Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Litt om Ukraina, og de som styrer landet

Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.

Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.

De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.

Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:

Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.

Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?

Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.

Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.

Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne postenthe Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:

B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.

Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.

Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.

Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.

Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.

Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.

Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.

Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.

De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.

Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.

Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.

Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.

Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.

Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.

Den russiske toppledelsen i svært viktige møter i New York

For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.

Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.

Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.

Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.

Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.

Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.

Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.

Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.

Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.

Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.

Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.

Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.

Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».

Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.

I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.

Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.

Azov-Jugend

Det er mye rart som rører seg på de pro russiske og pro ukrainske sosiale medier. Begge har store mengder anonyme brukere som frivillig eller betalt poster groteske bilder og forsøpler nettdebattene med desinformasjon. Her er sannheten verken et mål eller middel, alt det gjelder om er å vinne meningsfeller for sin sak og provosere frem handling og reaksjoner hos dem som allerede er vunnet.

I støyen finnes også dem som poster informative innlegg, og det som ser ut til å være autentiske bilder. En slik bruker kaller seg Black bomb (registrert under navnet Alex Thorn) på Twitter. Jeg vet ikke hvor han eller de som står bak kontoen får bildene sine fra, men han er alltid tidlig ute, har rikelig med bilder, og poster fra hele Donbass og resten av Ukraina, i tillegg til fra Russland og fra protestene i Armenia.

Her om dagen hadde han bilder fra en spesiell treningsleir. Det var bataljonen Azov som organiserte den, en bataljon som har store problemer med å forklare sin åpenlyse bruk av nazi-symboler, og opererer med et syn på verden og på den ukrainske nasjonen, som er temmelig likt det de opprinnelige nazistene hadde for Tyskland. Azov er nazister for vår tid, hvis det begrepet skal ha noen mening.

https://twitter.com/black_bomb/status/633470505702461441

Sentralt i nasjonalismen, eller nazismen, er at ens egen nasjon skal være stor, stolt og sterk, og at det er en kamp mellom nasjonene der bare de sterkeste vil overleve. Ens egen nasjon er spesielt utvalgt, den har en historisk viktig rolle å spille, men den er forrådt av nasjonens fiender, og av dypt urettferdige beslutninger i verdenspolitikken. Som nasjon må den klare seg selv, og kan ikke stole på andre.

For Hitler og nazistene var det viktig å bygge opp et stort og mektig tysk folk. Det gjaldt å føde mange barn, og oppdra de som var i den rette lære. Man skulle også være sunn og sterk, og villig til å slåss. Derfor opprettet de tyske nazistene ungdomsorganisasjonene Hitler-Jugend og Hitler-Mädchen. Tyske ungdommer fikk der opplæring i å bli passe bøllete, fysisk sterke, og til å elske den tyske nasjonen. Og hate dens fiender.

Så kommer disse bildene fra Azov-bataljonen, med unger under nasjonalistiske bannere, som skyter med gevær og får forskjellig opplæring og indoktrinering. Det er mistenkelig og uhyggelig likt.

https://twitter.com/black_bomb/status/633469526017896448

Azov-bataljonen er paramilitær. Den er formelt underlagt det ukrainske regjeringsapparatet, og inngår i papirene i det ukrainske Forsvaret. Men det er både for president Porosjenko og statsminister Jatseniuk et ømt punkt hvem som egentlig kontrollerer dem, og de andre frivillige hærstyrkene. Azov-bataljonen er godt synlig i sentrum av Kiev, og har stand midt på Maidan, der de spiller patriotisk musikk og samler inn penger til krigen. De har også forskjellige aktiviteter, tegning og maling, men altså under det ukrainsk flagget og nazi-symbolene.

Jeg har problemer med å orientere meg i en verden der det er moralsk forkastelig at Russland støtter opprøret i Donbass, mens det er moralsk akseptabelt at nazistiske hærstyrker forsøker å slå det ned. Støtten Azov-bataljonen, Aidar-bataljonen, Høyre sektor, Tornado, og hva de nå heter alle sammen, støtten disse ultranasjonalistiske militante gruppene har i Donbass, er lik null. Folket i Donbass føler seg som en del av den russisk-ukrainske verden, og ikke den ultraukrainske.

Det er vanskelig å se at et land med så store motsetninger har noen fremtid. I hvert fall når motsetningene så aktivt blir dyrket. Ikke dempet.

Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

Påsken slutter hos oss, og begynner i Ukraina

Akkurat i det jeg sitter og finner ut hva denne søndagen i den ukrainske påsken kalles, finne det nøyaktige navnet på treet de får gåsunger av, da jeg hører et helt forferdelig skrik, og andre lyder jeg ikke lenger kan gjøre rede for. Min første tanke var at det er godt døren til inngangen er av jern, og at den er tykk, ingen banditter kan komme seg inn, så lenge den er låst. Jeg går ut av rommet, for å forsikre meg om at døren virkelig er låst. Det samme er søster Tanja, som allerede er ved døren, og låser den en ekstra gang. Mama-Irina kommer også, skjelven av skrekk, Olia er ikke inne, og hun syntes skriket høres ut som Olia. – Eivind, sier hun, og jeg forstår jeg kanskje må gjøre noe.

Vi stormer ut på balkongen for å se. Det står en mann det nede, i svart skinnjakke. Etter en stund ser jeg at halve ansiktet hans er vare blod, det samme et hånden hans, som han åpenbart har brukt å tørke ansiktet med. Olia er ikke inne, – hvor er Olia, spør jeg. Lille Irina inne på kjøkkenet gråter, hun har fått med seg de voksne er urolige, nå sitter hun der alene. Mama-Irina og jeg går inn til henne, mama spiser også en tablett, hun er nummen av skrekk, søster Tanja går ut for å se hva som har skjedd. – Hvor er Olia, spør jeg.

Jeg må spørre flere ganger før jeg får svar at Olia er gått ut for å handle. Tanja kommer tilbake, og snakker litt med moren uten at jeg får med meg hva de sier. Lille Tais er der også, med sin barnlige variant, hun sier noe sånt som at hørselen revnet av det skriket, hun vil at alt skal være vanlig igjen.

Etter en stund kommer Olia også. Hun kan fortelle at det er blod oppover troppeoppgangen, tydelig etter en som har falt. Barnevognen vi har stående der nede, er helt i orden og urørt, det samme er hun selv, og det er det viktigste. – Vi er veldig glade for å ha deg her i live, sa vi.

Dette er min siste hele dag her i Kiev, for denne gang. I morgen reiser jeg hjem. Endelig fikk Olia og jeg kommet oss ut på spaserturer vår, som vi har forsøkt å få til så lenge, med lille Irina. Klokken var blitt to før det gikk. Vi hadde spist frokost, med rester fra i går, Sirniki, disse tykke ostekotelettene eller små ostepannekakene, eller hva man skal kalle det. Sir er det russiske ordet for oss, og osten de bruker i denne retten kalles Tvorog, en tykk ost som kan minne litt om Cottage cheese, det er Cottage cheese vi kjøper i Norge som erstatning. Jeg hadde knapt pusset tennene før set var lunsj. Og nå skikkelig mat, oksekjøtt og poteter og saus. Jeg var jo egentlig stappmett etter sirnikiene, men sannelig forsvant oksekjøtt og potetene også. Det var veldig godt.

Så var det den vanlige rutinen med bleieskift og amming, og tiden som gikk, før vi endelig kom oss ut i to-tiden. Været var kaldt, seks grader, med en isende vind, og sol. Lille Ira satt i vognen, og koste seg, som Olia og jeg også gjorde det.

Av nyheter jeg fikk med meg, er de viktigste fra sidene som kalles The nation, der professor Stephen Cohen er bidragsyter. Han er en jeg følger spesielt med på, han har mistet forskningsmidler på grunn av sin kritikk mot USAs politikk i krisen i Ukraina. Blant mange kraftfulle artikler og videosnutter jeg fant, er kanskje denne fra 11 februar mest å anbefale. Den tar et meget kraftig oppgjør med USAs flørting med å sende våpen til Ukraina. 

Først viser Cohen til The doomsday clock, klokken satt sammen av forskerne bak atombomben, den skulle vise hvor nær vi er dommedag. I januar ble den satt til tre minutter på tolv. Bare for å vise at det er ingen lek, det politikerne som styrer verden holder på med. Cohen argumenterer med at Ukraina er av vital interesse for Russland, og er langt fra å være det for USA og NATO. Derfor skal ikke vi være med på å sky e dommedagsklokken nærmere smellet. Cohen skriver også treffsikkert at det ukrainske regimet er avhengig av å dra NATO inn for egen overlevelse, det gjør han både her og andre steder, og svært overbevisende. Ukraina er så ute å kjøre på alle sett og vis, at regimet trenger en ytre fiende og hjelp til å beseire ham, for å ha noe som helst håp om gjenvalg, eller til og med unngå en ny revolusjon. Derfor er også det ukrainske regimet fint lite opptatt av økonomiske reformer, liberalisering og endring av det udugelige systemet ukrainsk politikk og byråkrati er, men svært, svært opptatt av at de er «invadert av Russland», og må ha hjelp, «så ikke Putin invaderer mer av Europa senere». Cohen er amerikaner, og går rett i strupen på egne politikere, det er nok derfor han har mistet forskningsmidlene, han mener den skjøre freden framforhandlet (på dette tidspunkt ennå ikke ferdig) i Minsk må omfavnes og dyrkes, Ukraina må føderalisering og enhver tilnærming til NATO må stanses straks. «Klokken tikker» avslutter han megetsigende, med henvisning til dommedagsklokken.

Den følelsen hadde ikke Olia og jeg da vi var ute og gikk med det vesle barnet vårt, for første gang i Kiev. Det var riktig koselig. Det eneste var at vognen gav fra seg en liten ulyd, det virket å være noe med hjulene, et eller annet som skrangler litt, så vi gikk innom basaren på rusleturer vår. Den var åpen, enda det nå var påskedag for ukrainerne også, gåsungedagen, kunne det kanskje kalles på norsk. På ukrainsk er det kalt Verbna nedilna, i følge denne siden her. Det var den siden jeg drev og sjekket opp, da vi hørte skriket i oppgangen, som denne posten begynte med.

Olia forsvant inn i den første boden som var åpen på basaren. Hun ville ha sykkelpumpe, til å pumpe opp hjulet på vognen, men det solgte de ikke i boden hun var i. Det så ut til å være barneleker, barnebøker og nipsgjenstander. Jeg gikk frem og tilbake med Ira i vognen, lenge og vel, og ventet. Det var utrolig at hun skulle ta så lang tid.

Siden fikk jg forklaringen. Selgeren var fra Donbass. Olia hadde sagt til ham at hun ikke ville ha barnebøker på ukrainsk, det var han helt enig i, det var slik han hadde fått sagt hvor han var fra. Han hadde også vært i Moskva, og var full av skryt for den byen. Verken han eller Olia var i mot Russland, det var svært interessant å snakke med ham, sa hun. Jeg skulle gjerne vært og hørt på, selv, men jeg fikk ikke med meg hva dette var.

Men jeg fikk noe å tenke på, hva krig er for noe. Han var i krigsdyktig alder, det finnes dem som vil skyte sånne som ham, fordi han er fra Donbass, og altså tilhører separatistene. Det finnes dem som hater ham. Men han ser ut til å være rolig med den lille boden sin, der han selger barnebøker og -leker, og ser ikke ut til å ha noen større problemer enn alle de andre som driver disse bodene. Og det er at man ikke er i nærheten av å selge så mye som man burde, for å leve som man skulle.

Lenger borte er den første kirken i Petsjersk. Der ser vi de troende, og de som er troende i anledning dagen, slik vi er det i Norge julaften, og andre store helligdager. Det var bare glade folk. Og alle hadde de seljetre med gåsunger. Jeg lurte på hvor de fikk dem fra, for jeg har ikke sett verken noen seljetre eller gåsunger her nede, og jeg følger egentlig gansk godt med på trær. Siden fikk jeg svaret. Kvistene er til salgs, og det er fullt av folk som både selger og kjøper. Det er tradisjon, her nede. Gåsungesøndag, er navnet jeg ville valgt på norsk.

Det var veldig koselig å kunne av gårde langs Kievs gater sammen med Olia og Ira. Olia er jo så opptatt av barnet, at det er varmt nok, at det ligger godt, at det ikke er farlig med biler, og alle andre ting som kan være en plage eller farlig. Hun stikker innom en butikk og kjøper en bulosjka, et slags søtt bakverk, og hun har sånn nostalgi og glede, der vi går. Hun snakker om at vi kanskje skal kjøpe en leilighet i Moskva, med tiden, i spirert av karen fra Donbass, hun har snakket med.

Vi kommer frem til parken langs høydene ned mot elven. Det er en storslått utsikt, vakker og Grim på en gang. Det er alltid flott med flatt landskap som strekker seg utover, øyet kan se over store avstander, det er elv og mark, men ukrainerne har jo gjort sitt for å ødelegge det også, med fabrikker og kullkraftverk, piper som spyr røyk, og mengder av betongblokkene i en kakofoni av varianter. På dette tidspunktet har det begynt å regne, og Olia vil hjem.

Med vognen går vi mot bussholdeplassen, bare for å se at bussen blir overfylt og det slutter å regne. Vi kan like gjerne gå videre. 

En kaffeselger selger kaffe på gaten, slike er det mange av i Kiev. De står på fortauskanten, og selger forskjellige typer kaffe i beger for mellom 10 og 20 hryvnaer, vanligvis. Denne hadde forskjellige størrelser på begerne, og vi valgte en kapputsjino på 350 ml til 16 hryvnaer. Jeg bruker russisk skrivemåte på kapputsjinoen, for ikke å forveksle med den italienske varianten, selv om de prøver å være det samme.

Det var en veldig hyggelig kaffeselger, en ung mann, litt over 30, i brun skinnjakke, høflig og ordentlig. Han forklarte Olia forskjellen mellom kapputsjino og kaffe latte, en veldig søt forskjell her i Ukraina, og han var tydelig glad, for han fikk så mange kunder denne påskedagen, og hadde så mye å gjøre. Vi bestemte oss for å kjøpe en kaffe til, bounty, med tydelig uttalt norsk ‘o’, der i midte , ba-ao-nty, det var kaffe toppet med kokos og krem. En søtbombe. Vi kjøpte den i anledning påsken.

Så gikk vi videre langs klosteret Lavra, pratet og koste oss. Ira sov som en sten, helt til vi kom hjem og jeg måtte vekke henne for å bære henne opp til leiligheten. Olia hadde kjøpt sykkellås, så hun kunne la vognen stå igjen nede.

Jeg tenkte gjennom hvordan jeg skulle vinkle dagens bloggpost. Den uhyggelige vinklingen som skulle følge av det som skjedde i boligblokken vi bor i, i vår egen trappeoppgang, den eksisterte ikke ennå. Jeg sjekket Twitter, der det var bilde av den skammelige køen biler ved den syke grenseovergangen mellom Donetsk-regionen og resten av Ukraina.

https://twitter.com/shelomovskiy/status/584670695214473216

Det finnes mange slike grenseoverganger, mange slike køer. Det var en av de ukrainske vaktene som ba journalisten ta bilde, og spre galskapen, slik at det ble gjort noe med den. Slike grensekontroller skaper bare hat mellom innbyggerne i Donbass, og resten av Ukraina. Det er stygt å si det, men jeg frykter at regimet i Kiev ikke bryr seg. De vil aldri vinne stemmene til innbyggerne i Donbass uansett, så de kan like godt behandle dem som terroristene de kaller dem, for kanskje å vinne støtte i resten av Ukraina.

Det er så kontrastfylt, dette lande. Jeg tenker på hvem vi har møtt på i dag, som kan støtte en slik politikk. Den hyggelige kaffeselgeren? De glade menneskene med seljekvistene? Han som solgte barnebøker og leker, og selv var fra Donbass? Den blodige mannen utenfor boligblokken vår.

Tvitringen om bilkøen fikk et svar fra en som kaller seg @MikolaSved. Han reagerte på at journalisten skrev mellom Donetsk og Ukraina, for «Donetsk er Ukraina», som han tvitret. Jeg sjekket opp denne Mikola Sved, det er jo Mikael Skilt som er den berømte svenske nazisten som kjemper i Ukraina. Det finnes mange flere. Jeg fant for eksempel dette bildet, og Mikola Sveds kommentar, på hans twitterkonto som ble brukt til å formidle nettopp denne type holdninger.