En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.

 

 

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.

 

Litt ekstra informasjon om situasjonen i Ukraina

Enda så mye tekst jeg har skrevet om det skjer i Ukraina, med fyldige poster nesten hver dag, så er det også en god del som jeg ikke får med. En av tingene som gjorde inntrykk på meg da jeg var der nede nå nettopp, var at mama Irina – Olias mor – plutselig begynte å snakke ukrainsk til lille Tais, vår lille niese. Det hørtes helt rart ut, plutselig der på kjøkkenet, et språk jeg ikke forstod noen ting av. Barnet forstod det, men svarte på russisk. Er det det at mor til Olia nå har blitt ukrainsk nasjonalist, eller patriot, som er årsaken? Det kan det umulig være, mama Irina er noe nær apolitisk, og vil helst ikke ta stilling eller ha noen ting med disse tingene å gjøre. Hun vil bare leve, som hun sier. Men nå er hun redd. Det er en ekte frykt, skapt av propaganda fra begge sider, og handlinger som har fulgt opp propagandaen og noen ganger vært verre enn den. Hun er redd for russerne, og hun er redd for ukrainerne. Hun sier hun svarer på det språket hun blir tilsnakket, nå for tiden, og vil helst gjøre minst mulig av seg. Nå er hun redd barnebarnet kan få problemer, om hun ikke snakker ukrainsk flytende.

Hva er det for et land? Når man ikke lenger kan snakke sitt eget morsmål og hjertespråk til sine egne barn og barnebarn? Det skulle være en helt grunnleggende rettighet, ikke engang en rettighet, men en selvfølge. Nå er det sikkert mange som fremdeles vil hevde at det aldri har vært noe problem å snakke verken russisk eller ukrainsk i Ukraina, man kan snakke begge deler som man vil, og bli forstått og ha det bra. Det er riktig at sånn har det vært. Men forsøk å forklare mama Irina at hun ikke har noen ting å frykte, og jeg vil love dere at dere har ingen sjanse til å lykkes.

Jeg tror mama Irina er representativ for folket. Det er sånne som henne som representerer det store flertallet, i hvert fall blant dem som er så gamle at de har barn og barnebarn. De som har levd gjennom sovjettiden, med Brezjnev og stagnasjon, Gorbatsjov og perestroika, oppløsingen av Sovjetunionen og det harde og kaotiske 90-tallet, de verste årene av de alle, og som har sett håpløse og skurkeaktige presidenter som Kravtsjuk og Kutsjma, og deretter oransjerevolusjon, og hvordan den også mislyktes, og Janukovitsj kom til makten igjen, og nå altså ble styrtet i enda en revolusjon, og de som kom til makten med oransjerevolusjonen – og feilet da – er tilbake med makten igjen. Hun har vært mot alt hele tiden, kanskje med unntak av Brezjnev-tiden, da gikk det jo an å leve, og de første årene med Gorbatsjov, før Perestroika hadde fått ødelagt alt. Perestroika er et negativt ladet ord, der borte. Vi bruker det jo utelukkende positivt. Vi har ingen forståelse, ingen følelse, for hvordan folk lever og har det der borte. Vi har det jo bra her hos oss, og tenker det hadde vært fint om alle hadde det sånn. Og så klapper vi og heier når tvilsomme land beveger seg i retning av det som ser ut til å være demokrati.

Men det er bare å ta en titt, mine damer og herrer, på hvordan det har gått med disse landene som har innført disse demokratiene, etter vestlig målestokk, uten å ta hensyn til landets indre forhold, landets historie, landets kultur. Jeg tror man skal ha problemer med å finne et eneste land som har lykkes. Utfordre meg gjerne i kommentarfeltet, hvis dere har noen forslag. Dere finner dem neppe i Afrika. Det går mot valg i Sør Afrika, der det var så positivt, da svarte mennesker endelig kom til makten i apartheid-staten, men der presidentkandidaten, Jacob Zuma, er så tvilsom og korrupt og maktglad at han matcher det meste av det han skulle overta for. I Zimbabwe var Robert Mugabe tidligere, på 80-tallet, den store helten, den svarte lederen som utfordret de hvite. Nå spøker til og med ukrainere – altså lenge før krisen, det er alltid en vinner når Olia treffer folk fra hjemlandet – vi er det nest verste i landet i verden, foran Zimbabwe, hahaha!

Den arabiske våren varte vel ikke engang over sommeren. Og legg merke til, folkens, hvor giddeløse våre vestlige medier er til å beskrive situasjonen, nå som den har roet seg. Vi bryr oss jo ikke lenger om hva som skjer. Egypt dømmer hundrevis av mennesker kollektivt til døden, to ganger etter hverandre, til og med, og så rapporterer mediene at nåvel, den ene kollektive er redusert fra noe med fem hundre, til trettisju. Som om det etter noen som helst rettsstatsprinsipper skulle være mulig å dømme 37 stykker i samme dom, og attpåtil til den alvorligste straffen av dem alle, til dødsstraff. Det er dette jeg frykter vil skje i Ukraina også. Når intensiteten i krisen har roet seg, så vil vestlige medier reise hjem igjen, og de tidligere kriminelle som styrte landet, vil komme frem igjen, og gjøre som før

Det midlertidige regime i Kiev tåler jo ikke medienes voldsomme søkelys. Det er så mye av de gjør, som blir avslørt. De får ikke den kritikken de fortjener, for vi i vest hater Russland mer. Det er vår gamle fiende, og Russland er jo en mye større trussel enn Ukraina er. Ukraina kan aldri lage noe trøbbel utenfor seg selv, uansett hvor håpløse, stormaktsgale og kriminelle statsledelse der er. Russland er en stormakt. Det er skremmende for oss, når de begynner å oppføre seg som en.

Derfor oppmuntrer vi oss til å tro at det virkelig kan bli noe demokrati ut av revolusjonsbevegelsen fra  Maidan. Mange som tidligere ikke var i stand til å si fem sammenhengende setninger om landet, som overhodet ikke kjenner landet og forholdene der, uttaler seg nå med stor sikkerhet om at det ikke er noe problem med høyreekstremisme der, at det er russerne som er onde og vil ødelegge landet, at ukrainere ønsker demokrati, og fortjener å få det, at ondsinnet russisk propaganda gjør at noen i Ukraina ikke tror på det, og derfor støtter Russland, helt galt, helt galt. Ikke engang når 40 demonstranter mot regimet i Kiev, mot det som har kommet ut av denne revolusjonsbevegelsen, mer mot det som skjer, enn for Russland, blir brent inne, mens ultranasjonalistiske ukrainere står og synger nasjonalsangen og kommer med heiarop utenfor, ikke engang da kan vi gå med på at russere i Ukraina kanskje har noe å frykte.

Det er virkelig, virkelig deprimerende. Det skulle bli en liten post, med litt ekstra informasjon, men ordene spruter ut til en lang post enda en gang. Det engasjerer meg så enormt, disse tingene her. Jeg snakket med min kone på Skype i dag, hun er jo igjen i Kiev enda et par dager, og holder på å reparere datsjaen vår, sammen med arbeidskaren Rustam. I dag sa hun at hun så tre menn i militærklær da hun reiste hjem igjen, og det skremte henne så mye at hun avlyste arbeidet for i morgen. Hun tør ikke. Jeg vil si frykten er irrasjonell, det er ikke farlig i området rundt Kiev, ennå. Men frykten er irrasjonell, og det som skjer også irrasjonelt, det er irrasjonelle og ustyrlige krefter som er i ferd med å ta kontroll over begivenhetene.

Regimet i Kiev har i alle fall ingen kontroll, det er åpenbart, de snakker bare i store, tunge og provoserende uttalelser, som om det går an å løse problemene med russiskfiendtlig kritikk. Regimet i Moskva har heller ikke kontroll, hvis noen skulle tro det, det er ufattelig overfladisk å tro. De har kontroll over sine egne spesialstyrker, og sine egne soldater, men de har slett ikke kontroll over alle galningene som løper rundt med hjemmelagde bomber og avanserte maskingevær. USA og EU har heller ikke virkemidler til å få dette under kontroll. De har disse sanksjonene de truer med. Men sanksjoner vil ikke få de anti-ukrainske – som kanskje er det beste navnet på disse opprørerne – i Odessa til å tilgi at ukrainere sang nasjonalsangen mens deres brødre døde i flammer. Den er stygg.

BBC er det vestlige mediet jeg mener dekker krisen best. Og det er klart, vestlige medier dekker bedre enn russiske, og bedre enn ukrainske. Russiske og ukrainske medier er fine for å se hvordan de ulike sidene tenker, siden mediene i begge disse landene er så tett på statsmakten. Russiske medier slår også ganske tungt tilbake mot propagandaen mot dem, og gjør et stort nummer av hendelser som blir oversatt andre steder. Men det er BBC som er ordentlig, som har journalister på stedet, som lager skikkelige reportasjer, som stiller skikkelige spørsmål, og som ikke ser ut til å forsøke å tjene en sak, men heller finne ut hva som foregår.

I dag sa BBCs reporter øst i Ukraina at han var i Jugoslavia før krigene og oppsplittingen av landet begynte der. Stemningen i Ukraina minner veldig om sånn det var den gangen. Jeg forsøkte i dag å huske om det var titusenvis eller hundretusenvis av mennesker som døde i disse krigene på 90-tallet? Jeg heller mot det siste, det var jo flere registrerte folkemord, og kraftig bombing i årevis. Det er ikke engang 20 år siden, men det er likevel akkurat som denne krigen ikke har skjedd. Vi snakker om den verste krisen i Europa siden den kalde krigen. Vår egen Steinfeldt, bajasen, sa man måtte helt tilbake til Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, for å finne noe verre, minst.

Det skal mye til før krisen i Ukraina kommer opp i lignende dødstall som i Jugoslavia. Foreløpig teller vi i hundre, men det er akkurat nå, mens jeg skriver dette, ingenting som tyder på at det vil stoppe før vi begynner å telle i tusen. Og da er vi der da menneskeliv ikke teller så mye, noen titalls fra eller til blir komma i regnskapet, det som tidligere var sjokk, blir en vane.

Regimet i Kiev satser nå alt på å slå ned oppstanden i øst med tanks og militærmakt. De er livredde for at folkeavstemningen i opprørsregionene skal gå sin gang på søndag, den 11’te mai. Og de har antagelig støtte i vest for dette, i hvert fall fra USA, som har vært ganske tett på, med hyppige statsbesøk i det siste, også fra etterretningen. De gambler på at trusselen om kraftige sanksjoner – som USA stadig gjentar – skal skremme russerne fra sin invasjon, som de truer med.

Det er jo ganske vanvittig. Selv om militæroperasjonene skulle lykkes, og oppstanden bli slått ned, så er det vel ingen som med sin fornuft i behold vil tro at det vil gå an å få til et samlet land Ukraina, sånn helt uten videre etterpå? Det er laget sår som stikker veldig, veldig dypt, det er et innett hat mot regimet i Kiev, men også mot ukrainere, helt annerledes enn sånn det var før, fra et skremmende stort antall russiskvennlige ukrainere. Og det samme hatet går motsatt vei, fra nasjonalistiske og ultranasjonalistiske ukrainere, mot russere. Det er ikke til å underslå. Det er så altfor tydelig.

Og det vil gjøre det svært vanskelig å leve for ukrainere og russiske ukrainere og ukrainske russere og alle dem som ikke er helt sikre på hva de er, for de har jo slekt både her og der, og de har jo heller aldri vært så opptatt av det, hva er forskjellen, som hele min kones slekt hele tiden har sagt. Nå er det plutselig – og helt forbannet – blitt en enorm forskjell, så stor at det rett og slett er blitt farlig å være det ene eller andre, når hatet har fått bygget seg opp, og galninger vil gi det utløp.

Derfor hørte jeg mama Irina snakke ukriansk for første gang de fem årene jeg har kjent henne. Det var for at hun ikke ville gi lille Tais, på fire og et halvt år, problemer fordi hun ikke er feilfri i ukrainsk. Det griper rett inn i dagliglivet til vanlige folk, som aldri har bedt om noe av det som skjer, som bare ønsker å leve. Det er ikke sikkert at det blir en selvfølge fremover, i Ukraina.

– Russland har skylden, sier Kiev. Det samme sier USA, og truer med sanksjoner, mens EU prøver å være med i koret, uten helt å være samstemt med alle sine medlemmer. NATO, derimot, er villig med mot sin gamle fiende, plutselig er militærorganisasjonen NATO liksom blitt viktig igjen, og kan håpe på mer penger. Russland har skylden, sier vi alle. Som om det hjelper. Det er jo ikke engang sikkert det er helt sant. Det er også andre som måtte trådt frem, om det var rettferdighet i verden, og skyld ble riktig fordelt. Vi i Vest er ikke noe unntak her, med vår hodeløse iver etter å få inn demokratier i land som overhodet ikke har forutsetninger for det, og som vi straks slutter å bry oss om så snart forsøket enda en gang enda en gang endte i katastrofe.

Jeg har aldri følt så sterkt for disse tingene før. For jeg har aldri før hatt mine egne folk der.

Intenst i Ukraina

– We stand with you and all the Ukrainian people, sa visepresident i USA, Joe Biden, i en pressekonferanse sammen med statsminister i Ukraina, Arsenij Jatseniuk. Videoklippet er lagt ut på BBC, blant annet, og det må også med at det offisielle USA her endelig uttaler at ikke hele Ukraina er like fornøyd med demonstrasjonene i Kiev, og hva som hendte der. Jeg tenkte imidlertid på denne uttalelsen, we stand with you, «vi står med dere», eller som jeg husket uttalelsen i hodet mitt: Vi står med Ukraina.

Det fikk meg til å tenke på en episode i den britiske humorserien Blackadder, fra den fjerde serien, der handlingen er lagt til første verdenskrig. – We stand behind you, sa General Melchet, i Stephen Frys skikkelse, da, hvorpå Rowan Atkinson som Blackadder repliserer for seg selv: yes, 150 km behind us. Jeg husker ikke tallet, men jeg husker poenget. Generalene står bak soldatene, langt bak. Det samme gjelder USA og Ukraina. USA står kanskje med Ukraina, en halv verden unna.

Dette er også med på å gjøre Ukraina dømt, og gi dem følelsen av at de står for seg selv. Skuffelsen var stor da verden ikke gjorde noe mer konkret, da Russland rappet til seg Krim, like for alles øyne. USA kjenner også kanskje på dårlig samvittighet. De har brukt 5 milliarder dollar på opposisjonsbevegelsen i Ukraina, eller «demokratibevegelsen», som de kaller den. De har oppmuntret til å få et mindre pro russisk regime, til å trekke landet i vestlig retning. Og selv om det ikke var de som fremforhandlet avtalen som ledet til demonstrasjonene i første omgang, det var det EU som gjorde, så var USA raskt på banen da demonstrasjonene begynte, og utviklet seg. USA, og Europa, har nok gitt inntrykk av at de vil hjelpe Ukraina mer enn de er villige til å gjøre. De forsøker å lappe på dette inntrykket, med å sende etter dem noen penger, i form av lån, og sende sine toppolitikere til Kiev for å la seg avbilde med det nye, og midlertidige regimet. Men de er neppe villige til å risikere egne interesser, verken liv eller penger, og helst skulle de vel gjerne unngå å risikere prestisjen, som har tapt seg skikkelig i dette eventyret de har begitt seg ut på.

USA spiller nemlig på bortebane. De er en halv verden unna. Et overveldende flertall i befolkningen vil ikke være i stand til å plassere Ukraina på et kart. Et tilsvarende flertall bryr seg mindre om Ukraina, enn at USA skal vise at de fremdeles er verdens eneste superstormakt, og at det alltid blir som de vil. I hvert fall når det gjelder konflikt med Russland, den gamle fienden fra den kalde krigen. USA kjenner heller ikke forholdene i Ukraina særlig godt. De har selvsagt utmerkede Russlandkjennere i landet, men disse kommer ikke til orde, de blir ikke hørt. Beslutningene som blir tatt, blir tatt uten helt å se konsekvensene av dem.

Da er det helt annerledes med Russland. De ligger like ved siden av Ukraina, store deler av Ukraina er gammelt russisk kjerneland. Det var i Kiev det hele begynte, Ukraina er en del av russisk historie. Russerne skjønner på en prikk hvordan folket tenker i dette landet, de vet akkurat hvordan propagandaen skal være for å virke, de vet akkurat hvilken taktikk de skal bruke, og de er villige til å risikere egne interesser, egen økonomi, egne liv, hva det måtte være, for å lykkes med å holde Ukraina innen sin interessesfære. De amerikanske toppolitikerne virker til å ha gått lei av konflikten. Se bare på ansiktsuttrykket til utenriksminister John Kerry, for eksempel, hvor halvhjertet han er, hele tiden, hvor gjerne han skulle ønsket å ha vært andre steder. Russernes tilsvarende minister, Sergej Lavrog, er den rake motsetning, toppmotivert, og tilsynelatende villig til å kjempe om Ukraina resten av sin karriere.

Man kan nok også argumentere med at Russland har legitime interesser i Ukraina, mens det er et betimelig spørsmål hva USA har der å gjøre. USA har jo sin Monroe-doktrine, som holder resten av verden utenfor hele Sør- og Mellom-Amerika, det er «USAs interessesfære». Selv om de ikke tillater andre makter å blande seg inn der, blander de seg selv inn i hvem som skal regjere og bestemme i alle områder i hele den vide, verden. Med varierende hell, får en kanskje si.

Maktkampen mellom USA og Russland foregår langt over hodene på vanlige folk. De er bare et middel, demonstrasjoner som oppstår mer eller mindre av seg selv, blir brukt av USA og Russland til å legitimere egne ønsker og krav i Ukraina. Ukraina selv slipper heller ikke unna denne kritikken, også regimet der utnyttet demonstrasjonene på Majdan til selv å komme til makten, og bruke den til med alle midler å forsøke å konsolidere den. De ønsker nok også USAs hjelp, og EUs hjelp, og NATOs hjelp, mer fordi de ikke er i stand til å hanskes med Russland alene, enn fordi de har så veldig lyst til å bli så veldig vestlige og demokratiske av seg. De vet godt at når medienes flomlys forsvinner, så kan de gjøre nokså som de vil, nokså som før.

Både på russisk side og på ukrainsk side kjøres det knallhard propaganda, av statskontrollerte medier. Vi i vesten har frie medier, de er for det meste uavhengige av statsmakten, men det hindrer ikke at de over lang tid har bygget opp et bilde av Putin som et udyr, noe som passer godt til propagandaen USA og Europa trenger for å øke våre innflytelsesområder ytterligere. Det er mye å kritisere Putin for, men vi tar nok litt for lett på at han er støttet av en meget stor del av den russiske befolkningen, også den russiske befolkningen i Ukraina. Han har også gjort en formidabel jobb med å bringe lov og orden og stabilitet i det vanvittige kaoset Jeltsin etterlot seg. Han har nå skremmende stor makt, og nesten total kontroll, men selv om man er i mot ham, er det imponerende at han har kommet seg i en posisjon der han har denne makten og denne kontrollen. Det er svært, svært mange som gjør alt de kan for å sverte ham. Går man dypere inn i sakene, smører de kanskje for tjukt på. Han gjør det som er nødvendig for å løse de problemer som er, for å tjene det han mener er egne og Russlands interesser, og han tar ingen hensyn for å nå sine mål. Det går an å argumentere for at det er dette som kreves av en statsleder. Han har i hvert fall svært stor støtte i egen befolkning. Det er mer enn man kan si om statslederen i våre, demokratiske land.

Nede på bakken i Ukraina er det blitt en svært farlig og intens situasjon etter den lange maktkampen i storpolitikken, og at ingen egentlig gjøre noe forsøk på å stagge demonstranter som tjener ens sak. Regimet i Kiev kan ikke godt sitte og se på at bevæpnede opprørere okkuperer offentlige bygninger, og heiser russiske flagg på dem. Men de er alvorlig handlingslammet i hvordan de skal løse det. Dette er ikke så bra, med tanke på valget som skal være 25 mai. Ukrainere – som andre slavere – liker ikke handlingslammede politikere. Det skal være makt og styrke i dem. Så de må gjøre noe.

Dermed har de altså satt sitt meget skjøre militærvesen i sving. De har gjenopprettet elitestyrkene i Berkut, de som straks ble oppløst etter Majdan-demonstrasjonene, de som skjøt på egen befolkning. Nå skal også dette regimet ut og skyte egen befolkning. De forsøker seg med propaganda om at det er russere, gjerne russiske spesialstyrker, men det er også helt åpenbart at det store flertallet misfornøyde demonstranter i øst, er ukrainske borgere, som ikke er fornøyd med landet de lever i, og regimet som styrer dem. Akkurat sånn som demonstrantene på Majdan var, de som sørget for at det nåværende regimet kom til makten.

11. mai er det planlagt folkeavstemningen i Donetsk oblast. Det ligger vel litt i kortene at regimet i Kiev ikke kan tillate at den skjer utenfor deres kontroll. De er nødt til å være makten som styrer begivenhetene, både her, og ellers i landet. Det har de ikke vært i nærheten av, ikke i de store sakene som destabiliserer landet, skaper kaoset og ødelegger økonomien. Der halser de bare etter, er sterke og klare i uttalelsene, men helt uten evne til å følge uttalelsene opp med handling.

Handlingsmulighetene er blokkert av Russland. De har 40 000 mann klare ved Ukrainas grense, like ved Lugansk og Donetsk, de to opprørsregionene. Ukraina har knapt nok kontrollen over sin egen hær, de har ingen sjanse mot denne overmakten. Så det ser ut til å drive Russlands vei fortsatt. På grunn av propagandaen vi kjører mot Russland, så ser vi det som en katastrofe. Foreløpig er imidlertid den største katastrofen Ukraina, og det er nok når alle hensyn tas bedre med russisk innflytelse, enn det som nå skjer med landet.

Jeg har flybillett til Kiev i neste uke. Jeg tok meg i å tenke i dag, tenk om jeg da flyr inn i et land med krig. Jeg er overbevist om at det ikke kommer til regulære kamphandlinger, det er for dumt, Russerne tjener ikke på å starte dem, og for Ukraina er det selvmord å starte dem. Alle vi snakket med og overhørte i Kiev forrige uke, var også overbeviste om det samme. Krig blir det ikke.

Men akkurat nå, er situasjonen litt for intens til at det føles helt trygt. Man sammenligner hele tiden med andre verdenskrig, og opptakten til den. Kanskje burde man heller se litt til første verdenskrig, som startet uten at noen egentlig helt ville det.

Det nye regimet i Kiev i aksjon

Dette var en post jeg prøvde å skrive også tidligere. Da ble det til posten Debatt på Dagsnytt 18 om Norges reaksjon på situasjonen i Egypt og Ukraina. Siden den gang har opptøyene eskalert i det østlige Ukraina, og i skrivende stund venter vi på utfallet av innenriksministeriets ultimatum om at demonstrantene må oppgi sine posisjoner innen 48 timer, eller møte konsekvensene. Situasjonen vil bli løst i løpet av morgendagen, enten ved forhandlinger eller med vold, blir det sagt.
*
Jeg rakk ikke å skrive posten ferdig første forsøk, og fortsetter nå, om enn det er blitt morgen 16 april, og mye har skjedd siden posten ble innledet og den første posten om emnet påtenkt. Det første ultimatet regimet sendte ut utløp uten at noe særlig skjedde, det andre førte til det de kaller «anti-terror»- operasjoner. Disse er så smått i gang, og det er uklart hva det blir til. Det videre i posten er skrevet om informasjonen tilgjengelig 9 april, og skal handle om utfallet av «etterforskningen» – i hermetegn – regimet har gjort i forbindelse med dødsfallet til ultranasjonalisten, Aleksander Muzytsjko – også kjent som Sasjka Bely, og dødsfallene på uavhengighetsplassen i Kiev i forbindelse med demonstrasjonene og kampene som førte til at dette regimet kom til makten. Det vil også være plass til litt arrestasjoner og utpekning av guvernører ekstra.

Aleksander Muzytsjko var en bølle. På Youtube finnes video av hvordan han stiller med automatiske våpen på det som ser ut til å være et kommunestyremøte, eller noe slikt, et sted i det vestlige Ukraina. Han ber dem som vil ta våpnene fra ham og banden hans, de kan bare prøve seg. I en annen video besøker han en statsadvokat, og herser med stedfortrederen hans, da statsadvokaten han vil ha tak i, er sykemeldt. Det er stygt å se på. Bøllen Muzytsjko griper den dresskledde stedfortrederen i slipset, rykker ham til seg, og forlanger å få snakke med statsadvokaten. Da stedfortrederen sier det ikke går, statsadvokaten er sykemeldt, griper Muzytsjko tak i slipset helt oppe med knuten, mildt sagt truende, og forlanger å få snakket med ham likevel. Det er meget sannsynlig opptrinnet ble filmet av Muzytsjkos egne menn, som en skrytevideo.

Muzytsjko var en av lederne for Pravij Sektor – Høyre fløy – en sammenslåing av de nynazistiske kreftene i Ukraina. Det er de som mener fascistene i Svoboda ikke går langt nok. Beli har levd et liv i krig. Han deltok også i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne. Det var her han ble kjent under kallenavnet Sasjka Bely. Når han uttaler seg virker han rett ut sagt hjernedød, og sånn ser han ut også. For Pravij Sektor er ikke en fredelig løsning noe mål. De ønsker et Ukraina for ukrainere, uten russere og jøder og sigøynere.

Forleden ble Muzytsjko skutt. Det skal ha vært ukrainske spesialstyrker som gjorde det. Det var i alle fall de som var etter ham. Jeg tenkte dette var en god nyhet. Endelig viser regimet vilje til å ta tak i problemet med nynazister som har for stor innflytelse i Ukraina etter Majdan. De kvittet seg med en mann som virkelig var et problem, enda det er sterke krefter i parlamentet og langt inn i regjeringen som støtter både Muzytsjko og Pravij Sektor. Disse reagerte også med demonstrasjoner og nye opptøyer, men hadde heldigvis vett til ikke å la det utarte. Regimet er skjørt nok som det er, om det ikke også skal splittes innad.

Som et slags kompromiss, kanskje, ble det iverksatt etterforskning av drapet. Den konkluderte med at Muzytsjko ikke hadde blitt drept av politiet. Han hadde begått selvmord. Så kan de rekke opp hånden, de som tror på det. At bøllen og villmannen Sasjka Bely, herdet i Tsjetsjenia-krigene på 90-tallet, og nå nærmere sin fjerne drøm om et rent Ukraina for ukrainere enn man så sent som i fjor kunne forestille seg, som leder av et Pravij Sektor som rett og slett er blitt en maktfaktor i ukrainsk politikk, og så skal han ta livet av seg fordi han er jaget av noen skarve politimenn? Det nye regimet oppfører seg akkurat som det gamle. Utfallet av etterforskninger og rettstvister er som man ønsker det på forhånd. Den som kontrollerer maktapparatet, kontrollerer også rettsvesenet. Ukraina har ikke tredeling av makten. De hadde det ikke før, har det ikke nå.

Det samme ser vi av utfallet av «etterforskningen» – i hermetegn – av hva som skjedde på Majdan. Der har regimet nå konkludert med at det var opprørsstyrkene Berkut som skjøt og drepte demonstranter, og at Janukovitsj har skylden. Så kan de melde seg de som tror dette var etter uhildet granskning. Det var politifolk som ble skutt med skarpt, flere titalls, og det er rart dette ikke er nevnt med et ord i konklusjonene. Ekstra rart blir det, når man før regimeskiftet reagerte sånn på at politistyrkene ville gå fri, at de ikke ville bli etterforsket for overgrep utført i tjenesten. Nå er det det samme, men motsatt. Spørsmålet om hvem som har retten, er et spørsmål om hvem som har makten i Ukraina. Det tar seg ikke ut at vi i vest oppfører oss som om alt er helt greit med dette nye regimet i Kiev. Saken er at det nye i veldig mye er akkurat som det gamle. Forskjellen er at det lener seg til oss, og da ser vi mellom fingrene på alle dets maktovergrep.

Lignende finnes langt flere saker, som har vært mindre oppe i media. Det midlertidige regimet i Kiev utnenvner sine venner til viktige stillinger rundt om i landet, og straffeforfølger sine fiender. I Donetsk ble en guvernør utnevnt etter gateprotester, temmelig likt slik regimet i Kiev selv kom til makten etter gateprotester der. Guvernøren i Donetsk ble arrestert for «separatisme», siden han ønsket økt selvstyre og tettere tilknytning til Russland. En ny guvernør ble utnevnt fra Kiev, en oligark.

Debatt på Dagsnytt 18 om Norges forhold til hendelsene i Egypt og Ukraina

I dag var det debatt på Dagsnytt 18. Statssekretær i utenriksdepartementet, Bjørn Glad Pedersen, forsvarte seg og departementet mot kritikk i en kronikk på NRK ytring, der Kristian Takvam Kindt og Jacob Høigilt beskylder regjeringen for å ikke reagere sterkt nok på de mange overgrepene fra det nye militærregimet i Egypt. Dette blir sett i sammenheng med overgrepene til det forrige regimet i Kiev. Som de skriver: Etter at militæret tok makten 3. juli 2013 har over 1.400 fredelige demonstranter blitt drept. Regjeringen har reagert med pressemeldinger og ved å «uttrykke bekymring over ytringsfrihetens kår». I Kiev ble 26 demonstranter drept 19. februar. Da var Brende raskt ute med å innføre sanksjoner.

Det er en åpenbar forskjell på reaksjonene. Og Glad Pedersen var ikke i stand til å forklare hvorfor reaksjonene må være så mye sterkere i Ukraina, enn de må være i Egypt. Graden av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter kan det i alle fall ikke være snakk om. Det etterlater en tanke om at det er storpolitiske hensyn, og den er det ikke så lett for utenriksdepartementet å snakke seg vekk fra. Forsvaret for den sterke fordømmelsen av Janukovitsj ble etter hvert ganske pinlig, da statssekretæren til og med vartet opp med en blank løgn, om at demonstrantene i Kiev hadde stått der i 25 kuldegrader, for så å bli drept av opprørspolitiet. Det var ikke mange dagene det var 25 kuldegrader i Kiev. Statssekretæren vil ha problemer med å finne noen, denne vinteren. Og dagene de verste drapene skjedde, var temperaturene rundt null.

Saken er nok at det er viktigere å være på lag med EU og USA enn det er å være på lag med demokratiet og menneskerettighetene. Statssekretæren gikk for øvrig langt i å innrømme at vi reagerer som vi gjør, fordi EU og USA gjør det samme. Nå ligger opptaket ute på nettet, det er bare å høre selv. Jeg er flau over regjeringen vår, som er så tafatt i slike spørsmål som vi holder som så viktige.

For øvrig, da det nylig var EU-toppmøte i Athen, ble syntagmaplassen stengt for å unngå demonstrasjoner. Det er altså greit når vi gjør det selv. Men når Janukovitsj forsøker å stenge uavhengighetsplassen i Kiev, for å unngå demonstrasjoner der, så er det et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Vi i den vestlige verden gjør oss skyldige i en skammelig dobbeltmoral.

Tanjas bursdag i et kaotisk Ukraina

I går var det Tanjas bursdag. Tanja er min kone Olias søster. Hun bor i en leilighet i sentrum av Kiev, sammen med moren og datteren. De siste dagene har ikke Tanja jobbet, på grunn av uroen som har vært. I Ukraina er det slik, at når man ikke jobber, får man heller ikke penger. Hun har verken bedt om det gamle eller nye styret, og er offer for begivenhetene, som så mange andre i Ukraina.

Hadde demonstrantene i Kiev et legitimt krav? Det er et spørsmål som drukner, nå som de har vunnet. Situasjonen i Ukraina fortsetter som den alltid har vært. Vinneren tar alt, de som har makten straffeforfølger de som hadde den før dem, og setter dem i fengsel. Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko ble kastet i forrige valg, fordi de hadde vanstyrt landet og beriket seg selv på folkets befolkning, akkurat som de beskylder Janukovitsj og hans regionsparti for å ha gjort. Har dette partiet nå legitim makt? Om de har det eller ikke, så har de tatt den, med Timosjenkos høyre hånd, Turtsjynov, som i egenskap av å være en slags leder eller ordstyrer i parlamentet, nå har fått utvidede fullmakter som president, og klubber igjennom lover så fort tiden tillater. Den gamle presidenten er ettersøkt under anklagen «massemord mot fredelige demonstranter». Det oser ikke fred og forsoning.

Hele gjengen som sitter i parlamentet og vedtar lover nå er en del av systemet som de gode delene av demonstrantene protesterte mot. De er temmelig sikkert korrupte, de tjener egne interesser, og ikke folkets. Ivrige medier kunne tatt turen opp til Turtsjynovs residens, eller en av dem, og sammenligne med hvordan det så ut hos Janukovitsj.

Landet Ukraina er i kaos og går kanskje mot katastrofe. Det er de vant med. Mor til Tanja og Olia sier at nå får vi 90-tallet på ny, sult og nød, etter Sovjetunionens oppløsning. Folk hamstrer allerede matvarer. Minibankene blir tømt. Økonomien bremses opp på grunn av protestene, og var ille ute fra før, som følge av år med vanstyre.

Disse problemene lar seg ikke løse av å stille seg opp på uavhengighetsplassen, og vente til de går over av seg selv. Det går heller ikke an å tro at vesten skal tre støttende til. USA og EU snakker fint om demokrati og menneskerettigheter, det koster ikke mye, men de kaster ikke penger etter noen, uten å vente å få det igjen med renter og vel så det. Dette er ikke u-hjelp, dette er mange milliarder dollar, bare for at landet ikke skal gå konkurs i løpet av året. Obama snakker om IMF, men IMF gir heller ikke lån uten at det følger krav med dem, for eksempel at det ikke skal være konkurransevridende subsidiering. Det gjør Ukraina med gassen. Det ukrainske folk betaler mye mindre for gass enn det koster, og er helt avhengig av det. Om gassprisen blir satt opp, blir det ramaskrik, og nye regjeringer og presidenter som må kastes. De fleste regjeringer vil foretrekke å gå konkurs, fremfor å øke gassprisene. Og lån fra IMF må betales tilbake. Et av de store problemene i Ukrainsk økonomi nå, er den allerede store utenlandsgjelden.

Det er i det hele tatt liten grunn til å være optimistisk, og Tanja har ingen hyggelig bursdag, enda så glade vi er her i vesten, over at ukrainerne har fått bort han forferdelige Janukovitsj, og nå vil komme til oss. Tanja har ikke all verdens interesse for alle godene EU har å tilby, alle de tingene vi smykker oss med, derimot er det veldig viktig at faste utgifter sånn som prisen på gass er lav, slik at hun og moren har penger til mat. Forresten, det kommer til å gå bra med Tanja og moren, for Olia og jeg kan hjelpe. Det er mange, mange i Ukraina som ikke har den muligheten.

Ingenting vil være bedre enn om det kommer noe godt ut av alt som er ofret og utholdt de siste månedene i sentrum av Kiev. Men risikoen er forferdelig høy, de satser ikke bare sine egne liv, disse demonstrantene, men livene til en hel nasjon, et helt land. Det er veldig typisk russisk, man går alltid all in, og skal alltid ha alt gjennomført på en gang. Dessverre har historien vist at det som regel går ganske dårlig. Det hjelper ikke bare å tro at det skal bli bedre, det gjør de hver gang. I dette har Russland og Ukraina felles historie.

Fremdeles tror jeg Ukraina ville ligget bedre an om de ikke hadde hatt disse protestene. Det er ikke stuerent å si det i Norge, og jeg håper jeg tar feil, og at Ukraina nå virkelig får gjort noe med korrupsjonen, kameraderiet og det hårreisende rettsvesenet, men jeg kan bare ikke få meg til å tro på det. Ukraina er kastet ut i et kaos som er skadelig for landet og for folket i det, og det vil ikke være verdt det om det nå fortsetter som før bare med at det nå blir andre som sitter ved makten og kan utnytte systemet. EU vil være en sterkere garantist for demokrati og menneskerettigheter, enn Russland, selvsagt, og vil kunne bidra til en sunnere økonomi der det blir attraktivt å gjøre forretninger og å investere.

Likevel er vi glade i Russland, Tanja, moren, Olia og jeg, og vi liker ikke at Russland her blir spilt utover sidelinjen i et land de har felles kultur og historie med. Dessuten har Russland klart å forhandle frem en avtale Ukraina kunne leve med. Det er mer enn EU har fått til foreløpig.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Parlamentsvalg i Ukraina

I dag er det parlamentsvalg i Ukraina. Det ukrainske folk skal velge inn 450 representanter til den lovgivende forsamlingen, i Ukraina kalt Verkhovna rada.

Vinteren 2010 fotograferte jeg den ukrainske parlamenstbygningen, Verkhovna rada. Den ligger i Mariinskij-parken, på høydene på vestbredden av Dnjepr, mellom Lobanovskij-stadion og Arsenalnaja metrostopp. Det er fint å gå der, men parlamentsbygningen er selvsagt beskyttet av høye gjerder. Dette bildet er tatt mellom sprinklene.

Valget er ikke så veldig høyt oppe i vestlige medier. Selv en temperaturmåler som Google er langsom med å foreslå Ukraine Election 2012 når man skriver inn søkeord. Min ukrainske kone, som reiser til Ukraina i morgen, hadde ikke fått det med seg. Og brydde seg ikke særlig når hun fikk det. Hvorfor skulle hun? Det er svært lite sannsynlig at dette valget vil endre noe særlig på forholdene der nede.

Det går ikke bare på at det ledende Regionpartiet har lagt forholdene til rette for komfortabelt å vinne valget. Ved siden av de vanlige beskyldningene om valgfusk og bestikkelser, har de endret valgloven slik at halvparten av plassene blir valgt med vanlig flertallsvalg, den andre halvparten med delegater fra valgmannskretser. Det er den siste metoden som er gunstig for de største partiene, vinneren tar alt. Dette var en metode som også ble brukt ved valget i 2002. Det virket godt for Regionspartiet da.

Kontroversielle valglover kan være engasjerende når det står reelle og populære utfordrere opp mot makten som har etablert dem. I Ukraina finnes det ingen slike utfordrere. Vi i vesten har jo blitt litt glade i Timosjenko, og hennes Fedrelandsforbund, senest vist i det jeg vil kalle en famøs artikkel i The Guardian for et par dager siden. Med respekt å melde – det er hun ikke, som det også blir gjort artikkelforfatteren oppmerksom på i kommentarfeltet under. Timosjenko og hennes parti appellerer mer til vesten, enn til Ukrainere. Det var ingen merkbar endring på forholdene i landet mens disse satt ved makten. Det var bare andre som stjal penger fra budsjettet, som Ukrainere selv så omsvøpsløst formulerer det.

Jeg har skrevet litt om de politiske forholdene også i andre poster. Jeg er en stor optimist av natur, og var også optimist på Ukrainas vegne, før jeg lærte landet å kjenne. Hva som er årsaken til at jeg har blitt så pessimistisk på vegne av dette landet jeg har blitt så glad i, er at korrupsjon og uærlighet sånn gjennomsyrer hele systemet. Blant kriminelle, må man selv være kriminell for å vinne frem. Jeg har kort og godt ingen tro på at det i det landet skal dukke opp en ærlig og redelig politiker som i kraft av sin dyktighet skal bygge seg opp noen reell makt. Det vil ikke skje. Man kan like gjerne spå at en smart geit skal ta styringen i ulveflokken, for å formulere det i en russisk vending.