Sanksjoner, bombing og ingen lyspunkt i sikte

I dag da jeg kom hjem fra min lille treningsrunde i Hydropark møtte jeg en kvinne i oppgangen. Jeg hørte på foredrag, som vanlig, så da hun snakket til meg, måtte jeg ta ut øreproppene. Siden jeg bar på varer jeg hadde kjøpt, var ikke det så enkelt som det pleier å være. Jeg måtte virkelig stoppe opp, og sette varene fra meg, for å høre hva hun hadde å si. Det hadde vært et dødsfall, i en av leilighetene her. Nå trengte hun hjelp. Jeg var selvfølgelig beredt til å hjelpe, men i en så alvorlig sak tenkte jeg også Olia måtte være med, så det ikke ble noen misforståelser i språk og kultur. Kvinnen mente da at det ikke var nødvendig, men nå bare et jeg som insisterte. Selvfølgelig skulle jeg hjelpe. Jeg løp opp til leiligheten vår, låste opp, og ropte på Olia, som kom med en gang. Men da kvinnen så hvilken leilighet det var, vinket hun, og sa hun ikke trengte noen hjelp.

Olia forklarte hvorfor. Det var ikke hjelp til å bære noe eller ordne noe praktisk, som jeg med en gang hadde tenkt. Hun trengte hjelp med penger. Dødsfall er som i Norge en ekstra utgift. Men i motsetning til i Norge har ikke folk her råd til det. Så når noen dør, er det vanlig å gå rundt og samle inn penger i nabolaget. Hun hadde allerede vært i leiligheten vår, og Olia hadde gitt penger. Så da hun så at jeg også hørte til der, ville hun ikke ha mer. Fattigdom er en skam. Og ukrainerne er som russerne et stolt folk. Kanskje er det derfor resten av verden ikke helt skjønner hvor dårlig det egentlig står til der borte, særlig i Ukraina.

Øst i Ukraina er det mye, mye verre. Styresmaktene i Lugansk har erklært byen en humanitær katastrofe. Det får ikke så mye oppmerksomhet, siden disse styresmaktene ikke er anerkjent. I området er det også kultur for å være raskt ute med de ytterste begrepene. Humanitær katastrofe er et uttrykk man skal være forsiktig med. Men det internasjonale samfunnet skal heller ikke overse at situasjonen er prekær. Byen er uten vann og elektrisitet, telefonlinjene er brutt sammen, og det er jevnlig – om ikke kontinuerlig – bombing med våpen som burde blitt ulovlige, slik klasebomber ble det etter krigen i Bosnia-Hercegovina første halvdel av 90-tallet.

Jeg tenker på kvinnen fra Lugansk, hun vi traff i lekeparken utenfor, for et par dager siden. Hun har moren sin der borte, og får ikke snakket med henne. Olia fortalte at en av dagene hadde det kommet en pro ukrainer, en patriot eller nasjonalist, eller hva man skal kalle henne, til lekeparken. Det hadde blitt diskusjon. Olia virket rimelig fortvilet, selv når hun gjenfortalte hendelsen til meg. Og det er jo noe vondt spesielt med det, å forsvare beleiring og bombing av en by til et menneske som har moren sin i denne byen.

Avstanden mellom øst og vest i Ukraina har blitt veldig stor dette året.

Også mellom øst og vest i verden blir avstanden større. Russland innførte i dag sanksjoner mot matimport fra land som er med i sanksjonene mot dem. Det er med andre ord en kraftig utvidelse av sanksjonene som først gjaldt frukt og grønt fra Polen, meieriprodukter fra Ukraina og vin fra Moldova. Nå gjelder det matprodukter fra praktisk talt hele Europa, samt USA, og Canada og Australia, vil jeg tro. Japan er også kanskje med, siden de har kastet seg på de siste sanksjonene mot Russland, som del av G7, og – kanskje – som fiende av Russlands nye venn, Kina, vil jeg legge til.

Slik har krisen i Ukraina på ny ført til ytterligere forverring i hele verden. «Det er pris verd å betale i kampen for demokratiet», blir det enkelt sagt, fra de som ikke har noen interesser i mateksport til Russland og som ikke følger så nøye med på hva slags demokrati det egentlig er i ferd med å utvikle seg i Ukraina. Russlands innblanding i Ukraina gjør alt verre, det er opplagt. Men det er ikke slik at om Russland trekker seg ut, er problemene i Ukraina løst. Det er langt i fra. De virkelige problemene i landet har Ukraina sørget for selv.

Jeg tok meg i å tenke om det gjennom hele krisen har kommet meldinger som har gjort situasjonen bedre. Har det siden desember i fjor kommet meldinger som har dempet konflikten, deeskalert situasjonen, i Ukraina selv, og i verdenssituasjonen som følge av krisen? Det har kommet noen meldinger om våpenhvile, om enighet, men de har som regel vist seg å være taktikk for å få fienden til å senke guarden, slik at man kan slå hardere til. Eller så har de bare blitt glatt ignorert av de involverte parter.

Ingen må leve i forestillingen at det er mulig for Ukraina å ta tilbake store byer som Donetsk og Lugansk uten at det vil koste mange, mange menneskeliv, og store, store lidelser. Jeg er skeptisk til om det er mulig i det hele tatt. Mektigere hærstyrker enn Ukrainas har forgjeves forsøkt å knuse partisanstyrker som skjuler seg i byene. Vanligvis ender det med at man knuser byene, mens partisanstyrkene reorganiserer seg andre steder. Dette vet partisanstyrkene utmerket godt. Ukraina kan ikke vinne. Og i forsøket på å gjøre det likevel, øker kløften mellom øst og vest, øker hatet og motsetningene. Det er noe som tjener separatistenes sak.

Jeg mener det er nødt til å bli funnet en diplomatisk løsning. Hva som helst er bedre, enn situasjonen som er nå. Det er mange løsninger mulig å se for seg, mange som burde være akseptable. Men de involverte parter ser ikke ut til å være interesserte i akseptable løsninger. Det er bare full seier som teller.

Dermed blir alle tapere.