Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Ingen skriver til obersten lenger

Man har ikke vært ordentlig i en by om man ikke har vært der natten gjennom i en nattklubb. Jeg har vært i mange byer i Øst-Europa, og ikke uventet er det slik at jo mer russiske de er, dess villere, snålere og på sitt vis gøyere er klubbene. Kaken – eller kanskje man skulle si tønnen – tat Hungry duck i Moskva, stedet der alt man kan forestille seg om russiske nattklubber simpelthen skjedde. Jeg var der med mine italienske venner som i likhet med meg var på russsisk språkkurs ved Lomonsov universitetet, og jeg brukte stort sett tiden på å stå og kope.

I går var jeg på nattklubb i Riga. Helt russisk kan det jo aldri bli, men nå har jeg jo levd så godt som sivilisert i en måned, det var på tide å se litt, gjøre litt. Og jeg falt for tittelen, navnet, «Pulkvedim Neviens Neraksta», som altså betyr «Ingen skriver til obersten lenger». Det er en ypperlig tittel, om det så er en bok, en film, eller altså en nattklubb. Som nevnt i gårsdagens post var jeg også i byens beste restaurant, i følge In your pocket, som er en guide jeg stoler på når det gjelder resaturanter (i motsetning til Lonely planet, for eksempel, som kan anbefale hva som helst), og det var også en ypperlig restaurant, der jeg fikk et fullt måltid for cirka 250 kroner. Vel verdt.

Det var altfor tidlig å gå på klubb, så jeg tok en liten runde med anbefalte puber også, først «Runcis» i sentrale Jana Seta, der lokalbefolkningen liksom skulle gå, og spille sjakk og sånt noe, lokalbefolkningen var der, men sjakk spilte de ikke. Deretter «Orange bar» like ved, der det ikke var vanskelig å få bord, og der det også var bra, det var fine puber begge de to.

Så var det nattklubb, og det var veldig bra, selv om det ikke var særlig russisk. Det var tvert i mot riktig så sivilisert, det var omtrent som et vanlig utested, bare de hadde åpent lenger og hadde dansegulv. Musikken var befriende fjernt fra Techno og støy, det var liksomrock fra tidlig 80-tall og rundt der, Billy Idol, U2 og den slags, Abba også, og til og med Jimmy Hendrix, flott musikk for en helnatt.

Jeg benyttet også anledningen til å menge meg med lokalbefolkningen, og folk fra resten av verden. Det mest spennende var selvsagt Latvierne, og hvordan det er å leve her i Riga, og hvordan de ser på russere og baltere og Europa og livet og det hele. Jeg prøvde meg også på litt russisk, og fikk til min skrekk høre at når jeg prøvde å si «Du snakker russisk uten problem», til ei som var omtrent tospråklig og også snakket engelsk flytende, og så var det visst «hvis du snakker russisk, så har du et problem». Tenk alt jeg kan ha sagt på min lange reise gjennom Sibir.

Utesteder her østpå stenger når den siste gjesten ikke er lykkelig lenger, som teaterfolk fra en av de tidligere Jugoslavia-republikkene (jeg husker ikke hvilken, men lurer på om det var Krotaia) så treffende uttrykte det, da vi halsende på norsk vis måtte fra sted til sted under Ideafestivalen i Bergen i 2001, ettersom de stengte. Lang setning. Utpå morgenkvisten gikk vi alle hjem fra «Ingen skriver til obersten lenger», de som skulle være lenger utvekslet telefonnummer, jeg som snart skulle til Vilnius, gikk.

Og dagen etter våknet jeg som jeg skal, godt uthvilt, men overbevist om at lillesekken min var stjålet. Jeg kjøpte slik en fin sekk, en veske, nærmest, treningsveske, kjøpt i sportsbutikk, liksom for å ha når jeg springer opp og ned Sandviksfjellet, tenkte jeg, og kjøpte den. Og hadde også bruk for den på nattklubb, til å ha mobiltelefonen i og kamera i og «In your pocket» i. Neste morgen fant jeg den ikke øyeblikkelig, og var helt overbevist om at den var stjålet. Men ingen panikk, ingen panikk, jeg er jo forsikret for tiden, og måtte bare justere planene litt til også å stikke innom politistasjonen denne dagen. Disse planene måtte tilbakejusteres da jeg fant vesken i det jeg skulle gå, jeg hadde snedig lagt den i kofferten. Haha, de bekymringsløse har det godt.

Frokost serverer de ikke på hostellet jeg bor på, det er i det hele tatt lite de gjør der, men de har gratis vann, og er veldig billige. Og så er det så få som bor der, at man har rom for seg selv, til tross for at det er ment å være felles. Jeg tenkte derfor å ta frokosten på «Klondyke», et sted med WiFi, for å justere meg i forhold til verden og kanskje også se på hoteller nær flyplassen i Vilnius, litt sån forskjellig. Og på veien stakk jeg innom den nygotiske kirken i Gertrudes gaten, den som også heter St. Gertrudes kirke. Der var det pyntet som til bryllup, og i det jeg kom inn, begynte orgelet å spille og alle snudde seg mot meg, som om det var jeg som skulle gifte meg. Og vet dere, der og da var jeg i så godt humør at jeg tenkte det kunne jeg godt gjort, jeg måtte bare mens jeg gikk oppover kirkegangen spurt noen hva er ja! på latvisk.

Rundtur i Riga

Først litt informasjon som kan gi togelskere noe å tenke på. Mellom de baltiske hovedstedene er det praktisk talt ingen togforbindelse. Det går ikke tog mellom Tallinn og Riga, og mellom Riga og Vilnius går det kanskje ett om dagen, kanskje. Da jeg på togstasjonen ville kjøpe billett, henvendte de meg til busstasjonen, og da jeg på turistinformasjonen spurte om man virkelig kjøpte togbilletter på busstasjonen, sa de at det ikke gikk noe tog. Det demret for meg hva den estiske flyveren jeg delte kupe med mellom St. Petersburg og Tallinn sa, da jeg forklarte ham om planen min om å reise med nattog mellom de baltiske hovedstedene: ”Det er også mange gode bussforbindelser, og fly”.

Så et område med omtrent det dobbelte av vår befolkning og kanskje halvparten av vår størrelse, paddeflatt, regner ikke tog som noen god, moderne reisemåte. Buss er billigere og bedre, sier de. Og det er vanskelig å argumentere mot dem, når det ikke går tog i det hele tatt.

Dermed måtte jeg justere planene mine litt. Det skulle ikke mye tankearbeid til, for å fjerne seg fra ideen om å sitte gjennom natten på en baltisk buss, det ville jeg ikke. Og jeg ville heller ikke ankomme Vilnius noe kveldstid, og begynne å finne meg hotell igjen i mørket. Det fikk bli morgenbussen mandag, og ingen overnatting i Vilnius, bortsett fra den korte natten frem til flyet går 0655 tirsdag.

Jeg kjøpte billetten i dag, og selv om det rundt omkring blir skrevet og påstått at bussene blir fylt opp om sommeren, tror jeg ikke det ville gjort så farlig å kjøpe billetten helt opp mot avgang. Det er busser nok, og plasser nok, i hvert fall om man ikke er absolutt avhengig av å komme seg på en helt bestemt buss.

Med dette får jeg tre fulle dager i Riga. Det passer meg godt, når jeg først måtte forlate Russland. Av de baltiske byene synes jeg denne er den mest spennende. Uten at jeg helt kan argumentere helt saklig, føler jeg den er den mest russiske av hovedstedene, mens Vilnius liksom er polsk, og Tallinn mest forbundet med Finland. Riga har også den mest spennende historien, igjen uten at jeg helt saklig kan begrunne hvorfor den er mer spennende enn Vilnius’. Tallinn er eventyrhistorie og turisthistorie, der er ikke mye sus.

Jeg kjøpte Rigakortet for tre dager, 16Lt, cirka 150 kroner, kanskje, og med det får jeg gratis adgang på en rekke museum og gratis reise på trikker og busser, samt rabatter på hoteller og restauranter. Siden de to beste museene er gratis, og jeg ikke ligger på hotellene med rabatt, og ikke helt ser grunnen i å gå langt for å oppsøke restauranter med rabatt, når andre restauranter er like bra, er jeg ikke sikker på om jeg vil gå helt i pluss, her. I hvert fall når jeg foretrekker å gå rundt og se, fremfor å kjøre rundt i buss.

Uansett er det så billig her borte, at man med en norsk gjennomsnittslønn kan gjøre hva man vil. Det er en av de billigste byene jeg har vært i, igjen og igjen når jeg kjøper noe, blir jeg stående forundret ”skal jeg virkelig få igjen så mye?” Jeg har derfor skåret igjennom, og bestemt meg for bare å gå på topprestauranter. Middag og lunsj, dagens to viktigste måltid, sammen med frokosten, som også er svært viktig.

Med dette er min dag i dag via en omvei nokså beskrevet. Jeg stod opp, gikk og spiste frokost, før jeg kjøpte togbilletter, nei, det var visst bussbilletter. Så gjorde jeg unna noen museum, før jeg spiste en bedre middag, nei, lunsj, på restaurant Columbia, hotell Metropol. Forresten var det rabatt for Rigakortet, her. Deretter var jeg på flere museum, deriblant et interessant om kunsten i Latvia i Sovjettiden. Herre min hatt, det var en vanvittig tid, og ufattelig at oppegående kunstnere og filosofer kunne støtte et slikt regime. De fleste intellektuelle støtter jo den frie kunsten, her var den mildt sagt ufri. Og styrt av folk som ikke hadde greie på kunst – what so ever.

Denne plakaten hang inne i museet. Oppgave: Finn 5 feil! (Klikk på bildet for rett svar)

Eksempel på Sovjetisk kunst

Jeg fikk også brukt mitt Rigakort til å komme meg gratis inn i Domkirken. Enda mer enn museer skal være gratis, som jeg mente i gårsdagens post, mener jeg at kirker skal være gratis. Det er en selvfølge. Domkirken i Riga er en koloss, en kjempe, den er imponerende i sin rene, skjære størrelse. Men den utmerker seg ikke akkurat med sin arkitektoniske dristighet (bortsett fra størrelsen, da) eller med sitt interiør, den er nokså tom og glissen inni, med høye, hvitmalte, gotiske vegger, og treverk og treskjæringer. Likevel er det alltid godt å komme seg inn en kirke, spesielt etter en lang dag med mye gåing. De spilte også noen orgelverk på et av verdens største orgel, som er der inne, det var jo kjekt å se på, og fint å høre på. Klostergården var altfor preget av restaurering (og enda mer av behovet for restaurering) til å gi noen opplevelse.

Domkirken i Riga

Da første museum jeg kom til var stengt, tok jeg bussen hjem. Jeg bor billig en kilometer nordøst for gamlebyen nå de siste nettene, ”Best hostell” heter det, 14 Lt koster det, og selv om det liksom skal være fellesrom, er det bare jeg som er her. De skulle ha gratis Wifi internett, det står oppgitt på nettsiden, men det har de ikke. Dermed blir posten skrevet først – og postet senere.

Og nå går jeg ut og spiser middag, på byens aller beste restaurant, Bergs i Elisabetes gaten.

Okkupasjonsmuseet i Latvia

I dag tok jeg meg en tur til «Latvijas okupācijas muzejs», eller «The museum of the occupation of Latvia», eller på norsk «Museet for okkupasjonen av Latvia». Museet ligger i hovedstaden Riga, midt der det er lettest å finne i gamlebyen, Strēlnieku lakums 1, nede ved hovedbroen (Akmens tilts) over elven Daugava, på den store åpne plassen der. Det er lett å finne, og det er gratis, eller det vil si, det baserer seg på donasjoner slik som for eksempel British museum i London gjør det. Dette er god politikk, synes jeg, kunnskap skal være gratis, og spredning av kunnskap kommer alle til gode. Som bibliotekene er gratis, kan godt også museene være det.

Før jeg kommer til poengene i denne posten, og de er skarskodde, her kommer meninger, som museet også hadde meninger, så vil jeg si at de hadde bøker der, og da mister jo jeg lett kontrollen når jeg først begynner å kjøpe. Det er alltid en bok til som ser fristende ut. Så nå har jeg sekken fylt av 4-5-6 bøker om Latvia, og deres rolle mellom Tyskland og Sovjet under krigen, og etterpå, ja, og litt om Leninstatuer i Latvia, og om GULAG-leiren i Vorkuta – den er jo spennende, selv om jeg med en gang kunne se at boken var for følelsesladd skrevet, til at jeg kan like den. Men Vorkuta er leiren hvor de første fangene gikk og gikk midt i villeste, flateste, ødeste russiske ødemarken vest for Ural i iskalde nord, og plutselig fikk den uhyggelige beskjeden: «Nå er vi fremme». De måtte selv bygge leiren, først gjerdene, så vakttårn, og så brakkene til seg selv. Deretter kunne de begynne selve slavearbeidet. Jeg må lese en bok derfra, om en som har vært der. Og jeg kjøpte også en bok på tysk, en sammenligning mellom nazti-Tyskland og kommunist-Sovjet, der tyskerne kommer best ut, veldig bra, på tysk.

Foreløpig alt vel. Jeg nevnte i en tidligere post, det var vel kanskje gårdagens, at jeg hadde vært i et lignende museum i Tallinn. Eller det var museet for byets historie, men en etasje var viet Sovjet-tiden, det de baltiske landene rett frem kaller den Sovjetiske okkupasjonen. Her var det imidlertid gjort for lettvint, og med det ufarlig, ingen kan ta de enkle tekstene og den fargede fremstillingen helt alvorlig. Det er i hvert fall ikke mange som vil gjøre det.

Da er det annerledes i okkupasjonsmuseet i Latvia. Dette er et omfattende, grundig og veldokumentert forsøk på å sidestille den sovjetiske okkupasjonen med den tyske. Og jeg hører jo også til den som kan mene at Stalin ikke står tilbake for Hitler i grusomhet, og jeg er vel av og til litt forarget over at forfattere og kunstere som støttet Stalin ikke må stå til ansvar for det, mens de som støttet Hitler, er svertet tilsynelatedne for all fremtid. Her er det en ubalanse i historien. Ingen steder i Norge finner man en Hamsunstatue eller Hamsungate (rett meg tar jeg feil!), men, ja, jeg skal ikke henge ut alle dem som støttet Stalin, de er jo ypperligere forfattere mange av dem, og i live er de, og aktive. Men jeg kan nevne franskmannen Jean-Paul Sartre, filosofen, som heisan mente at de sovjetiske konsentrasjonsleirene måtte holdes skjult, fordi det ikke ville tjene saken om disse ble kjent. Jeg har til dags dato ikke sett antydning til kritikk mot Sartre for dette, eller mot Gide, eller om de andre franskmennene, eller fra andre land. Mens Heidegger for eksempel, vel, her er det en ubalanse i historien, og jeg mener oppgjøret med forrige århundres kommunisme har vært altfor veikt.

Tja, jeg må jo også skrive at hatet mot Hitler og nazi-tyskland er forståelig, siden hele Europa led under det. Selv om Hamsun er min norske favorittforfatter vil heller ikke jeg ha noen gate med hans navn, det er upassende. Norge var okkupert, og han støttet okkupasjonsmakten. Oppgjøret med nazismen synes jeg har vært forbilledlig, spesielt fra tyskerne selv.

Dermed har jeg ryddet veien for å gå nærmere inn på selve museet. Jeg skrev faktisk at de gjorde et omfattende forsøk på å sidestille den Sovjetiske invasjonen med den nazistiske. Det er drøyt. Tyskerne gikk jo inn med uttalt mål om at de skulle være herrefolk, slaverne slaver, og jødene skulle utryddes. Og de fulgte uttalelsene opp med handling. Sovjeterne fjernet alle som kunne ha den minste tilbøyelighet til å motarbeide det kommunistiske regimet, og selv om det var riktig mange i Stalins paranoia som kunne ha slike tilbøyeligheter, så kommer det vel ikke opp i tyskernes antall av henrettelser og ødeleggelser? Og tyskerne var brutale og banket opp også dem de lot leve, de hadde langt flere ødeleggelser, Latvia under naziregime må vel ha vært verre enn under et kommunistisk? Eller mener latvierne virkelig at de var bedre om de hadde blitt under nazi-Tyskland, og tyskerne hadde vunnet?

I så fall er det litt skummelt. Som alle østeuropeiske land, er også Latvia et land med sterk antisemittisme, og det var ikke vanskelig for nazistene å finne frivillige til å hjelpe dem med jødeutryddelsen. Og latvierne stod ikke noe tilbake for de tyske nazistene i brutalitet.

Museet viste til slutt en film, som varte en halvannen time. Den forsøkte med filmatiske virkemidler å sidestille den sovjetiske kommunismen og den tyske nazismen, ja, mer enn det, den forsøke å forene dem. Molotov-Ribbentrop pakten ble brukt for alt den var verdt, og også et sitat fra Goebbles i 1924, eller noe sånt, om at Hitler var som Lenin, ble brukt. Og det ble brukt kryssklipping, den motbydelige filmen av bulldozere som skyver jødelik ned i massegraver, med Sovjetiske partipamper fra Stalin-tiden som smiler og applauderer. Og den tar for seg alle baltere og andre ikke-russere som ble sendt til konsentrasjonsleir, og hvordan dette omtrent tjente som modell for tyskerne, og deres leire. Hungerskatastrofen i Ukraina i 1932/33 blir uproblematisk fremstilt som den var planlagt og ønsket, igjen med kryssklipping og effektbruk med grafer. Mord og massemord blir fremstilt som nødvendig og ønsket i begge ideologier, i kommunismen med referanser til selveste Marx, og til Bernhard Shaw, faktisk.

Filmen var interessant, for den var skikkelig gjort. Men den var laget av en filmmaker med en politisk agende, mer enn en vitenskapelig tilnærming, og igjen blir det riktig uhyggelig, når han direkte fra krigstiden går frem til i dag, og har en utvetydig fiendtlig og uforsonlig fremstilling av dagens Russland, og dets politikere. Igjen gjør han bruk av løsrevne sitater – som jo var utrivelige nok, og sikkert hadde vært enda mer utrivelige, om jeg hadde kunnet russisk godt nok til fullt ut å skjønne hva de sa -, og til og med internettklipp. Og han går til angrep på de russiske krigsheltene, og anklager dem – igjen utvetydig, og sikker også med rette – for krigsforbrytelser. I følge filmen (og delvis også museet, men ikke så sterkt) erobret russerne Europa, mer enn frigjorde det.

Dette er et angrep på noe av det stolteste russerne har. Deres syn på krigen er jo at de beseiret Tyskland så å si alene, og ble sviktet av vesten. De måtte bære de største tapene, både i menneskeliv og i materielle ødeleggelser, altså millioner av folk som overlevde, men mistet alt de eide. En russer må føle det som et direkte angrep på seg selv å se denne filmen. Og det er uhyggelig, all den tid det er flere russere enn Latviere i Riga. Mellom disse folkegruppene er det hat, intet mindre, særlig fra de baltiske landene mot Russland (som i anstendighetens navn er riktig imperialistiske tilbake), og det er uhyggelig i et Europa hvor fred og forsoning bør være fremtiden.