Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Trost, Skadet trost, Skadet fugl, Fugl mot vindu

Fugl på vindu.

 

 

Takk for meg

På søndag og mandag skrev jeg om et dikt av Helge Torvundpoesibloggen min. Det heter Oppnå, og handler slik jeg leser det om ikke å ville oppnå noe, men heller se mer verdien i tingene i seg selv. Jeg skrev mye om det, tenkte og filosoferte i vei. I arbeidet sjekket jeg også opp nettsider som Helge Torvund står bak, jeg leste om ham, og fant også frem til artikler om ham i lokalavisene her. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, en samling jeg skal kjøpe. Det var deilig å skrive en tekst der jeg ikke trengte være så nøye med å tenke på hvilken virkning den ville ha, hvor det ikke var fare for at noen ville bli sinte på meg. Også å lese om Helge Torvund og hva han skriver var en befrielse, midt i en verden der det virker som folk flest skriver for å hisse opp stemningen.

Jeg er også blitt beskyldt for det. Nå er det stopp. Denne posten vil være den siste for en god stund som blir postet i kategorien «Krisen i Ukraina», den krisen får gå sin gang uten å  ha meg til å skrive om den nå. Jeg orker ikke mer.

I dag merket jeg at jeg ble fraværende under middagen. Vi hadde vært og handlet, kona hadde funnet kvitteringen for juletreet vi kjøpte på Byggmax, en kvittering som ville gi oss hundre kroner tilbake om vi kjøpte noe der i løpet av januar. Så vi reiste av gårde med en gang vi fant den, klassisk nok hadde vi lagt den på en lur plass, for ikke å miste den, enda vi hører til de som tar vare på alle kvitteringer, og ikke hiver en eneste uten at vi har fullt og helt kontroll på den. På vei hjem reiste vi innom Mega på Sola, og kjøpte middagsvarer til 40 % avslag fordi de er i ferd med å gå ut på dato, slik vi har for vane. Da jeg kom hjem så jeg den siste kommentaren jeg hadde fått til min siste post, Den norske debatten og verden utenfor, og ble altså helt satt ut. Jeg greide ikke lage middag, kona stilte meg en rekke spørsmål, jeg svarte i hytt og vær, tenkte bare på hvordan i all verden folk kan —

Nei, jeg skal ikke skrive det på denne måten. Dere kan lese teksten og dømme selv, om den forsvarer spørsmålet jeg får fra en av kommentatorene her inne, den soleklart flittigste. Det dreier seg om en ung jente, en unge på 13 år, som skal ha vært borte i 30 timer, eller noe sånt, og angivelig vært utsatt for seksuelle overgrep, eller så har det vært frivillig. Mennene skal være av utenlandsk opprinnelse, som det heter, midt i det som er aller mest betent nå om dagen. Kommentatoren har funnet en lenke han vil ha meg til å kommentere, om russerne bruker dette som påskudd for å få oppmerksomheten vekk fra Kiev, eller, dere kan jo lese det selv hva han spør om.

Jeg kvier meg for å svare, legger ut en lenke til, fra BBC, som omhandler samme sak, og skriver litt om han som har skrevet lenken kommentatoren henviser til. Han gir seg ikke, vil ha meg til å svare, om ikke dette blir brukt som påskudd av russerne. Det er ganske — jeg vet ikke hvordan han selv og andre føler denne saken, jeg er småbarnsfar, mitt første barn, et jentunge, skjer det noe med henne, har jeg ikke noe forsvarsverk til å greie det. Aldri om jeg har lyst til å kommentere en overgrepssak jeg ikke vet noen ting om, der påstand står mot påstand, og der det på toppen er innvandrere involvert. Vær så snill, slutt å spørre om dette, skriver jeg, jeg vet ikke mer enn det som står, gå til andre blogger eller arenaer, jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre.

Så kommer det en salve som er så inne i hampen at jeg kaster inn årene. Dette gidder jeg bare ikke. Denne nitidige leseren har lagt merke til at jeg har begynt å skrive om innvandring og «trusselen fra islam», noe jeg vel ikke har skrevet om i det hele tatt, derimot har jeg skrevet om problemene masseinnvandringen er i ferd med å føre til, og hvor usunt debattklimaet er om dette, men denne leseren har altså fått det for seg at det har «sammenheng med at russerne også har begynt å skrive om disse tingene», eller hvordan han i all verden får til koblingen.

Som om det har noe med Russland å gjøre at jeg er ble redd terroren i Paris, overgrepene i Køln, og alt det andre som har skjedd, og reaksjonene som har kommet.

For meg er det så til de grader over streken, særlig i en slik post som jeg har skrevet, og de jeg har forsøkt å skrive i det siste. Jeg vil ikke sette meg i en situasjon der jeg skal måtte forsvare eller kommentere eller uttale meg om overgrepssaker jeg ikke kjenner til, og som jeg synes det er best det tyske politiet får etterforske i fred. Eller måtte svare på alle slags utspektulerte og listige og konspiratoriske spørsmål om Russland og Russlands politikk.

Jeg ønsket et bedre debattklima, men det er ikke i nærheten.

Derfor melder jeg meg ut. Krisen i Syria og Krisen i Ukraina er ferdige som kategorier her på bloggen. Jeg vil skrive om andre ting, om meg selv og mitt liv, bringe bloggen tilbake der den var i 2013, før denne forferdelige krisen oppsto. Min kone er fra Kiev. Hun har håndtert krisen bedre enn jeg. Hun har veldig sterke meninger, men tenker ikke så mye på den, og uttaler seg enda mindre. Hun kommer fra en annen kultur enn jeg, der det ikke er noen tro på at man kan forandre noe med å mene noe eller diskutere det, hun vil si som jeg overhørte på treningsplassen Katsjalka i Hydropark i Kiev: – Det vil skje med Ukraina det som må skje. Altså ganske fatalistisk.

Jeg vil si som den ukrainske eksamenskandidaten, det er best å ikke følge med i politikk, og i alle fall ikke uttale seg. Jeg har prøvd, det skaffet meg bare uvenner.

Nå hører jeg Mozart på radioen. Min kjære kone og mitt kjære barn ligger i badekaret. Jeg føler tingene altfor sterkt, jeg er langt fra så tøff som mange av tekstene er skrevet, disse tingene jeg har skrevet om betyr veldig mye for meg. Men nå skal jeg holde det for meg selv, eller finne andre arenaer å skrive det på, der det ikke blir så personlig. Her inne skal jeg skrive om sol og lek og liv, om alt som er gøy og godt, og det er mye.

Ellers skal jeg holde kjeft.

 

Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Dødsdiktene på prøverommet

I dag var jeg på prøverommet igjen. For anledningen var arrangementet lagt til Garage, prøverommet har måttet flytte litt rundt i år, siden Teatergarasen blir revet. Men opplegget er det samme. De tilbyr en scene, og der kan man gå opp og gjøre sine ting, om det er opplesning, film, dans, installasjon eller musikk, hva som helst. Jeg har gjort mye rart der opp gjennom årene, men nå i det siste har det vært mest tekstlesning.

Tekstlesning var det også i dag, men det var likevel ikke helt som vanlig, da jeg har skrevet en del dikt om far og hans død nå i høst. Jeg tenkte jeg skulle lese opp dem, og det gjorde jeg  i dag. Som alltid blir jeg litt overrasket når det kommer folk og ser på, i dag var det til og med riktig mange, men nervøsiteten viser seg som regel ubegrunnet. Det går som regel bra. Og det gjorde det i dag også.

Dessverre måtte jeg tidlig hjem, siden i morgen er en travel arbeidsdag, og jeg har litt mer å gjøre her på kvelden. Så jeg fikk ikke sett de andre, utenom dem som var før meg, men då måtte jeg som vanlig konsentrere meg om mitt, og fikk ikke med meg så mye. Kjersti Skomsvold fra skrivekunstakademiet virket til å ha noen artige tekster, og Anik See leste opp fra en bok hu har fått utgitt i Canada av alle land. Etter meg skulle det være en film fra filmkollektivet, og et band som het «Albert og Elise».

Jeg har skrevet veldig mye alle typer tekster etter at far døde, spesielt her på bloggen, der det er mange svært personlige tekster. Med diktene — ja, man skal jo ikke si så mye om hva man prøver på i dikt. Her er et som ikke kvalifiserte for å komme med i samlingen, men som likevel er sårt og fint og sånn det skal være.

Bildet av far

 

På et bilde jeg har

av far

sitter han på

et fjell

og knytter sine sko

med et smil

så full

av liv.

 

Så full av liv.

 

Vil du lese flere av disse diktene, sjekk opp www.Heltgreipoesi.wordpress.com, der det hver fredag fra januar til cirka februar vil bli postet dikt fra denne lille samlingen.

Her er igjen et vindu…

Jeg kom i dag over et dikt. Det er skrevet av Marina Ivanovna Tsvetaeva (1892-1941), og hentet fra samlingen «Бессонница», eller «Søvnløs». Diktet heter «Вот опять окно…», eller «Her er igjen et vindu…» Jeg syntes det var et vakkert dikt, og at Tsvetaeva var en vakker poet. Hennes liv var tungt og vanskelig, og hun endte det med selvmord i 1941. Man kan lure på om hun teller med blant de 29 millioner russere som mistet livet under andre verdenskrig.

Diktet er skrevet i 1916, da hun var 24 år, og jeg skal ikke si så mye mer om det, enn å sette det frem først på russisk, så i norsk oversettelse godt hjulpet av den engelske oversettelsen i boken Russian Context (hvor jeg også kom over diktet). 

Вот опять окно

Где опять не спят.

Может – пьют вино

Может – так сидят.

Или просто – рук

Не разнимут двое.

В каждом доме, друг,

Есть окно такое.

 

Не от свеч, от ламп темнота зажглась:

От бессонных глаз!

 

Крик разлук и встреч,

Ты, окно в ночи!

Может – сотни свеч,

Может – три свечи…

Нет и нет уму

Моему – покоя.

И в моём дому

Завелось такое.

 

Помолись, дружок, за бессонный дом,

За окно с огнём!

 

Her er et vindu igjen

Hvor de ikke sover igjen

Kanskje drikker de vin

Kanskje sitter  de slik

Eller kanskje er det bare to hender

Som ikke vil skilles

Ved hvert ett hus, min venn,

Er et vindu som dette.

 

Ikke av lys fra lamper er mørket tent,

Men fra søvnløse øyne!

 

Rop om avskjeder og møter

Er du et vindu i natten!

Kanskje hundre lys og fest

Kanskje tre lys og gravferd

Aldri, aldri får de fred

Mine tanker for dette.

Også ved mitt hus

Er det kommet et slikt vindu.

 

Be, lille venn, for det søvnløse hus,

For et vindu med lys!

 

Det er ikke så lett å oversette dikt, og russisk er ikke lett å oversette på noe sett og vis. Dere ser det er mange færre ord i den russiske varianten, allikevel er den både mer presis og innholdsrik. De har et makeløst språk. «Опяь» betyr «igjen», eller «opp igjen» eller «på ny», så oversettelsen kunne også være «her er enda et vindu», men da vil jeg miste gjentakelsen på at «her sover de ikke igjen». Pronomenet «De» er i diktet gjemt i verbet «спят», som er tredjepersonflertallsformen for «å sove». Alle som kan spansk, fransk eller italiensk eller noen av de latinske språkene vet hvordan dette fungerer.

 

«Может» betyr ikke «Kanskje», men bare «det kan» (igjen er pronomenet bakt inn i verbformen), mens tankestreken er en russisk erstatning for at de mangler et sammenbindingsverb tilsvarende vårt «er», verbet «å være» bruker de ikke i presens. Det skaper litt av et hodebry når man som fremmedspråklig skal lære språket, men for morsmålsbrukerne og dem som mestrer det gjør det språket veldig økonomisk. «Пьют вино» betyr «de drikker vin», med pronomenet på nytt gjemt i verbet, og «так сидят» betyr direkte oversatt «slik sitter de». Men på norsk går det ikke med «kanskje slik sitter de», og med «kanskje er det slik de sitter» blir det kluss med rytmen. «Kanskje sitter de slik» er ikke god norsk, og et kompromiss. «Kanskje sitter de bare» er kanskje den beste oversettelsen, hvis man skal ha med seg meningen, og det skal man jo. På russisk har man i tillegg til den korrekte meningen, også rim med «спят» og på litt distanse med «опять».

 

Så kommer det vakre og uoversettlige i rytmen «или просто – рук не разнимут двое», der «просто» betyr noe sånt som «bare», «simpelthen» eller «ganske enkelt» eller noe sånt, og tankestreken er erstatning for «er» med «er det» underforstått, og fire ord «hender ikke skiller to», der jeg ikke skal briljere for mye om hvordan de får det til. «рук » er genitiv flertall for «hånd», slik at det blir noe sånt som «av hender», og russerne trenger da ikke noe «som» for å binde sammen med resten. «разнимут» betyr skiller, og «двое» er en intetkjønnsform for «to», så vidt jeg kan forstå. Det blir altså «av to hender som ikke kan skilles fra hverandre», eller med alt «eller er det bare et par hender som ikke kan skilles fra hverandre». Temmelig mange ord som ødelegger rytmen her.

 

Mellomstrofen har en litt vaklende oversettelse fra meg, da min engelske hjelpeoversettelse har et stearinlys med, og jeg ikke kan se hvor det kommer fra. «От» betyr «fra», og tar genitiv, og genitiv flertall av intetkjønn og hunkjønn kutter endelsen, og sparer med det en stavelse. Ellers har jeg oversatt nokså direkte, «Свея» betyr lys, «ламп» betyr lampe, «темнота» betyr mørke og «зажглась» betyr tent. Eller «зажечь» betyr «tenne (på)», og dette ser ut som en refkleksiv, uten at jeg skal uttale meg helt for sikkert. «Av søvnløse øyne» skulle stemme, og blir vakkert også på norsk.

 

Deretter blir det umulig på norsk igjen. «Крик» betyr både «rop» og «skrik», og «разлук» er atskillelse og «встреч» er møte, begge er satt i genitiv flertall, slik at man knapt og presist får sagt «et rop av atskillelser og av møter», med underforstått også «skrik» i ropet. Russisk har heller ikke bestemt form i substantiv, noe som fikk godeste Svein i Minsk til å mene at språket var nokså primitivt, hvor feil kan man ta, forresten, men det høres helt merkelig ut for en nordmann som bare lærer fremmedspråk som engelsk, tysk og fransk og spansk, at det ikke skal være forskjell på «en kaffekopp» og «kaffekoppen». Det å måtte velge bestemt eller ubestemt i en oversettelse fra russisk, tvinger oss til å gjøre et valg russerne slipper unna. Best illustrert er dette med romantittelen «Idioten», den store romanen av Dostojevskij, jeg blir jo helt revet med bare av å skrive dette navnet, hadde det ikke vært bedre om boken het «Idiot»? På norsk (og engelsk og alle språk med bestemt form) blir det meget konkret Fyrst Mysjkin som er idioten. Det er det på russisk også, men med deres «Идиот» blir ikke tittelen lukket til å bare være ham, det kan også være «En idiot». Slik er det også her, «et rop», «rop» eller «ropet», eventuelt «skrik», alt ligger i det ene ordet «Крик».

 

Denne starten hektes nydelig på «Ты», som betyr «du», slik at det blir «du vindu i natten» som er dette ropet om atskillelser og møter.

 

Og så repeteres motivet fra første strofe, med «Может» bindestrek og to ord, altså tre ord for hele betydningen. På norsk trenger vi mye mer. Det har også kulturelle årsaker, den russiske originalen har bare «сотни свеч», som betyr «hundre lys» og «три свечи», som betyr «tre lys». Hundre lys gir ideer om fest, mens tre lys er det som blir brukt i begravelser. På norsk må disse ordene legges til for å få med meningen. Et ekstra triks – herlig når man er poet, forferdelig når man skal lære språket – er at russisk skiller flertallsbøyningen om antallet er 2 til 4 eller flere. Så de har 1 gir entall, 2 til 4 gir genitiv entall, 5 og flere gir genitiv flertall. Tungvint å holde styr på, men når det går automatisk som i morsmålet, blir det her vakkert med «свеч» i rim med «встреч» og «свечи» i halvrim med «ночи».

 

Neste er heller ikke lett å oversette, selv om meningen er klar. «Нет» betyr som kjent «nei», og det blir også brukt i nekting, som en slags «ei» eller «ikke», og når det blir gjentatt virker det forsterkende. «И» er russisk for «og», og det blir også brukt som «også» og i en forsterkende form vi ikke kjenner det i norsk. «Уму» er akkusativ for «ума», som betyr «tanke» eller «forstand», eller kanskje bare «vettet», slik at det blir altså «ikke, ikke får tanken» i starten her, med «får» underforstått på russsisk av hva som kommer etterpå. «Моему» er dativ for «mine», og hvorfor den skal være i dativ, skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Jeg tror det blir en slags «tankene til mine», og en forsterket «ikke» som henger igjen, før det forløsende ord «покая». Dette ordet er jeg ikke kar om å finne helt ut av. Den utmerkede ordboken fra Kunnskapsforlaget har oppslagsordet «Покой», som betyr «hvile» eller «ro».  «Покая» er genitivsformen.

 

«Også i mitt hus» er grei i fortsettelsen, men ordet «завелось» krevde litt ordboksarbeid og nettsøk å finne frem til roten av. Jeg tror det er preteritum med sterk bøyning av verbet «Завестись», som enten kan bety noe sånt som «skaffe seg» eller noe sånt som «oppstå», eller «komme» i betydningen «det har kommet en ny type is på markedet».  Det gir mening, fordi prefiksen «За-» gjerne betyr noe i retning av «starte opp, bryte ut i, gå i gang med» og slike ting, mens bevegelsesverbet «вести» (som ganske riktig bøyes «вёл, вела, вело, вели» i preteritum) betyr «å lede», eller kanskje «å føre». Refleksivit kan man da kanskje tenke seg en slags betydning som «gå i gang med å lede seg…» og med det tenke på å skaffe seg noe, eller når det blir i nøytrum, at tingene bare oppstår eller kommer til. I diktet er det altså et vindu med lys som har kommet også i huset dikteren bor i.

 

Til slutt oppfordrer diktet til å be, «помолись», satt i refleksiv, og i perfektiv form, «дружок», er en kjæleform eller slags diminitiv av «друг», som betyr «venn». Og det du skal be for, er altså det søvnløse hus, for vinduet – eller et vindu – med lys.

 

Jeg synes dette er av den type dikt som gjør livet rikere. Hvem kan se et vindu med lys over gaten etter dette, og tenkte som man tenkte før man leste diktet? Som alle store diktere må Marina Tsvetaeva ha vært veldig følsom, som gikk med alt dette inni seg. Og som så mange store diktere kunne det bli rent for mye, slik at det endte med tragedie. Diktet blir ikke mindre vakkert av dette. Velbekomme. Og les det gjerne på russisk.

Vindu med lys

Vindu med lys

Et brev fra ikke lenger graven

Jeg ser på det brevet

jeg fikk av en vorte

jeg har krysset ut av mitt sinn

Det skulle vært brent opp

og kastet i søpla

slik som forræderen min.

 

Jeg ser på det brevet

det vil ikke slippe

det henger visst fast i min hånd

Det skulle vært revet

i ti tusen biter

smertefullt avrevne bånd.

 

Jeg ser på det brevet

og leser det også

leser det gang på gang

Jeg skulle ikke ha kjent det

Jeg skulle ha brent det

Men nå er det for sent, ikke sant?

 

Det lykkelige hender i blant

Jeg er så vakker jeg kan

Og sier verken ja eller nei

For nå er det tumulter

og virvar i hodet

og alt sammen ender i deg.

Fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003