Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.