Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Oppskrift 17. Mai-frokost

For oss ble det slik at da frokosten var ferdig var programmet for dagen slutt. Vi rakk ikke å se noen ting. Togene var gått, lekene holdt, premiene delt ut. Klokken var 1415, og lille Irina og jeg gikk ut for en vanlig tur med henne i vognen, pyntet med flagg, slik at hun kunne få sovet som hun pleier. Så god var frokosten vår.

Innledning

17. mai frokosten skal være frokosten som overgår. For meg begynte det som en tradisjon i studenttiden i Bergen, der den noen ganger fulgte naturlig etter en lang natts fest, andre ganger selv var innledningen til en fest som sluttet godt inn i 18. mai. De frokostene jeg likte best var herlig runde i kantene, begynte sånn cirka når du kom deg ut av leiligheten og klarte å komme, og sluttet når du ville hjem igjen. Folk kom og gikk, noen var ute og så på tog, og kom tilbake, andre holdt seg til maten og vinen gjennom hele dagen, og utover kvelden og natten.

Privat i en småbarnsfamilie lar det seg ikke enkelt gjøre med en slik ekstravagansa. Aktuelle gjester er selv småbarnsfamilier med forpliktelser i tog og arrangement, og det er heller ikke noe for barn å spise mat og se folk drikke vin i timevis. Frokosten skal være for alle. Vi har stående invitasjoner 17. mai, og så rikelig med mat at det vil være nok samme hvor mange som kommer. Slik er det jeg liker det.

Oppskrift (for denne gangen)

Ferskt brød og ferske rundstykker

Jeg bakte begge deler. Det er veldig godt når det er varmt, og når det er valgmuligheter. Selve oppskriften synes ikke jeg det er så farlig med. Jeg er ingen langtidserfaren brødbaker, jeg bakte mine første i perimosjonstiden min nå i år og høsten i fjor, jeg har ikke lest bøker og sett matprogrammer på TV. Tommelfingerregelen er sånn cirka en pakke gjær per halvliter lunkent vann, og til det skal det være omtrent et kilo mel. Så kan man blande mel litt som man vil, produsentene selger nå også ferdigblandinger for de som for noen kroner ekstra vil ha det superenkelt, men det er ikke noe tryllemel eller tryllemiddel i disse blandingene heller. Grovt, fint, sammalt, hvete, bygg, rug, havre, spelt, det er begrenset med muligheter og kombinasjoner. Man kan prøve seg med litt uvanlige ingredienser, forskjellig korn og frø, kanskje noe olje og krydder, hva vet vel jeg, hovedsmaken ligger i de nevnte, klassiske melsorter, og gjør man det riktig og brødet er ferskt, blir det godt uansett. Jeg liker romslig, omtrentlig og cirka, veldig godt og mye av det. To brød og to brett rundstykker servert til vår lille familie på tre.

Egg

Egg er utrolig godt. Jeg kan si det så enkelt, for det er så enkelt. Om det er kokt, hardkokt eller bløtkokt, om det er stekt, eller om det er ingrediens i omelett eller eggerøre. Det er enormt godt. Dag Solstad har en gripende historie om en som mister egg i gulvet under krigen i en av bøkens hans derfra, kona har omtrent den samme historien egenopplevd da hun mistet egg i bakken under den vanskelige perioden på 90-tallet i Ukraina. Moren gråt, sier hun, en rystende opplevelse. I overflods-Norge får vi ikke den kontrasten mellom å ha ingenting og å ha egg, men egg i en eller annen og helst flere former må vi ha. Jeg laget fem stykker til oss tre, noen bløte, noen harde.

Spekemat

Til god bakst hører god spekemat. Jeg prøvde et år å kjøpe et fenalår på vårparten, men det virket ikke for meg. Fenalår hører julen og vinteren til. Om våren er det lettere og oppskåret spekmat som passer, i hvert fall for meg, sognemorr og spekepølse, alle og enhver kan navnene og smakene vel så godt som jeg. Mitt tips er å la det være rikelig, og variert. Jeg laget en liten dressing av rømme og majones å ha til.

Skinke og annet kjøttpålegg

Spekematen er ganske kraftig, så noen vil kanskje roe ned med litt kokt skinke og annet kjøttpålegg på noen av skivene og rundstykkene. Spekematen kombineres best med rømme og eventuelt dressing, mens det kokte og lyse kjøttpålegg gjør seg godt med majones, og gjerne litt tomat og agurk.

Frukt og grønt

Frukt og grønt ser fint ut på bordet, og frisker opp det meste. Vi hadde tomater i forskjellige varianter, paprika i forskjellige farger, og agurk. Ellers var det litt frukt, og en del på boks, mais og ananas. Det siste er forbedringspotensial. Ferskt er en klasse for seg. Og som alltid gjelder at det skal være variert utvalg, og mye av det.

Ost

For anledningen (og fordi det var nedsatt pris på grunn av at det var i ferd med å gå ut på dato) kjøpte vi det som het ekstra god og ekte geitost, i blå og runde pakninger. Vi hadde også ulike typer hvitost, og utenlandske, myke som man ikke skjærer med ostehøvel.

Smør

Jeg kommer fra en familie der vi i oppveksten hadde soyamargarin og lettmargarin, det som strengt tatt ikke er smør. Ekte smør smaker bedre, og hører hjemme i ekstravagante frokoster som dette. Vi var litt ekstra råflotte, og hadde – tilfeldigvis – både det som heter vanlig meierismør og det som heter Kvitseidsmør. Det siste er litt dyrere, men om det er det, eller noe spesielt de gjør, som får det smøret til å virke bedre, det vet jeg ikke.

Annet pålegg

Mye av det jeg har satt opp trenger litt ekstra for å fungere. Hardkokte egg blir godt med kaviar, skinke må ha majones, spekemat rømme, alt må være på plass. Selv om jeg ikke spiser det overdådige måltider som dette, setter jeg også frem syltetøy. Leverpostei hører også med. Selv om ikke alt blir spist, eller rørt, gjør følelsen av overflod litt ekstra til nytelsen av måltidet.

Salat

Vi hadde mye godt, men det var salaten som kuppet showet. Nøkkelen til en god sommersalat er skinkebiter og hvitost, og så gjør det seg med mais. Jeg har gjennom det meste av livet hatt en uvane i å kjøre på med for mange ingredienser, bare slengt oppi alt jeg måtte ha. Nå som jeg er over 40 har jeg lært meg at det også kan lønne seg å holde litt igjen, ikke spise det bare fordi at man har det. Grønn salat, tomat og agurk, skinkebiter og ostebiter, mais, det var alt. Paprika og ananas la jeg ikke oppi. Resultatet ble superb, særlig blandet med dressingen vi hadde, og varme rundstykker der det kraftige Kvitseidsmøret smeltet.

Drikke

Tidligere ville jeg vært nokså konsekvent med at vin hører med, og utover måltidet kanskje cognac og whisky også. Jeg husker en uværssyttendemai for noen år siden, den kaldeste og sureste som har vært, da reddet whisky og ishockykamp hos mor dagen. Det var nasjonalfølelse som ikke står tilbake for noe, selv om det var Slovakia og Canada som spilte. Det var nasjonaldagen vår som gjorde at det ble lov med whisky, at det ble naturlig.

Nå er jeg småbarnsfar, det er nå en ting, men det er også det at brød og pålegg rett og slett smaker bedre sammen med melk og juice. Hvitvin er et fremmedelement, rødvin desto mer. Så om vin serveres, bør den komme etter hvert, og selvsagt med ytterste forsiktighet om det er barn til stede. Ett glass i timen er tempoet, opp mot to hvis det skal ta av. En 17. mai frokost skal være rolig og sivilisert.

Kaffe og te

Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at jeg serverer begge deler, og driker alle kanner til bunns. Til kaffen er det presskanne, litt dyr kvalitetskaffe, jeg holder meg til Malabar, indisk. Teen er vanlig sort te, jeg prøver å unngå merkenavn, men med te er det inngrodd hva som er smaken og hva som er merket.

Melk og juice

Det er jo noe med oss nordmenn og skandinaver som synes melk er så godt til frokost. Det er nå en gang livet vi lever, melk hører med, melk til brød er godt. Juice er friskere, og hos oss drikker vi mye mer juice enn melk. Til gode frokoster bør det være variert og spennende utvalg, og mest mulig friskpresset. Akkurat denne 17.mai var det appelsinjuice, eplejuice og en limonade av bringebær som ble servert hos oss. Den av bringebær fikk min kone til å smelte. Dette er like godt som gløgg, sa hun.

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.

Den lille juleavslutningen med gitarer

 

 

Jeg lærte meg å spille gitar i 1993, ganske uventet, egentlig, da jeg aldri har vært særlig musikalsk, og aldri hadde interessert meg noe særlig for musikk. Jeg var 19 år, og vi hadde nettopp laget film i særemnet på skolen, og jeg hadde en kreativ selvtillit som var helt ubegrenset. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, og når jeg lærte flere grep, laget jeg flere sanger. Av vi fire som laget denne filmen, var det allerede én som til og med hadde gått litt på gitarkurs, og en tredje lærte seg også å spille litt ut over sommeren.

Slik begynte det. Og stort lenger har det egentlig ikke kommet. Kvaliteten på spillingen har gått litt opp, mens den kreative selvtillitten har gått massivt ned. Vi kan spille alle sanger vi får grepene til, og klarer til og med noen riff og triks, men vi har store problemer med å lytte oss til hva grep det skal være, og soloene våre er begredelige. Det spiller dog ingen rolle, riktig så gøy er det å spille.

Hver jul siden den gang, omtrent, kanskje med et og annet opphold, kanskje helt uten opphold, har vi møttes for å snakke litt, og spille litt, og drikke litt. Da vi studerte og bodde noen i Bergen, noen i Trondheim, samlet vi oss i Gaupeveien 5, og kjøpte inn en kasse juleøl vi satte på terassen og forsynte oss fra.

De siste årene har det vært naturlig å ha samlingen i Bergen, siden det nå en gang er her vi bor, vi to av oss som opprettholder tradisjonen. Det har de siste årene foregått i Strandgaten 204, der jeg bor, og har vært nokså som en vanlig gitarkveld, bare bedre. Vi pleier å øve inn noen nye sanger, vi pleier å kjøpe inn noe ekstra godt, og vi pleier å ha enda mer ubegrenset å drikke, selv om det selvsagt alltid er ubegrenset å drikke, også på vanlige gitarkvelder. Jeg sørger imidlertid for å ha alt enda mer på plass, med isbiter i fryseren i fall det skulle bli aktuelt med en drink, og forskjellige typer blandevann, om det skulle bli aktuelt med blandevann.

Jeg liker veldig godt det mørke og sterke juleølet, men det har likevel måttet vike plassen først for vanlig rødvin, så for vodka. Vodka kom inn i fjor og viste seg helt uovervinnelig, det blir ikke kjekkere enn vodka på russisk vis: Rent og på styrten. Det er så man kan få tårer i øynene.

Mislykket julegløgg

Martin klargjør ingreiensene. Grandiosaen er selvfølgelig et fremmedelement han brakte med seg, og som jeg har kjeftt på ham for.

Vi har også prøvd å inføre tradisjonen med gløgg. Jeg vet ikke om det er ett eller to år vi har forsøkt det, jeg vet bare at vi aldri har lyktes. I fjor eller om det var året før samlet vi bare sammen det beste fra forskjellige slags oppskrifter, og slengte det i en gryte med rødvin, og satte varmen på. Oppskriften var noe sånt som dette: Nellik, ingefær, Kanelstang, Appelsinskall, Kardemomme, Rosiner, Mandler og mye av alt, det var så rødvinen nesten kokte inn i alle ingrediensene. Og appelsinskallet gjorde jo det hele udrikkelig, det var slett ikke lett å renske bort appelsinskallet, uten å ta med mandlene og rosinene i samme slengen. Og hva skulle vi egentlig gjøre med kanelstangen? eller stengene, siden det var flere? Fra denne gløggen husker jeg best kanelsmaken, og at vi tømte mesteparten ut i vasken. 

Dette er avfallet fra gløggen. Cirka 1 kg.

 

Og jeg gjør energisk klar is i isknuseren jeg fikk av min søster Tone til jul året før. Mange fine flasker i bakgrunnen.

I dag følger vi denne oppskriften her, og skal være moderate:

1 l rødvin eller god, rød saft
4 stk. hele nellik
1 stk. kanel
1 stk. hel ingefær
3 dl sukker, gjerne brunt

Tilbehør:
1 dl rosiner
1 dl mandler, skåldede

Dette er til 8 personer, så vi er veldig moderate. Oppskriften er rappet fra denne siden her: http://www.matogdrikke.no/content/view/3350/10074/, og du finner akkurat samme oppskrift på Tine sine sider. Jeg valgte denne oppskriften, siden jeg hadde alle ingrediensene fra tidligere julefeiringer. Eller, jeg skal ikke være bombastisk, hvem vet om nelliken, kanelet og ingefæren jeg har, er hva som menes med «stk».

For øvrig kommer det til å bli en rolig kveld denne gangen, da min kamerat har meldt seg redusert og halvsyk, noe som ikke er noen unnskyldning for å la være å komme. Er det jul, så er det jul. Og blir han sliten, kan han bare lytte til mine alltid helhjertede tolkninger av sangene til R.E.M, Neil Young, Bob Dylan og de andre som vi spiller. Vanligvis pleier julen også å åpne for Elvis Presly som absolutte finaler, men der tror jeg grensen går denne gangen. Er man redusert, så er man redusert. Elvis skal ikke reduseres.

God jul!

*

Her er en sang å spille for dem som kan gitar. Den er fra Chris Bay sine utmerkede sider med gitarakkordene fra alle tidlige plater av REM (frem til UP), og den inneholder flere uoffisielle og halvoffisielle sanger også, deriblant denne perlen.

SILVER BELLS

From: David Wagner (102017.1777@CompuServe.COM)

intro:  G   C  G  C
verse:  C  C7 (x32310)  F  G  C – G
chorus: C  F  G  C  G
lyrics:
city sidewalks, busy sidewalks,
dressed in hoiday style
in the air there’s a felling of christmas
children laughing, people passing
makin’ smile after smile
and on every street corner you’ll hear

(chorus:)
silver bells, silver bells
it’s christmas time in the city
ring-a-ling, hear them ring
soon it will be christmas day

city streetlights, even stop lights,
blink of bright red and green
as the shoppers rush home with their treasures
hear the snow crunch, see the kids bunch
this is santa’s big scene
and above all this bustle, you’ll hear… 
(chorus)
play it, slim…
solo: (verse chords)
(first ending)        (second ending)
g————————————————————-4-3-2———–0–
————————————
d————————————-5-2-0—————————–0-2——
———————————–
a-2-3-3h5—-2-3-5–2-3-5–3———3—0-2-3-2———–3———————
—3———————-

i can hear ’em now
(chorus)
soom it will be christmas dayyyyyyyyyyy

Kaffens historie II

Vi har sett litt hvordan skikken med å drikke spredde seg fra den arabiske halvøy, over det ekspanderende osmanske riket og videre til Vest-Europa gjennom handel. Fortsatt foregår imidlertid all kaffeproduksjon innen det arabiske riket, der det for så vidt er varmt nok, men hvor det ikke finnes nok høyland til virkelig å kunne masseprodusere kaffe. Det er en luksusdrikk, og i hvert fall for dem som må handle kaffe med den osmanske sultan er det dyrt. Interessen for å dyrke planten også utenfor det osmanske riket er naturligvis stor, mens det for sultanen var tilsvarende interessant å holde på det innbringende monopolet. 

Spredningen er tillagt en navngitt pilegrim, Baba Budan fra India, som på 1600-tallet smuglet fruktbare kaffebønner hjem til India og høylandet rundt Mahore. Dette var samtidig som kaffe ble introdusert i Venezia, samtidig som engelskmennene og nederlenderne var i ferd med å opprette handelsforbindelser i og smått kolonisere Øst-Asia, hundre år etter at den nye verden var oppdaget i Amerika. Etter at den spanske armada falt i 1588, var engelskmennene og nederlenderne herrer på havet, og de opprettet også forbindelser på øyene i Karibia, der spanjolene og portugiserne ikke hadde vært. Det lå derfor til rette for at enten engelskmenn eller nederlendere kunne frakte den kultiverte kaffeplanten fra det ene stedet til det andre, ja, franskmenn også, forresten. 

Og her er kildene mildt sagt sprikende. Da jeg laget programmet for studentradioen, hadde jeg nettopp vært på foredrag på studentersamfundet i Bergen, med lederen i Kaffens venner, jeg husker ikke lenger hva han heter, og jeg husker selvsagt bare svakt hva han sa, men i manuskriptet mitt fra den gang står det John Smith i 1607, og denne opplysningen er det også flere sider på nettet som har. Men de fleste av disse sidene ser ut til å være blåkopier av hverandre. John Smith er selvsagt mest kjent for å ha opprettet den første engelske kolonien i Nord-Amerika, og for de som ikke helt umiddelbart tar ham, så tar vel de fleste indianerkvinnen Pocahontas, nå til dags. John Smith var altså kapteinen hun reddet fra døden, i følge John Smith selv, og denne historien er godt kjent i alle andre versjoner enn hva som egentlige skjedde. For hva som egentlig skjedde, vet ingen. På sin reise til det nye landet skal altså John Smith ha hatt med seg noen kaffebønner, noe som vil være meget tidlig, all den tid kaffe ble introdusert i Venezia i 1615. Og her er originalkilden referert til. Jeg overlater til leseren å bedømme. Om kaffe var en eksotisk luksusvare, og John Smith hadde tilgang på noe, er det godt mulig han tok det med seg for å handle med det blant de innfødte. Men han tok det ikke med seg for å starte kaffeplantasjer, det er aldeles sikkert. 

De første europeiske forsøkene på å dyrke kaffe, ble faktisk foretatt i Europa, i drivehus. Og igjen bruker jeg originalmanuskriptet mitt som kilde, som igjen er basert på foredragsholderen fra kaffens venner den gang i 1998 må det ha vært. Dette var mot slutten av 1600-tallet, og resultatet kan umulig ha vært særlig vellykket. I drivhusene ble det riktignok ikke frost, men å dyrke høyfjellsplanten kaffe i paddeflate Nederland, det blir kort og godt galt. Å ta frøene med seg til de nyopprettede koloniene på de vulkanske øyene Borneo og Java, derimot, det blir meget riktig. Øyene ligger i regnskogsbeltet, omtrent på Ekvator, klimaet er ideelt og disse verdens største øyer har også meget høye fjell, alt stemmer. Med støtte i plantasjer også i India og på Surinam, overtar nederlenderne snart som verdens fremste kaffeleverandør. 

Men kaffeplanten har fremdeles ikke kommet seg til det søramerikanske fastlandet. Denne siste og viktigste transportetappen blir gjort av franskmennene, og på ny får vi et konkret navn og et konkret årstall, og til og med noen konkrete produksjonstall. På denne tiden er det Ludvig XIV som er konge i Frankrike, solkongen, og også han blir introdusert for kaffen. En marineoffiser, Gabriel Mathieu de Clieu, ba i 1723 om å få ta med seg en plante og starte dyrkingen av dem i de nye, oversjøiske koloniene, helt konkret på Martinique (som riktignok ikke er fastland, men det kommer!). Da han ikke får lov, stjeler han planten med seg likevel, og det er denne ene planten som 50 år senere konkret har blitt til 19 millioner kaffebusker, og i dag praktisk talt samtlige kaffebusker på det søramerikanske fastland. Det betyr at i hvert fall halvparten av kaffen som i dag blir konsumert, stammer fra denne vesle busken som de Clieu smuglet, og det er altså halvparten av verdens største handelsvare. Denne historien er glansnummeret til alle som skal presentere kaffens historie, og som dere ser, har heller ikke jeg sviktet i å fremheve den. 

Med dette er kaffeplanten spredd over hele verden, og det gjenstår bare å drikke enn over hele verden. På 1700-tallet er man allerede godt i gang. Hver av de store byene i Europa har sine kaffehus, og mange av dem har også sin rettmessige plass i den ordinære historien, som for eksempel Lloyds i London som ble opprettet i 1688 – og i dag er det verdensberømte aksjonshuset. De italienske byene fikk også sine, de franske sine og de tyske også sine. Her møttes byens elite for en kopp kaffe og en god prat, og det var byens kulturelle og intellektuelle elite som møttes, så praten holdt høy kvalitet og mange store ideer er sikkert unnfanget eller videreutviklet på et eller annet kaffehus. I London gikk disse husene under navnet «pennyuniversity», ettersom man for prisen av en kopp kaffe, kunne få forelesninger og faglig påfyll på linje med et helt greit universitet. Fortsatt var kaffen bare sånn på det jevne når det gjelder smak, må man tro, espressokaffe, presskannekaffe og traktekaffe var fortsatt langt frem i tid, og cappuccino kommer først på ordentlig etter andre verdenskrig. Men kaffen er introdusert over hele verden, og den blir dyrket over hele verden der den kan dyrkes, og med det avslutter jeg min lille post om kaffens historie. 

https://esalen.wordpress.com/2008/03/17/kaffens-historie-i/

Kaffens historie I

Da jeg gikk gjennom dokumentene mine i forbindelse med bryllupet vi skal holde i morgen, kom jeg over en gammel tekst jeg laget om kaffens historie for studentradioen. Og jeg tenkte jeg kunne pusse den opp litt, og servere den som en helt grei bloggpost. 

Til en forandring begynner vi med situasjonen i dag. I dag er kaffe verdens nest største handelsvare etter olje, med Brasil som største produsent, de har cirka en tredjedel av markedet, og av de resterende to tredjedeler, står resten av Sør Amerika for litt mindre enn halvparten. Det gjør at man kan ha lett for å tro at kaffen opprinnelig kommer fra Sør Amerika, slik mais og tomater og kakao og tobakk og en rekke andre varer naturligvis gjorde, da den nye verdensdelen ble oppdaget på 1500-tallet. Men kaffen er eldre, og den kommer ikke fra Sør Amerika.

Den gangen jeg laget programmet for studentradioen på 90-tallet, var internett bare i sin spede begynnelse og det var sparsomt med stoff å finne der. Nå gir søkeordet «Kaffens historie» over 1000 treff på google, selv på norsk, og selv med bruk av hermetegn. På engelsk er informasjonsmengden selvsagt enda mer overveldende, så det ble en liten jobb å sjekke over om det jeg hadde skrevet fortsatt stemte. Og jobben ble vanskeligere fordi mange nettsider hadde stoff som ikke stemte overens med det andre hadde skrevet, og det gjaldt også seriøse og kjente nettsteder som «International coffee organization», «about.com», «National Geographic» og selvsagt Wikipedia (som hadde stoff som ikke stemte overens med seg selv!). Men det får være greit. Jeg har ikke annet å bruke enn disse nettsidene jeg heller, pluss generell historiekunnskap da, det er nå en gang faget mitt, og kaffedrikker har jeg nå vært hele mitt voksne liv. Så la dette være nok snakk. Vi har en lang historie å fortelle, og har ikke en gang begynt.

I dag har alle nettsider om kaffehistorien med legenden om gjetergutten Kaldi fra Etiopia, som på 500-tallet så at geitene hans ble viltre av å spise bønnene på en spesiell plante, kaffeplanten. Legenden fortsetter med at særlig munkene på klostrene var interessert i dette, gjerne med kommentaren at de trengte noe for å holde seg våkne gjennom aftenbønnene (no pun intended!). Hva som er sant i denne legenden, er at kaffeplanten kommer fra Etiopia hvor den vokste vilt. For at kaffeplanten skal trives, er det noen ganske strenge betingelser som må være oppfylt. Det må være varmt og det må være høyt. Kaffeplanten dør av frost, så temperaturen må være over null gjennom hele året. Det må også være stabile perioder med regn og tørke. Og høyden må være skikkelig høyt, gjerne opp mot et par tusen meter, og i slike høyder er det bare varmt nok rett rundt ekvator. Høylandet i Etiopia er godt kvalifisert. Det samme er fjellene i Indonesia og monsunområdene i sørøst-Asia, men de virkelig store områdene med varme og høyfjell fant man i den nye verden i Sør-Amerika. Det var først da kaffeplanten ble tatt med dit, det virkelig tok av med kaffedyrking og kaffedrikking i verden. 

Men vi har foregrepet historiens gang. Provinsen hvor bønnene ble funnet, heter Kaffa-provinsen, og man antar det er herfra drikken har sitt navn. Fra Etiopia ble bønnene snart fraktet over Rødehavet til den arabiske halvøy, som var langt rikere både økonomisk og kulturelt enn Etiopia. Havnebyen het for øvrig Mocca, så her har vi opphavet til det navnet. Den arabiske kulturen var dessuten muslimsk, og forbød alkohol. Kaffen kunne bli en meget bra erstatning, hvis den ble utnyttet riktig, og det hadde ikke Etiopierne gjort i det hele tatt. De hadde knapt nok lært seg å drikke kaffen, men smurte heller bønnene sammen med dyrefett og spiste. Araberne gjorde kaffebønnene til kaffe. For det første kultiverte de og dyrket kaffeplantene, mens Etiopierne bare skal ha plukket kaffebønnene vilt. Det var også araberne som malte kaffebønnene, og kokte vann på dem. Det var også de som fant på å brenne dem, før de malte dem. De eksperimenterte også med å tilsette ulike smaker, både krydder som kardemomme og anis, og søtningsstoffer som honning. Vi må forestille oss at den første kaffen var meget sterk og beisk og dårlig, som filterkaffe uten filter, og man på alle måter forsøkte å døyve smaken, slik at man kunne få effekten med minst mulig lidelse. Det er altså riktig å si at kaffeplanten kommer fra Etiopia, men det var araberne som kultiverte kaffen og gjorde den velsmakende – i en litt generøs betydning av ordet. 

Nåvel, verden hadde kaffe, eller det vil si, den muslimske verden hadde kaffe. Det gjorde at når det osmanske riket begynte å ekspandere, så ekspanderte også kaffedrikkingen. Tyrkerne var glade i kaffe, og spredning av tyrkisk kultur, var også spredning av kaffe. Det første kaffehuset i verden ble for eksempel åpnet i Istanbul på 1470-tallet[1]. Kaffehusene var forbeholdt menn, men kvinnene hadde også rett på kaffe hjemme, og i følge tyrkisk lov, var det skilsmissegrunn om mannen ikke greide å skaffe henne det. 

Det var imidlertid dem som hadde andre meninger om kaffen og kaffedrikkingen, og det hendte også at det var disse andre meningene som vant frem. Muslimske prester diskuterte om det egentlig var så stor forskjell mellom kaffe og alkohol, så om alkohol skulle være forbudt, hvorfor skulle ikke også kaffe være det? Det ble også gjort noen forsøk på å forby kaffe i det arabiske og i det osmanske riket, men disse forsøkene var uten hell, da kaffen allerede var så populær, at et forbud viste seg umulig å håndheve. Dessuten var handelen med kaffe innbringende. Den tyrkiske sultanen forsøkte også å stenge kaffehusene i riket fra tid til annen. Ikke nødvendigvis på grunn av kaffedrikkingen, men på grunn av alt det andre som foregikk der. Stengingen var for så vidt vellykket, innehaveren ble drept og torturert (i omvendt rekkefølge), om nødvendig ble også gjestene det, men det dukket som regel opp et nytt snart etter, og kaffehustradisjonen var kommet for å bli. 

Dette var i den muslimske verden. Til resten av verden kom kaffen først bare som ufruktbare bønner, altså kaffebønner som ikke kunne bli til nye kaffeplanter. Kaffe var derfor en meget dyr luksusvare, da den først ble introdusert i Europa gjennom venetianske kjøpmenn. Men det var ikke godt for det kristne Europa at kaffen kom fra det muslimske Arabia, spesielt ikke når det var de forhatte og fryktede osmanerne som brakte drikken med seg. Øst-Europa ble erobret, og hadde ikke så mye de skulle sagt, der ble tyrkiske kaffeskikker innført med makt. I vest fordømte kirken kaffe som djevelens verk. Men profitthungrige italienere i Venezia og Genova, ønsket å fortsette den innbringende handelen med Istanbul, og man hadde også glede av kaffen i disse byene. Det var pave Clement VIII (1536-1605) som sørget for forsoningen. Han smakte på kaffen, likte den, og velsignet den. I den forbindelse er han tillagt replikken «La oss terge Djevelen ved å velsigne kaffen!» Sitatet er nok mer morsomt, enn sant. 

Selv om kaffen var velsignet (om den nå var det), skulle det ta noen tiår før kaffen ble noe mer enn en kuriositet for den aller rikeste overklassen i Europa. Først måtte kaffeplanten spres ut over mer enn bare det arabiske, eller osmanske, riket, der den stort sett bare ble dyrket i høylandet i Yemen langt sørvest på den arabiske halvøy. Det var mange som prøvde å smugle med seg noen frø. De som ble tatt ble torturert og drept, i den rekkefølgen. Til slutt kom det en som greide det. 

Og hvordan det gikk, og hva som videre skjedde, følger i del II som kommer i morgen.

https://esalen.wordpress.com/2008/03/18/kaffens-historie-ii/ 

---

[1] Noen kilder sier 1471, noen sier 1475, og noen sier helt andre årstall og til og med helt andre byer. Ingen kilder jeg har funnet, sier imidlertid hva som er originalkilden her, så det er vanskelig å avgjøre. Da jeg sjekket på engelsk wikipedia i dag 17. mars hadde de 1471 i artikkelen ”History of coffee” og 1457 i artikkelen om ”Coffeehouse”. Den første artikkelen hadde referanse, den andre hadde navn på kaffehuset. Ellers er det gjerne 1475 som blir sagt rundt omkring.

Skitur i regnvær

Det har ikke blitt mange skiturer i år for meg og min gode venn, Martin. Jeg har vært i Polen, Tyskland og Ukraina, og jeg har vært på hyttetur på Ljosanbotn, alt sammen godt skrevet om her på bloggen. Han har flyttet, vært syk og drevet med sitt, selvsagt ikke skrevet om her på bloggen, det er ikke hans blogg. Men i dag passet det altså, og da reiste vi altså. Og når vi reiser på tur, sjekker vi aldri vær, eller det kan godt være vi sjekker det, men det har ingenting å si for om vi reiser eller ikke, og egentlig har det ikke noen innvirkning på turen uansett. Vi reiser, og følger våre rutiner uansett.

Rutinen for skitur er at jeg dinger på hos ham klokken elleve, det vil si litt over elleve, og så går vi for å rekke bussen klokken halv tolv, det vil si, han er aldri klar selv om jeg alltid kommer for sent, og ved en gang var det så ille at det til og med var blitt sommertid over natten og han lå og sov, da jeg dingte på litt for sent, og vi fikk regelrett hastverk med å rekke bussen. I dag rakk vi bussen med god margin, jeg var litt for sen, han somlet litt, og så kunne vi med helt normal hurtig gange gå de ti minuttene bort til busstasjonen. Han bor på Nordnes, som jeg også gjør det.

I bussen skulle det bare vært flere passasjerer, for det er interessante diskusjoner vi holder, og det hadde nok vært lærerikt for flere å følge med. I dag hadde han tenkt litt på akkusativ-infinitiv-konstruksjoner, eller hvordan det skrives, det hører hjemme i latin, og går an på norsk også, for eksempel: «Jeg så ham komme.» Hva er denne «komme»-formen, her? – Jo, det er akkusativ-infinitiv. Og det er jo litt spennende, tenk bare etter, hvorfor ikke «kom» eller «kommer», hvorfor står verbet i infinitiv, det er jo ingen som tenker «Jeg så ham å komme», her, og er det forskjell mellom «Jeg så ham komme» og «jeg så at han kom»? Så var det å se på hvordan dette ble løst på italiensk og spansk, han kan spansk, jeg italiensk, og det er slett ikke så lett, for skal det være perfektiv eller inperfektiv? «Vedevo che veniva», «Ho visto che é venuto» eller kanskje «Vedevo che staveva venendo», hva vet jeg? Og så russisk, hvor spørsmålet perfektiv eller imperfektiv virkelig blir aktualisert, for de har jo delt inn hele verbsystemet sitt med slike parverb. Med slike diskusjoner går bussturen som en storm. Svusj – er vi framme.

Og fremme på Kvamskogen ble vi møtt av godt og realt pøsregn, sagt best på rogalandsdialekt, med tydelig g og n, ikke noe pent, østlandsk «rein» her, men godt vestlandsk «reg-n». Nåvel, vi la i vei, regnet var ikke noe tema der og da, selv om det var vanskelig å la være å konstatere det, vi skiftet til gå-klær og sørget for riktig smørning og kom oss av gårde. Retningen sier seg selv, der på Kvamskogen, den går oppover. For de som er kjent, gikk vi av ved NAF-hytta, skitrekket på Furedalen, og der var det barneskirenn, og i den anledning var det satt opp telt med mat og drikke, og siden rennet var ferdig, så ble drikken som var til overs gitt til den som ville ha. Slik vi en kopp varm toddy, og litt ly for regnet, og et lite møte med noe så solid norsk som det blir, pølse og barneskirenn, med toddy og tvist, dette er sånt som gjør det gilt å være norsk. Og ei av de som var der inne ble så revet med, at hun også gav fra sin egen sjokoladekjekspakke, og det var rene, skjære festen der inne, for alle oss ukjente for hverandre.

Men en toddy går fort, og det gjør vi også, i hvert fall sånn noenlunde, vi er ikke så aller verst trent, aktive i innebandy, jeg med mine turer opp Stolzen, han med sine vanvittige turer på tid over hele Bergen, litt skigåing i oppoverbakke med korrekt smørning er ingenting. For de som er kjent, vi gikk opp til Negerlandsbyen, for dem som ikke er kjent, plassen består av tre hytter og er ikke noen landsby i det hele tatt, og har ingenting med navnet sitt å gjøre. Men for oss som gikk på ski der denne dagen i dag, var dette siste sjanse for å få seg en kopp kakao og en lunsj i le. Det var nemlig begynt å blåse opp, i tillegg til regnet.

 

I vår verden satt vi imidlertid og spiste i strålende sol, og snakket om hvor flott det var når himmelen åpnet seg slik vi satt og så at den gjorde. Helt usant var det ikke, for mange kilometer unna, langt på andre siden av bilveien langt, langt nede, og på steder vi aldri har vært og aldri vil komme til å være, der så vi sollys på fjellet. Og like over oss, så vi blå himmel, men når vi sa himmelen åpnet seg, så var det enkel og folkelig ironi, for skyene tettet seg igjen med rekordfart. Nåvel, vi var opptatt av ikke å klage, og gjorde en heidundrende jobb. Jeg la veldig vekt på at kakaoen var lagt på skikkelig helmelk for kvalitetens skyld, og at jeg hadde vært riktig nøye på mengden sukker og kakao, og hadde fulgt oppskriften så til punkt og prikke som det går an, og holdt godt skjult at kakaoen gikk ut på dato for to år siden. Jeg hadde også førsteklasses rundstykker med skinke og tomat og agurk og majones, og også et med skinke og hvitost, very well.

Da det ble iskaldt, reiste vi oss og gikk videre. Nå fikk vi i tillegg til regnet og vinden, også problemer med dårlig sikt. «Her skal det være en nedoverbakke», sa Martin, men det var åpenbart helt feil, for ingen nedoverbakke var i nærheten, selv om også jeg mente at det hadde vært det tidligere år. Og da vi skulle gå oppover mot det jeg tror heter Tvillingtoppene, det er de to toppene som følger helt naturlig når du går rett opp fra skitrekket, og det er så godt som umulig å bomme på dem, så vi visste godt hvor vi var. Vi så bare ikke terrenget skikkelig, og vi så heller ikke opp til toppen, hva skal vi si, femti meter opp, selv om vi stod ved foten av fjellet. Så da hadde vi en pause og en rådslagning.

Men rådslagningen var helst for syns skyld, helst for ordens skyld, når tåken er så sterk, og vinden og nedbøren, og alt taler oss i mot, så går vi bare ikke opp til toppen, så da snur vi heller, og det gjorde vi denne gangen også. Vårt eneste mål var nå å finne et sted å spise pølsene våre, og om vi unngikk regnet var ikke så viktig, men vinden måtte vi ha beskyttelse for. Ikke at det var noe problem, vi hadde jo gjort det før, og rant sikkert og greit (med forbehold om at vi ikke så noen ting, da, så nedover bakker som var litt bratte, var vi nokså klønete – det dreier seg om kun en eneste bakke, den første) ned til like før negerlandsbyen, tok til venstre, og nedover der er en liten slags dal, en slags passasje, der går det an å gå litt innover, selv om det ikke er noen løype der.

Nå var vinden såpass sterk, at selv om vi gikk innover der, fant vi ikke noe le, og man skulle jo ikke gå langt innover, før det ble et direkte problem at det ikke var noen løype der, med løssnø og bjørketrær, friskt passert i veien for oss. Men vi måtte jo spise der, vi hadde jo med oss kokeapparat, pølse og lompe og ketchup og sennep og sprøstekt løk, og av de tingene var det bare sennepen som hadde gått ut på dato, og det ennå ikke med to år. Vi fant det ultimate, det langt bedre enn vi kunne forlange, en diger stein som gav både ly og le, riktignok var det et stykke bort til den, men hva er det for slags «riktignok» å si? Selvsagt gikk vi bort. Selvsagt bare skjøv vi bjørketrærne unna.

Og der var det sikre rutiner, på med alt vi hadde av varme klær, fyr opp kokeapparatet. Dessverre hadde jeg gjort feilen å kjøpe grillpølser, det er for dumt, det er elementært at det skal være kokepølser som man bare trenger ha i vannet, å steke pølser trenger mer varme og rødsprit, og er det riktig surt og kaldt og dårlig vind, går det ikke engang. Tro oss, dette har vi forsøkt – og om noen har klart det, fortell oss! Denne gangen gikk det, vi hadde jo ly og le ved steinen, men det ble likevel ikke vellykket uten forbehold, for vi hadde glemt fett, og måtte steke pølsene rett i pannen, så de ble litt brent. Men du verden, hva gjør vel det, det ble det sjefsmåltidet vi hadde sett frem til og det var knapt nok iskaldt.

Etterpå rant vi ned igjen, selvsagt om kapp, men her må jeg innrømme, han hadde bedre gli og var helt overlegen. Han kunne behandle meg som han ville. Nede var vi altfor tidlig, turen er jo beregnet å gå rundt hele tvillingtoppene og ned på andre siden, på venstresiden, slik vi gikk, ble det mye kortere, og klokken var fem, når bussen gikk 1852 (og 1752, men herlighet, skulle det være aktuelt). Vi bestemte oss for å ta en appelsin for å diskutere hva vi skulle gjøre, og da vi hadde spist den, spiste vi en til, for å diskutere videre.

Enden på diskusjonen, som for å friske den litt opp foregikk på russisk (Martin er en fusker i faget, så han kan lite grann), var at vi bare stod der rett opp og ned i regnet og diskuterte dette og andre ting, til klokken var seks, og det bare var like greit å gå inn på NAF-hytten. Der feiget vi ut, som vi har lagt oss for vane de siste årene, og kjøpte pommes frites og Hamburger. Det er jo norsk og godt, pommes frites på veikro, og det fyller fint ut bildet med villmarkslivet med kokeapparat og nistepakke til fjells – særlig når vi har pølse til pommes fritesen.

Bussen hjem gikk som den pleier. Og i plaskregnet i Bergen by var det iskaldt å gå. Da vi kom hjem var alt vått, eller jeg skal jo ikke snakke for ham, for meg var alt vått, men man er trøtt og fin og god, jeg lager meg kvalitetskaffe, hører søndagsmusikken, og vet jeg er akkurat så klar for en ny uke som man skal være en søndag kveld.