Er BT blitt Gaahl?

Er det noe jeg er glad for her i livet, så er det det at jeg stoppet abonnementet mitt på Bergens tidende den dagen avisen ble tabloid. Det har gjort det mye lettere for meg når avisen irriterer meg, for jeg vet at jeg i alle fall ikke bruker penger på den. Og jeg får stadig bekreftet at jeg gjorde et riktig valg da jeg sluttet å abonnere.

Nå sist er det saken om teatermusikalen «Svartediket» som skal settes opp på DNS under festspillene i år. I en av rollene skal fyren med det snille navnet Kristian Eivind Espedal spille, han er bedre kjent under artistnavnet Gaahl, og er en Death metal rocker som mener det. I Norge er vi bare vant med å ta ting på liksomalvor, så når en person for eksempel støtter det å brenne ned kirker, så blir det her raskt en teoretisk diskusjon om ytringsfrihet, i stedet for ektefølt avsky som man burde hatt for slike meninger.

Bergens tidende satte Finn Bjørn Tønder på saken, han er ikke akkurat kjent som en alvorets mann, og han syntes sikkert det var skikkelig kult da Kristian Eivind Espedal gikk med på at han kunne bruke overskriften «Jeg støtter kirkebranner veldig, veldig sterkt», eller hvordan formuleringen var. Spinngale Espedal tok slett ikke avstand fra sine tidligere meninger.

Det pussige er at heller ikke Bergens tidende tar avstand fra dem. I lederen fredag lar de på ny ytringsfriheten spille hovedrollen, og gjør seg like gal som Gaahl når det gjelder synet på kirkebranner. De skulle bare slengt på noen setninger om at det er riktig å brenne skoler og barnehager også, for slike institusjoner skaper tapere, og det er forresten også riktig å kaste syre i ansiktet på kvinner som har brutt sin manns vilje, slik de gjør det Bangladesh. Man kan selvfølgelig ikke mene sånn som dette i hytt og vær, selv om vi har aldri så mye ytringsfrihet.

For noen måneder siden mistet skøytetreneren Petter Mueller jobben sin fordi han sa et eller annet til en av de kvinnelige skøyteløperene sine. Det er vel også en og annen som har mistet jobben sin på grunn av feil syn på kvinnelig omskjæring. Det er rett og slett litt merkelig at Bergens tidende i denne saken ikke går med på at det slett ikke er noe som heter ubetinget ytringsfrihet, man kan slett ikke si hva man vil, og i alle fall ikke uten at det får konsekvenser.

Jeg synes det beste eksempelet er studentradioen i London som sensurerte den amerikanske artisten Eminem. Det var ikke på grunn av hans stygge språk, selvfølgelig, eller hans syn på narkotika og vold, trakassering av kvinner og sin mor, eller noe av det andre det kunne vært vanlig å reagere mot, men fordi han var i mot homofile. Det er alltid slikt i et samfunn at det er noen man kan snakke stygt om, og noen man ikke kan gjøre det med.

Bergens tidende har aldri vært en utpreget kristen avis. Men den kunne kanskje forstå at det fortsatt er en del nordmenn som er det, og at for disse er kirkene hellige bygninger. De er sågar mer hellige enn ytringsfriheten. Jeg er ikke kristen, men jeg støtter fullt ut opp om et slikt syn.

Og jeg mener såpass alvor her i livet, at for meg er dette så viktig, at jeg verken kan se oppsetninger på DNS eller under festspillene, om de ikke ordner ordentlig opp i denne saken. Det er riktig at de har ytringsfrihet. Men ytringene de kommer med viser holdninger, og disse holdningene vil jeg ta maksimal avstand fra. Jeg vil ikke ta avstand med forbehold, slik Bergens tidende og teaterdirektør Bjarte Hjelmeland her gjør.

Guttene i skyggen, av Lars Noren

Denne dagen var jeg og så teater på Den nationale scene i Bergen. Jeg har gjort det før, og var da mindre fornøyd. Den gang var det Hedda Gabler av Henrik Ibsen jeg så, denne gangen var det Guttene i skyggen av Lars Noren.

Lars Noren er den største nålevende svenske dramatikeren, og sammen med Jon Fosse den største i Norden. Jeg har imidlertid aldri sett noen stykker av ham, og heller ikke lest noe, så jeg kjenner ham bare av omtale. Omtalen tilsier at han er ikke noe for meg.  Han er en rå dramatiker i tradisjonen der teateret har som sin fremste oppgave å sjokkere. Tradisjonen oppsto for alvor i England på 1990-tallet, med en form som fikk navnet In yer face theatre, og med Mark Ravenhill og Sarah Cane som fremste representaner. Vassilij Sigarev, som jeg så oppsetningen Plastilina til med Bergen prosjektteater forleden, er også en dramatiker som skriver på denne formen.

Jeg har for min del litt problemer med å skjønne hvorfor de er så populære i teaterkretser. Jeg skjønner ikke at teater som skal ville noe, skal ville slike forestillinger.

Jeg så forestillingen «Guttene i skyggen», fordi jeg kjenner noen av skuespillerne, og fordi jeg nesten må følge med hva som rører seg innen ny dramatikk. Men jeg skjønner ikke hva som er problemet med å servere teater på denne måten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal se teater, når teater skal være sånn som dette.

Rollefigurene i stykket er utelukkende pedofile, voldtektsforbrytere og mordere, bortsett fra en vakt, som på mange måter er den verste karakteren av alle. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være meg interessant hva Lars Noren tenker om pedofili og hvordan det er å være pedofil. Jeg tror ikke på ham, jeg tror ikke han vet det. Og jeg finner ingen glede, oppbyggelse eller dypere innsikt i hva han tør skrive, og hva skuespillerne tør si og gjøre. Jeg har ikke ordforråd til å gjengi det, jeg har ikke lyst til å bruke slike ord og uttrykk.

Man kan si at stykket skal skape debatt, men jeg har ikke registrert noen debatt om denne oppsetningen, og jeg kan heller ikke skjønne hva godt som kan komme ut av en slik debatt. Jeg skjønner ikke hvilken glede de mest vellykkede, rike og velstående landene, som Norge, Sverige og England, jeg skjønner ikke hvorfor nettopp vi skal finne slik interesse i folk som lever i fornedrer seg og lever som en krenkelse av menneskeverdet. Hvorfor skal seksualiteten plent være voldelig og rettet mot barn, helst unge gutter, er et helt relevant spørsmål både for stykket til Sigarev og nå til Lars Noren. Sigarev er riktignok russer, men det er her i Norge han blir satt opp. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke tiden jeg selv lever, jeg skjønner ikke hvorfor dette er den type stykker som nå blir satt opp.

Og på meg virker det ikke som publikum skjønner det heller. De satt og humret og smålo gjennom hele forestillingen, og svarte etterpå med stående applaus. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner at de smålo, det gjorde jeg også, for det nytter jo ikke å ta til seg det som foregår på scenen, det er jo for dumt, og det ble morsomme scener fordi skuespillerprestasjonene var gode, og håndverket var godt. Men jeg tror slett ikke Lars Noren mente man skulle le av stykket hans. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å le først, og klappe etterpå av dette stykket, hva det var de likte, de som likte det.

Jeg var ikke noe særlig provosert da jeg forlot teatersalen. Det er jo for dumt, «de prøver for hardt», som hun jeg var med sa, det er litt vanskelig å ta det helt alvorlig. Men siden har jeg tenkt litt hva de egentlig sa og gjorde, og jeg har kommet til at jeg egentlig ikke vil ha slike tanker og bilder i hodet. Derfor tror jeg ikke jeg kommer til å se flere stykker av Lars Noren. Jeg har bare aldri likt nakne, pedofile menn som smører seg inn med dritt.