Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.