Stand up og poesi

Det er opptredener for meg denne uken. I dag skal jeg til Garage hvor Prøverommet i regi av BiT – eller det som i gamle dager var Teatergarasjen, før garasjen ble revet -, uansett, jeg skal lese dikt der. Jeg tenkte egentlig at jeg ikke hadde tid til å være med der dette semesteret, men så fristet det så veldig, og så ble jeg med likevel. Det var et valg som ligger et sted mellom lurt og ikke lurt, og kanskje nærmere ikke lurt, siden jeg jo slett ikke har tid. Diktene jeg tenkte jeg kunne lese og kjekt tente jeg hadde liggende, lå jo slett ikke liggende. Eller liggende lå de, ferdige var de ikke. Dermed har jeg også måttet bruke deler av helgen til å skrive ferdig dikt.

Men ok, ok, om noen år er travelheten glemt, og diktene gjemt. Noen av dem er blitt riktig fine, og de som ikke er det, skal jeg nok klare å skrive bedre enn, senere. Antagelig er det en liten samling fra 2007 som skal leses, on noen skulle være særdeles interesserte, noe jeg ikke kan skjønne at noen skulle være. Dikt som aldri før er fremført eller fremvist vil det i alle fall bli.

Og onsdag er det stand up på Rick’s. Der vil det også bli et helt nytt manuskript, med helt nye vitser, eller helt ny mangel på vitser, som det vanligvis er i mitt tilfelle. De andre som skal opptre er Øyvind Prestegård og Thomas Nesse fra Bergen, og Randi, som jeg rett og slett ikke kjenner og aldri har sett. Men han er sikkert bra, og Øyvind og Thomas vet vi jo er bra, her kan vi bruke flertallspronomenet, fordi alle som kan tenke seg å komme og se på dette showet nok på kunne vite hvem Øyvind og Thomas er. Konferansier er Jonas Bergeland, og han synes jeg er kanskje den beste av dem som ikke er skikkelig berømte. Det vil bli en gøy kveld.

Prøverommet tror jeg koster 30 kroner, Stand up koster 120 kroner med avgift. Det skulle være verd pengene begge deler.

Min første stand up på Rick’s for i høst

I går var første gang for i høst jeg prøvde meg på Stand up på Rick’s. Jeg har tidligere vært på Latter, der jeg representerte nybegynnerne på Latterfestivalen i slutten av august. Det var jo riktig morsomt, og gikk riktig ok, men det er nå en gang Rick’s og Bergen som er hjemmebanen, da. Det er der det er lettest.

Stand up Bergen satser bare sterkere for hvert halvår som går. Nå er det ikke bare hver onsdag det er forestilling i visekjelleren på Rick’s, i tillegg er det samme sted hver første fredag i måneden, og  humorlaboratoriet på Pasific (om de ikke har flyttet) hver siste torsdag i måneden. Det siste er mer spesielt, her er det nye komikere som får slippe til og prøve seg, og gamle komikere som får prøve ut nytt materiale og eksperimentere litt, og øve litt. Dette er vel så mye for komikerne, som for publikum, kan man si. Men det er likevel et flott tilbud for publikum også, med halv pris på inngangsbilletten, og mange av de samme komikerne som man betaler det dobbelte for på Rick’s.

Til tross for den store aktiviteten har de (eller vi, jeg er jo strengt tatt med selv) nok komikere å ta av, til å snekre sammen skikkelige program hver eneste gang. På Rick’s er man garantert minst fem komikere, minst to av dem etablerte, og alle sammen virkelig flinke. I går var det foruten meg selv, det morsomme talentet Nils Ingar Aadne som konferansier, TV-kjente Henrik Thodesen som toppnavn på plakaten, siddisen Harald Ellingsen og fra Bergen utflyttede til Danmark Adam T. Jonna Strømme var også i byen, og steppet inn som en ekstra overraskelse. Så publikum fikk virkelig valuta for pengene, som de får hver gang.

Jeg har lenge ligget og ruget på manuskriptet jeg fremførte i går. Det ble unnfanget sommerferien på Krim, der jeg var med min som meg nygiftede hustru, og vi virkelig begynte å diskutere våre lands fortrinn. I den diskusjonen kom jeg som man kan vente sørgelig til kort, og i det mente jeg å ha et glimrende utgangspunkt for en god tekst stand up. Det viste seg at det var materiale nok å ta av, og jeg rakk ikke engang å komme frem til selve hovedpunktet, det som var selve ideen og inspirasjonen til å skrive på denne måten. Så denne gangen er det delt i to, resten kommer neste gang. Diskusjonen fortsetter, og mitt liv som gift mann fortsetter.

I går fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de andre. Før det er min tur, hadde jeg min vanlige gange frem og tilbake med å repetere tekst og finpusse hvordan jeg skal fremføre den, og etterpå satt jeg bare og drakk øl og diskuterte med de andre. Det var jo to politikere der, og man må jo benytte anledningen til å spørre hva partiene virkelig mener. Harald Ellingsen var også et nytt og hyggelig bekjentskap. Det er alltid morsomt med siddiser på besøk.

Nå har jeg ikke vært der på en stund, og når jeg har vært der, har jeg ikke gått ut etterpå. En ikke ubetydelig årsak til det er at jeg begynner grytidlig på jobb torsdager for året. Og mens jeg har vært borte, har det skjedd en helt vill omkalfarting  av hvor vi går hen etterpå. Der vi før gikk til Biskopen, eventuelt innom Hectors hybel,  gikk vi nå til Corta eller Carta eller noe sånt, nede ved hotell Norge, hipt så det holder, og dyrt som det er hipt. Men i godt selskap blir det jo trivelig hvor det enn er, og de aller fleste komikerne var der, både av de som hadde stått på scenen, og de som hadde sett på, og det er alltid gøy å utveksle erfaringer etterpå.

Jeg ser for eksempel at jeg er helt ute når det gjelder å få meg jobber. Jeg skal kanskje justere opp dette her lite gran, for det er jo morsomt, og jeg er jo morsom. Jeg skal se om jeg kan få opp aktiviteten et hakk, slik at jeg går fra mine cirka 20 % deltidskomiker nå, til et tall i landet mellom 22-25 %. Og så får vi heller ta det videre derfra.

Neste opptreden for meg er ennå ikke kjent, men jeg tror ikke det skal bli så altfor lenge til. Hva Stand up Bergen har på programmet fremover, finner dere på hjemmesiden deres: www.standupBergen.no.

Det beste av Eivind Salen, 2008

I dag er det julebord for enkeltmannsforetakene tilknyttet Stand up Bergen. Det er en post for sosiale arrangement å trekke av på selvangivelsene, og i stedet for at hver og en av oss har sitt eget sosiale arrangement å trekke av, slår vi det heller sammen i ett. Lurt.

Jeg har en egen ide for mitt eget lille foretak i forlengelsen av denne fine ideen. Og det er å dele ut en del priser til meg selv for godt arbeid gjennom året.

Her er prisene jeg har tenkt ut:

Beste komiker: Eivind Salen

Årets talent: Eivind Salen

Beste show: 7. mai, Ricks

Beste historie: Cognac-historien, første gang 18. januar på Rick’s

Kjekkeste tur med foretaket: Humorfestivalen 08, Stavanger

Foretaket er foreløpig så lite bemidlet at det bare er prisen for beste komiker som kan gi en egentlig premie, og det er bare en flaske billig vin. Jeg vet at om premien hadde vært for fin, ville det bare gått til hodet på meg.

Eventuelt flere priser må jeg tenke på der borte på festen.

Mine opptredener høsten 2008

Skal vi se, programmet mitt for i høst er nå noenlunde lagt, det ble lagt for en stund siden. Det er ikke så frenetisk som det var i vår, men jeg mistet litt når oktober forsvant. Der ble ikke mye gjort som hadde med dette å gjøre.

Stand up vil jeg ha i Bergen på Ricks nå på onsdag den 29. oktober. Det er et stjernelag som er med, men det er det nå hver gang for tiden, man kan få rent prestasjonsangst for å være med. Øyvind Prestegård er nykommeren, men han er jo en av mine favoritter, og allerede mer enn kvalifisert til å hamle opp med oss som har vært med – vel, noen måneder lenger enn ham. Ja, nå snakker jeg jo om meg selv. Thomas og Christoffer (Doffedutten) ha jo vært med en stund. Og fra sørlandet kommer Linda Mathisen, hun pleier jo også å slå an, mildt sagt. Det er utrolig som de får det til, Stand up Bergen. Alle vi skal altså på scenen nå på onsdag fra 2100 til 2300.

Neste gang jeg skal på er 26. november, da vet jeg ikke hvem andre som skal ennå. Jeg har også en utflukt i vente til Ullensvang den 29. november. Da er vi en gjeng ledet av arkivaren Rune Lothe som reiser.

På prøverommet er jeg med 8. desember, på Garage, da tror jeg jammen at jeg vil lese dikt. I hvert fall vil jeg finne på noe annet enn korttekstene, som jeg har lest opp og fremført en stund der nå.

Jeg har også noe småttri og overraskelser på plass, men de ville jo ikke bli så overraskende om de ble annonsert. Jeg hadde også likt å selv bli overrasket over flere oppdrag. Og så er det alt dette som putrer i bakgrunnen og kanskje en gang vil bli til noe, men sannsynligvis ikke.

Som vanlig er det nytt stoff hver gang, aldri fremført, aldri fremvist, så de som vil få det med seg, må altså være der når det skjer. Og først skjer det altså nå onsdag 29. oktober på Rick’s.

Nettverk for scenekunst

Jeg har nettopp hatt besøk av Ingrid som jobber i Avangarden i Trondheim. Hun har vært i møte med nettverk for scenekunst her i Bergen. Dette nettverket består foruten Avantgarden av Black box i Oslo og Teatergarasjen BiT i Bergen, de får tilgi meg om jeg skriver noen av navnene feil.

Det var fridag for meg i går, så da Ingrid kom med morgenflyet fra Trondheim, kunne hun bare fly like inn til meg til en fin og lang frokost. Hun kjøpte med seg noen rundstykker og ferskt pålegg på veien, så det ble riktig så godt, men hun hadde ikke fått med seg at far er død, så det ble en del alvorlig prat om det i starten.

Klokken ett skulle hun i møte med nettverket. Teatergarasjen har fått nye lokaler (kontorlokaler) i Strandgaten 205 – tvers over gaten fra der jeg bor. Så det var kort vei, og rett fra frokostkaffen til møte. I mellomtiden tok jeg min ukentlige løpetur med sørgelig resultat.

Ingrids møte og min løpetur var ferdig så godt som samtidig, og vi kunne ha først ettermiddagskaffe, så ettermiddagsvin. Russisk type, rød og tørr fra Kuban-steppen, du verden. Og da forlot vi også norsken, og hadde siste times prat på rask og uriktig russisk, som vi sa det på russisk.

På kvelden var det teaterprogram med nettverket, det er oktoberdans for tiden. Jeg fikk også være med og se forestillingen «Couple-like» med Keren Levi & Ugo Dehaes fra Nederland, Belgia og Israel. Tja, nå er ikke jeg noen ekspert på moderne dans, enn si dans i det hele tatt, så noen kvalifisert bedømming av forestillingen er ikke jeg den som kan gi. Men jeg er nå av den oppfatning at skal det være dans, så skal det være estetisk, mens denne truppen var mer opptatt av å formidle et budskap og en stemning, og til å utforske forholdet mellom to mennesker. Her skjønner ikke jeg nok av dansens formspråk til å forstå hvordan dette skal kunne være mulig, jeg får ikke mer ut av en danseforestilling enn hva jeg visste på forhånd, og kampen mellom de to, det at hun bare ham, han av og til henne, den ene klatret på den andre, den ene tok, den andre gav, og så videre, var kanskje fine bilder på et forhold, men altså ikke helt en form jeg kan se er egnet til å utforske noe mer enn det.

Men her var publikum annerledes innredet enn jeg, de var kjempefornøyd, og det var utsolgt på Verftet, og stor applaus. Det var også skikkelig gjort, selv en ikke-danser som jeg kunne se at her var det ikke noe tullball, ingen musikk og ingen staffasje (karakteristisk nok ble det helst spilt musikk når de ikke danset), og ikke noe billig publikumsfrieri. De var tro mot det de holdt på med, og dem som liker dans, kan vanskelig bli skuffet av disse to.

Jeg var imidlertid mer på hjemmebane når vi etterpå gikk for å spise middag på Altona bar og restaurant. Riktignok er ikke jeg overbegeistret for den norske gourmetløsningen for restauranter, med hovedvekt på eksotiske retter og ingredienser, og en eventyrlig smaksrikdom, men med minmiale mengder. Her spiste jeg – nei, nå har jeg allerede glemt navnet på fisken – og ikke husker jeg noen av grønnsakene heller, foruten at det var noen potetskiver der, og de var det gjort mye med, men mange var det ikke. Dog var det eventyrlig velsmakende, og man fikk sjansen til å fylle magen med litt loff før maten kom. Og hvitløkssmøret de der serverte – var fantastisk.

Kvelden ble avsluttet med øl og vin på Logen, øl til meg, vin til Ingrid.

I dag var det lørdagsfrokost og mimring og oppsummering før Ingrid tok flyet hjem til Trondheim og sin kjære Pål, og hunden Frida. Neste gang vi sees er når jeg kommer på besøk til Trondheim for hennes neste teaterproduksjon med Pontenegrinerne: «Dirigenten», på Avantgarden scene. Ingrid regisserer som vanlig, men med dette stykket debuterer også som dramatiker, og det blir jo veldig spennende. Det er artig at vår lille grupper med det lille, rare navnet «Teaterskapet», har fostret to riktig så produktive og levedyktige teaterkompanier, «Salen teater» hos meg, og «Pontenegrinerne» hos henne. Jeg var fristet til å legge til riktig «så suksessrike» også, men da måtte jeg nok ha utelatt meg, for Pontenegrinerne har jo virkelig blitt lagt merke til og fått både bra mediedekning og gode publikumstall. Veldig bra – og vel fortjent!

Enkeltmannsforetaket Eivind Salen

Jeg er nå registrert i Brønnøysund. Det skjedde på Eivind Salensk vis, rett før jeg reiste til Minsk i fjor, fikk jeg det for meg at nå var det sannelig på tide å opprette mitt eget foretak. Og etter alle de årene hvor jeg hadde vært uten et slikt foretak, skulle det nå skje straks med en gang. Så jeg hev meg rundt og inn på internett og henvendte meg og presset på og gjorde alt jeg kunne, men så reiste jeg altså til Minsk og ble der (og i Kiev og i Spania) i hele skolens sommereferie på 8 uker. Og da jeg kom hjem husket jeg selvsagt at jeg hadde holdt på denne registreringen, men ikke helt hvor langt jeg var kommet og ikke i det hele tatt hvordan jeg skulle komme videre.

Videre kom jeg altså nå, da jeg – også litt i seneste laget – forleden skulle ordne selvangivelsen. Der inne på etatenes sider lå alt fortsatt klart, det var bare å trykke på den elektroniske registreringen, så var det i orden. Og det gjorde jeg. Og nå mens jeg var på Dylan-konsert og gjenforeningsfest, kom papirene i posten. Jeg er nå Eivind Salen, personen og foretaket. Selvstendig kunstnerisk virksomhet, kode 92.310, organisasjonsnummer 992 710 705, forretningsadresse samme sted som jeg bor – Strandgaten, Nordnes. Veldig praktisk.

Nå gjelder det bare å gjøre foretaket like aktivt som personen. Første gang jeg hørte uttrykket enkeltmannsforetak (eller enkeltpersonsforetak, som det kjønnsnøytralt, men med elendig rytme, egentlig heter) trodde jeg det var en spøk fra artisten som brukte det, jeg trodde det var et slags artistnavn for moro skyld. Og jeg likte det. Det høres så travelt og virksomt ut, akkurat som det er å ha sin egen bedrift, eller drive sin egen kunstneriske virksomhet, man må liksom gjøre alt selv. Man er et enkeltmannsforetak.

Og det er jeg, enkeltmannsforetaket Eivind Salen, nå skal det fylles med innhold. Etter humorfestivalen i Stavanger og Sandnes, blir det ny opptreden allerede på onsdagen (11’te), på Ricks, i Bergen. Nei, dette skal bli et aktivt foretak, det skal overgå de alltid uregistrerte Teaterskapet (som ble til det nå sovende, Salen teater) og Trang Trikot, teatergruppene som tjente så lite at noen registrering neppe var aktuelt. Men det vi gjorde var gøy og holdt mål, og sånn skal det fortsette, nå i eget foretak, enkeltmannsforetaket, Eivind Salen. Det er jeg. 

Sanger

Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.

ES2006

Togtur

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit, og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Ikke mer å si om den saken. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES2004

Den tause mann

Jeg har en venn og før vi kan gå videre må vi presisere hvem jeg er og hvem vennen min er. Jeg er en i aller høyeste grad virkelig person i den grad vi kan rangere virkeligheten etter grader, den ene høyere den andre, og min den høyeste av alle, der jeg er 30 år og arbeider som lektor på en skole i Bergensområdet. Min venn er den tause mann jeg nevnte i overskriften. Den lyver ikke, min venn er taus, fullstendig taus. Nettopp derfor er det han fascinerer meg. Jeg inviterer ham ofte ut, alltid via tekstmeldinger for telefoner svarer han selvfølgelig ikke på (han svarer ikke på noe). Han svarer ikke på tekstmeldingene heller. Jeg skriver tekstmeldinger: Skal vi finne på noe? – Ingen svar. Hva med en tur ut? — Den påfallende konsekvensen i mangel på svar har ført til at jeg alltid må skrive ned forslaget til hva vi skal gjøre i tekstmeldingen. Jeg må konkret skrive ned hvor vi skal gå eller hvor vi skal møtes, det vil si hvor jeg skal gå, for jeg kan aldri vite om han kommer. Det er bare for meg å vente, kanskje kommer han, kanskje ikke. Like godt som alle andre eksempler, kan jeg ta det som jeg nå befinner meg i. Jeg har sendt ham en tekstmelding, møt meg på drommedar cafe, har jeg skrevet, han har ikke svart, men jeg har likevel gått bort dit. Nå sitter jeg der, som dere ser. Dere ser at jeg sitter her. Jeg har bestilt en kopp cappuccino, det er den jeg sitter og drikker på (dere ser at jeg drikker av og til). Jeg kommer til å drikke den opp, og når det er gjort, går jeg tilbake til leiligheten min, da har jeg ikke fått truffet min venn denne gangen. Slik er det av og til. Heldigvis ikke denne gangen, for nettopp nå kommer han inn døren. Jeg smiler og vinker, og han kommer bort til bordet mitt. – Sett deg ned, min venn! nesten roper jeg, og han setter seg. – Har du lyst på en kopp cappuccino? spør jeg, og han svarer ikke. Jeg kjøper likevel en kopp cappuccino, rekker opp hånden slik at cafepersonalet ser det, og sier jeg skal ha en kopp cappuccino til min venn. De lager den, og kommer bort med den. Han rører den ikke. – Er du ikke tørst? spør jeg. – Synes du det er sjenerende at det er så mange mennesker her? spør jeg lavt, og med hodet bøyd ned mot bordflaten samtidig som jeg ser opp mot ham, som bare sitter der. – Vi kan godt gå et annet sted, sier jeg. – Hvis du blunker går vi, hahaha, sier jeg og ler. Etter dette blir det stille en stund, mens jeg drikker opp kaffekoppen min. Han har ennå ikke rørt sin. – Jaja, sier jeg og det oppstår en pause. Nå kommer tiden da det skal avgjøres, skal jeg ha en kopp til eller skal jeg la det bli med denne? Jeg hadde bare planlagt den ene, men nå har jeg jo min venn her, han sitter der, som dere ser, her med meg. Han har riktignok ikke rørt koppen sin. – Hva sier du? spør jeg ham, – skal jeg ta en kopp til eller? Han svarer ikke, svarer ikke noen ting. Jeg er vant med det, det er slik det er, slik det alltid er, når det gjelder forholdet mellom meg og min tause venn. Jeg snakker og snakker, han sitter der.

ES2004

 

Tale for det nye året

På vei hjem fra nyttårsfesten 2005/2006 gikk jeg og tenkte på hvilket godt år vi hadde forlatt, og hvilket stort år vi hadde i vente. For jeg var ikke i tvil om at 2006 ville bli et stort år, for meg ville det bli det aller beste, det ville bli året hvor mine drømmer ikke akkurat gikk i oppfyllelse, men hvor jeg skulle komme til å klare en rekke ting jeg har prøvd på en stund. Og mer enn det bør man ikke kreve for et nytt år, tenkte jeg, og mer hadde jeg ikke krevd av 2005 heller. Man skal ikke kreve for mye av årene og av livet, tenkte jeg, der jeg gikk, i nattkulden første januar 2006. Det var også min bursdag, jeg ble 32 år denne dagen, også dette tenkte jeg på. ”Jeg burde virkelig holdt tale,” tenkte jeg, jeg har så mange ting å si, synd jeg ikke fikk sagt det mens jeg var på festen og noen kunne høre det. I stedet, tenkte jeg, kan jeg holde talen når jeg kommer hjem. La gå at det ikke vil være noen til stede, men jeg vil uansett kunne formulere meg, og om talen blir svært god, kan jeg skrive den ned. Jeg formelig skyndte meg hjemover, gikk og småsprang, liksom for å rekke talen jeg selv skulle holde. For å korte ned tiden, begynte jeg å planlegge den, jeg så for meg hvordan jeg skulle komme inn døren hjemme, rød i kinnene og hutrende av kulde, men varm innvendig, antagelig har jeg både vin og whisky stående. Jeg var veldig fristet av tanken på å bare åpne en flaske rødvin, dette året skal man sløse, tenkte jeg, jeg åpner flasken, tar meg et glass eller to, resten går i vasken. Det er forresten et utmerket bilde for året som skal komme, det er året for et glass eller to, og resten i vasken. Det kan jeg starte talen med. Jg ser for meg hvordan jeg skal stille meg rundt spisebordet, ja, jeg må si det på den måten, jeg stiller meg rundt spisebordet, det er ingen andre der til å gjøre det med meg, derfor må jeg gjøre det selv, rundt spisebordet står jeg. I hånden har jeg et glass nydelig rødvin jeg stadig vekk nipper til, ”kjære folk,” begynner jeg, eller helst vil jeg begynne litt mer uformelt, ”jaja, folkens,” eller ”okay, så er det min tur til å holde tale,” noe sånt som vil få latteren på glid. ”Allright,” kan jeg bare si, det pleier å slå an. Jeg ser for meg at jeg holder tale på festen jeg var i stedet, ”allright” sier jeg, og det slår så til de grader an, folk kringlevrir seg av latter og noen får problemer med pusten, jeg ser for meg hvordan jeg står der og behersker situasjonen på festen hvor jeg var. Men så bestemmer jeg meg for å ikke dvele for mye ved fortiden, dette gjelder fremtiden, det nye året, så i stedet for å flytte meg selv tilbake dit til det som var, så flytter jeg i stedet alle sammen frem til det som skal komme, i det de overraskende sitter der og venter på meg i det jeg kommer hjem. ”Der er Eivind!” roper alle. ”Hedersgjesten.” Og jeg gjør ikke noe stort nummer av det, jeg finner frem rødvin, ”alle som vil ha, kan få,” sier jeg, “ikke en dråpe skal i vasken”. Det hadde vært noe. Men slik er det ikke. Jeg kommer hjem alene og må selv tenke meg at jeg er hedersgjest. Det skjer nå, huset er kaldere enn jeg hadde forestilt meg det, jeg fortsetter egentlig å hutre og fryse selv om jeg går inn i stuen. Men jeg finner frem rødvin og åpner den, jeg plasserer de nødvendige antall folk rundt bordet, og jeg holder talen, jeg holder talen til stor suksess, slik året også kommer til å bli.

ES2006