Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

Intenst i Ukraina

– We stand with you and all the Ukrainian people, sa visepresident i USA, Joe Biden, i en pressekonferanse sammen med statsminister i Ukraina, Arsenij Jatseniuk. Videoklippet er lagt ut på BBC, blant annet, og det må også med at det offisielle USA her endelig uttaler at ikke hele Ukraina er like fornøyd med demonstrasjonene i Kiev, og hva som hendte der. Jeg tenkte imidlertid på denne uttalelsen, we stand with you, «vi står med dere», eller som jeg husket uttalelsen i hodet mitt: Vi står med Ukraina.

Det fikk meg til å tenke på en episode i den britiske humorserien Blackadder, fra den fjerde serien, der handlingen er lagt til første verdenskrig. – We stand behind you, sa General Melchet, i Stephen Frys skikkelse, da, hvorpå Rowan Atkinson som Blackadder repliserer for seg selv: yes, 150 km behind us. Jeg husker ikke tallet, men jeg husker poenget. Generalene står bak soldatene, langt bak. Det samme gjelder USA og Ukraina. USA står kanskje med Ukraina, en halv verden unna.

Dette er også med på å gjøre Ukraina dømt, og gi dem følelsen av at de står for seg selv. Skuffelsen var stor da verden ikke gjorde noe mer konkret, da Russland rappet til seg Krim, like for alles øyne. USA kjenner også kanskje på dårlig samvittighet. De har brukt 5 milliarder dollar på opposisjonsbevegelsen i Ukraina, eller «demokratibevegelsen», som de kaller den. De har oppmuntret til å få et mindre pro russisk regime, til å trekke landet i vestlig retning. Og selv om det ikke var de som fremforhandlet avtalen som ledet til demonstrasjonene i første omgang, det var det EU som gjorde, så var USA raskt på banen da demonstrasjonene begynte, og utviklet seg. USA, og Europa, har nok gitt inntrykk av at de vil hjelpe Ukraina mer enn de er villige til å gjøre. De forsøker å lappe på dette inntrykket, med å sende etter dem noen penger, i form av lån, og sende sine toppolitikere til Kiev for å la seg avbilde med det nye, og midlertidige regimet. Men de er neppe villige til å risikere egne interesser, verken liv eller penger, og helst skulle de vel gjerne unngå å risikere prestisjen, som har tapt seg skikkelig i dette eventyret de har begitt seg ut på.

USA spiller nemlig på bortebane. De er en halv verden unna. Et overveldende flertall i befolkningen vil ikke være i stand til å plassere Ukraina på et kart. Et tilsvarende flertall bryr seg mindre om Ukraina, enn at USA skal vise at de fremdeles er verdens eneste superstormakt, og at det alltid blir som de vil. I hvert fall når det gjelder konflikt med Russland, den gamle fienden fra den kalde krigen. USA kjenner heller ikke forholdene i Ukraina særlig godt. De har selvsagt utmerkede Russlandkjennere i landet, men disse kommer ikke til orde, de blir ikke hørt. Beslutningene som blir tatt, blir tatt uten helt å se konsekvensene av dem.

Da er det helt annerledes med Russland. De ligger like ved siden av Ukraina, store deler av Ukraina er gammelt russisk kjerneland. Det var i Kiev det hele begynte, Ukraina er en del av russisk historie. Russerne skjønner på en prikk hvordan folket tenker i dette landet, de vet akkurat hvordan propagandaen skal være for å virke, de vet akkurat hvilken taktikk de skal bruke, og de er villige til å risikere egne interesser, egen økonomi, egne liv, hva det måtte være, for å lykkes med å holde Ukraina innen sin interessesfære. De amerikanske toppolitikerne virker til å ha gått lei av konflikten. Se bare på ansiktsuttrykket til utenriksminister John Kerry, for eksempel, hvor halvhjertet han er, hele tiden, hvor gjerne han skulle ønsket å ha vært andre steder. Russernes tilsvarende minister, Sergej Lavrog, er den rake motsetning, toppmotivert, og tilsynelatende villig til å kjempe om Ukraina resten av sin karriere.

Man kan nok også argumentere med at Russland har legitime interesser i Ukraina, mens det er et betimelig spørsmål hva USA har der å gjøre. USA har jo sin Monroe-doktrine, som holder resten av verden utenfor hele Sør- og Mellom-Amerika, det er «USAs interessesfære». Selv om de ikke tillater andre makter å blande seg inn der, blander de seg selv inn i hvem som skal regjere og bestemme i alle områder i hele den vide, verden. Med varierende hell, får en kanskje si.

Maktkampen mellom USA og Russland foregår langt over hodene på vanlige folk. De er bare et middel, demonstrasjoner som oppstår mer eller mindre av seg selv, blir brukt av USA og Russland til å legitimere egne ønsker og krav i Ukraina. Ukraina selv slipper heller ikke unna denne kritikken, også regimet der utnyttet demonstrasjonene på Majdan til selv å komme til makten, og bruke den til med alle midler å forsøke å konsolidere den. De ønsker nok også USAs hjelp, og EUs hjelp, og NATOs hjelp, mer fordi de ikke er i stand til å hanskes med Russland alene, enn fordi de har så veldig lyst til å bli så veldig vestlige og demokratiske av seg. De vet godt at når medienes flomlys forsvinner, så kan de gjøre nokså som de vil, nokså som før.

Både på russisk side og på ukrainsk side kjøres det knallhard propaganda, av statskontrollerte medier. Vi i vesten har frie medier, de er for det meste uavhengige av statsmakten, men det hindrer ikke at de over lang tid har bygget opp et bilde av Putin som et udyr, noe som passer godt til propagandaen USA og Europa trenger for å øke våre innflytelsesområder ytterligere. Det er mye å kritisere Putin for, men vi tar nok litt for lett på at han er støttet av en meget stor del av den russiske befolkningen, også den russiske befolkningen i Ukraina. Han har også gjort en formidabel jobb med å bringe lov og orden og stabilitet i det vanvittige kaoset Jeltsin etterlot seg. Han har nå skremmende stor makt, og nesten total kontroll, men selv om man er i mot ham, er det imponerende at han har kommet seg i en posisjon der han har denne makten og denne kontrollen. Det er svært, svært mange som gjør alt de kan for å sverte ham. Går man dypere inn i sakene, smører de kanskje for tjukt på. Han gjør det som er nødvendig for å løse de problemer som er, for å tjene det han mener er egne og Russlands interesser, og han tar ingen hensyn for å nå sine mål. Det går an å argumentere for at det er dette som kreves av en statsleder. Han har i hvert fall svært stor støtte i egen befolkning. Det er mer enn man kan si om statslederen i våre, demokratiske land.

Nede på bakken i Ukraina er det blitt en svært farlig og intens situasjon etter den lange maktkampen i storpolitikken, og at ingen egentlig gjøre noe forsøk på å stagge demonstranter som tjener ens sak. Regimet i Kiev kan ikke godt sitte og se på at bevæpnede opprørere okkuperer offentlige bygninger, og heiser russiske flagg på dem. Men de er alvorlig handlingslammet i hvordan de skal løse det. Dette er ikke så bra, med tanke på valget som skal være 25 mai. Ukrainere – som andre slavere – liker ikke handlingslammede politikere. Det skal være makt og styrke i dem. Så de må gjøre noe.

Dermed har de altså satt sitt meget skjøre militærvesen i sving. De har gjenopprettet elitestyrkene i Berkut, de som straks ble oppløst etter Majdan-demonstrasjonene, de som skjøt på egen befolkning. Nå skal også dette regimet ut og skyte egen befolkning. De forsøker seg med propaganda om at det er russere, gjerne russiske spesialstyrker, men det er også helt åpenbart at det store flertallet misfornøyde demonstranter i øst, er ukrainske borgere, som ikke er fornøyd med landet de lever i, og regimet som styrer dem. Akkurat sånn som demonstrantene på Majdan var, de som sørget for at det nåværende regimet kom til makten.

11. mai er det planlagt folkeavstemningen i Donetsk oblast. Det ligger vel litt i kortene at regimet i Kiev ikke kan tillate at den skjer utenfor deres kontroll. De er nødt til å være makten som styrer begivenhetene, både her, og ellers i landet. Det har de ikke vært i nærheten av, ikke i de store sakene som destabiliserer landet, skaper kaoset og ødelegger økonomien. Der halser de bare etter, er sterke og klare i uttalelsene, men helt uten evne til å følge uttalelsene opp med handling.

Handlingsmulighetene er blokkert av Russland. De har 40 000 mann klare ved Ukrainas grense, like ved Lugansk og Donetsk, de to opprørsregionene. Ukraina har knapt nok kontrollen over sin egen hær, de har ingen sjanse mot denne overmakten. Så det ser ut til å drive Russlands vei fortsatt. På grunn av propagandaen vi kjører mot Russland, så ser vi det som en katastrofe. Foreløpig er imidlertid den største katastrofen Ukraina, og det er nok når alle hensyn tas bedre med russisk innflytelse, enn det som nå skjer med landet.

Jeg har flybillett til Kiev i neste uke. Jeg tok meg i å tenke i dag, tenk om jeg da flyr inn i et land med krig. Jeg er overbevist om at det ikke kommer til regulære kamphandlinger, det er for dumt, Russerne tjener ikke på å starte dem, og for Ukraina er det selvmord å starte dem. Alle vi snakket med og overhørte i Kiev forrige uke, var også overbeviste om det samme. Krig blir det ikke.

Men akkurat nå, er situasjonen litt for intens til at det føles helt trygt. Man sammenligner hele tiden med andre verdenskrig, og opptakten til den. Kanskje burde man heller se litt til første verdenskrig, som startet uten at noen egentlig helt ville det.