G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.

 

Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Det siste skuespillet jeg leser av Anton Tsjekhov på russisk er også det jeg har sett flest oppsetninger av. Jeg har sett «Kirsebærhagen» på Teatergarasjen (det det het «Haven var helt hvit», og var så dårlig at jeg vil ikke skrive mer om det), på DNS og to ganger på Teaterhøyskolen. Den ene gangen der, så var det en produksjon der to stykker av Tsjekhov var satt sammen. Det er et stykke som passer godt i norske forhold. Det er enkle karaktere å følge med i, og en enkel konflikt å forstå. Det er den nye tid mot den gamle. Kapitalisten – eller kjøpmannen, som rollelisten sier – Lopakhin vil kjøpe den gamle, ærverdige, men forgjeldede, Kirsebærhaven, familiegodset, og stykke den opp i små enheter, og selge dem som sommerhus. Eller datsjaer, som er det russiske ordet, og som man godt kan bruke på norsk også. Familien er glad i godset sitt, som også er barndomshjemmet deres, men de er ute av stand til å tjene penger på det, og da kan de heller ikke holde det. Om godset blir solgt – som det jo blir – så forandres livene til alle som på forskjellige måter er tilknyttet til det. Og hele stykket handler egentlig hvordan de manøvrerer rundt, og venter på det unngåelige.

Som med Tre søstre insisterer Tsjekhov på at han med Kirsebærhagen har skrevet en komedie. Og som med Tre søstre, er teaterfolk, publikum og lesere uenige med ham. Stykket har riktignok komiske opptrinn, men grunntonen er sørgelig og utfallet er tragisk. Her er ingen lykkelig slutt for noen av karakterene, utenom for dem som i løpet av stykket ikke har publikums sympati, slik som nevnte Lopakhin og snylteren Jasja.

Gangen i stykket

Tsjekhovs stykker er gjerne skrevet etter malen: «Familie kommer på besøk på godset – Familien blir der en stund – Familien reiser». Hvis man skifter ut «Familie» med «tilreisende», og «godset» med «leilighet», så skulle det stemme med alle de fire store stykkene hans. Og det stemmer aller best med Kirsebærhaven, det siste han skrev.

Stykket begynner med at familien til godseierske Ranevskaja kommer tilbake til familiegodset etter et langt opphold i Paris. Godset er imidlertid ikke hva det var, og selv om det gamle barndomshjemmet vekker varme minner, er det forfallent og uten inntekter.  I siste akt er oppbruddet, når familien reiser etter at godset er solgt.

 

Karakterene

Tsjekhov gjør det så enkelt at det ser ut som han bare kan samle en gjeng karakterer, og sende dem inn i et gods, og så blir det et teaterstykke av det. Han skrev stykkene sine over kort tid, og bare fire av dem, men det ser ut som han kunne skrevet langt flere, om han bare hadde villet. Slik har verden gått glipp av noe, jeg kjenner ingen som har forsøkt og lyktes i å kopiere Tsjekhovs stil. Han er alene om å klare det, og han gjorde det med tilsynelatende enkelthet fire ganger. Jeg skulle like å vite hvordan det forgikk i hodet på Tsjekhov, når han tenkte på hvilke karakterer han skulle ha med i et stykke, og hva slags som ikke ville passe inn.

I Kirsebærhaven er det som i de øvrige stykkene til Tsjekhov ingen tydelig hovedrolle (knapt Onkel Vanja kan kalles en hovedrolle). Godseieren er Ljubov Andrejevna Ranevskaja, som er lettsindig og ødsel, og skjønner til siste stund ikke alvoret i situasjonen, at hun kommer til å miste godset sitt.

Oversettelsen til Kjell Helgheim

Som jeg også skriver i de andre omtalene mine av Tsjekhovs stykker og Helgheims oversettelser, så er Kjell Helgheim en større kapasitet enn jeg, både når det kommer til russisk og når det kommer til teater. Han er professor i Teatervitenskap, har oversettelser innen sitt fagfelt, og han har gjennomført deler av utdannelsen i byen som den gang het Leningrad på 1970-tallet.

Dette er nok en oversettelse Kjell Helgheim har reist en del rundt og diskutert med teaterensemblene som har satt opp stykket. Det er i alle fall gjort en del kompromiss på originalteksten, og ved flere tilfeller har det vært viktigere å la teksten flytte lett og greit for et norsk teaterpublikum, enn å oversette det Tsjekhov egentlig lar karakterene sine si. Teaterfolk vil kanskje mene at dette er en selvfølge, men jeg mener at man kanskje ikke skal undervurdere publikum for mye, og at det ikke trenger være problematisk om en replikk får dem til å stusse litt.

Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Denne posten er reservert for skuespillet til Anton Tsjekhov, og er under arbeid. Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

*

Min adventskalender med å lese russiske teaterstykker av den store dramatiker Anton Tsjekov på russisk, har nå kommet frem til hans tredje stykke, «Tre søstre». Dette er det første han skrev direkte på oppdrag for kunstnerteateret i Moskva, teateret han var så uløselig knyttet til, eller som var så uløselig knyttet til ham. Han skrev ikke flere enn fire teaterstykker for dem, og bare to av dem var bestillingsverk. At han fikk disse bestillingene, skyldes suksessen med «Måken» og «Onkel Vanja», en suksess som også skyldtes ideee til teaterregissøren Konstantin Stanislavskij, som siden 1898 hadde jobbet der. Ideene til Tsjekov og ideene til Stanislavskij sammenfalt, og de passet også godt inn i det nye kunstsynet med mer realistiske og hverdagsnære oppsetninger, i stedet for de dramatiske følelsene og store ordene i romantikken.

Tsjekhov følte seg aldri som en dramatiker, han følte seg knapt nok som en forfatter, og gikk bare motvillig med på å skrive teaterstykkene sine. I forhold til andre store dramatikere, særlig Shakespeare og Ibsen, har Tsjekhov en liten produksjon, både i antall og mangfold. Det er en enorm forskjell mellom de tidlige, historiske spillene til Ibsen, fra norsk middelalder og den gresk-romerske antikken, til de egenartede Brand og Peer Gynt, komedier som De unges forbund og En folkefiende, realistiske Dukkehjem, naturalistiske Gjengangere, og senere Lille Eyolf og Når vi døde våkner. Tsjekhovs fire stykker er svært like hverandre både i form og innhold. De foregår i den russiske provinsen, gjerne på et gods, karakterene lever et liv de lengter seg bort i fra, og stykkene med at det blir helt umulig å komme seg vekk fra dette livet.

Den klassiske forskjellen mellom en tragedie og en  komedie, er at tragedien ender ulykkelig, komedien lykkelig. Lykkelig blir det ved bryllup, ulykkelig ved død, så om Romeo og Julie bare hadde fått hverandre til slutt, om Othelleo ikke hadde drept Desdomma, ville dette vært komedier gode som noen. Motsatt ville Stor ståhei for ingenting vært et tragisk stykke, om Claudio, Don Pedro, Hero og Beaterice hadde funnet en måte å drepe hverandre på. Nyere stykker – det vil si, stykker senere enn siste halvdel av 1800-tallet – visker litt ut disse skillene. Ibsens stykker kan verken kalles det ene eller det andre, og senere stykker som dem til Samuel Beckett og Harold Pinter unndrar seg i alle fall slike karakteristikker. Bertolt Brecht kalte selv stykkene sine lærestykker. Og Tsjekhov insisterte på å kalle sine for komedier.

Første gang jeg hørte om hvordan Tsjekhov kalte novellene sine og stykkene komiske, var om den eventyrlig vakre novellen «Sorg», eller «Тоска», på russisk. Det er den dag i dag en av novellene jeg setter aller høyest. Den handler enkelt og greit om kusken «Iona» som har mistet sønnen sin, og lengter etter noen å fortelle historien sin til. «Til hvem skal jeg min sorg forkynne?» er epigrafen, i min norske oversettelse. Den finnes i samlingen «Russland forteller», utgitt på Gyldendal forlag for mange gode år siden, og dette var min inngangsport til den russiske litteraturen, og kulturen. Det begynte med dette. Novellen fantes også i min første samling Tsjekhov-noveller, som jeg kjøpte i et nå nedlagt antikvariat i Christian sunds gate, og som jeg nesten skjelvende betalte 50 kroner for, i frykt for at selgeren skulle ombestemme seg, og la være å gi fra seg en slik skatt, for slik en ubetydelig sum. Så var det altså slik at dette var en tidlig novelle Anton Tsjekhov skrev, den gang han kalte seg «Antosja Tsjekonte», og skrev morsomme småfortellinger for moro. Jeg ble opprørt.

Det samme ble skuespillerne på Moskva kunstteater, den gang de hadde leseprøve på «Tre søstre», og i følge historien skal ha latt tårene trille til Tsjekhovs store overraskelse. Dette skulle jo være morsomt. Siden har han lagt til noen flere komiske opptrinn, og gjort noen karakterer enda litt mer eksentriske, uten at det egentlig gjør så mye med grunnstemningen i stykket. Dette er trist, og bare Onkel Vanja er tristere.

Om Tre søstre

Hans to første stykker, Måken og Onkel Vanja, hadde fått en god mottakelse, og Tsjekhov følger mye av den samme oppskriften i dette stykket. Det er lagt til en russisk provinsby, karakterene lever et liv de ikke er fornøyd med og tilskueren må godta denne lengselen etter et annet liv som premiss for hele stykket. Men det skiller seg også ut, med det at det er det eneste av stykkene som ikke foregår på et gods, men i en by, og handlingen foregår også over flere år.

Stykket har en del dramaturgiske problemer. Det er mye som skjer mellom aktene, det går fire år uten at det

 

Plottet

Som vanlig i Tsjekhov er plottet nokså utydelig.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Jeg må først slå fast at min russisk ikke er i nærheten av professor Helgheims, og at jeg ikke er i noen posisjon til å kritisere ham. Men jeg har nå en gang lest disse stykkene til Tsjekhov oppmerksomt på russisk, mens jeg har støttet meg til hans oversettelse. Og da har jeg sett enkelte ting jeg reagerer på. Hans kone heter Natalja Ivanovna.

Karakterene

De tre søstrene er Olga, Masja og Irina. Olga er eldst, Masja er i midten, og Irina er den yngste på 20 år i det stykket begynner. Masja er gift. Broren til disse tre søstrene, Andrej Sergejevitsj Prozorov, blir også gift i løpet av stykket.

Oppsetninger

Dette stykket er ikke så ofte satt opp som de andre stykkene til Tsjekhov. Det kan skyldes vanskeligheter med å flytte det fra de russiske forhold på slutten av 1800-tallet, til dagens forhold i Norge. Noen av vanskelighetene er nokså uovervinnelige, som at enkelte karakterer uttrykker seg på latin og fransk, og at dette er karakteristisk for deres personlighet. Men det er ikke en selvfølge i dag at et norsk teaterpublikum vil forstå setninger på fransk, og det er nærmest en selvfølge at de ikke vil forstå setninger på latin. Men gymnaslærer Kulygin på briljere med sin latin, og Natalja Ivanovna må flotte seg med sin – dårlige – fransk.

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Vi som er opptatt av russisk og litteratur og teater har selvsagt Tsjekhov på en helt spesiell plass blant favorittene. Han skrev ikke så mange skuespill, bare fire fullverdige, og de er også temmelig like i formen og temaene. De har alle handlingen lagt til et russisk gods ute i provinsene, og nøkkelen til handlingen er stort sett at personene på godset ønsker seg vekk fra det. De drømmer om et bedre liv, og dette livet er de på forskjellige måter forhindret fra å få. Og hindringen er gjerne enkel og hverdagslig, som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, eller en person som av ulike grunner oppfører seg dårlig, uten at det er håp om at dette skal forandres. Stykkene slutter med at håpløsheten blir endelig.

I ingen av stykkene til Tsjekhov blir dette oppfylt enn i «Дядя Ваня», eller Onkel Vanja på norsk. Tsjekhov er ingen steder mer Tsjekhov, enn her. Det er ingen steder sørgerligere, ingen steder mer tragisk, og ingen steder enklere å finne en løsning i hvert fall for noen av karakterene.

Karaketrene

Nøkkelpersonen i stykket er den gamle, pensjonerte professoren Aleksander Vladimirovitsj Serebrjakov, en forglemmelig fagmann som har levd hele sitt liv på å skrive forglemmelige artikler om kunst. Alle på godset har tatt del i denne løgnen og beundret professoren og trodd på ham, og arbeidet for ham, mens han har mistet all selvkritikk og selvinnsikt, og føler seg så viktig, som de gjør ham. Professoren har også gjort lykke hos damene, og hatt to unge koner. Med den første fikk han datteren Sonja, som er en av de vakreste karakterene i den russiske litteraturen. Moren til denne første konen, Maria Vasiljevna Vojnitskaja, er enke etter en geheimråd, og hadde også en sønn med denne, Ivan Petrovitsj Vojnitskij. Han er altså onkelen til Sonja, og dermed Onkel Vanja, siden Vanja er kjælenavnet til Ivan. Etter at den første konen døde, giftet professoren seg på ny, med en enda yngre kone, Jelena Andrejevna. Mens stykket utspiller seg, er hun bare 27 år, og naturligvis ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, som også nå begynner å bli syk. Den siste sentrale rollen er Mikhail Lvovitsj Astrov, legen, som ikke bor på godset, men er der på besøk. Rollene Ilja Ilitsj Telegin, den ruinerte godseeieren, og Marina, den gamle barnepiken, er bifigurer og bare med for komikk (Telegin) og varme (Marina). 

Onkel Vanja og Sonja har brukt livet sitt til å arbeide på godset for å finansiere arbeidene til professor Serebrajkov, noe som har vært helt fånyttes, siden professorens arbeider ikke har vært noenting verdt. Godset ble også kjøpt av Vanjas far som medgift for søsteren, det er altså gitt professoren som en slags gave, og han har ikke bidratt med noen ting. I en alder av 47 år og med et forspilt liv, er Ivan Petrovitsj (Vanja) forferdelig bitter over dette. Verre er det at professoren også har tatt to vakre koner, først Ivans søster, så unge Jelena, som Ivan er forferdelig forelsket i. Det er en pine for ham å se Jelena gå ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, hun valgte ham også fordi hun i ung alder var imponert over arbeidene hans. Hun angrer ekteskapet nå, men er trofast og vil være trofast. Ivan trøster seg med flasken.

Sonja må altså leve med en forfyllet onkel og en far som ikke gjør noen ting, og en ung, vakker stemor, som heller ikke gjør noen ting. Hun er et nesten urealistisk hjertegodt menneske, klandrer ingen, og søker forsoning med alle. Hun er imidlertid fortapt om hun ikke får giftet seg bort fra godset, eller får giftet en ektemann inn dit. Doktor Astrov er muligheten hennes, og det er aldeles gripende å lese (eller se, når stykket blir oppført) hvordan hun hengivent følger med når Astrov snakker om skogsprosjektene sine, men han merker ingenting. Han er også forelsket i Jelena. Forskjellen mellom Jelena og Sonja er at Jelena er en skjønnhet, mens Sonja er «некрасива», det vil si «ikke pen» eller likefrem «stygg».

Så vi har altså en gammel professor gift med en altfor ung kone, som ikke elsker ham, men er trofast mot ham. Samtlige andre mannsfigurer i stykket er forelsket i denne konen, men kan altså ikke få henne. Sonja er forelsket i doktor Astrov, og om bare denne kjærligheten ble gjengjeldt, ville i hvert fall de to bli lykkelige. Men doktoren velger den trofaste konen han aldri kan få, og over dette bygger Tsjekhov hele tragedien.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Den norske utgaven jeg leser er den som kom ut i 2003 på Solum forlag, og er oversatt av Kjell Helgheim. Han er en samvittighetsfull oversetter, som har utstyrt teksten med rikelig av fotnoter der han som oversetter har måtte gjøre noen valg, eller der den russiske meningen kan være uklar eller ukjent på norsk. Han har også flott utstyrt alle replikkene med nummer, slik at det er enkelt å finne frem. Han er professor i teatervitenskap, utdannet også ved det statlige institutt for teater, musikk og film i 1970-tallets Leningrad, og har oversettelsesteori i sin fagrets. Så jeg er en nybegynner på alle måter i forhold til ham, men jeg mener nå likevel at man som oversetter mest av alt skal oversette det som står der. Og jeg er ikke enig i alle valgene han har gjort.

For eksempel i andre akt, replikk nummer 197. Det er legen Astrov som er litt ute på en snurr, og snakker med den fallerte godseieren, Telegin. Den norske oversettelsen er slik:

Hva zier de til det? Jeg har en assistent som ikke kan uttale S, bare Zzzz… Det er forresten en ordentlig zkurk.

Dette er vel mildt sagt en merkelig talefeil å ha på norsk? Hvem i all verden er det som går rundt og sier stemt z, i stedet for s, og hva hadde det hatt å si om noen gjorde det? Den russiske originalen er slik:

Идёть? У меня есть фельдшер, который никогда не скажет «идет», а «идёт». Мошенник страшный. Так идёт?

Greit? Jeg har en assistent som aldri sier «gikk», men «greit» (forskjellen er bare myk og hard utlyd). En forferdelig skurk. Er det greit?

Feilen på russisk er at assistenten uttaler hard utlyd «bløtt», det vil si med en «ь», en lyd vi ikke har på norsk, og en talefeil som ikke gir mening. Men oversetteren kunne vel funnet en norsk talefeil som var reell, i stedet for den oppkonstruerte med stemt og ustemt s? Den første talefeilen som falt meg inn å bruke, var å si «stølver» i stedet for «støvler».

Sonja følger opp med (etter at hun har kommet inn og sett doktoren og onkelen drikke sammen):

Dere er noen fine nelliker.

På russisk heter det:

Подружились зяные соколы.

To lysende falker er blitt venner.

Tja, jeg vet ikke om den direkte oversettelsen er så mye underligere, enn oversetterens omskriving. I hvert fall kunne han funnet et annet uttrykk enn «nelliker», siden «falker» er et positivt ladet begrep, som gir en komisk effekt, når det er de to drukne doktoren og onkelen hun snakker om.

Umiddelbart lenger nede heter det fra Vojnitskij (onkel Vanja):

Tårer? Ikke tale om… Tull… Du, min kjære… (Kysser hendene og ansiktet hennes heftig) Min søster… Min elskede søster.. Hvor er hun nå? Om hun bare visste! Om hun bare visste!

På russisk skjer det vitterlig mer:

Какие слезы? Ничего нет… Вздор… Ты сейчас взглянула не меня, как покойная твоя мать. Милая моя… (…) Сестра моя… милая сестра моя… где она теперь? Еслы бы она знала! Ах, если бы она знала!

Hvilke tårer? Slett ikke… Tull.. Nå ser du på meg, som din avdøde mor. Min kjære… (…) Min søster… Min kjære søster… hvor er hun nå? Hvis hun bare visste! Å, hvis hun bare visste!

Her ser det rett og slett ut som om oversetteren har glemt en liten setning. Og den er ganske viktig, for den motiverer onkel Vanja til å tenke på søsteren sin, som også er mor til Sonja. Slik blir også publikummet minnet om slektsforholdet mellom de to. I Helgheims oversettelse, kan man bli forledet til å tro at det er Sonja som er søsteren.

Ok, dette var en liten smakebit på oversettelsesproblemer. Kanskje vil jeg legge inn flere etter hvert. Jeg vil bare ikke si at Helgheim gjør en dårlig jobb, og heller ikke Kjetsaa, som jeg leser Karamsov-oversettelsen til, det er bare disse to jeg begynner med og leser oppmerksomt. Andre oversettere gjør sikkert verre feil. Jeg vil anbefale Helgheims oversettelse utgitt på Solum, et forlag jeg alltid har vært begeistret for, siden de utgir så mye russisk litteratur.  Utgaven jeg har kostet 118 kroner på Mammutsalg. Tenk at det er mulig å få alle Tsjekhovs stykker til prisen av to øl på byen, og ølene trenger ikke engang være halvlitere.

Oppsetninger

Jeg har sett én oppsetning av dette stykket tilbake i 2003 på Rogaland teater, med Svein Harry Hauge i en frenetisk rolle som Onkel Vanja, og Svein Tang Wa som en passende Telegin. Selve teateret var under ombygging det året, så forestillingen var flyttet til et menighetshus. Det er jo sånt jeg liker, flytt teateret ut av teaterhusene, og vi kom veldig tett innpå og fikk handlingen trykket godt inn i oss. Begynnelsen av 2000-tallet var jo tiden hvor sjokkteateret kom til Norge, der også institusjonsteatrene var eksperimentelle, men Rogaland teater holdt en tradisjonell og dramatikertro forestilling, og det var sjokkerende nok for meg. Jeg husker de gjorde mye ut av drikkingen til Astrov og Ivan (Vanja), det kunne de godt moderert for min del, det er ingen grunn til å gjøre dette stykket verre enn de er. Avslutningsscenen er hjerteskjærende.

Rogaland teater setter forresten opp stykket igjen nå til våren 2009, med Even Stormoen i hovedrollen, wow, og min hemmelige favoritt etter at jeg så ham i en fantastisk rolle i Tsjekhovoppsetningen til Teaterskolen det året han gikk ut, Cato Skimten Storengen, også med, det er klart: jeg reiser hjem ens ærende for å se denne forestillingen. Her er det bare å kjøpe billetter.

http://www.rogaland-teater.no/newsread/news.asp?docid=12031&wce=oppsetninger_detalj

Andre poster som handler om Tsjekhov sine stykker (og norske oversettelser)

Måken, av Anton Tsjekhov