Sirkus Saakashvili

Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.

Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.

At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.

Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.

Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.

Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.

Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.

Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.

I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.

Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.

Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.

Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.

Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.

Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Ingen sjanse for at Minsk-avtalen skal holde

Jeg kunne satt overskriften i hermetegn, for jeg siterer fra en blogg til en professor (Associate Adjunct Professor) ved universitetet i Berkley. Han heter Edward W. Walker, og har en blogg han kaller Eurasia geopolitics. Der har han skrevet et et innlegg han kaller Six possibilities for the Donbas by years end, og her er altså sjansen for en fredsavtale av typen Minsk mindre enn 1 %, altså lik null. Det samme er sjansene for at ukrainske styrker skal ta områdene tilbake militært. Den sjansen eksisterer ikke. Walker har såpass sterke akademiske instinkter at han vil ikke sette sjansen til 0 %, men i praksis er det det er. Sjansene er størst for at vi vil fortsette å ha en ustabil, frossen konflikt, med spredte kamper, sånn som nå. Walker setter sjansene for det til 45 %, og sier det er det beste vi kan håpe på.

Det etterlater ikke mye til optimismen. Men i denne krisen har nok optimismen siden starten heller vært for sterk, enn for svak. Man har undervurdert problemene, og det har det ikke kommet noe godt ut av. Det er på tide man heller orienterer seg i realitetene, og ser hva man har. Ikke hva man drømmer om.

Jeg så en dokumentarfilm om Edward Snowden på NRK i dag. Den gjorde inntrykk. Jeg har skiftet gradvis mening når det gjelder Snowden. Først så jeg ham som en litt virkelighetsfjern spirrevipp, ute av stand til å se skadene han gjorde mot sitt eget fedreland. Men så begynte det å sive ut hva han egentlig gjorde, og hva overvåkningsorganet NSA egentlig gjorde. Flere som hadde satt seg bedre inn i sakene enn jeg, var også uforbeholdne i sin støtte, til Snowden. Det er kanskje ikke han som er skurken likevel. Han har avslørt ting som er ytterst pinlige for USA. Det mest pinlige er imidlertid ikke at de er avslørt, men at de har gjort det.

Denne filmen var en ny vekker. Jeg var fullt klar over at USA ikke skyr noen midler for å få tak i noen de vil ha tak i. Da er målet viktigere enn middelet, regler er en hindring. Her har jeg ingen illusjoner. Det finnes en tid for fine ord, en annen tid for business. I denne dokumentaren fikk jeg se dette apparatet i full sving. Og det viste seg jeg hadde visst noen illusjoner allikevel. De tvang presidentflyet med Bolivias president til å lande. Fordi Edward Snowden kanskje var ombord i flyet. Og europeerne, samtlige europeiske land, gjorde lydig som USA sa. De tok ned presidentflyet, på europeisk jord. Fritt leide for diplomater er en av de aller mest grunnleggende prinsipper i internasjonale relasjoner. Hvis man ikke trygt kan reise å snakke med hverandre, hva har man da igjen?

Men regler gjelder for andre, ikke for USA. Makten er retten. De legitimerer det for seg selv og forsøker å legitimere det for verden med å hevde de er noe spesielt, de er the Good guys, og at det er nødvendig de får ta seg litt til rette, for de underliggende målene og verdiene er så gode, sanne og ekte. Og så kommer ordene vi også liker å høre, frihet, demokrati, alt det amerikanerne bygger sin historiske identitet på. Men en gang må oppgjørets time komme, og det sier nå at USA ikke gir så mye frihet med bombingen, sanksjonene, overvåkningen og de andre regelbruddene sine. Der USA setter sin fot, ender det ikke med frihet og demokrati, men med kaos og fattigdom.

Dokumentaren om Snowden finnes ennå på NRKs nettsider. Jeg anbefaler alle å se den.

Snowden-saken er relevant også for Ukrainakonflikten. Tilfeldighetene ville at det var i Russland Snowden endte opp, etter at han ble sittende fast i Moskva fordi amerikanerne stengte passet hans mens han var i luften på vei fra Hong kong. Det endelige målet var Cuba, eller andre land i Sør-Amerika, han endte opp i transithallen ved en av flyplassene i Moskva. Han fikk ikke reise videre uten gyldig pass, og ikke komme inn i Russland uten gyldig visum. Dermed var det også Russland og Putin som fikk de diplomatiske problemene med USA. USA la all sin tyngde bak på å få Snowden utlevert, det gikk ikke Putin med på – og dermed gikk forholdet mellom de to gamle supermaktene fra kjølig til iskaldt.

Dette er sommeren 2013, mens EU er i sluttforhandlingene med Janukovitsj om Ukrainas partnerskapsavtale. Det er mens Russland forbereder vinter OL i Sotsji, og det følger en propagandakampanje mot Putin og Russland som ikke ligner noen ting. Dere kan se på det i ettertid, hva Russland egentlig hadde gjort, og hvor sinte alle var. Det var store diskusjoner om at man skulle boikotte Sotsji-OL, i hvert fall skulle statslederne gjøre det, og lekene ble latterliggjort, som Russland og Putin ble det. For hva? Kokte det vel ikke stort sett ned til Pussy Riot og loven om at det var forbudt med med «homofil propaganda rettet mot barn»? En enkel sammenligning med hva andre land gjør og slipper unna med, viser at her var det ingen sammenheng mellom forbrytelse og reaksjon. Det måtte ligge mer bak.

Jeg tror Snowden-saken ligger bak. Den fikk det til å koke over for amerikanerne, som lenge hadde irritert seg over Putin og Russland, som ikke ville innrette seg etter amerikanernes politikk. Syriasaken er også viktig, der Putin og Xi Jinpeng i Kina nektet amerikanerne å bombe, Putin mest tydelig. Det er også mer som ligger bak her, og leseren må selv gjøre seg opp sin egen mening, men jeg finner det helt usannsynlig at det propagandakjøret som var mot Russland frem mot og under Sotsji-OL, at det ikke hadde dypere årsaker enn de som kom frem på overflaten.

I Ukraina har president Porosjenko reist til USA for å inspirere amerikanske soldater trene ukrainske. Det var en selsom seanse, dekket av Simon Ostrovsky i ViceNews. Da Porosjenko skulle holde tale, begynte det å pøsregne, og alle stod og hutret og frøs, mens Porosjenko med overdreven kraft og veiving med armene snakket om et ukrainsk ordtak som sier at det som begynner med regn, ender bra. Klippet ligger ute på YouTube, søk på Roussian roulette, det er dispatch 108. Mange av disse klippene er fine, og har du tid til å overs du vil slå i hjel med litt filmsnutter på Youtube, så anbefaler jeg disse. Det er informasjon her man ikke finner så lett andre steder.

Det var også demonstrasjoner i Kiev igjen. Folk gikk og skrek i gatene, opp mot den amerikanske ambassaden, med plakater med slående tekster som «Thanks for poverty», og de kastet brostein mot politiet og sparket i skjoldene, og forsøkte nesten litt velregistrert å få til de samme bildene som de originalene protestene på Maidan, der også demonstrantene kom i kamper med politiet. Velregissert er det riktige ordet, for dette var arbeidere i noen av  oligarken Akhmetovs mange bedrifter. De krevde bedre lønninger, stabile energipriser, ganske rimelige krav, om det ikke altså var for mistanken om at det egentlig var Akhmetov som krevde dette, for å opprettholde privilegiene sine. Uansett kommer regimet i Kiev i press når de skal håndtere demonstranter, for de kom jo selv til makten som følge av demonstrasjoner. Og de legitimerer makten sin med at det forrige regimet var altfor hardhendt med demonstrantene, det var jo det som til å begynne med var grunnen for kravet om at  Janukovitsj måtte gå av, at sikkerhetspolitiet hans var så voldelige. Da kan andre som disponerer store menneskegrupper også fremprovosere slike sammenstøt, og man får en veldig vanskelig situasjon.

Slik situasjonen i Ukraina er.

De seks mulighetene professor Walker setter opp for hvordan det vil gå i Donbass ut året, er dystre, men ikke umulige. Han argumenterer ganske godt for at situasjonen nå som Debaltsevo er falt, er ganske stabil, og at det er lite sannsynlig at noen av partene kan lykkes med store offensive fremstøt. Det er i seg selv stabiliserende. Skal det komme noen offensiv, må russerne inn, og da for å ta Mariupol, og forsøke å få landforbindelser til Krim. Det er svært risikabelt, og ikke i russernes interesse i følge Walker, noe jeg er helt enig med ham i. Jeg tror ikke det vil komme noe slikt fremstøt, og mener han overdriver sjansene for det, med sine 25 %, jeg tror sjansene er mindre. Selv sier han de fleste regner sjansene som større.

Walker avviser Minsk-avtalen helt. Jeg har kalt den det beste vi har, selv om det er elementer i den som veldig vanskelig kan bli oppfylt. Walker går et skritt lenger, og sier det vil aldri bli oppfylt. Kiev vil ikke gå gjennom kravene sine om grensekontroll mot Russland, og heller ikke kravene om å holde valg i opprørsområdene etter ukrainsk lov. Det vil heller ikke bli noen tilbaketrekning av fremmede styrker. Han kunne nok kanskje legge til grunnlovsendringer, Kiev vil neppe gjøre de nødvendige grunnlovsendringer som gjør Donbass sitt selvstyre formalisert. Så når Russland sier Kiev må overholde Minsk-avtalen, og USA og Europa sier Russland må gjøre det, så sier de det begge mot bedre vitende, og slik må utsagnene behandles, mener Walker.

Til sist ramser han opp noen punkter som skal vise at det ikke er så galt som man først skulle tro, om man får en slik frossen konflikt. Det er det minst dårlige alternativet, som han sier. Han setter opp syv punkter dere kan lese selv, nederst i artikkelen. Det går i at Ukraina kan konsentrere seg om å gjenopprette økonomien og fortsette sin ferd mot Europa, i stedet for å føre en håpløs krig i Donbass. Opprørsområdene har en enda verre økonomi å få skikk på. Russland har også interesse av å få frosset denne konflikten ned, så også de kan få orden på økonomien og sine andre problemer.

Det har gått aldeles galt et sted når en frossen konflkt er den beste løsningen man kan se for seg. I Ukraina har det gått aldeles galt.

En tur ned til Maidan

Det er kanskje noe passende i at det i dag er blitt kaldere i Kiev. Jeg gikk som vanlig ut i kortbukse, her har jo vært god norsk sommervarme dette oppholdet, men nå var det kjølig, kaldt. Siste dag i Kiev trosset jeg Olias klare beskjed om å la være, og gikk ned til sentrum av Kiev, til demonstrantene på Maidan. Det skulle bli en deprimerende opplevelse.

De andre dagene har jeg fått liten tid for meg selv her nede. Jeg har stort sett vært med Olia, og ordnet med datsjaen. Den ene dagen jeg hadde, kom jeg sent i gang, og rakk ikke mer enn Hydropark. Også i dag kom jeg sent i gang, det er dette med måltidene, de slår en ut et par timer. Og når man har kommet seg etter frokosten, er det lunsj.

Men jeg kom meg altså ut, på ettermiddagen, i et kaldt Ukraina, og kledd i kortbukse. I tankene var alt det forferdelige som har skjedd denne helgen. Særlig dødsfallene i Odessa, som gikk slik inn på meg. Disse dødsfallene der skremte meg nesten mer enn de på Maidan. Der var det mest sjokket, og det uvirkelige. Her var det også sjokk, og uvirkelig. Den fredelige byen Odessa, jeg var der i 2007. Det er der panserkrysseren Potemkin er spilt inn, det vil si de berømte trappescenene med en av filmhistoriens første kryssklippinger, av vakter som skyter og folk som løper vettskremt og faller, og en barnevogn som triller, stor effekt. Jeg gikk selv i de trappene.

Nå er et 40 talls mennesker drept, der. Brent inne. Det er som vanlig informasjonskaos. Russiske medier er klare på at det er høyreekstremister som står bak, Høyre sektor og ultranasjonalistiske fotballfans. De tente på bygningen, og stod og ropte og lo da pro russiske demonstranter brant inne, eller døde i fallet da de hoppet ut fra høye etasjer. De har film som underbygger påstandene, angivelig også av høyreekstreme ukrainere som tvinger de som har overlevd å hoppe fra bygningen, til å krype på knærne i skam mellom dem, for så å bli banket opp. Det er ikke småtterier.

Vestlige medier er litt mer forbeholdene. De skriver gjerne det er uklart hvordan brannen startet, og lar det i det hele tatt være litt uklart hva som skjedde, og hvordan det kom til denne tragedien. Ukrainske medier kan få seg til å skrive at brannen var forårsaket av de pro russiske separatistene, og at de som døde for en stor del var russere eller folk fra den moldvoske utbryterrepublikkem Transdenistria.

Parallellene til dødsfallene på Maidan er åpenbare. Der er det russiske medier som spekulerer i hvem som stod bak skytingen og drapene, mens de ukrainske er veldig klare på at det var styrkene til Janukovitsj som skjøt på fredelige demonstranter. Jeg skriver ikke dette for å provosere de som ser på de døde fra Maidan som sanne helter, mens de som døde i Odessa var delvis skyld i det selv, siden de demonstrerte for Russland og selv brukte våpen, og det var ikke i kamp mot statsmakten, men mot andre demonstranter. Det er en vesensforskjell. Men det er også noe ved disse drapene i Odessa som minner om slakt, slik jeg opprørt skrev første gang jeg rapporterte om dette, og for de som sympatiserer med de dødes sak, er de døde i Odessa vel så verdt å minnes som martyrer, som de døde på Maidan.

I anstendighetens navn på med at det midlertidige regimet i Kiev har erklært to sørgedager til minne om ofrene. Men det virker nok litt halvhjertet, jeg så i hvert fall ingen spor av noen sørgedag i Kiev i dag. Ut fra det jeg så på Maidan, vil jeg heller si tvert i mot.

Det er i dag en uke til 11 mai. Det er dagen folkeavstemningene i de to selverklærte utbryterrupblikkene, Donetsk og Lugansk, er annonsert. Folkeavstemningene skal liksom bestemme hvilken status de to nåværende oblastene i Ukraina skal ha i fremtiden. Folkeavstemningene vil ikke bli godkjent, verken av Ukraina selv, eller av det internasjonale samfunn. Det vil naturligvis heller ikke utfallet av dem. Men det hjelper lite om Ukraina og EU og Nato underkjenner resultatet, om Russland sørger for at det de facto blir oppfylt. Det ligger i kortene at det kommer Russland å gjøre. Folkeavstemningen vil få betydning.

Så hva gjør Ukraina for å holde landet samlet? De har så langt forsøkt å slå ned oppstanden med vold, noe som hittil ikke har gått særlig bra. Det er også vanskelig å se hvordan dette skal gå bra, når styrkene fra Kiev ikke er velkomne i områdene de skal forsvare, og opprørsstyrkene temmelig sikkert er forsynt med våpen fra Russland, og dessuten har befolkningens støtte. Jeg er klar over at befolkningen er delt, og at de i øst som støtter Ukraina må ligge lavt, men det kan heller ikke være tvil om hva stemningen er i disse områdene. Som jeg har skrevet mange ganger før, blir ikke stemningen bedre av at Kiev sender militærstyrker mot dem. Folk som i utgangspunktet kunne tenke seg å tilhøre Kiev, vil det kanskje ikke etterpå, når de ser hvordan Kiev behandler dem, og hvordan de snakker om dem. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at disse militære operasjonene skal lykkes. Jeg vil si det er umulig, men er ingen spåmann. Jeg kan ta feil.

Hvilke andre alternativ har Kiev? En tur ned på Maidan, og hovedgaten Kresjtsjatik, burde gjøre hvem som helst deprimert.

Krise, Ukraina

Det er fremdeles barrikader i sentrum av Kiev. Hvem er det som kontrollerer dem, og bestemmer om de skal være der eller ikke?

På hjørnet av barrikadene i Kresjtsjatik ligger det store handelsmagasinet Sjum. Det var her jeg kjøpte bryllupsdressen min i sin tid, skoene også, og skjorten. I årevis har denne bygningen nå vært til restaurasjon. Arbeidet har fått pågå langsomt, men i fred. Nå er det laget graffiti på dekselet på ytterveggen. Med enorme bokstaver står det: Rinat, forrådte du, eller solgte du Donbassenget? Dette blir et ordspill på russisk, predal (forrådte) og prodal (solgte). Rinat er fornavnet til Rinat Akhmetov, oligarken, og Ukrainas rikeste mann. Åpenbart eieren av denne gigantforretningen, som av så mye annet i Ukraina. Donbassenget er området rundt elven Don, øst i Ukraina. Det er det meste av samfunnseliten i Ukraina kommer fra, det er her storindustrien er, og motoren i Ukrainas økonomi. Det er også disse områdene som er mest russiskvennlige, og som nå truer med løsrivelse.

Akhmetov, Oligark, Ukraina, Opprør, Oppstand, Krise, Handelsmagasin, Grafitti, Protester

Handelsmagasinet Sjum i sentrum av Kiev. På banneret foran står det: Rinat (Akhmetov, Ukrainas rikeste mann), forrådte du Donbassenget, eller solgte du det?

På engelsk står det: before you can make money, you must make peace. Det står også en grov melding til Putin, på ukrainsk, som jeg ikke skjønner. Det får meg til å lure på hvem som egentlig eier denne bygningen. Jeg spurte Olia, men hun visste heller ikke. Antagelig er det en eller annen pro russisk oligark eller rikmann. Som den politiske eliten i Ukraina, kommer også den politiske fra Donbass-området, eller Donbassenget, som vi vil si. Det viser litt av hva som står på spill, skulle Ukraina miste disse områdene også.

Ukraina, Krise

Hvem er det disse barrikadene skal beskytte mot? Når skal de bli fjernet

Innenfor barrikadene er det røde og svarte flagget til høyreekstremistene mer synlig enn noensinne. Ut fra hva man ser i sentrum av Kiev, i hjertet av Ukraina, går det ikke an å si at ultranasjonalistene er marginale i landet. Det blir sagt at disse demonstrasjonene i Kiev er lovlige. Det er da en underlig lov, som sier det er greit å okkupere hovedgaten i hovedstaden i månedsvis.

Kiev, Maidan, Majdan, Protester, Opprør

Det svarte og røde flagget er fargene til Høyre sektor, de høyreekstreme i Ukraina.

Hvilken funksjon har så disse demonstrantene? De skal passe på at valget 25. mai går riktig for seg. De skal også passe på frem til den tid. De har allerede stukket opp til nasjonalforsamlingen, Verkontij rad, noen ganger, og laget bråk. Mest markant da en av lederne i Høyre sektor, Pravij sektor, som jeg vil kalle dem, Oleksander Muzytsjko – eller Sasjka Bilyj, som han kalte seg da han deltok i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne – ble drept av ukrainsk sikkerhetspoliti. Det fant de seg ikke i, og krevde innenriksministerens avgang, enda Muzytsjko var en militant bølle, som brakte skam over Ukraina gjennom videoer han selv og hans støttespillere la ut på YouTube.

Det nåværende regimet i Kiev har ingen kontroll over demonstrantene på Maidan. De har knapt nok innflytelse. Med rå makt lar de seg ikke fjerne, det forsøkte Janukovitsj. Jatseniuks forsiktige «nå kan dere gå hjem», etter han var kommet til makten, ble knapt nok lagt merke til. Det er ikke lett å se hvordan den neste presidenten skal ha mer autoritet, enten han heter Porosjenko, eller hun heter Timosjenko. Teltene på plassen er spikret i asfalten som var de grodd fast. Sånn ser de ut også.

Høyre sektor, Pravij sektor, Oleksandr Muzytsjko

Den militante høyreekstremisten og ultranasjonalisten, Oleksandr Muzytsjko, blir hedret i sentrum av Kiev som «Helt av Ukraina».

Utenfor en av hovedbygningene langs Kresjtsjatik står et blått og gult piano. Det har hatt symbolsk betydning gjennom hele revolusjonen. Det var dette pianoet som ble spilt på fremfor opprørspolitiet, Berkut, et slags forsøk på å møte vold med kultur. Også norske medier har rapportert om dette pianoet, vet jeg. Nå henger det en lapp på det. Der står det på ukrainsk et minneord til alle patriotene som døde i Odessa, dagen før. Takk, står det. Det døde kanskje 3-4 såkalte patrioter, altså pro Ukraina, der i Odessa. Det døde opp mot 40 pro russere. Og det var disse patriotene, som de kalles, som drepte dem.

Kiev, Demonstrasjoner, Euromaidan, Odessa, Krise i Ukraina, Piano, Ukraina

Teksten på pianoet sier: 3 og 4 mai ble Ukraina rammet av et TRAUME med de drepte PATRIOTENE i ODESSA. Takk for forståelsen.

Nå kan man tenke over hvordan det skal være mulig å forene øst og vest i Ukraina.

Og så går man oppover gaten. Utstyr brukt i demonstrasjonene – eller kampene – i Kiev, ligger som var det et museum. Det er hjelmer, skjold, alt slags blikk og skrammel, det er vanskelig å si hva er brukt til, og flasker brukt til Molotov-coctails. De røde og svarte flaggene til Pravij sektor er plagsomt nærværende. Nazisymbolene er der som ingenting, folk er likegyldige til dem. De er en del av gatebildet.

Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.

Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.

Øverst i gaten, der Kresjtsjatik går over i uavhengighetsplassen, står en mann i militærklær og balaklava. Ved siden av ham er en boks med penger, merket Pravij sektor, høyre sektor. Et par går forbi, legger penger oppi. Noen gamle damer kommer bort, tar hvert sitt eksemplar av avisen den høyreekstreme gruppen lager. Den gjennomsiktige boksen med penger er full av sedler. På den er en lapp, som Olia oversetter for meg: Hjelp oss med penger eller våpen.

Pravij sektor, Right sector, Høyre sektor, Ny-nazisme, Kiev, Maidan, Krise, Ukraina, Høyreekstremisme, Ultranasjonalisme

Medlemmet i Høyre sektor trenger ikke vente lenge, mellom hver gang noen gir ham penger eller vil ha avisen de lager. På lappen står det: Hjelp oss med penger, eller våpen. For sikkerhets skyld er Right sector skrevet på engelsk, på klisterlappen, så også utlendinger skal forstå hva dette er for noe.

Så kan man tenke på hvordan det er mulig å få et normalt land ut av Ukraina, når nynazistiske grupper kan stå midt i sentrum i hovedstaden og helt åpenlyst samle inn penger til våpen.

De har okkupert hele det gamle postkontoret den enorme bygningen på hjørnet av Kresjtsjatik og Maidan Nezavisimosti – Uavhengighetsplassen. Den kanskje mest sentrale bygningen i hele Kiev, hele Ukraina, den tilhører nå ultranasjonalistene og ny-nazistene i Pravij sektor. Også der tusler vanlige folk forbi som ingenting, slår av en prat, er litt nysgjerrige. Det er overhodet ingen som reagerer på at en voldelig, militant fascistisk gruppe er så synlig til stede i sentrum av Kiev, sentrum av Ukraina.

Pravij sektor, Flagg, Rødt og svart

Det gamle merket til det ukrainske postvesenet er fremdeles synlig under flagget til Høyre sektor, selv om det nå er de som har overtatt bygningen.

Eller kanskje kan man heller si at de som vil reagere, ikke tør nærme seg. Det er ikke mer enn et par dager siden, sist tirsdag, det var kamper mellom Høyre sektor og ukrainere som vil føre en mer moderat linje i utformingen av landets fremtid. Høyre sektor er en maktfaktor i Ukraina. Det er ikke til å komme vekk i fra. Vi i Vesten ser en annen vei, vi vil ikke vite det. Det midlertidige regimet i Ukraina, det til Turtsjenov og Jatsienuk, de er ikke i nærheten av å ta noe oppgjør med dem. Fordi de synes det er helt greit?

Pravij sektor, Høyre sektor, Fascisme, Ny-nazisme, Høyreekstremisme, Ukraina, Ultranasjonalisme, Europa

På dette bildet ser vi tydelig hvordan Høyre sektor dominerer gatebildet der hovedgaten Kresjtsjati går over i uavhengighetsplassen i Kiev. Vi ser også hvor stor og sentralt plassert postbygningen er, der de høyreekstreme ultranasjonalistene nå har sitt hovedkvarter.

Og som om ikke dette er nok, så kommer jeg opp til selve Maidan, selve plassen, uavhengighetsplassen, det viktige, symbolske stedet, der så mye av Kievs historie har skjedd. Der henger det et stort, stort banner av – Stepan Bandera.

Da fikk jeg lyst til å gi opp. Da finnes det ikke håp. Stepan Bandera er den ukrainske nazi-kollaboratøren som under andre verdenskrig organiserte SS-divisjoner, og hjalp nazi-Tyskland både med å utrydde jøder og russere. I Sovjetunionen ble han naturlig nok sett på som en landsforræder, i Russland både som det og som en livsfarlig trussel. Det er nettopp «Banderas» russerne kaller dagens ukrainere i sin propaganda, og i sin frykt. Ukrainere gjør ingenting for å distansere seg fra det. I stedet for har de et bilde av det de kaller frigjøringshelten, men som vitterlig er en nazist og en jødemorder. Og en russerhater.

Høyreekstremisme, Jødehat, Ultranasjonalisme, Frigjøringshelt, Kontroversiell, Russofob, Russerhat, Maidan, Kiev, Uraina, Krise

Et enormt banner av den ukrainske frigjøringshelten, nazi-kollaboratøren og jødemorderen, Stepan Bandera, er plassert midt i hjertet av Kiev og i sentrum av revolusjonen som nå rir landet.

Hvordan skal det da kunne bli forsoning? Hvordan har da ukrainerne tenkt å holde landet sitt samlet?

Det er noe av det mest deprimerende og utrolige jeg har vært med på, denne turen her, opp Kievs hovedgate, der jeg har gått så mange, mange ganger før, og det aldri har vært noe spørsmål om hvem som er ukrainer, og hvem som er russer. Hvordan har man kunnet la ekstremistene overta? Hvordan har man kunnet tillate at landet blir splittet, og ødelagt?

Nå vil jeg bli provosert om noen sier russere har skylden. De folkene som var plassert opp langs hovedgaten i Kiev, og på uavhengighetsplassen i sentrum, det var ukrainere. De er kanskje et symptom på et land som har spilt helt fallitt, der også skolesystemet har sviktet, der folk har blitt rotete i hodet av å vokse opp i et Ukraina uten muligheter og håp. Det er en tragedie, men tragedien er ikke Russlands.

Instituskaja ulitsa, Kiev, Uavhengighetsplassen, Janukovitsj, Kamp, Protester, Opprør, Euromaidan, Krise, Demonstrasjoner

Dette er Institutskaja ulitsa, veien opp til regjeringskontorene og nasjonalforsamlingen, stedet der de verste kampene foregikk i kampen mot Janukovitsj. Fremdeles er gaten tungt barrikadert, som man ser.

Og så er jo det store flertallet av Ukrainas befolkning så helt annerledes. Går man bare noen meter bortenfor hovedgaten, så er folk smilende og vennlige, slike jeg er så glad i. Det er det overveldende flertallet.

Men nå er det ikke flertallet som dominerer gatebildet i sentrum, og begivenhetene i landet. Det er bermen, pøbelen. Det gjør at jeg tror at landet er dødsdømt. Dette kan aldri gå bra.

Øverst i gaten er et pansret militærkjøretøy, med en hvilken som helst jalla-kar i den. Ukraina er helt på bærtur. Mine ukrainske lesere får ha meg unnskyldt, men det går ikke an å late som om dette er normalt. Pansrede militærkjøretøy på avveie blant militante, høyreekstremistiske grupper. Det beskriver for meg et land som er på vei mot sin undergang.

Maidan, Opprør, Ukraina, Protester

Slike kjøretøy som dette har ingenting å gjøre i sentrum av en by. Og karen som er oppi, hvem er han? Hvem tjener han? Hvem tar han ordre fra?

Intenst i Ukraina

– We stand with you and all the Ukrainian people, sa visepresident i USA, Joe Biden, i en pressekonferanse sammen med statsminister i Ukraina, Arsenij Jatseniuk. Videoklippet er lagt ut på BBC, blant annet, og det må også med at det offisielle USA her endelig uttaler at ikke hele Ukraina er like fornøyd med demonstrasjonene i Kiev, og hva som hendte der. Jeg tenkte imidlertid på denne uttalelsen, we stand with you, «vi står med dere», eller som jeg husket uttalelsen i hodet mitt: Vi står med Ukraina.

Det fikk meg til å tenke på en episode i den britiske humorserien Blackadder, fra den fjerde serien, der handlingen er lagt til første verdenskrig. – We stand behind you, sa General Melchet, i Stephen Frys skikkelse, da, hvorpå Rowan Atkinson som Blackadder repliserer for seg selv: yes, 150 km behind us. Jeg husker ikke tallet, men jeg husker poenget. Generalene står bak soldatene, langt bak. Det samme gjelder USA og Ukraina. USA står kanskje med Ukraina, en halv verden unna.

Dette er også med på å gjøre Ukraina dømt, og gi dem følelsen av at de står for seg selv. Skuffelsen var stor da verden ikke gjorde noe mer konkret, da Russland rappet til seg Krim, like for alles øyne. USA kjenner også kanskje på dårlig samvittighet. De har brukt 5 milliarder dollar på opposisjonsbevegelsen i Ukraina, eller «demokratibevegelsen», som de kaller den. De har oppmuntret til å få et mindre pro russisk regime, til å trekke landet i vestlig retning. Og selv om det ikke var de som fremforhandlet avtalen som ledet til demonstrasjonene i første omgang, det var det EU som gjorde, så var USA raskt på banen da demonstrasjonene begynte, og utviklet seg. USA, og Europa, har nok gitt inntrykk av at de vil hjelpe Ukraina mer enn de er villige til å gjøre. De forsøker å lappe på dette inntrykket, med å sende etter dem noen penger, i form av lån, og sende sine toppolitikere til Kiev for å la seg avbilde med det nye, og midlertidige regimet. Men de er neppe villige til å risikere egne interesser, verken liv eller penger, og helst skulle de vel gjerne unngå å risikere prestisjen, som har tapt seg skikkelig i dette eventyret de har begitt seg ut på.

USA spiller nemlig på bortebane. De er en halv verden unna. Et overveldende flertall i befolkningen vil ikke være i stand til å plassere Ukraina på et kart. Et tilsvarende flertall bryr seg mindre om Ukraina, enn at USA skal vise at de fremdeles er verdens eneste superstormakt, og at det alltid blir som de vil. I hvert fall når det gjelder konflikt med Russland, den gamle fienden fra den kalde krigen. USA kjenner heller ikke forholdene i Ukraina særlig godt. De har selvsagt utmerkede Russlandkjennere i landet, men disse kommer ikke til orde, de blir ikke hørt. Beslutningene som blir tatt, blir tatt uten helt å se konsekvensene av dem.

Da er det helt annerledes med Russland. De ligger like ved siden av Ukraina, store deler av Ukraina er gammelt russisk kjerneland. Det var i Kiev det hele begynte, Ukraina er en del av russisk historie. Russerne skjønner på en prikk hvordan folket tenker i dette landet, de vet akkurat hvordan propagandaen skal være for å virke, de vet akkurat hvilken taktikk de skal bruke, og de er villige til å risikere egne interesser, egen økonomi, egne liv, hva det måtte være, for å lykkes med å holde Ukraina innen sin interessesfære. De amerikanske toppolitikerne virker til å ha gått lei av konflikten. Se bare på ansiktsuttrykket til utenriksminister John Kerry, for eksempel, hvor halvhjertet han er, hele tiden, hvor gjerne han skulle ønsket å ha vært andre steder. Russernes tilsvarende minister, Sergej Lavrog, er den rake motsetning, toppmotivert, og tilsynelatende villig til å kjempe om Ukraina resten av sin karriere.

Man kan nok også argumentere med at Russland har legitime interesser i Ukraina, mens det er et betimelig spørsmål hva USA har der å gjøre. USA har jo sin Monroe-doktrine, som holder resten av verden utenfor hele Sør- og Mellom-Amerika, det er «USAs interessesfære». Selv om de ikke tillater andre makter å blande seg inn der, blander de seg selv inn i hvem som skal regjere og bestemme i alle områder i hele den vide, verden. Med varierende hell, får en kanskje si.

Maktkampen mellom USA og Russland foregår langt over hodene på vanlige folk. De er bare et middel, demonstrasjoner som oppstår mer eller mindre av seg selv, blir brukt av USA og Russland til å legitimere egne ønsker og krav i Ukraina. Ukraina selv slipper heller ikke unna denne kritikken, også regimet der utnyttet demonstrasjonene på Majdan til selv å komme til makten, og bruke den til med alle midler å forsøke å konsolidere den. De ønsker nok også USAs hjelp, og EUs hjelp, og NATOs hjelp, mer fordi de ikke er i stand til å hanskes med Russland alene, enn fordi de har så veldig lyst til å bli så veldig vestlige og demokratiske av seg. De vet godt at når medienes flomlys forsvinner, så kan de gjøre nokså som de vil, nokså som før.

Både på russisk side og på ukrainsk side kjøres det knallhard propaganda, av statskontrollerte medier. Vi i vesten har frie medier, de er for det meste uavhengige av statsmakten, men det hindrer ikke at de over lang tid har bygget opp et bilde av Putin som et udyr, noe som passer godt til propagandaen USA og Europa trenger for å øke våre innflytelsesområder ytterligere. Det er mye å kritisere Putin for, men vi tar nok litt for lett på at han er støttet av en meget stor del av den russiske befolkningen, også den russiske befolkningen i Ukraina. Han har også gjort en formidabel jobb med å bringe lov og orden og stabilitet i det vanvittige kaoset Jeltsin etterlot seg. Han har nå skremmende stor makt, og nesten total kontroll, men selv om man er i mot ham, er det imponerende at han har kommet seg i en posisjon der han har denne makten og denne kontrollen. Det er svært, svært mange som gjør alt de kan for å sverte ham. Går man dypere inn i sakene, smører de kanskje for tjukt på. Han gjør det som er nødvendig for å løse de problemer som er, for å tjene det han mener er egne og Russlands interesser, og han tar ingen hensyn for å nå sine mål. Det går an å argumentere for at det er dette som kreves av en statsleder. Han har i hvert fall svært stor støtte i egen befolkning. Det er mer enn man kan si om statslederen i våre, demokratiske land.

Nede på bakken i Ukraina er det blitt en svært farlig og intens situasjon etter den lange maktkampen i storpolitikken, og at ingen egentlig gjøre noe forsøk på å stagge demonstranter som tjener ens sak. Regimet i Kiev kan ikke godt sitte og se på at bevæpnede opprørere okkuperer offentlige bygninger, og heiser russiske flagg på dem. Men de er alvorlig handlingslammet i hvordan de skal løse det. Dette er ikke så bra, med tanke på valget som skal være 25 mai. Ukrainere – som andre slavere – liker ikke handlingslammede politikere. Det skal være makt og styrke i dem. Så de må gjøre noe.

Dermed har de altså satt sitt meget skjøre militærvesen i sving. De har gjenopprettet elitestyrkene i Berkut, de som straks ble oppløst etter Majdan-demonstrasjonene, de som skjøt på egen befolkning. Nå skal også dette regimet ut og skyte egen befolkning. De forsøker seg med propaganda om at det er russere, gjerne russiske spesialstyrker, men det er også helt åpenbart at det store flertallet misfornøyde demonstranter i øst, er ukrainske borgere, som ikke er fornøyd med landet de lever i, og regimet som styrer dem. Akkurat sånn som demonstrantene på Majdan var, de som sørget for at det nåværende regimet kom til makten.

11. mai er det planlagt folkeavstemningen i Donetsk oblast. Det ligger vel litt i kortene at regimet i Kiev ikke kan tillate at den skjer utenfor deres kontroll. De er nødt til å være makten som styrer begivenhetene, både her, og ellers i landet. Det har de ikke vært i nærheten av, ikke i de store sakene som destabiliserer landet, skaper kaoset og ødelegger økonomien. Der halser de bare etter, er sterke og klare i uttalelsene, men helt uten evne til å følge uttalelsene opp med handling.

Handlingsmulighetene er blokkert av Russland. De har 40 000 mann klare ved Ukrainas grense, like ved Lugansk og Donetsk, de to opprørsregionene. Ukraina har knapt nok kontrollen over sin egen hær, de har ingen sjanse mot denne overmakten. Så det ser ut til å drive Russlands vei fortsatt. På grunn av propagandaen vi kjører mot Russland, så ser vi det som en katastrofe. Foreløpig er imidlertid den største katastrofen Ukraina, og det er nok når alle hensyn tas bedre med russisk innflytelse, enn det som nå skjer med landet.

Jeg har flybillett til Kiev i neste uke. Jeg tok meg i å tenke i dag, tenk om jeg da flyr inn i et land med krig. Jeg er overbevist om at det ikke kommer til regulære kamphandlinger, det er for dumt, Russerne tjener ikke på å starte dem, og for Ukraina er det selvmord å starte dem. Alle vi snakket med og overhørte i Kiev forrige uke, var også overbeviste om det samme. Krig blir det ikke.

Men akkurat nå, er situasjonen litt for intens til at det føles helt trygt. Man sammenligner hele tiden med andre verdenskrig, og opptakten til den. Kanskje burde man heller se litt til første verdenskrig, som startet uten at noen egentlig helt ville det.

Påskelørdag i Kiev i et påskestille Ukraina

Klokken 1000 i dag morges hadde både Olia og jeg time hos tannlegen. Det er jo litt av en måte å feire påske på. Men sånn er det, tannlegeklinikkene og det meste annet holder åpent i dag selv om den russiske påsken innledes i kveld, og den norske påskeaften er nå i dag. Dette sammenfaller er for øvrig tilfeldig, jeg har skrevet mer om russisk påske i et annet innlegg, det er vanskelig å lenke til, nå som jeg skriver på nettbrett.

Uansett, Olia legger seg og slukker lyset tidlig om kveldene, og da er det ikke så mye jeg kan gjøre heller. Dermed våkner jeg også tidlig, halvannen time før den unødvendige vekkerklokken. Olia våkner snart etter, tilbringer en etter forholdene her nede lett og grei frokost, med ingredienser jeg ikke kan navnet på. Så bærer det av gårde, til fots, en knapp halvtimes tid å gå.

Jeg skal ikke utlevere min egen tannhistorie åpent på Internett, men jeg kan nok si såpass at når jeg hører tannlegen si til Olia som ser på, at dette her, det er katastrofe, så er det kjente toner. – Det ser ut som du har tatt noen tenner, og så har du bare kastet dem inn i munnen, sa skoletannlegen. Da jeg i studentårene gikk til studenttannlegen på odontologisk i Bergen, måtte professoren til pers for å forklare alvoret. Da nyttet det ikke lenger med studenter under opplæring. Jeg har vært gjenno, det meste, gjennom alt, det meste flere ganger, og veldig vondt, og morsomt og komisk, og i det hele tatt, når det kommer til tannlegehistorier, skal jeg henge med.

I dag fikk jeg en ny. Påskelørdag i Kiev, i et Ukraina i ferd med å gå bankrupt og falle fra hverandre, offer i en geopolitisk maktkamp man kaller den verste i Europa siden den kalde krigen (som om Jugoslavia aldri har skjedd), og også offer for 23 år med udugelige og korrupte politikere, og et folk som nå ikke klarer å samle seg om hvilke folkemengder i gatene som er helter og skurker, kort sagt, et land i kaos.

Han trenger bedøvelse, var det første Olia sa. Jeg hadde knapt satt meg i stolen. Den kvinnelige tannlegen hadde ikke engang tatt opp utstyret. De kvinnelige tannlegene er generelt tøffere med meg. Problemet er kanskje at de bryr seg, at de forklarer situasjonen som den er, de mannlige tannlegene er ikke så nøye, «puss tennene ganske bra, bruk fluor, kom tilbake neste år», sånne ting sier de. – Det du ser her og her, det er en katastrofe. Sånn som dette sa hun jeg var hos nå. – Han må komme tilbake to, kanskje tre ganger i året, for å ta denne operasjonen. Sånne ting.

Operasjonen var å fjerne tannstein og misfarging og belegg mellom tennene. Det er fryktelig vondt, som alle vet. Den mannlige tannlegen her i Kiev, han jeg var hos sommeren for to år siden, han satte bedøvelse uten engang å spørre. Og det var veldig fint, under ett minutts smerte, og så var hele prosedyren med gnikking og skraping og filing og miniboring og alt det andre de gjør, helt greit. Jeg kjente ingenting. Denne gangen kjente jeg alt. – Han trenger ikke bedøvelse for dette, sa den kvinnelige tannlegen.

Da jeg var ferdig, fikk jeg smurt et eller annet i munnen, med beskjed om å ikke spytte eller svelge i 20 minutter. Munnen ble straks full av spytt, sammen med hva det enn var hun smurte inn. Det var slik at jeg rett og slett ikke klarte det, for jeg måtte etter å ha somlet og romstrert litt og vært på toalettet, så måtte jeg spørre Olia hvor jakken var. Da satt hun i tannlegestolen, med ting i munnen. Og hun hørte ikke hva jeg sa, med munnen full av spytt.

Også opp de bratte oppoverbakkene hjem igjen var det vanskelig å holde alt spyttet på plass. Jeg merket kinnene bulet ut, jeg må ha sett ganske komisk ut, der jeg gikk med telefonen på øret, fordi jeg ville høre foredrag om Russlands historie, og hadde glemt øretelefonene.

Jeg vil ikke ha sånne opplevelser for ofte. Jeg kom hjem, satte meg på rommet, hvorpå mama Irina nesten straks inviterte til suppe og vodka. Selvsagt var jeg klar for det, selvsagt trengte jeg det. Men tannleger er nådeløse, særlig kvinnelige. To timer måtte jeg vente. Jeg var knapt halvveis.

Mine lidelser har det med seg at de går over. De er morsomme å se tilbake i ettertid. En time med smerte og ubehag blir en god historie for resten av livet. For folket i Ukraina er det ikke slik at det som gjør vondt, tar slutt. Der ser problemene ut til å vedvare. Så lenge ingen av partene er villig til å gi fra seg noe i krisen, ingen vil gjøre innrømmelser, ingen vil komme motparten i møte, så vil ikke dette ta slutt. Hittil har alle parter oppført seg som om de er alene i verden, som om andre interesser ikke interesser. Det gjelder stormaktene, som alltid er enklest å kritisere, men det gjelder også folket i Ukraina.

Om det siste vil jeg nå gjengi en liten historie jeg har båret på lenge, men ikke funnet plass til. Det er fra programmet World have your say, på BBC world service, der en dyktig journalist holder styr på en gruppe debattanter, som regel helt vanlige folk som har sendt inn meldinger til BBC, og så samtaler de og diskuterer med hverandre. Dette var et program fra februar, sikker mandag 24 februar, eller noe slikt, kanskje lørdagen eller søndagen, like etter at Janukovitsj var styrtet, for dem som vil finne frem til programmet selv på podcast. Det var en meget interessant samtale, der en ung kvinne fra Lvov og en ung mann fra Kiev diskuterte med en kar fra Donetsk, tror jeg det var. Samtalen skulle virkelig gått i reprise, den er et historisk dokument, om euforien og naiviteten til de som støttet det som hadde skjedd og kreftene bak, og den beiske kritikken fra han fra Donetsk, han som verken hadde vært med på det eller støttet det.

Gjennom hele programmet tar kvinnen fra Lvov mannen fra Donetsk ikke alvorlig. Hun ler av ham, og forklarer ham og beærer ham, og får full støtte fra han i Kiev, som nesten virker litt forelsket. Nå har det gått temmelig likt sånn som han engelsklæreren i Donetsk prediket, en ubehagelig bekreftelse på at de bitre gjerne får rett, men det var veldig lite sannsynlig da. Det var omtrent ikke snakk om Russland, det var kun om hvordan Ukraina skulle organisere seg selv. I dette var kvinnen fra Lvov svært, svært optimistisk, «nå hadde de nemlig lært», «nå skulle de ikke gjøre samme feilene som etter oransjerevolusjonen», «nå var det en helt annen stemning», «nå skulle de passe på».

Og så presterer hun kunststykket, i det hun skal forklare journalisten i BBC, om hvordan det nye demokratiet skal være, hvordan de skal unngå feilene fra tidligere. – Det skal være åpent og fritt, sier hun, eller noe sånt, – men først av alt, så må vi forby to partier. Det ene er Regionspartiet til Janulovtisj. Det andre er kommunistpartiet. «Agreed», sa han i Kiev, på engelsk.

De to partiene får omtrent alle stemmene øst og sør i Ukraina. Det er effektivt å ta bort for halve Ukraina noen å stemme på. Det er å bekjempe meningsmotstandere med lov, og ikke med argument. Det er akkurat samme problemet som Ukraina har slitt med siden det ble dannet. Det er hele landets historie. Det er ikke noe som er forandret. Det er bare skinnforandringer.

Regimet i Kiev har lagt «anti-terror»-operasjonene på is i forbindelse med påsken. Det har derfor ikke vært noen trefninger. Mediene har ikke så mange nyheter, det er det samme som i går. Avtalen fra torsdag, den de kom frem til i Geneve, den varte vel knapt 24 timer. Og i god tid før det var man i gang med å slå hverandre i hodet hvem som har skylden. USA mener russerne har ansvaret for å få de pro russiske demonstrantene i øst til å overgi bygningene de har okkupert. Russland har vel fått det inn i avtalen at det er Ukrainas ansvar å ordne «Ukrainas egne, indre anliggender». Nok et bra sjakktrekk fra russerne.

Det begynner nesten å tegne seg et bilde av at det er verre for USA og Europa samlet å bli så utspilt av en eneste stormakt. Russerne ba jo også på forhånd om å få representanter fra det østlige Ukraina med i forhandlingene i Genève. Ønsket ble selvsagt avvist, men var kanskje ikke helt urimelig, da det veldig godt går an å argumentere for at regimet i Kiev ikke representerer dem. Og det er akkurat det de sier nå, når de nekter å gi fra seg bygningene de har tatt. – Vi skrev ikke under noen avtale i Genève, sier de. – Ingen representerte oss, der.

Det er også vanskelig for USA og EU å få inn nye sanksjoner, når Russland vitterlig skrev under på avtalen de alle ble enige om. De har også oppfylt sin del, og uttrykkelig bedt demonstrantene legge ned våpnene og gi fra seg bygningene. Er det ikke da litt spesielt at særlig USA prøver å holde russerne ansvarlig for at de ikke gjør det? De sier russerne står bak, og det kan jo godt være, men det er ikke lagt frem antydning til noe bevis. Da er det drøyt å innføre skjerpede sanksjoner.

Og samtidig med møtet i Genève, hadde Putin en flere timer lang TV-opptreden, der han sa alle de riktige tingene om fred og dialog, men også gjentok truslene om hva som kunne skje om fred og dialog ikke fører frem. Man vet aldri helt hvor man har dem, det er det som gjør dem så vanskelig å reagere mot. USA begynner å virke desperate, når de må ty til ytterst tvilsomme brev, som den famøse løpeseddelen i Donetsk, om at jøder må registrere seg og betale mer skatt, eller flytte, for å få samlet støtte og sverte motstanderen. USA er jo allerede kjent for «masseødeleggelsesvåpnene» i Irak, de som «legaliserte» invasjonen, men som ikke fantes. Den gang snakket de mot bedre vitende. Historien vil vise om de gjør det samme nå.

Om kvelden tok Olia og med oss lille Tais ut en tur. Tais er datteren til søsteren, altså vår niese, og de bor her sammen tre generasjoner. Det er mama Irina som passer på Tais hele dagen mens søster Tanja er på jobb. Det er ganske krevende, så Olia og jeg forsøker å gi dem litt avlastning, og forsøker å ta med barnet ut av og til, sånn som i dag.

I dag gikk vi langt, helt ut til Lavra, kirkeanlegget, som jeg kaller det. Det er et gammelt kloster, som fremdeles er virksomt. Det er også en turistattraksjon, med ærverdige kirker, sjelden å se så mange samlet på ett sted. Hit valfartet også Kievianerne og innreisende på påsketur. Det er en ekte påsketur, knyttet til høytiden selv, og ikke bare til det å ha fri, som det har blitt hos oss. De kler seg opp, og har med en kurv med mat og litt drikke, den spesielle påskekaken er obligatorisk.

Her var folkene muntre og blide. De hilste på hverandre, slo av en kort prat, omtrent som vi treffer folk vi sjelden ser på 17 mai, eller noe slikt. Her var ingen spor av krisen landet er i. På ny en bekreftelse av at livet går videre, samme hva som skjer, og at det ukrainske folk, om man skal kalle dem ukrainere eller russere, de står nok av denne krisen også. Historien deres er full av dem.

Kanskje var det derfor Olia fikk en liten reaksjon der hun gikk på den lille turen vår. Hvem vet? Det er mye man ikke kan skrive på en blogg. Og mye det går an å trekke ut av det som blir skrevet. Tais og jeg hadde det i hvert fall gøy. Hun fikk vært på steder hun aldri har vært før. Oppå murer, og opp og ned trapper, hvor hun selv ville gå. Og da vi fant en lekeplass hun kunne leke i, fikk vi også snakket sammen Olia og jeg, så hun fant ut av det. Hun er jo jevnt over blid og glad for tiden, og er mest bekymret for finansene, slik hun var det også før denne forferdelige krisen rammet landet hennes.

Da vi tok trolleybussen hjem igjen til leiligheten i Petsjersk, var vi nesten som en liten familie, Olia, Tais og jeg. Det var rene treningsleiren for oss. Og da vi kom hjem, ventet som alltid enorme mengder mat. Olia ville ikke ha noen ting av den, hun gikk rett til sengs og sovnet.

Jeg derimot, lot meg ikke skremme av dagens fjerde måltid. Jeg spiste og drakk i timevis. Som alltid. Så satte jeg meg til å skrive denne bloggposten, før jeg skal sovne jeg også.

image

Maten som ventet om kvelden. Som vanlig var alt til meg. Den lille porsjonen i den ene bollen var til Olia, men hun hadde lagt seg.

Det nye regimet i Kiev i aksjon

Dette var en post jeg prøvde å skrive også tidligere. Da ble det til posten Debatt på Dagsnytt 18 om Norges reaksjon på situasjonen i Egypt og Ukraina. Siden den gang har opptøyene eskalert i det østlige Ukraina, og i skrivende stund venter vi på utfallet av innenriksministeriets ultimatum om at demonstrantene må oppgi sine posisjoner innen 48 timer, eller møte konsekvensene. Situasjonen vil bli løst i løpet av morgendagen, enten ved forhandlinger eller med vold, blir det sagt.
*
Jeg rakk ikke å skrive posten ferdig første forsøk, og fortsetter nå, om enn det er blitt morgen 16 april, og mye har skjedd siden posten ble innledet og den første posten om emnet påtenkt. Det første ultimatet regimet sendte ut utløp uten at noe særlig skjedde, det andre førte til det de kaller «anti-terror»- operasjoner. Disse er så smått i gang, og det er uklart hva det blir til. Det videre i posten er skrevet om informasjonen tilgjengelig 9 april, og skal handle om utfallet av «etterforskningen» – i hermetegn – regimet har gjort i forbindelse med dødsfallet til ultranasjonalisten, Aleksander Muzytsjko – også kjent som Sasjka Bely, og dødsfallene på uavhengighetsplassen i Kiev i forbindelse med demonstrasjonene og kampene som førte til at dette regimet kom til makten. Det vil også være plass til litt arrestasjoner og utpekning av guvernører ekstra.

Aleksander Muzytsjko var en bølle. På Youtube finnes video av hvordan han stiller med automatiske våpen på det som ser ut til å være et kommunestyremøte, eller noe slikt, et sted i det vestlige Ukraina. Han ber dem som vil ta våpnene fra ham og banden hans, de kan bare prøve seg. I en annen video besøker han en statsadvokat, og herser med stedfortrederen hans, da statsadvokaten han vil ha tak i, er sykemeldt. Det er stygt å se på. Bøllen Muzytsjko griper den dresskledde stedfortrederen i slipset, rykker ham til seg, og forlanger å få snakke med statsadvokaten. Da stedfortrederen sier det ikke går, statsadvokaten er sykemeldt, griper Muzytsjko tak i slipset helt oppe med knuten, mildt sagt truende, og forlanger å få snakket med ham likevel. Det er meget sannsynlig opptrinnet ble filmet av Muzytsjkos egne menn, som en skrytevideo.

Muzytsjko var en av lederne for Pravij Sektor – Høyre fløy – en sammenslåing av de nynazistiske kreftene i Ukraina. Det er de som mener fascistene i Svoboda ikke går langt nok. Beli har levd et liv i krig. Han deltok også i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne. Det var her han ble kjent under kallenavnet Sasjka Bely. Når han uttaler seg virker han rett ut sagt hjernedød, og sånn ser han ut også. For Pravij Sektor er ikke en fredelig løsning noe mål. De ønsker et Ukraina for ukrainere, uten russere og jøder og sigøynere.

Forleden ble Muzytsjko skutt. Det skal ha vært ukrainske spesialstyrker som gjorde det. Det var i alle fall de som var etter ham. Jeg tenkte dette var en god nyhet. Endelig viser regimet vilje til å ta tak i problemet med nynazister som har for stor innflytelse i Ukraina etter Majdan. De kvittet seg med en mann som virkelig var et problem, enda det er sterke krefter i parlamentet og langt inn i regjeringen som støtter både Muzytsjko og Pravij Sektor. Disse reagerte også med demonstrasjoner og nye opptøyer, men hadde heldigvis vett til ikke å la det utarte. Regimet er skjørt nok som det er, om det ikke også skal splittes innad.

Som et slags kompromiss, kanskje, ble det iverksatt etterforskning av drapet. Den konkluderte med at Muzytsjko ikke hadde blitt drept av politiet. Han hadde begått selvmord. Så kan de rekke opp hånden, de som tror på det. At bøllen og villmannen Sasjka Bely, herdet i Tsjetsjenia-krigene på 90-tallet, og nå nærmere sin fjerne drøm om et rent Ukraina for ukrainere enn man så sent som i fjor kunne forestille seg, som leder av et Pravij Sektor som rett og slett er blitt en maktfaktor i ukrainsk politikk, og så skal han ta livet av seg fordi han er jaget av noen skarve politimenn? Det nye regimet oppfører seg akkurat som det gamle. Utfallet av etterforskninger og rettstvister er som man ønsker det på forhånd. Den som kontrollerer maktapparatet, kontrollerer også rettsvesenet. Ukraina har ikke tredeling av makten. De hadde det ikke før, har det ikke nå.

Det samme ser vi av utfallet av «etterforskningen» – i hermetegn – av hva som skjedde på Majdan. Der har regimet nå konkludert med at det var opprørsstyrkene Berkut som skjøt og drepte demonstranter, og at Janukovitsj har skylden. Så kan de melde seg de som tror dette var etter uhildet granskning. Det var politifolk som ble skutt med skarpt, flere titalls, og det er rart dette ikke er nevnt med et ord i konklusjonene. Ekstra rart blir det, når man før regimeskiftet reagerte sånn på at politistyrkene ville gå fri, at de ikke ville bli etterforsket for overgrep utført i tjenesten. Nå er det det samme, men motsatt. Spørsmålet om hvem som har retten, er et spørsmål om hvem som har makten i Ukraina. Det tar seg ikke ut at vi i vest oppfører oss som om alt er helt greit med dette nye regimet i Kiev. Saken er at det nye i veldig mye er akkurat som det gamle. Forskjellen er at det lener seg til oss, og da ser vi mellom fingrene på alle dets maktovergrep.

Lignende finnes langt flere saker, som har vært mindre oppe i media. Det midlertidige regimet i Kiev utnenvner sine venner til viktige stillinger rundt om i landet, og straffeforfølger sine fiender. I Donetsk ble en guvernør utnevnt etter gateprotester, temmelig likt slik regimet i Kiev selv kom til makten etter gateprotester der. Guvernøren i Donetsk ble arrestert for «separatisme», siden han ønsket økt selvstyre og tettere tilknytning til Russland. En ny guvernør ble utnevnt fra Kiev, en oligark.