Den første fra fotballaget dør

I dag ble en flott morgen uroet av ev skremmende nyhet. Det var min mor som sjekket Facebook på mobilen, og der fant meldingen om at ** var død. Jeg kjente ham ikke så godt, så jeg skal ikke legge navnet hans ut. Men alle som leser dette og kjenner historien vil vite veldig godt hvem det er.

Fra jeg var 6 (og vel egentlig strengt tatt lenge før det) til jeg var 19 var fotball en altoppslukende interesse for meg. Jeg spilte aktivt på Ganddal IL, jeg var i 1974-generasjonen, og vi var vel en av de beste den lille bydelen i Sandnes har hatt. 10-års lag knotter var legendarisk, med 2 x Atle bakerst, 2 x Sven på midten, og Asgeir og jeg fremme, med Gunnar i mål. Vi slo de andre bydelene i Sandnes med mellom 5 og 10 mål hver kamp, det var bare de store stedene som kunne spille jevnt mot oss, det var mot Klepp, Bryne, Ulf og Vidar det ble kamp.

Generasjonen over oss var litt mer spredd, så hver gang vi ble førsteårs, lilleputt, smågutt og gutt, så ble det litt vanskeligere. Vi fikk Kjetil ute på vingen, en stjernespiller, vi hadde en annen Gunnar til å spille back og ta innkast, Kåre var en bauta som sweeper, Ove en motor på midtbanen, de bidro med sitt, men tross de var ett år eldre en oss, så var de egentlig ganske jevngode med oss. Det var da 74-generasjonen var de eldste vi på ny vant turneringer.

Så ble vi større, 15 år, de beste fikk nå allerede prøve seg på A-laget. Og de som virkelig var talenter, fant seg andre klubber å spille for, enda det ble litt lengre å sykle. Fra Sandved fikk vi nå en spiller som var i en annen kategori. Det var alltid vanskelig å ta ballen fra Kjetil, Harald var rask og sterk, jeg driblet også godt, om enn litt mer klønete og utradisjonelt enn disse andre som virkelig var gode. Men med denne spilleren fra Sandved fikk vi en som selv kunne bestemme hva som skulle skje med ballen. Det var umulig å ta den fra ham. Han var teknisk og sterk på en gang. Jeg husker treneren vår sa med et smil at denne spilleren hadde kommet med kapteinsbindet, – er det greit? hadde han spurt. Det var en selvfølge han skulle være kaptein, enda han var fremmed fra Sandved.

Hele slekten hans besto av meget gode fotballspillere, de dominerte alle sine klasser. Lillebroren var på kretslaget, det var en overraskelse for meg da denne spilleren ikke kom dit. – Slumlag, sa han, med et smil. Det hadde å gjøre med at han var født slik på året, at han konkurrerte på kretslaget med spillere som spilte et nivå over ham, som allerede var junior, mens han var gutt. Vår mann spilte også vel så mye på juniorlaget og vel litt på A-laget, som med oss på guttelaget. Han hoppet vel kanskje over juniorklassen. I hvert fall så jeg ikke noe mer til ham.

På 90-tallet og 00-tallet bodde jeg i Bergen, og fulgte ikke med på da Ganddal forvokste seg, og Bogafjell ble en egen bydel. Det var der barnefamiliene bodde, det tradisjonelle Ganddal ble fylt av andre generasjon, som jeg, og første generasjon som bor i husene sine, men uten barn der. Det er på Bogafjell det er mange å ta av. Jeg følger ikke med i det hele tatt, så jeg vet ikke hvordan det går når Ganddal og Bogafjell spiller mot hverandre, men jeg vet at det er denne gamle spilleren som kom over fra Sandved, som nå har startet klubben der oppe på Bogafjell. Han spilte tydeligvis aldri så veldig høyt oppe i divisjonene, men han startet en egen klubb. Det er jo også noe å ta med seg.

Nå døde han altså. 41 år gammel. Hjertestans. Det er skremmende når det er noen så nær. For de som kjente ham godt og for alle bom bor på Bogafjell må det være helt forferdelig. For kone og barn ikke til å holde ut. Jeg mistet min far da han var nesten 60. Det er altfor ungt. Knapt 40 er et sjokk, det er som jeg.

Russisk minnemarkering

Søndag døde far til Olia. Han hadde vært syk lenge, og familien hadde fått sorgen i kraftige doser etter hvert som sykdommen forverret seg.

Torsdagen før kom Olia tilbake til Norge etter et ukelangt opphold i Kiev. Hun hadde reist ned på en liten ferie etter å ha tilbragt sommeren i Norge, med sommerjobb på sykehjem. Det ble siste gang hun så faren sin.

Søndag kveld jobbet Olia og til dels jeg veldig med å finne passende flybilletter til Kiev. Olia måtte selvfølgelig tilbake til familien sin. Jeg husker selvfølgelig godt hvordan det var når min far døde. Da må man sette alt annet til side, og være mest mulig sammen med familien.

Det var imidlertid ikke mulig å finne særlig gode billetter. Så da jeg gikk på jobb mandag morgen, var situasjonen uavklart. Jeg spurte likevel om permisjon de tre siste dagene i uken, for å bli med min kone til Kiev. Onsdag morgen var fine billetter med Baltic air, via Riga, og med grei retur søndag ettermiddag. Min arbeidsgiver var svært forståelsfull, og innvilget permisjonen uten spørsmål og uten unødvendig papirarbeid. Det var kjekt og godt for meg.

Men Olia og familien hadde i mellomtiden kommet til den uventede beslutning at det ikke var nødvendig å reise til Kiev. Årsaken er sammensatt, men det hadde nok avgjørende betydning at familien til Olia har langt utviklet flyskrekk. De var rett og slett redde for oss om vi skulle reise ned, og mente det ikke var nødvendig å risikere livet for denne reisen.

Så jeg trakk permisjonssøknaden, og gikk på jobb likevel. Det samme gjorde Olia, det vil si, hun gikk på et forkurs som begynte denne uken ved universitetet i Stavanger. Det var uvant for oss. Vi ville hatt store problemer med å gå på jobb eller skole etter at vår far døde. For Olia ble det en fin måte å bearbeide sorgen på.

I dag var det imidlertid verken jobb eller studier for Olia. Det var det heller ikke for mor. Så de to hadde en omfattende rydde- og ordne dag i forbindelse med at mor skal flytte, og vi skal ta over. Jeg kom også tidlig hjem fra jobb, og gikk straks i gang med min oppgave, som er plenen og hagen.

Dette var også dagen da far til Olia skulle bisettes. I den forbindelse skulle Olia ringe til Tanja, søsteren, sånn i litt over to-tiden. Jeg stod da ute i hagen, og forsøkte å løsne på repet jeg har bundet opp epletreet med. Plutselig ropte Olia, og ville ha meg inn. Det var på kort varsel tid for minnemarkeing.

Det skulle bli gripende. På spisebordet stod PCen, tilkoblet Skype, og der fortalte mor til Olia på russisk hva vi skulle gjøre. Det ble duk, blomster og lys, litt mat, litt drikke, i all enkelhet. Stearinlyset ble plassert på faren sin plass. Han skulle være med i ånden, og fikk både mat på tallerkenen og noe i glasset. Det var russisk massandra og russisk vodka.

Samtidig hadde moren og søsteren til Olia en lignende markering i Kiev. Det var sterkt. Olia sa at nå skulle bare de fine tingene huskes og snakkes om. Hun la selv ut, sterkt grepet, på sitt sjarmerende norsk som hun nå har lært så godt at hun til og med tar dialekten vår, og egentlig ikke gjør andre feil enn at hun blander inn bokmålsord, og ikke sjonglerer riktig med tonefallet som vi gjør det her i Norge, og i Rogaland. Hun snakker helt uten aksent, og med stort ordforråd. Det var veldig sjarmerende å høre når hun i denne stemningen med dette språket fortalte om faren og familien sin.

Det ble en verdig minnemarkering, selv om det ble veldig annereldes fra det vi her i Norge er vant med. Jeg er glad jeg er gift med Olia, og får mange sånne opplevelser. De er mestere i å få mye ut av lite. Her var det litt brødskiver, litt honning, smør og ost, litt vodka og vin, og et betydningsfullt stearinglys. Det var en russisk minnemarkering for en flott mann.