Jeg ser på det brevet
jeg fikk av en vorte
jeg har krysset ut av mitt sinn
Det skulle vært brent opp
og kastet i søpla
slik som forræderen min.
Jeg ser på det brevet
det vil ikke slippe
det henger visst fast i min hånd
Det skulle vært revet
i ti tusen biter
smertefullt avrevne bånd.
Jeg ser på det brevet
og leser det også
leser det gang på gang
Jeg skulle ikke ha kjent det
Jeg skulle ha brent det
Men nå er det for sent, ikke sant?
Det lykkelige hender i blant
Jeg er så vakker jeg kan
Og sier verken ja eller nei
For nå er det tumulter
og virvar i hodet
og alt sammen ender i deg.
Fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003