Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

Hvorfor Ukraina bør gi seg

Bloomberg view har noen kommentatorer som kan skrive for seg, og får sagt hva som er problemet med krisen i Ukraina og reaksjonene på den. I går var det Marc Champion som skrev, Beklager Ukraina, dere kan ikke slå Putin. Marc Champion kan ikke tas til inntekt for å være noe spesielt pro Russland, som man kan se av de andre artiklene han har skrevet. Champion argumenterer for at de vestlige sanksjonene kan bremse Russland og Putin, men at de aldri kan stanse ham. I det har han rett. Videre kritiserer han Ukrainas tilnærming til NATO, særlig er det vel et og annet å utsette på timingen av denne tilnærmingen, like etter at fresavtalen i Minsk ble undertegnet. Vi på vestlig side kan insistere så mye vi vil på at dette ikke er noe relevant spørsmål, for russerne er det det, og de er – som vi har sett – villige til å gjøre hva som trengs for å hindre at NATO utvides til noen av nabostatene. Moldova, Georgia og Aserbadjan skal alle være sikret, i andre naboland som Armenia og Hviterussland er det ikke noe spørsmål.

Videre argumenterer Champion for at Barack Obama i hans State of the union-tale, gikk altfor langt i å proklamere seier ovr Russland i konflikten over Ukraina. Det ser fint ut på hjemmebane for Obama, men er en provokasjon og en rød klut for Putin og Russland. Champion sammenligner Obamas uttalelse med Bush’ famøse «Mission accomplished», etter krigen i Irak. Både Bush og Obama fikk snart sluke ordene sine igjen.

*

Denne posten kommer jeg ikke til å rekke å skrive ferdig ennå. Jeg hadde håpet å få den ferdig før EU avgjør eventuelle nye sanksjoner eller trussel om sanksjoner i dag, men jeg vil altså neppe komme til å klare det. Det er varslet utvidede sanksjoner, men det er også tegn på at en eventuell beslutning vil bli utsatt. Min spådom er altså at nye sanksjoner vil bli fulgt av nye angrep. Skal man få en fredelig løsning, må man finne en avtale man kan være reelt enige om. Det ser plent umulig ut nå, dessverre.

*

Jeg fortsetter lørdag morgen, 31. januar. Siden sist har EU besluttet å forlenge eksisterende sanksjoner med et halvt år, men ikke å innføre nye. Det er visse rapporter som tyder på at det er Tsipras og Hellas som holder igjen, de har et annet syn på krisen i Ukraina enn det som er konsensus ellers i EU. Her skal man kanskje være forsiktig med å trekke konklusjoner. Det er også andre land som murrer mot videre sanksjoner. Og det er forskjell mellom å gå hardt ut i uttalelser, som Syriza gjør, og å stemme i avgjørelsene når det gjelder. Også på 90-tallet protesterte Hellas kraftig mot sanksjonene og det som etterhvert ble NATO-krigen mot Serbia, men de gikk med på alt når de ble satt under press.

I Donbass er kampene forferdelige. I går rammet en bombe folk som stod i kø for å motta humanitær hjelp. Sånt gjør alltid inntrykk. Men det er så mange bomber som rammer sivile nå om dagen, at enda én har problemer med å nå frem i nyhetsbildet. I vestlige medier har det også sitt å si hvor bomben kom fra. Denne gangen var det antagelig ukrainsk side som stod bak bombingen, og sivile i opprørernes område som ble rammet. Da tier vestlige medier stille. Men når en granat kom fra pro russisk side, og treffer sivile i ukrainsk-kontrollert område, da slår vestlige medier det stort opp, som det skjedde nå nylig i Mariupol, og tidligere i år i Volnovakha. I russiske medier er det motsatt. Der er det de ukrainske bombene som blir slått opp.

For de sivile som blir rammet spiller det fint liten rolle hvor bomben kommer fra.

Det var også i går et uhyggelig opptrinn i Kiev. Den beryktede bataljonen, Aidar, som er beskyldt for krigsforbrytelser av Amnesty International, laget scener utenfor det militære hovedkvarteret i Kiev. Det kom til knuffing, og var spent mellom representanter for den frivillige bataljonen, og det ukrainske sikkerhetspolitiet. Den ukrainske militærkommandoen forsøker å oppløse frivillige bataljoner som Aidar, og heller legge dem inn under regulære regjeringsstyrker, men Aidar motsetter seg reorganiseringen. En kommandant i Aidar beskylder også den ukrainske hæren for å angripe deres stillinger, med granater av ulikt slag, og det er også beskyldninger om at den ukrainske regjeringshæren oppgir stillinger og byer mot bestikkelser.

Så det er mye som er skummelt. Vi har sett i Syria, Irak og Libya hvor farlig det er når ulike grupperinger opererer rundt omkring i landet, med tunge militære våpen. Det er også en grunn til at krigen i Ukraina må slutte, nesten for enhver pris. Alternativet vil nesten garantert være verre.

Det er derfor også jeg går for det som for mange ser ut til å være en kortslutning. Det er Ukraina som vil gi seg, for motparten kommer aldri til å gjøre det. Så Ukraina kan forsvare seg med penger de ikke har. De kan organisere frivillige tropper og forskjellige bataljoner, finansiert av oligarker med grumsete mål, men så snart opprørshæren i den selvutnevnte folkerepublikken i Donetsk blir presset, så kommer nye forsyninger av våpen og endatil mannskap. Det er helt urealistisk at Ukraina skal vinne denne krigen. Det er også urealistisk at Ukraina skal bli som det var før. Det har allerede skjedd for mye. Donetsk og Lugansk vil aldri fungere som ukrainske regioner, lagt under kontroll av Kiev. Skepsisen og mistilliten er altfor stor.

Så det ukrainske krigsprosjektet er dømt til å mislykkes. Det er råttent på rot, som det heter. De kjemper for noe de ikke kan oppnå. De vil ha Donetsk og Lugansk, områdene, ressursene, men de vil ikke ha folkene som bor der. Det går ikke.

Dette er også konklusjonen i artikkelen til Marc Champion, på Bloomberg view, lenket til øverst. Ukraina er i en konflikt de ikke kan vinne, og hvor det etter hvert som tiden går vil bli stadig vondere å tape. NATO og EU har gått inn i konflikten med stor tyngde, og med det bidratt til å få Ukraina til å tro at de har en sjanse. Det er selvfølgelig en felles strategi, Ukraina tar kampen selv på bakken, mens USA og dets allierte legger press på Russland gjennom sanksjoner. Resultatet er en sterk og farlig økning av den ukrainske nasjonalismen, sterk økning av hatet og forakten mellom ukrainere og russere, og de som er på hver side av konflikten, og en forferdelig ulykke for Ukraina selv. Landet vi liksom skulle hjelpe.

I fjor var det muligheter for å komme opp med en løsning alle kunne leve med. Nå vil det gjøre svært vondt. Fortsetter konflikten, vil det ikke bli bedre, men verre.

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.

 

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

To karer i Hydropark (og litt annet)

Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.

Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.

En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.

I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.

Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.

Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.

Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.

Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.

Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.

Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.

Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.

Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.

Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.

Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.

Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.

Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.

Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.

Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.

De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.

Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.

 

14 nye drept i et stadig mer dystert Ukraina

Jeg har vært litt opptatt den siste tiden, og har ikke kunne oppdatere bloggen så mye som før. Med meg og Olia er alt godt, det samme gjelder for familien hennes som er igjen i Kiev. Det er en uforståelig kontrast mellom det lykkelige livet Olia og jeg lever for tiden, og krisen landet hennes går gjennom.

Søndag var det på ny litt håp i Ukraina. Det var presidentvalg, og han som skulle vinne, vant, med klar margin og med god oppslutning. De ekstreme kandidatene fikk nesten ikke stemmer i det hele tatt, et klart signal om at den ukrainske befolkning ikke ønsker høyreekstremisme. Gjennom stemmeseddelen kunne de ikke gi klarere uttrykk for at nå ønsket de stabilitet og fremskritt, enn ved å stemme på Porosjenko, som vant. Valget ble også anerkjent, i USA og EU, selvfølgelig, men også i Russland. Det var vanskelig å ønske noe mer fra valget, enn resultatet som ble, og mottakelsen det fikk.

Men det er noe svært destruktivt over Ukraina for tiden. Avtaler varer ikke lenge, håp blir snart knust, en mulig vei ut av krisen blir snart blokkert av grupper som ønsker en annen vei ut, eller ser seg tjent med at krisen fortsetter. Separatistene i øst anerkjente aldri valget, de deltok ikke, og det er ukjent antall der som mener at Donetsk og Lugansk allerede er selvstendige replikker, etter den tvilsomme folkeavstemningen som var der. Disse har farlige våpen, og de virker ikke innstilt på å legge dem ned.

Så det er litt av en oppgave Porosjenko har overtatt, der han går inn i rollen som president i Ukraina, en rolle ingen, noensinne har lykkes i, som BBC
skriver. Det er forventet av Porosjenko at han holder landet samlet, eller restene av det, om man skal anse Krim som tapt. Så han må på en eller annen få opprørerne i øst til å legge ned våpnene, og finne sin plass i det ukrainske samfunn. Opprørsregionene må finne sin plass i den ukrainske stat. Porosjenko har valgt å løse dette med militærmakt, og har sendt kraftigere styrker enn sine midlertidige forgjengere ledet av Turtsjenov. Porosjenko bruker også luftvåpenet.

Er det hundre stykker som er drept siden Porosjenko kom til makten? Eller siden han ble valgt til president, nå sist søndag? Bare i dag døde 14 ukrainere, da et helikopter ble skutt ned. Det viser at opprørerne i øst har mistenkelig bra utstyr. Men det viser også at de har mistenkelig bra vilje til ikke å gi seg, etter noen kraftige nederlag tidligere i uken, der de i et enkelt slag om flyplassen i Donetsk mistet 40 mann.

Jeg tror ikke bruk av militærmakt mot opprørerne i øst vil føre frem. Det er veldig vanskelig å finne eksempler på at noe regime i noe land har vunnet frem med tung militærmakt i eget land. Da må du i så fall holde frem til all motstand er knust, og da virkelig knust. Kanskje er Russland i Tsjetsjenia et eksempel? Den konflikten holdt det gående over mange vonde år, kostet begge parter dyrt, og har vært med på å gi Russland et terrorismeproblem som ikke er over ennå. Tsjetsjenia har dessuten autonom status i den russiske føderasjonen, noe man foreløpig ikke har vært villig til å gi Donetsk eller Lugansk i Ukraina. Et slags Tsjetjenia i Ukraina er verken ønskelig eller mulig. Forskjellene er for store til at det egentlig kan sammenlignes. Jeg kjenner ikke andre eksempler i moderne tid på at en statsmakt har slått ned en oppstand med virkelig hard hånd, og sluppet unna med det. Det pleier heller til å føre til årevis med uløselige problemer, og folk og land i dyp, dyp, dyp krise.

Ukraina skiller seg litt ut med at de har støtte fra de internasjonale stormaktene i vest, USA og EU. De har også stor støtte i egen befolkning, de som ikke tilhører utbryterregionene. Det er forventet at Porosjenko slår hardt ned på oppstanden, og det er et ønske fra mange at han tar knekken på opprørerne, som de har lykkes med å kalle prorussiske separatister og russiskstøttede terrorister. Det kan gjøre det mulig å vinne frem, i hvert fall hvis oppstanden ikke er særlig stor.

Angrepet i dag er derfor et stort og alvorlig tilbakeslag for Porosjenko, og styresmaktene i Kiev. Porosjenko uttalte at han skulle fortsette «anti-terror»-operasjonene til Turtsjenov og Jatseniuk, og han ville få slutt på oppstanden innen timer, heller enn uker. Det var like før angrepet på flyplassen i Donetsk, der 40 opprørere døde, og det kunne se ut som Kiev var i ferd med å få kontroll. Nå ser uttalelsen til Porosjenko rar ut. Har han ikke kontroll på hvor mange opprørsstyrkene er? Har han ikke helt oversikten? Hva var poenget med å si timer, når det vitterlig har gått dager, og oppstanden er potent nok til å skyte ned ukrainske militærhelikoptere. Det begynner allerede å tegne seg at dette vil bli en lang, lang konflikt, og Porosjenko går inn i rekken av ukrainske presidenter som har feilet fullstendig.

Fremdeles finnes håpet, og jeg skal ikke undergrave håpet. Foreløpig finnes ingen alternativ til Porosjenko, han har fått et mandat til å løse krisen og må få en sjanse til å prøve seg. Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er allerede kommet så langt, at dødsfall i Ukraina er en vane. Det er det tredje helikopteret som skytes ned, antall dødsofre er det ingen som har oversikt over ennå, men det telles vel ennå i hundre, og ikke tusen. 14 mennesker dør i Ukraina, og man diskuterer uttalelser til presidenten, og strategi. Det lover ikke godt for fortsettelsen. Man skal ikke undergrave håpet. Men man skal også være realistisk.