Vårt første besøk på Soma gård

I dag reiste Irina, bestemor og jeg til Soma gård. Det var vårt første besøk der, på den siste dagen for årets sesong. Vi var de aller, aller siste gjestene som forlot gården. Til neste år kommer vi igjen.

Jeg har i flere år passert denne gården regelmessig på vei steder jeg skal. Men jeg har aldri tenkt over at det var et sted vi kunne besøke. Det endret seg da min mor var der med min søsters barn og deres farmor. Det var en suksess, og nå var det Irina vi skulle ta med.

Vi gjorde et lite forsøk på å få med annen slekt også, men der var det lite napp. Dette er for de små barna.

For de små barna er det imidlertid et ypperlig sted å være. Av søk på nettet ser jeg det blir sagt det er litt dyrt. 135 kroner koster det å komme inn. For Irina og meg er det omtrent som å ta toget frem og tilbake til Stavanger. Det er en brøkdel av kongeparken, tivoli og andre store fritidsparken. Jeg synes det er en grei pris. For store familier blir det selvsagt litt utgifter av det.

Vi var der sånn litt over tolv. Det var en svært rolig dag. Selv om det var noen gjester, var det ingen kø, ingen støy. Alt var stille og fredelig.

Nå er det leggetid… mer kommer…

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

image

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

image

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

image

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

image

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

To hunder dreper en katt

I dag da jeg satt som vanlig og leste min dose Oblomov på balkongen vi besitter her i Kiev, så hørte jeg plutselig et kattevræl. Eller det gir ikke det riktige inntrykket å skrive at jeg plutselig hørte et kattevræl, jeg kunne like gjerne skrive at jeg plutselig ikke hørte det, for jeg leste stille og rolig videre. Oblomov er i det hele tatt herlig sommerlektyre, der latskapen riktig kan få overhånd. Nå er jeg kommet til del to, der Oblomov tar til han å være noen veldige skritt, som for eksempel å stå opp av sengen, og også involvere seg med en kvinne. Til overmål heter denne kvinnen Olga. Så jeg føler det nesten er noe litt overnaturlig, over hvordan jeg sitter der som en annen Oblomov, og leser bøker og svetter på balkongen, mens Olga løper rundt og serverer meg når det er mat. Det er et godt liv.

Men det var altså denne kattevrælingen. Den gav seg ikke. Og til slutt fikk også jeg den med meg, midt i Oblomoviseringen og gloseskrivingen. Jeg tenkte jeg fikk reise meg opp og se hva det var. Der nede på plassen under meg stod to hunder og rev i hver sin ende av en katt. Den ene hadde godt tak i nakken, den andre i bakenden. Alle vet hvordan hunder river og sliter når de har noe i kjeven. Det er for eksempel vanskelig å få ut en pinne, om hunden ikke vil gi den fra seg. Nå var det to hunder som rev i hver sin ende, og det de rev i var ikke en pinne, men en katt. Det var et for meg sjeldent syn.

Til slutt vant den hunden som hadde nakkegrepet, og trippet av gårde med katten som nå var død. Jeg ropte på Olia, som jeg mente også måtte få med seg dette. Hun er mye mer glad i dyr enn jeg, gladere enn de fleste, vil jeg si, og jeg tenkte nok dette synet ville gjøre henne oppskaket. Hun rakk imidlertid ikke å komme før hunden hadde hoppet inn i det lille skogholtet som ligger ute på plassen, og gjemte den døde katteskrotten inne i noe buskas. Jeg måtte forklare Olia hva som var skjedd.

Olia hører til den type personer som tar ansvar i slike situasjoner. Så fort hun hadde fått med seg hva som var skjedd, gikk hun selv ut på plassen, fant av alle ting noen søppelkjørere, eller andre innen rengjøringsbransjen, dømt etter arbeidsuniformen, og disse gikk sammen i gang med å begrave den døde katten. Olia kom snart inn igjen, jeg tenkte det var fordi hun hadde gjort sitt, men det var fordi hun skulle hente bedre graveredskap. De begravde den lille katten uten videre seremoni, men rengjøringsarbeideren sparket etter hunden som hadde drept den, når den kom og var nysgjerrig.

Etter seansen hadde Olia som vanlig samlet mye mer informasjon enn jeg hadde. Det var en kattunge, og Olia hadde hørt den gjennom hele natten, kalle på moren sin, som hadde forlatt den. Hun mente det var helt fryktelig. Da moren senere kom, eller om det kanskje var faren, vi vet ikke, så la hun seg akkurat på det stedet kattungen lå begravd. Jeg mente begravelsen skjedde litt ovenfor dette stedet, jeg stod jo på balkongen og så på, og fotograferte til og med, mens Olia mente det var akkurat der.

I barmhjertighet med den sørgende moren, eller om det kanskje var faren, tok Olia med seg litt kjøtt, litt kattemat ment for huskatten Brid, og ville gi til den. Da fikk vi se hvilken villkatt det var. Det var ingenting unødvendig på kroppen dens, muskler, pels, og halve snuten var revet av. Den stolte ikke et øyeblikk på at vi hadde gode hensikter med kjøttet vi ville gi den. Olia hadde kastet det fra seg flere meter, men den både ventet, snuste og slikket, før den endelig våget å spise. Skeptisk, var den. Hovedkjøttbiten lå like foran oss. Også denne nærmet den seg forsiktig. – Kom, vi må gå, sa Olia, – vi må ikke gjøre den unødvemdg nervøs.

Så gikk vi oss en god tur i kveldsvarme Kiev.