En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Komikere på tur i distriktene – Arna og Ullensvang

Det har vært nye stand up oppdrag i distriktene denne helgen. Disse jobbene er kjennetegnet av et totalt fravær av glamour, og av at selveste Pål Rønelv er med.

I går gikk turen til Arna. Stedet var Arna Pub i Ytre Arna, og vi skulle begynne klokken ni og spille for døren. Inngangsbilletten var 80 kroner, og klokken tre på ni kunne jeg gratulere de andre med at vi hadde flere publikummere enn vi har fingre på hendene. Da hadde jeg allerede i kjent stil hastet hjemmefra litt for sent, slik at jeg måtte løpe hele veien til stasjonen, og ikke rekke å kjøpe billetter på forhånd, og dermed måtte betale 20 kroner ekstra på toget – et innhogg i honoraret. Pål Rønelv og Ellinor Christiansen ventet på toget  – med billetter -, og da vi kom frem, ventet sistemann, Anders Mc Auley, i bil.

Forholdet mellom Arna og Ytre Arna. Folk som kan litt lokalhistorie, vet at Ytre Arna er den ærverdige av de to.

Forholdet mellom Arna og Ytre Arna. Folk som kan litt lokalhistorie, vet at Ytre Arna er den ærverdige av de to.

En alt annet enn glamourøs mottakelse ventet oss på Arna Pub. Det var mørkt og det regnet, og hovedgaten på stedet besto av en butikk og Arna Pub, etter hva vi kunne se, og på den var en håndskrevet plakat med «Stand up kveld klokken 2100» eller noe sånt. Utenfor stod to jenter og røykte, publikum.

Skal vi ha noen som helst mulighet til å få en biinntekt som monner av det vi holder på med, så er vi nødt til å lykkes også ute i distriktene. Selv om Stand up Bergen nå spiller hver onsdag på Rick’s (juleferie nå, riktignok, men sjekk juleshowet!), så blir det bare ikke nok oppdrag der til å utgjøre noe særlig. Det tar seg heller ikke ut å vise de samme ansiktene gang etter gang, og det er krevende å skrive så mye nytt materiale. Stavanger og Oslo har kanskje et oppdrag i semesteret for de aller flinkeste, Trondheim hører ingen noe fra, og ellers er det altså distriktene, og forskjellige slags ekstraoppdrag.

Så vi kan ikke være fine på det. Og vi blir ofte tatt godt i mot, arrangøren gleder seg, og håper at det skal bli bra. På Arna pub hadde de kjøpt inn ny mikrofon for anledningen, og de hadde fint bakrom der de ikke var smålige med drikkevarene. Klokken kvart på ti gikk det ikke an å vente på flere gjester, og Anders gikk på som konferansier, uten å være så altfor godt forberedt, han satset på hjemmefordelen og improvisasjonskunsten. Her fikk han hjelp av en 63 år gammel publikummer som i ti minutter fortalte en historie, det morsomste ved, var at han konsekvent holdt mikrofonen i den ene hånden, og snakket uten å være i nærheten av den. Jeg gjorde mitt, Ellinor sitt, Pål sitt, og Anders fant ut at dette var kvelden å ta helt av, og forlengte seansen så vi kom i fare for ikke å rekke toget hjem. Men det rakk vi, og honorar fikk vi, og sånn som dette er det å være distriktskomiker.

I dag gikk turen til Ullensvang. Stedet var Ekspedisjonen pub i Lofthus, et sted så langt unna, at når vi kommer til Voss, er vi noe sånt som 45 minutter fra ferjen. Vi måtte kjøre hjemmefra klokken halv fire, for å kunne nå frem til vi skulle begynne klokken ni og rekke å spise og drikke litt først. Ellinor, Pål og jeg var fortsatt med, mens Anders var byttet ut ned arkivaren Rune Lothe, som også var den som hadde fikset oppdraget. Det hadde han for øvrig gjort for månedsvis siden, så dårlig planlagt var dette på ingen måte ikke. Her hadde vi også fast honorar, noe som er mye mer betryggende, og strengt tatt nødvendig, mener jeg, for å bruke en hel ettermiddag og kveld på en så lang reise.

Det har jo også sin sjarm. Vi i Ytre Arna-gjengen kunne informere Rune om hvordan jobben i går hadde vært, det blir jo alltid så mye morsommere når vi forteller om dem, vi er tross alt komikere, og Rune – som har vært særdeles aktiv i det siste – kunne fortelle oss om alle jobbene han hadde hatt, og nå hadde fått. Han er jo også en mester i å kombinere Stand up oppdrag med møter i kommunale arkiv, og så vidt jeg vet, er det ingen i hele verden, faktisk, som kombinerer akkurat disse to tingene som Rune her gjør.

Kort etter Voss var det tilløp til dramatikk, da det var en bilulykke like foran en tunnel som Ellinor fant (På tilbaketuren var alle spor etter ulykken og tunnelen fjernet). Kø og en halv times til en times ventetid, eller kø og stans. Lokalkjente, snarrådige Rune kjente da til en snarvei, over ustrødde, glatte vinterveier, som vi tok på helårsdekk, mens jeg leste Hardanger Folkeblad og til alles fornøyelse fant en annonse til arrangementet vi forhåpentligvis var på vei til. Mens veiene vi kjørte ble smalere, glattere og mørkere, og gikk fra vei til skogsvei til gangsti, satte vi vår lit til at bilen foran oss ikke ville stanse, med den følge at vi også måtte gjøre det og aldri komme i gang igjen i oppoverbakken, og at vi var på rett vei.

Alt gikk fint. Vi kom oss ut på hovedveien like etter tunnelen Ellinor er blant de få i verden som har sett, og kjørte radig til ferjekaien på Bruravik og ventet på ferjen, eventuelt Hardangerbroen.

På Ekspedisjonen pub i Lofthus var mottagelsen vi fikk førsteklasses. Den er drevet av en idealistisk gjeng som holder det gående uten kommunal støtte, og jobber mer eller mindre på dugnad, mer eller mindre sånn som oss. Alt var på stell, vi fikk mat og alle typer drikke, kaffe, brus og øl, tre pizzaer, vi greide ikke engang å spise dem opp, hvem skulle vel trodd det, nei og nei, så fornøyde vi var, og på bakrommet var enda mer linet opp, akkurat som om vi var de stjernene vi ikke er. Det er uansett kjekt å bli tatt godt i mot.

Sånn ser det ut. Det er Odda nederst i Sørfjorden, og Lofthus oppe på østsiden. Godt kjente peker raskt ut Voss på et slikt bilde, og ser Europavei 16. Da sier det seg selv også hvor ferjekaiene Bruravik-Brimnes må være. Ferjestrekket er ti minutt.

Sånn ser det ut. Det er Odda nederst i Sørfjorden, og Lofthus oppe på østsiden. Godt kjente peker raskt ut Voss på et slikt bilde, og ser Europavei 16. Lokalkjente kjenner riksvei 7. Da sier det seg selv også hvor ferjekaiene Bruravik-Brimnes må være. Ferjestrekket er ti minutt.

Det samme gjorde publikum. Det var riktignok ikke fullt, men de som var der gav god respons, og både arrangører (dem) og artister (oss) var godt fornøyd og mente dette måtte vi gjøre igjen. Selv om det var langt å reise, var dette den kjekkeste distriktsjobben. Og stedet og puben var god reklame for Ullensvang og Lofthus, her må kommunen til å premiere, mener jeg, samfunnet trenger folk som får ting til å skje.

Vi skulle gjerne blitt lenger og snakket med lokalbefolkningen, om vi bare visste hva vi skulle si til dem. Og hvis det ikke var for at nest siste ferje gikk 2320, siste klokken 2400, og fra ferjen til Voss var fullt av minutter og fra Voss til Bergen vet alle hva vil si. Dette tar tid.

Så vi tok en ekstra øl og en ekstra brus, snakket litt med oss selv og med arrangørene, før vi satte oss i bilen og kjørte hjemover mot Bergen etter årets siste distriktsjobb.

Jeg hadde med fotoapparat, men det var dessverre tomt for batteri. Så skal det komme bilder, må jeg få tilsendt noen fra de andre, og det får jeg kanskje. De som vil lese mer om komikere i distriktene, kan sjekke denne posten her.