og ute på datsjaen, ble humøret straks bedre. Der står frukttrærne i blomst, der skinner solen. Det tok lang og ekkel tid å bære alle varene fra bilen til datsjaen, selv om den parkerte like ved gjerdet. 12 sekker sement og 20 sekker sand krever sitt, ved siden av alt det andre.

Så gav Olia seg i gang med å rydde inne, mens jeg fortsatte evighetsprosjektet med stubben i hagen. Jeg fikk gravd frem fem-seks store røtter, og hogd dem av, men stubben var fremdeles ikke til å rikke.

Stubbe, Grave røtter

Den mye omtalte stubben…

Jeg koblet av og hvilte med å sage ned noen kvister og trær.

Da er det mer effektivitet over Olias arbeid. Da jeg var der onsdag var huset fullt av skrot. Nå var det tomt, og skrotet på bakken utenfor. Det hjemmelagde dusjskuret ved siden av kjøkkenet, ute, var også revet ned. Jeg likte ikke det så godt, jeg ville gjerne beholde dusjskuret, men Olia lovet meg at det kom til å bli veldig fint når vi fikk malt kjøkkenet hvitt. Og kjøkkenet fikk jeg jo beholde. Olia ville rive det også, falleferdig som det er.

Skrot, Datsja

Her er hva Olia (sammen med arbeidskaren Rustam) fikk ryddet ut, dagen hun var uten meg på datsjaen.

Det er lang vei til mye, fra datsjaen, så vi får en fin følelse av tid. Effektivitetstyranniet fra hjemme, gjelder ikke. Å gå bort med søpla er en rusletur på flere hundre meter. Vi har virkelig mye søppel på datsjaen vår, det meste som er der, skal bort. Så vi blir vant med å bære langt og tungt, slik det overveldende flertall mennesker har gjort og fremdeles gjør.

På veien til søppelkassene går vi forbi den ene frukt- og grønnsaks- og blomsterhagen vakrere enn den andre. – Vi må ha et navn på datsjaen vår, foreslår jeg for Olia, som straks er med på ideen og kommer opp med en rekke forslag. De fleste med hennes familienavn med i navnet, siden «dere hadde casa Salen», som hun sa. Nå var det deres tur. Jeg ville imidlertid ha et mer russisk navn, som de gamle palass og gods i tsartiden, og hun var straks med på denne ideen også. «Sommerpalasset», var forslaget, på russisk.

Det navnet er riktignok opptatt. Jeg ville ha vårt eget, riktignok inspirert av de gamle, men altså vårt eget. Jeg nevnte Tolstojs,?? Polnaja, jeg husker lydene i det første ordet, sånn halvveis, og kjennet det straks igjen når jeg ser det, men klarer ikke gjengi det. – Polnaja, er fint, sier Olia. «Skatjesjnaja polnaja «‘ det blir navnet, om jeg har stavet det noenlunde rett. «Eventyrhagen».

Utekjøkken, Datsja

Kjøkkenskuret, etter at dusjveggene ved siden av er revet ned.

Det passer veldig fint. Så får vi det lille, røde eventyrhuset i den, Eventyrskogen i utkanten av den, og Kjøkkeneventyret, som det lille skuret kjøkkenet er. På russisk blir det enda bedre, og det er russisk vi kommer til å bruke. Polnaja er ikke bare hage, men en stor prakthage, en velstelt dal, stort, og veldig fint og ordentlig. Det passer jo komisk til vår datsja, som den ser ut nå. Skogen heter på russisk Les prekliutsjenii, direkte oversatt: Skogen av eventyr. Veldig bra.

På ny ble det mørkt før vi kom oss hjem. På ny var det ikke mer å gjøre enn å spise og sove. Og på ny var moren bekymret fordi vi var blitt så lenge. Det hadde hopet seg opp med middag og lunsj, så det var mer enn selv vi kunne spise, med appetitt bygget opp gjennom en lang dag.
Det blir ikke mye fritid på meg, denne lille svippturen til Kiev. Det er mer av en arbeidsleir, arbeidsleir i Olias eventyrhage. Og det er som hun sier: skal du ha glede av den, må du også arbeide på den. Hun oppdrar meg godt.

Til Olias datsja for første gang

Familien til Olia har en liten datasja i utkanten av Kiev. Olia har vært der flere ganger, men jeg har ikke fått være med, siden det er så mye å gjøre der. Den skal være nokså forfalt. Men det er en datsja, en liten rønne med en liten hageflekk. Nå skal jeg også være med ut der for å jobbe. Dette er posten om hvordan det blir.
*
Og det ble et skikkelig antiklimaks. Vi var på vei, hadde med alt, til og med hadde Olia tenkt på lesestoff den lange reisen dit bort i Metro og Marsjrutka. Jeg hadde tenkt å stikke bort til Hydropark etterpå, og hadde med badebuksen i en plastpose (trodde jeg, det viste seg å være en underbukse som lå der (om dere synes dette er rart, tenkt da at jeg gikk flere timer med den samme posen, med samme badebukse (som altså var en underbukse), sammen med Olia, men da kom vi oss ikke til Hydropark, så jeg fant ikke ut av det)).

– Har du med nøkkelen? spurte jeg, da vi gikk over gaten ved metrostoppet. Det hadde hun ikke. Vi hadde med alt, utenom nøkkelen. Vi hadde snakket om hvordan vi kunne kjøpe hageredskap og arbeidshansker der borte, men vi hadde ikke med nøkkelen.

Dermed reiste vi ikke. – Det er skjebne, sa Olia. Vi skal ikke reise i dag.

I stedet gikk vi og kjøpte gardiner. Kan dere tenke dere større nedtur? Jeg har utsikter å reise til en russisk datsja, men ender i stedet i en butikk for å kjøpe gardiner.

Etter at vi har kjøpt gardiner, til datsjaen, gir Olia seg videre for å se etter gardinstang og oppheng, eller hva det heter, ting å feste gardinene med og i. Jeg går til Hydropark.

Der jeg finner ut at jeg har ikke med noen badebukse, bare en annen skitten underbukse.

«DenFølelsen», sier de i hashtag.

Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia)

 
Velkommen til Stalins datsja
Velkommen til Stalins datsja

Han ble født i byen Gori i 1879, og han døde i Moskva i 1953. Fra 1922 var han generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og fra omlag 1927 enerådende statsleder over Sovjetunionen. Rett skal være rett, under ham vokste Sovjetunionen til å bli en av verdens to ledende supermakter. Aldri har det russiske imperium vært mektigere enn det var under ham. Men prisen var skyhøy uansett hva man måler dem i, og var det opp til meg, skulle det være like politisk ukorrekt å si at Stalin gjorde Russland mektig, som at Hitler gjorde det samme med Tyskland. De to kan sammenlignes.

Inngangen til Stalins datsja
Inngangen til Stalins datsja

Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal trekke den uhyggelige Josef Stalin ned til et nesten menneskelig og nesten morsomt nivå. Jeg skal vise frem andre sider ved ham. I går var jeg nemlig og besøkte datsjaen hans. Den ligger en enkel busstur utenfor Sotsji. Det formelle navnet er Zelenaja Rosjtsja (Zelenaya Roscha på engelsk, Зеленая роща på russisk), men Stalins datsja holder lenge. Det er tjukt av små reiesbyrå som tilbyr reisen for en liten norsk hundrelapp, man trenger slett ikke følge det Lonely planet anbefaler, og som ligger gjemt bort i andre etasje på Park hotell. Jeg brukte reiseselskapet i mitt andre hotell, Zjemtsjuzjina, og fikk med det både en tur til datsjaen til Stalin, og utsiktspunktet Bolsjoj Akhun. 

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Datsjaen var en eiendommelig opplevelse. Jeg hadde lest at den skulle være grønn, og kamuflert i skogen, samtidig som de skulle ha en vakt hver 15’de meter rundt den. Jeg leste også om en hemmelig gang ned til sjøen, om svømmebasseng med halvannen meters dybde og om billiard og film og litt andre ting som var der. Jeg har også besøkt noen datsjaer, og hadde et bilde i hodet om hvordan den ville se ut. Det var helt annerledes.

 
Stalins datsja - utsikt til trærne
Stalins datsja – utsikt til trærne

Stalin slutter aldri å overraske. Og denne datsjaen var så absolutt ham. Den hadde en aldeles grell grønnfarge, og også vinduskarmene var grønne, alt var grønt. Og den var ikke av tre, men av stein og mur, som bare var malt grønt. Og den var plassert i en rydning akkurat stor nok til å få plass til datsjaen. Eller det er vanskelig å kalle dette datsja uten ironi, en Stalinsk monumental ironi, som dette også var en monumental datsja. Det var en diger murblokk bygget rundt en slags bakgård i midten, der det var en slags liten parkflekk i midten, med grønt gress og palmetrær og blomster. Utsikten til denne bakgården var mye finere enn utsikten ut i verden, for den var helt sperret av trær. Stalins datsja lå i skyggen.

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Vi kom med en turbuss, bare russere. Jeg ba om det, selv om man visstnok også kunne få omvisning på tysk og engelsk, og sikkert også italiensk og fransk om man bare finner det rette reisebyrået. Jeg tror ikke det er lov å gå rundt der på egenhånd, selv om det er noe jeg ville likt godt, jeg liker jo ikke så godt å gå i flokk bak en guide. Men vi fikk god tid, russerne er jo også glade i å ta bilder, og om man ble litt hengende etter i et rom, så var ikke det så farlig. Vi fikk bare se et hjørne i det jeg anslår til vestre fløy, og noen rom i den nordre. Og jeg forstod jo ikke altfor mye av den rasende raske russisken.

Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen
Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen

 Men jeg forstod at Stalin i sitt flott film- og arbeidsrom, godt plassert like ved siden av billiardrommet, og på diktatores vis en soveseng like ved siden av arbeidspulten. Arbeidet må aldri få ta overhånd for søvnen og hvilen for folk med absolutt makt. I dette rommet var Stalin modellert liten som han var, med pipen i hånden, og med kartet han likte så godt bak ryggen, det med Sovjetunionen i all sin velde.

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Det var en sofa i rommet, i den pleide Stalin å sitte når han skulle se film. Han ville alltid se film alene, jeg tenker mitt om årsaken. I denne sofaen satt også Stalins gjester, og guiden vår sa at Stalin hadde ordnet en liten, snedig psykologisk overraskelse for dem. Den er meget lav. Og den er enda lavere enn den ser ut, når man setter seg i den. Man synker liksom ned i den, og kjenner metallfjærene mot baken. Og man kan tenke seg Stalins nervøse gjester, som godt vet hva Stalin har gjort med folk i alle samfunnslag fra topp til bunn i det Sovjetrussiske samfunn, sier de noe galt, blir de fjernet. Og så synker de ned i sofaen… 

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Arbeidsrommet hadde også en altan med utsikt mot trærne. Fem meter unna. 

Utsikt fra Stalins altan

Utsikt fra Stalins altan

Utenfor nordre var det et stort sjakkbrett med digre brikker. Her skulle jeg gjerne forstått mer av hva guiden sa, jeg tror ikke Stalin var noen sjakkspiller, jeg tror jeg ville slått ham. Bankettrommet hadde to altaner, den ene med utsikt mot bakgården, den andre med utsikt litt mellom trærne så man kunne skimte svartehavet. Her kom det også litt sollys inn. Bankettrommet hadde også peis, og det var satt opp to rekker med langbord. Det er uhyggelig å tenke på de hyggelige festene som har vært her. 

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Nei, Stalins datsja var en opplevelse. Den var vel verd besøket. Jeg leser at noen turselskap også kan ordne med overnatting, det tror jeg også kunne være en fin opplevelse, det skulle jeg gjerne gjort selv.

Stalins sjakkbrett - datsjaen ved Sotsji
Stalins sjakkbrett – datsjaen ved Sotsji
 
Jeg på altanen til Stalin

Jeg på altanen til Stalin

Etterpå gikk turen til utsiktspunktet Bolsjoij akun. Det er et tårn bygget i liten annen hensikt enn å gi bedre utsikt. Noen forsvarsfunksjon kan jeg i alle fall ikke se det har hatt, plassert oppe på en høyde kilometervis fra nærmeste ordentlige bebyggelse, og uten noe militærfort eller mulighet for å plassere en garnison i nærheten. Dette er et utsiktspunkt. Tårnet har også et rom med noen utstoppede dyr, om dette skal være et museum eller hva det er ment som, og jammen er det ikke en selger som drev med noe på en hylle på veien opp, eller hva det var. På vei mot tårnet er det nå anlagt en handlegate, der det finnes lite annet enn restauranter og spisesteder. Det er et utsiktstårn, et turisttårn.

 

Men vakkert var det. Man fikk se Sotsji og Svartehavet, man fikk se godt innover Kaukasusfjellene, med Krasnaja Poljana og Mt Fisjt for eksempel, man fikk se hvor Stalins datsja egentlig lå hen, og man fikk se Adler og man fikk se innover mot Abkasia. Det var spesielt. Det har jo nettopp vært en krig der. Og i denne fredelige utsikten virket denne krigen akkurat så meningsløs som krig alltid burde være. – Denne siden av fjellene er vårt territorium, sa guiden, – det andre er deres. Slik fikk hun elegant unngå å si om hun mente Abkasia eller Georgia. Det var uansett et meget vakkert landskap, og et meget vakkert land.

 
Utsikt mot Abkasia
Utsikt mot Abkasia

 Russerne var også interesserte i hvor alle OL-anleggene skulle komme, og guiden pekte og forklarte.

Dette er Kaukasus

Dette er Kaukasus

Etterpå spiste vi på en av restaurantene langs handlegaten, eller det var vel mer en kafe, det var den nederst i hjørnet, første til venstre når man kom inn i gaten. De hadde en uforglemmelig hatsjapuri der, sånn skal det smake, dette var saker. Og jeg hadde også et mandig glass georgisk vin jeg måtte drikke mandig raskt da vi plutselig måtte gå. 

Omlag hundre kroner kostet hele seansen. Maten og vinen kom i tillegg, 50 kroner eller noe sånt. Det var det vel verdt alt i hop.

 
Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun