Fjerde juli med russisk-amerikanere

Dennis og konen Ela har levd i USA, New York, så lenge, at de nesten er som amerikanere å regne. Det var derfor med forventninger om enda en fest jeg startet denne dagen, fjerde juli.

Tredje juli var jo festlig nok. Det var ankomstdagen. Etter den hadde jeg nok behov for å sove litt utpå morgenen.

Men så var det ut på rusletur. Jeg ville denne dagen ta treningen i Hydropark før businesslunsj, det har jeg aldri greid før.

Jeg greide det ikke denne dagen heller. Det var ikke bare min feil. Klokken var 1545 da jeg troppet inn på Patrick pub i Lavraskaja Ulitsa, der skulle de ha businesslunsj til 1600. Men jeg ble ikke servert. Kanskje var det på grunn av at jeg var svett og nybadet fra skitne Dnjepr, og gikk i kortbukse og singlet, sannsynligvis hadde det ingenting å si. Det er et fritt land i så måte, man kler seg som man vil, og jeg har aldri vært i denne puben annet enn i singlet.

Uansett, jeg forlot stedet. Jeg hadde håp om mat hjemme i Petsjersk. Og det fikk jeg, mama Irina holder sin hånd over meg, borsjtsj og vodka. Herlig med en ettermiddagshvil etterpå.

Jeg hadde ikke stort våknet fra den før det var mer mat. Pizza og øl. Og dette er pizza fra mama Irinas kjøkken, dette er ikke flatpresset bunn med litt tomatsaus og forsiktig kjøtt oppå. Dette er kraftig. Tømmerhoggerpizza. Jeg greide bare spise halvparten, det sier sitt.

image

Olia hadde sine ting. Hun ville kjøpe symaskin, for lettere å sy gardinene hun – og jeg, forsåvidt, – kjøpte i går. Akkurat da var ikke jeg så ivrig på å kjøpe symaskin, det var kveld, jeg var nydusjet, mett, og mente denne symaskinen godt kunne kjøpes i morgen. Det mente ikke Olia. Hun forsvant.

Jeg satt på balkongen med Tsjaikovskijs opera, Jevgenij Onegin, på øret. Jeg leste elektroniske aviser, fulgte med på Internett, BBC og sjakknyheter, hadde roen.

I Russland – og Ukraina, som jo må regnes som en del av det russiske kulturområdet, nasjonalistiske ukrainere får ha meg unnskyldt, det er godt ment – er det ingen tid på døgnet som ikke passer for et par drinker. Halv elleve ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Moxito (jeg tror jeg holder meg til den russiske stavemåten, den passer her, mojito, skal det visst være på norsk).

Der på kjøkkenet satt Mama Irina, Dennis og kone Ella, i veldig godt humør. Det var Moxito og øl, og veldig godt med mat. Som vanlig.

Etter et par drinker antydet jeg at dette kunne være feiringen av USAs nasjonaldag, frigjøringsdagen, men det ville ikke Dennis høre snakk om. Dette var en helt normal dag, med litt Moxito og øl til slutt.

Tanja kom også etter hver, som vanlig slutter hun jobb sent på kvelden. Hun tok også del i markeringen, hva det nå var vi markerte. Drakk gjorde hun, gladelig. Det er sikkert kjærkomment for henne med litt avveksling fra hverdagen. Passende ville hun da hun kom skåle med alle, men moren tok det ikke så nøye å klinke i glasset, «jeg ser deg jo hver dag».

Alle var litt bekymret for Olia. Klokken nærmet seg midnatt. Det var helt mørkt ute. Jeg hadde ikke tatt så nøye hva hun hadde sagt, hun skulle ut etter symaskin, hva klokken nøyaktig var da hun gikk, visste jeg heller ikke. Nå ble det litt dumt. Moren hadde prøvd å ringe henne, men hun svarte ikke, hadde ikke telefonen med seg.

Allikevel var det vanskelig å bli ordentlig bekymret. Det vil jo helst gå godt. Og det var så hyggelig å sitte der og drikke Moxito og være glade. Dennis ville først være høflig og snakke engelsk med meg, men det gjorde det vanskelig for meg å innlede samtale med ham og konen. Jeg ville snakke russisk. Begynte jeg å snakke engelsk, ville det bli etablert som språk. Skulle jeg snakke russisk, måtte første setning være korrekt grammatisk. Men jeg kan russisk mye bedre nå, enn for fire år siden, da han var i bryllupet vårt. Og når jeg med par moxitoes hjelp kom over startkneika, gikk russisken flytende. Helt flytende.

Så kom endelig Olia hjem. Hun var rasende. Symaskinen veide flerfoldige kilo, det var en gammel, ærverdig, av merke Verias, og det var klart for tungt for henne å bære denne helt alene. Men hvem kunne vite at det var så nødvendig å kjøpe den akkurat denne kvelden? Hun er et unikum. Nå vil det ta noen dager å bli venner med henne igjen.

Ute på kjøkkenet var alle veldig gode venner. Vi hadde kjøpt inn en ny flaske rom, i fall den første helt urealistisk skulle gå tom. Og som det alltid er på gode fester, blir drinkene sterkere og sterkere utover kvelden. Den siste var så sterk, at det var fristende å påpeke det. Likevel ble den forsterket av ytterligere rom, da jeg var i ferd med å drikke den opp. Blandevann var allerede bortkastet tid. Vi snakket om det meste. Russisk var ingen hindring, det var en glede. At det var fjerde juli ble ikke mer nevnt, ingenting om USA, annet enn at Olia og jeg ville være hjertelig velkommen, om vi skulle til New York en gang. Det garanterte jeg. Og inviterte dem også til Ganddal, som de også var interessert i, etter først å få sett Oslo, noe jeg frarådet, med begrunnelse av at dette var østlandet.

Klokken 0130 la vi oss. Det vil si jeg gjorde det. De andre satt oppe om mulig enda litt lenger.

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.

image