Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

• Fantastisk kjekk og rask maskin
• Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

• Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
• Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

Farvel til min iPhone

Telefonen var ikke til å redde. I går reiste vi til Madland, der hadde jeg telefonen i lommen, og etter å ha sklidd i snøen med ungene kom det litt vann i den. Det var nok. Telefonen skrudde seg av, og lot seg ikke skru på igjen. Hjemme forsøkte jeg å lade den (det er galt, kommer telefonen i kontakt med vann, skal man gjøre minst mulig med den, og la den være avskrudd til kyndige får sett på den), da fikk jeg skrudd den på, men den kom ikke på nett, verken mobilnett eller internett. I det store og hele var den ubrukelig.

Ganske ergerlig. Jeg kjøpte den i januar 2012 (til bursdagen min, som jeg har skrevet om), den var så vidt over et år gammel, og fungerte aldeles utmerket. Jeg har også skrevet en liten anmeldelse av den, som jeg må se til å få gjort ferdig. Jeg var godt fornøyd. Det var slett ikke på tide å kjøpe ny.

Men det er også en del ting som irriterer meg litt. For det første, vann er katastrofalt, det vet alle. Men det var virkelig en ubetydelig mengde som var i lommen min, den var ikke våt, den var fuktig. Det var helt utgjort, jeg har alltid telefon og kamera og elektriske ting i plastikk når jeg er ute. Men nå hadde det jo vært tørt så lenge, faren for regnskyll var mildt sagt fraværende, jeg var ikke i nærheten av å kunne gjette på at telefonen kunne bli våt. Jeg hadde også telefonen i en annen lomme enn jeg har den i til vanlig, nede på låret i buksen, i stedet for i den vanlige bukselommen. Har jeg jakke, har jeg den alltid i brystlommen, men nå hadde jeg tatt jakken av siden det var så varmt. Og fått akkurat lite grann snø som smeltet i akkurat den lommen jeg hadde telefonen i. Min feil, men ergerlig at telefonen må gi tapt allikevel.

Videre er det nå seks uker siden telefonen har sikkerhetskopiert seg. Det er en av Apples spesialiteter, og veldig praktisk. Hver gang man lader telefonen opp og er tilknyttet Wifi, så sikkerhetskopierer telefonen seg av seg selv. Mister man den eller får den ødelagt, vil den nye på et øyeblikk bli akkruat den samme som den man hadde. Også jeg fikk telefonen min sikkerhetskopiert på denne måten hver gang jeg ladet, hele første året og vel så det, uten at jeg merket det. Det var kun i sommerferien med lange tider uten elektrisitet og Wifi på en gang at jeg fikk påminnelser.

Nå var det imidlertid på en eller annen måte blitt «fullt på iCloud». Jeg måtte slette noe, eller kjøpe meg mer lagringsplass. Å kjøpe lagringsplass for å sikkerhetskopiere gjør jeg ikke, det er å lure penger ut av folk, særlig siden det dreier seg om en årlig avgift. Jeg var heller ikke så lysten på å slette. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde betalt for mine 16GB lagring på telefonen, da burde jeg få det også på Apples servere, særlig siden det ikke koster dem store anstrengelser å få det til. Jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle slette, jeg hadde jo slett ikke brukt opp de 16 gigabytene på telefonen. Å slette på telefonen hjalp ikke, det var på iCloud jeg skulle slette, og enda hvor berømte Apple er for å gjøre det enkelt for folk, var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle gjøre det her.

Problemene begynte etter at jeg fikk iPad. Det er når disse to skulle sikkerhetskopiere seg samtidig jeg fikk beskjed om at det var for liten plass. Men igjen, begge deler har jeg nå vitterlig betalt for. Når Apple først tilbyr denne fine tjenesten, burde de gjøre det skikkelig, og ikke skape irritasjoner som dette.

Det var jo ganske utgjort at det nettopp var mens telefonen ikke var sikkerhetskopiert at den ble ødelagt.

Det er riktignok ikke mye jeg mister. ICloud har sørget for å legge alt jeg hadde på telefonen, over til iPaden også, alle bilder og alle notater er spart, resten er bare å laste ned på nytt. Det er ingen katastrofe, langt i fra.

Da er det verre med at det koster ganske mange penger med slike telefoner. Skulle jeg hatt ny iPhone, skulle jeg hatt 64 GB lagringsplass, for de 16 jeg hadde gav meg raskt problemer, jeg måtte slette podcaster jeg ønsket å beholde, og opplevde rett som det var at jeg ikke kunne ta bilder, fordi det ikke var plass til dem. Apple tillater ikke å kjøpe mer lagringsplass på enhetene deres, når man først har bestemt seg.

Jeg har ikke tid og anledning til å være uten telefon nå om dagen. Det er ergerlig nok ikke å kunne nås påskedagene (jeg fikk telefonen ødelagt akkurat skjærtorsdag). Planen var opprinnelig å sørge for å få alt ordnet den åpne lørdagen i påsken, påskeaften.

Så jeg kikket på iPhone 5. Man skal alltid oppgradere når ting går sundt. Men iPhone5 med 64GB koster helt opp mot 7 000 kroner. Det er mye penger. Særlig når en nyere utgave er i vente om ikke altfor mange måneder.

På toppen er at det er vanskelig å få kjøpt iPhone i butikk uten ta man får Sim-kortet låst til et bestemt abonnement. Det er klart, jeg ville fortsette med kortet og abonnementet jeg allerede hadde. Da måtte jeg bestille, og ville kommer over i arbeidsdagene etter påske før jeg fikk telefonen i hende. Det er for lenge.

Alt dette sammenlagt gjør at jeg skifter merke. iPhone var strålende, 4S var et kjempekjøp, den var verdt tusenlappene året jeg hadde den. Og jeg hadde ikke hatt noen ting i mot å fortsette i lang tid fremover. Men sånn blir det ikke. Apple skal ikke få 7 000 kroner av meg fordi telefonen deres ble ødelagt, og det ikke går an å få gjort noe med det skikkelig.

Jeg har allerede kastet øynene på Sony Xperia. Det må jo i min situasjon kunne kalles et blikkfang, at den nyeste utgaven får topp karakteristikker, og i tillegg er vanntett. Dessuten er den et par tusen kroner billigere enn Apples iPhone5. Dermed er det farvel til dem.

Tiden vil vise om avskjeden blir varig eller midlertidig.

To måneder med Spotify

Får jeg tid skal jeg skrive en blogg om dette, men jeg har strengt tatt annet å gjøre, så vi får se hva det blir. Jeg har i alle fall hatt Spotify i to måneder nå, etter at jeg ble med på en gratisuke til å begynne med. Gratisuken var et listig triks fra selskapet Spotify, vi måtte legge inn kredittkortinformasjonen, og om man glemte å melde seg av, ble kortet automatisk belastet. Jeg glemte å melde meg av – dermed var jeg betalende Premium-medlem.

I perioden har jeg tenkt og tenkt hva jeg egentlig mener om denne muligheten til å ha tilgang på det meste av musikken som er utgitt på plate. Det høres jo positiv ut. Samtidig er det en side ved meg som er dypt konservativ, en side som ville gjort at jeg ville vært vinyl for alltid om jeg var født i vinylalderen, jeg ville vært mot vinyl, hvis jeg var før vinylen, jeg ville helt sikkert vært i mot innspilt musikk, om jeg hadde levd i tiden gramofonen og lydbåndet ble oppfunnet. Komposisjoner gjør seg best på noter, eller spilt i levende live, ville jeg sagt da. Innspillingen ødelegger musikken.

Og det er selvfølgelig helt riktig, selv om innspillingsteknikkene har tatt seg betydelig opp siden den gang, og i hvert fall musikk spilt på elektroniske instrumenter blir bedre spilt inn i studio, enn hørt i levende live. Jeg er komisk i mot fremskrittet, ser jeg. Jeg tror verden ville hatt godt av noen tilbakeskritt.

Jeg er ikke helt med på at denne nye internettiden, der alt skal være tilgjenelig alltid, er bare av det gode. Jeg er ikke lei meg at jeg levde mitt unge liv akkurat når CDen ble introdusert, slik at jeg har kjøpt bare en eneste LP i mitt liv, Vazelina Bilopphøggers, for sikkerhets skyld, jeg har kjøpt en del kassetter, de fleste verdiløse i enhver henseende nå. Og jeg har bygget meg opp en anseelig CD-samling. Det gjelder både innen klassisk musikk, og innen rock.

Denne samlingen betyr noe for meg. Gjennom livet har betydningen vært ikke til å måle. Fra den første ungdom, på videregående skole, da jeg bygde opp en samling ved å kjøpe hver eneste plate av Queen, og en rekke andre bomkjøp jeg har brukt min voksnere ungdom til smidig å kvitte meg med. Fra overgangen fra videregående til studielivet, da jeg flyttet hjemmefra, jeg kjøpte alle platene til REM, jeg skiftet ut Queen med tilsvarende U2 og Pink Floyd, jeg begynte å høre på Neil Young og Bob Dylan. Jeg kjøpte de fleste platene av Neil Young og Bob Dylan også.

Fra jeg var 20 til jeg var 30, og vel så det, egentlig har denne tradisjonen aldri verken begynt eller sluttet, hver måned har jeg åpnet en ny CD-plate. Det har vært et av mine særtrekk. Jeg kjøpte CD-plater når de var på tilbud, forseglet dem, og så åpnet jeg dem hver gang det var en ny måned. Det var en fest og en glede. Slik er musikksamlingen min oppbygd.

Hver plate betyr noe for meg. For de aller fleste husker jeg godt når de var kjøpt, og i alle fall når de ble åpnet. Det var alltid en plan, hvilken plate skulle jeg åpne først, hvordan skulle rekkefølgen bli. En stakkars plate av U2, Wide awake in America, rakk jeg aldri å åpne mens jeg likte U2. Den åpnet jeg bare en gang uten andakt, en gang jeg ikke hadde noen andre plater å åpne. Alle som bryr seg om musikk, vet hvordan musikken farger livet, at man knytter tider og steder til musikken man hørte.

På spotify kan man aldri få det samme forholdet til platene. Der er den minste innskytelse nok, alt er tilgjengelig alltid. Det blir storkonsum, man hører en plate et par ganger, og så videre til neste. Jeg tror ikke på denne måten å høre musikk på. Selv når jeg har hatt det meste av plater tilgjengelig, er det bare et lite utvalg jeg egentlig har hørt. Det har vært noe Randy Newman, Richard Thompson, artister jeg oppdaget mot slutten av min CD-samleperiode, plater jeg aldri fikk kjøpt inn. Det var «Music from the Big Pink», av The band, forskjellige deluxe utgaver fra REM. Men det er ikke i nærheten av å være den samme gleden å holde CD-platen i hånden, åpne etuiet første gang, legge platen i spilleren, og vente spent på hva som kommer ut.

Jeg kommer til å leve godt med den CD-samlingen jeg har. Jeg kommer neppe til å kjøpe flere plater, det blir bare noen ytterst få av kjære artister, for gammelt vennskaps skyld. Jeg har fremdeles noen uåpnede CDer liggende også, fra en mindre boks av Neil Young, og en enorm boks fra russeren Vladimir Vysotsky. De skal jeg åpne når det blir nye måneder, og når jeg får tilgang på CD-spilleren min igjen (den er sendt med flyttelasset, derav også at jeg måtte hengi meg til Spotify).

Jeg kommer ikke til å bli noe fast medlem av Spotify, eller Wimp, eller noen av disse greiene, og jeg kommer i alle fall ikke til å bli noe begeistret medlem. Jeg vil eie min egen musikk. Jeg vil fortsatt føle at musikken betyr noe for meg. Det gjør den ikke på Spotify. Det er rent konsum.

Ny forsendelse med duppeditter fra Komplett

Jeg skrev i høstferien så vidt at min lenge trofaste HP pavillion tx2010 – vidunderet, som jeg kalte det – gikk sundt, og alle dataene jeg hadde på maskinen ble utilgjengelige for meg. Jeg gjorde noen spedte forsøk på å få den fikset i Kiev, rettere sagt var det min kone Olia som gjorde det, men da det ikke lot seg gjøre helt enkelt, ble det jeg som overtok reperasjons- og redningsforsøkene her i Norge. Først var det slik at servicen fra komplett.no som jeg bestilte PCen av etterlot alt tilbake å ønske, de leverte et standardsvar som ikke svarte på noen av mine spørsmål. Jeg stilte spørsmålene på ny, denne gangen skikkelig, og nå fikk jeg svar. Dataene på harddisken kunne reddes ved å bestille et eksternt harddiskkabinett, og maskinen kunne kanskje gå under reklamasjon fra produsenten. En PC skal jo ikke slutte sånn å virke uten videre.

Så jeg bestilte dette kabinettet her: http://www.komplett.no/k/ki.aspx?sku=338312, oppgitt i link i svarmailen jeg fikk, eMagic 2,5″ eSATA heter det. I samme slengen bestilte jeg en ekstra ekstern harddisk, den tredje, denne gangen Western Digital MyBook 3.0 med 2 Tb lagringsplass. Denne skal benytte seg av det nye, superraske USB 3.0 Valget stod mellom denne, og en annen med samme lagringsplass og samme pris, men den alternative hadde i stedet for den superraske hastigheten, fancy informasjon om navn på disk og ledig plass lysende på selve disken enten den var av eller på. Fancy. Det var bare så vidt jeg bestilte den raske versjonen.

Den superraske WD 3.0 er nå i gang med å ta i mot omtrent 250 Gb datainformasjon fra min nye og egentlige ganske råflotte PC fra januar i år. Den har i alle fall holdt på en time, og det står fortsatt beregnet tid en time igjen. Så den superraske hastigheten holdes foreløpig skjult for meg. Jeg har hørt noe om at det er bare nye PCer som tillater de høye hastighetene, 10 måneder er altså ikke nytt nok. Man kan visstnok kjøpe ekstrautstyr som gjør hastighetene mulig også for eldre maskiner, men jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å gjøre dette. Det er jo ikke så ofte jeg har behov for å overføre så store datamengder. Til daglig bruk har jeg My passport som ekstern harddisk. Den er ypperlig, tar liten plass, og henter strøm fra USBen og trenger ikke noe eksternt adapter. Den tar imidlertid bare 500 Gb, så den nye med den store lagringsplassen er mest for data som kan frosses ned og sjelden brukes.

Spenningen lå imidlertid ikke i den eksterne disken, men i det eksterne kabinettet. Det var den som ville avgjøre om jeg kunne redde materialet på den lille, bærbare. Jeg er jo notorisk trenevet, og møtte min første uoverkommelige utfordring da det gjaldt om å få åpnet esken forsendelsen kom i, allerede her måtte kona til hjelp. Med henne gikk det imdlertid greit, esken ble åpnet, og det samme ble den lille computeren. Harddisken ble både funnet og hentet ut, det var ikke så vanskelig som fryktet, derimot var det litt styr å finne ut hva vi egentlig skulle gjøre med kabinettet. Bruksanvisningen var mildt sagt sparsommelig, fire bilder med noen piler og bittelitt tekst, slett ikke til å bli helt klok på. Etter å ha skrudd og prøvd litt måtte vi nesten komme til konklusjonen og harddisken og kabinettet rett og slett ikke passet sammen. Det var ikke bare jeg som var trenevet og Olia som ikke skjønte hva det var, harddisken var akkurat litt for stor til å få plass i kabinettet, og de elektroniske kretsene var det i alle fall ikke snakk om å få satt sammen.

Jeg gikk derfor inn på nettet for å forsøke å finne ut hvordan andre egentlig hadde løst problemet. Det hadde jo vært litt spesielt om vi var de eneste i verden som hadde dette problemet. Jeg fant omtrent ingen informasjon om montering, altså skal det ikke være noen sak, og jeg gikk derfor inn på komplett sine nettsider for å sjekke hva jeg egentlig hadde bestilt. Der så jeg at kabinettet jeg hadde bestilt var for Serial Ata-300, mens min harddisk var Serial ATA-150. De var altså ikke kompatible, og jeg står fortsatt på stedet hvil.

Ny forespørsel er sendt til komplett. Jeg vil bytte kabinettet jeg bestilte med det riktige, og jeg ber om å få det gjort uten ekstra omkostninger for meg. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Og i mellomtiden har gjenstående tid på overføringen av data med den superraske eksterne harddisken gått opp fra 1 til 2 timer…

Dataforsendelsen fra komplett med kona i bakgrunnen.

Go Gear – Muse, MP3-spiller fra Phillips

Jeg kjøpte før ferien en Phillips GoGear Muse MP3-spiller, og vil her skrive en kort post hvor fornøyd jeg er med den.

Menybildet på spilleren og størrelsen i håndflaten.

Dette er den tredje i rekken MP3-spillere jeg har hatt. Den første husker jeg ikke lenger merket på, en knøttliten sak på størrelse med en lillefinger og plass til 128 MB. Den ble etter hvert så dårlig at jeg gav den bort. Så kjøpte jeg en Creative Zen med ekstra øreplugger. Den var på størrelse med en håndflate, kunne spille både musikk og film, i tillegg til flere andre ting, og og hadde 30 Gb lagringsplass. Bortsett fra at den kanskje var litt tung, og begynte å oppføre seg litt merkelig mot slutten (etter noen år), var jeg godt fornøyd med den. Jeg ville ikke skiftet den ut, om jeg ikke hadde mistet den på flyet til København i vinterferien.

Bruksområdet mitt er å høre på foredrag og språkkurs når jeg reiser, springer eller er på vei noen steder. Det er viktig for meg med god lagringsplass så jeg får plass til mange forelesningsserier, og jeg vil ha god batterikapasitet, så jeg slipper å lade opp så ofte. Jeg vil også at den skal ta liten plass, slik at jeg ikke merker jeg har den med meg. Siden jeg ofte hører på foredragene i støyfylte omgivelser, er det bra om de ytre lydene blir dempet og lyden fra spilleren er så klar og tydelig at jeg hører den skikkelig. Andre egenskaper er ikke jeg så opptatt av.

Spilleren fra Phillips er litt mindre i overflaten enn den jeg hadde fra Creative, men har likevel større og bedre skjerm. Den er også mye tynnere og atskillig lettere, noe som er så positivt at jeg kunne ha skiftet ut hele den gamle spilleren, om det ikke var for at jeg allerede hadde mistet den. 30 Gb lagringsplass er mye, men ikke så mye at jeg lagre alt jeg ville der uten å tenke. Jeg skulle gjerne betalt noen hundrelapper ekstra for å komme opp i 100 Gb.

Jeg bestilte også denne gangen ekstra øreplugger fra Koss, men de som fulgte med er så gode at jeg har ikke engang pakket disse opp. Originalørepluggene isolerer lyden så godt at jeg kan gå på gaten midt i trafikken i Kiev, og høre helt utmerket og behagelig. Jeg har aldri opplevd noe lignende. En ulempe med den gode isoleringen, er at du ikke er snakkendes til. Du hører ingenting, selv på lav lyd.

Her ser dere meg med den i trafikken. Spilleren har mer lyd å gå på, jeg hører likevel godt.

Jeg har også eksperimentert litt med de andre mulighetene spillerne har. Foredragsserien jeg hører for tiden er om den amerikanske borgerkrig. Jeg har derfor lagt inn en dokumentarfilm om krigen og boken man nesten kan si var med på å utløse den, romanen Onkel Toms hytte. Dessverre tar ikke spilleren PDF-filer, det ville vært helt ypperlig å lese, og man kunne også fått med kart og bilder. I stedet må man lese som vanlig tekstfil. Det er naturligvis svært tungvint, og en mer komplisert roman enn Onkel Toms hytte ville ikke være så enkel å komme gjennom, men akkurat den boken går raskt å bla seg gjennom. Selve teksten på skjermen er behagelig å lese, men siden den er så liten, får man langt fra plass til en hel bokside, så det blir en del trykking for å komme seg fremover. Som et anslag kan man si det var hundre trykk for første kapittel. Kanskje er ikke akkurat romanlesning det spilleren er ment for, og man skal være bra interessert for å utnytte den slik. Men det er mulig, om enn PDF som sagt ville være bedre.

Slik ser den ut i øret, tett og godt.

Å se film var derimot en fornøyelse. Den lille skjermen er stor nok til å gi mening, og holdt normalt nær øynene glemmer man nesten etterhvert at man bare ser på noe som kunne vært håndflaten sin.Det største problemet med å se film på den er ikke kvaliteten, men lagringsplassen. Fylt opp med musikk, er det ikke mye igjen til film.

Spilleren kan også brukes til å se gjennom foto, men man skal vel være bra interessert for å legge bilder inn dit fra det digitale kameraet. Skjermen er litt større, og det man vel på sett og vis kan kalle «widescreen», ellers tror jeg dette er og vil være et minimalt bruksområde. Det samme gjelder muligheten for å ta opp lyd. De fleste mobiltelefoner har jo også denne egenskapen, nå, og morsomhetene med det har mistet litt av sin virkning. Jeg har ennå ikke prøvd hvordan det virker, og kommer kanskje aldri til å gjøre det.

Slik ser den ut i hånden, med informasjonen om hva som blir spilt.

Knappene på spilleren er intuitivt enkle, og fungerer fint til det spilleren er ment for, å høre på musikk og eventuelt se film. Skal man lese lengre tekster, måtte man nok hatt noen muligheter for å bla seg raskere fremover, legge inn bokmerker, og forskjellig annet. Skal man se på bilder, måtte man hatt en zoomfunksjon. Man kan spole i film og musikk, men det skulle gjerne gått raskere, og selvsagt vært mulig å trykke på pause og spole, slik at spolingen gikk uten lyd. Den trege spolingen er en mangel, særlig på lenger foredrag man har brutt midt i, og må finne seg frem igjen i. Spilleren kompenserer litt for dette ved at den selv er flink til å huske hvor den befinner seg i lydavspilling, filmavspilling og tekstlesning, men den klarer aldri å huske to av det samme hver gang. Så om jeg tar pause fra et foredrag for å høre litt musikk, må jeg etterpå til med spoleknappen. Onkel Toms hytte befinner seg imidlertid der jeg var.

Hovedinnvendingen min mot spilleren er batteriet. Det er ikke mer enn ganske bra. Spilleren har også i originalsettingen en merkelig slags form for «skjermsparer», eller hva det skal være. Det tapper batteriet. To ganger har jeg opplevd at et fulladet batteri har blitt mer enn halvvert, etter at jeg lot være å skru den av, og skjermsparingen eller hva det var, satte i gang. Ved det ene tilfellet var spilleren også varm, et sikkert tegn på at det blir sløst med energien. Det tar like lang tid å lade opp min Nokia N82 som denne spilleren, men da holder telefonen for meg normal 4-5 dager ved aktiv bruk, mens den nye spilleren må gi tapt etter toppen 3. At den blir ladet opp gjennom USB har både fordeler og ulemper, det er tungvint å måtte skru på datamaskinen hele tiden for å lade den opp, men selve laderen (som bare er en USB-ledning)  er lettere å ta med seg, og når computeren først er på, går ladingen effektivt og greit.

Spilleren har også radio, og kostet ca 1400 kroner hos Komplett.no da jeg kjøpte den. Jeg mener den er et godt kjøp.