Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

En uforbeholden støtte til biskop Baasland

Man kan ikke gå ned i dritten uten selv å skitne seg til, så det jeg skal skrive om i dag, er en sak som vil være et unntak på denne bloggen. Og jeg skal forsøke å skrive om den, uten å berøre den. Jeg mener at biskopen i Stavanger skal få være i fred, og at hans sak ingenting har å gjøre i media. Og sånn jeg kjenner saken, har han min uforbeholdne støtte i alt han har gjort, om min lille støtte har noe å bety for ham.

Ingenting er enklere enn å legitimere personforfølgelse under dekke av «allmenn interesse»

Derimot vil jeg rette et angrep så sterkt jeg bare kan, mot norske medier som jeg mener begynner å bli ganske så ufordragelige for tiden. De bruker hedersfraser som «ytringsfrihet» og «informasjonsplikt» og «allmenn interesse» til å skrive om en sak, som vel har liten annen interesse enn å øke avisenes salgstall og journalistenes selvbilde. Det har jo gått kampsport i å rette sviende angrep mot alle og enhver i offentlige stillinger, fra fotballtrenere til statsråder, og nå altså via biskoper. Spørsmålet er hele tiden om den offentlige personen skal vurdere sin stilling, avisene skriver hele tiden om at personen bør vurdere sin stilling, og personen selv må dag ut og inn fra flere pågående journalister fra aviser, radio og TV, svare på om han eller hun vurderer sin stilling. Alle aviser og kanaler på radio og i TV har sine eksperter og kommentatorer, som hjelper til med ilksom å analysere situasjonen og vurdere den jagedes stilling, og komme med gode råd for hva personen skal gjøre. Avisene har sikkert fått med seg at de selger godt når de har slike saker på forsiden, og de ser også at disse oppslagene får mange treff på nettet. Og journalistenes selvbilde vokser, når det de skriver får konsekvenser, som når en viktig offentlig person må fratre sin stilling.

Jeg synes det er motbydelig. I begynnelsen av saken, fikk biskop Baasland råd fra en kommunikasjonsrådgiver (jeg er fristet til å banne for å få skikkelig kraft i spørsmålet hva en kommunikasjonsrådgiver har i dette spørsmålet å gjøre) om ikke å fremstille seg selv som et offer, at han burde opptre mer verdig og ta kontroll over saken. En annen av de få kommentarene jeg har sett, jeg forsøker som sagt å unngå saken, kritiserer Baasland for å stikke seg for mye unna, han burde stå mer frem og forklare seg. Garantert kommer rådet som alltid kommer fra kommunikasjonsrådgivere i alle sånne saker, man skal legge seg helt flat. Jeg vil gjerne spørre disse kommunikasjonsrådgiverne, om det ikke av og til også er riktig å oppføre seg helt menneskelig? Og om det aldri er det i deres verden, så burde de spørre seg selv om det ikke kanskje finnes miljøer hvor det fortsatt er det, og at kirken kanskje er et av dem.

Hvor ærlig er det å si noe man overhodet ikke er enig i?

Biskopen har også fått kritikk for kanskje ikke å ha vært helt ærlig. Jeg er dypt uenig. Det finnes mange måter å være ærlig på, og jeg mener at biskopen har prioritert de viktigste. Han har vært ærlig med det at han fra første stund har stått frem som han føler seg. Mediene er ikke interessert i denne type ærlighet, de har presset på med at han først sa at det dreide seg om noen lån, men ikke så mange, men så var det visst mange lån det dreide seg om allikevel, og generelt var kanskje ikke alt som biskopen fremstilte det i starten. For mediene består ærlighet i å legge seg helt flat og innrømme alt og litt til, og så angre på alt i hop og be om unnskyldning. Jeg mener dette er en billig form for ærlighet, som passer for folk som, ja, la meg nå få lov til å trekke inn John Arne Riise, han angrer jo på alt hver eneste gang og innrømmer alt han har gjort hittil, og forsikrer at nå har han lært. John Arne Riise kan gjøre det, og fortsatt spille fotball. En biskop skal uttale seg med større tynge, mener jeg. En person med stort ansvar skal ikke bare velge minste motstandsvei, og skamløst innrømme ting han eller hun ikke føler seg skyldig i, eller ikke føler det er riktig å si. Mot dette mener jeg biskop Baasland de gangene jeg har hørt ham, har opptrådt meget ærlig og oppriktig. Fra første stund har han fått frem at dette er en familietragedie, det ikke skulle være nødvendig å snakke for mye om.

Jeg er i motsetning til norske medier helt enig med ham. Dette kan familien Baasland ordne opp med kreditorene, og eventuelt advokatene deres. Det er ikke nødvendig for norske medier å grave ned til minste detalj her, og bidra til tragedien ved å gjøre den offentlig. Her har det skjedd mye graps som involverer flere personer enn biskopen, og det må være fryktelig for ham å stå frem og ta ansvar, for en sak han sikkert har vært kraftig i mot fra første stund. Det må være fryktelig for en sørlending godt oppdratt i å være redelig og ha tingene i orden, se alt rakne med hus og hytte og eiendommer, og med utsikter til å bli satt under administrasjon. I en slik situasjon skal han også kanskje miste jobben. Familien har også en tung kamp foran seg, noe man ikke trenger å skrive med ord, for at folk skal skjønne. Jeg synes biskop Baasland har opptrådt beundringsverdig etter at denne saken kom opp. Det stikker jeg gjerne hodet frem og sier.

Hva er det for slags fri presse å ha, der alle tenker likt?

Og jeg synes rett og slett det er forferdelig å leve i et land der ikke en eneste avis eller radiokanal som jeg har fått med meg, har stått frem og sagt det samme. Jeg har ikke sett noen ta ham i forsvar, ikke en eneste journalist, kommentator eller redaktør. En og annen leserbrevskribent, kanskje, en og annen blogger, som jeg, men ingen i den store rikspressen som blir lest av hundretusener, og liksom skal være meningsdannende. Det som liksom skal være vår frie, selvstendig tenkende presse, ikke en eneste har kommet med en mening eller holdning som avviker fra de andre. Her vil jeg gjerne bli gjort oppmerksom på det, om det er noen jeg har oversett, jeg har jo ikke sjekket alle. Jeg tror ikke det er det, i hvert fall ikke av de store. Norske medier har de siste årene fulgt små og store samfunnsstopper som sportsjournalistene har fulgt fotballtrenere, det gjelder å sørge for en og annen avgang i ny og ne. I fotballen er det jo litt morsomt når trenerne går på rundgang fra den ene klubben til den andre, ettersom de får sparken rundt omkring. Men i det virkelige liv der de ansvarlige har en viktig jobb å gjøre, er det vel litt alvorlig om en vel ansett og dyktig leder må gå som følge av en eller annen sak mediene har bestemt seg for å finne frem. Om denne saken i Stavanger fører til at en ellers dyktig biskop mister jobben, er det noe riv ruskende galt i samfunnet vårt, og dette riv ruskende gale er media.