Tur til Kristiansand for eksamen i tysk

I dag reiste jeg frem og tilbake til Kristiansand for å avlegge eksamen i tysk språk og litteratur. Jeg hadde lest det hele, fra år 700 til 1900, før jeg skjønte det var kun mellomkrigstiden og litt av etterkrigstiden vi skulle ha. Jeg kan jo den ganske godt fra før, etter å ha studert flere fag som har med det å gjøre, og ha det som interesse i livet. Det gikk selvsagt bra på eksamen, like bra som det ville gått å bli hørt i enhver av tysklands perioder, basert på læreverket vi hadde.

Eksamen er vel ikke helt laget for sånne som meg. Og vår tid har beveget seg litt, min kunnskap er ikke etterspurt, det er noe litt dinosauraktig, det der, med bare å sluke absolutt alt, om det er pensum eller ikke pensum, relevant eller ikke relevant.

Jeg synes bare det er gøy å kunne ting. Og har hatt det veldig moro, med denne tysken, det har vært en sann glede å få være med på. Jeg behøver verken studiepoengene eller karakterene, det står ikke noe på spill for meg, jeg kan bare lære meg det så godt jeg bare kan, men på min måte, og la det stå til.

Også det å kjøre langtur i EL-bil, begynner å bli rutine. Det er femte gangen i år, tredje gangen til Kristiansand. Temperaturen var 3 grader, frost om morgenen, regn om kvelden. Skikkelig mørketid. Allikevel klarte jeg å komme meg til Helleland og Lyngdal, og videre til Kristiansand, og tilbake til Søgne, for å lade, og derfra til Flekkefjord, og fra Flekkefjord og helt hjem. Da måtte jeg også ha varmeanlegget av, for det meste, og kjøre forsiktig, så avstandene holdt. Mellom hver lading var det opp mot ti mil, i meste laget på denne tiden av året, og i slike temperaturer.

På vei opp repeterte jeg bare tysk, og planla hva jeg skulle si. Jeg har faktakunnskap i overflod, og et ordforråd som er sjelden for en som er så dårlig til å sette ordene sammen, jeg har store problemer med å få overbrakt hva jeg vil si. Jeg har selvfølgelig pugget, og kan, grammatikken også, men jeg lager det meg til for avansert, og gjør meg skyldig i helt elementære blemmer. Så ingen av mine planlagte tirader fikk jeg benyttet. Min egen presentasjon, som skulle vare i 10 minutter, hadde passet godt i en undervsiningsøkt, jeg her helt av min natur at jeg vil forklare, argumentere og mene, slik lesere av bloggen må ha fått med seg. På eksamen er det nå en gang slik, at man skal vise at man kan legge frem lærestoffet på en god måte.

For meg var lærestoffet uten grenser. Det er uendelig å si om Tyskland i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, om alle forfatterne og alle personene, og alle referansene til tidligere tider og personer. Det var rikelig, rikelig, rikelig å si om den lille novellen av Böll vi skulle presentere, jeg gikk igjennom det igjen og igjen og igjen, i bilen, på tysk, mens jeg kjørte opp til Kristiansand, for å legge stoffet mitt frem.

På Ålgård var det lang kø i motsatt kjøreretning enn meg. En dame stod forrest i denne køen, og snakket i mobiltelefon, i bilen. Hun hadde stoppet, uten at jeg kan se noen annen forklaring, enn at hun gjorde det, fordi det ikke er lov å kjøre og snakke i mobiltelefon, samtidig. Hvis det er tilfellet, burde noen ringt politiet. Hun stod ved en midtrabatt, sånn at bilene bak henne, ikke kom seg forbi. Hun hadde bare stoppet, midt i veien. Hvis det var en annen ting som gjorde, at hun hadde stoppet, midt i veien, får hun ha meg unnskyldt.

I Kristiandsand var det gamle eksamensnerver i lokalene. Selv jeg kjente, hvordan det en gang var. De yngre studentene snakket om strategier, hvordan de skulle unngå å komme inn på tema de ikke kunne så mye om. De spøkte og lo, nervøst, som man gjør. Han ene fortalte om en klasse som hadde hjemmeeksamen, tre dager på å skrive 600 ord. Det hørtes veldig lite ut.

Jeg tror jo på kunnskapen, men det er den veien vinden blåser. Fagene blir gjort enklere og enklere, ting blir tatt bort, det generelle overtar for det konkrete, man skal kunne snakke om ting, mer enn man skal kunne dem. Fine greier det, jeg fortsetter med tysken der jeg slapp, nye gloser på mobilen, nye tekster å lese, straks jeg kommer hjem. For min egen del er dette viktig, dette betyr noe for meg.

Og å komme hjem, er det største. Til Olia, og lille Irina. Nå har jeg endelig skikkelig tid til dem igjen. I to dager har Irina fått høre at far skal ha eksamen, vi kan ikke leke. Hele resten av livet går Irina foran alt.

Eksamensferie til Kristiansand!

Det var bare en overnatting, en kjøretur og en eksamen. Men herre min hatt for et eventyr det ble. Dette er historien om hvordan Olia og jeg tok med oss Irina og bestemor på tur til Kristiansand, for å avlegge vår eksamen i tysk.

Det blir en lang post, men det er den verdt.

Min første langtur med elbil

Det begynner slik sånne turer skal begynne, når det er jeg som står for dem. Vi satte oss rolig (nei, hektisk) inn i bilen sånn cirka klokka tolv, tidspunktet vi skulle være hos mor, bare for å se at bilen ikke hadde tatt lading gjennom natten. Den stod ennå på sine 55 %, 79 km.

Før det hadde jeg fått brukt morgenen til å se gjennom noen tyske oversettelser. Det var 8 av dem, og jeg hadde fått gjort 3 før onsdag. Så var det omtrent 1 til dagen, før jeg nå altså hadde et par igjen denne reisedagen. I tillegg fant jeg at UiA hadde lagt ut en til, som jeg ikke hadde fått med meg – altså 9. Jeg fikk gjort meg ferdig med den syvende før familien våknet, og det ble slutt på arbeidet. I tillegg var det en såkalt Wiederholung, repetisjon, med samme type oppgaver som til eksamen, som gjensto. Dem var det 5 av, og jeg hadde gjort fire siden torsdag. Den siste ville jeg også ha gjort før eksamen. Som altså var i dag.

Men når familien er våken, Olia og Ira, er det frokost og aktivitet. Da er det ikke lett å slippe unna til lesing. Dessuten skulle vi reise. Vi måtte pakke. I kjent stil hadde vi ikke pakket en ting før det gjaldt. Og som vanlig går jeg rundt meg selv i hva jeg skal ha med og ikke, i pakking er jeg helt elendig, bruker mye lenger tid enn alle andre. Olia fant i tillegg ut at hun skulle vaske kjøkkenet, typisk henne, impulsiv som hun er.

Det var derfor vi ikke kom oss ut før omtrent klokken tolv. Den som var klar, var lille Ira på 3 og et halvt. Hun satte seg i bilen et kvarter før tiden, og ventet tålmodig. Hun skulle til Kristiansand, med mor og far og bestemor. Hun gjorde alt riktig, og hadde sitt livs opplevelse, som så mange ganger før.

Det er klart det er en kalddusj når bilen ikke er ladet opp. Det har skjedd én til to ganger før, og jeg kan ikke si sikkert hva som er problemet. Det virker hver gang, like selvsagt som at ladingen av telefonen virker, men så er det plutselig gått noe galt. Jeg sjekker selvfølgelig at alt lyser og er riktig når jeg lader bilen, men så er det altså noe som skjer etter jeg har gått, som stopper ladingen på det den var. Mystisk.

Vår opprinnelige plan var å kjøre til Flekkefjord, lade der, og så kjøre videre. Til Flekkefjord er det 10-11 mil. Med 79 km igjen, gikk ikke det. Dermed ble det lading på Ben’s kafé, klassikeren, et av få ord på norsk det er riktig å skrive med apostrof. Den er innarbeidet.

Vi hadde også fått en positiv nyhet, denne morgenen. Turen var selvfølgelig ikke planlagt, hvem skulle tro det, at vi planlegger tur? Vår plan var å kjøre til Kristiansand mandag morgen, og så kjøre hjem igjen etter eksamen, sånn som sist. Fredagen introduserte mor for meg at det kanskje ville være bedre med hotell, og overnatting i Kristiansand.  Samme kveld gikk Olia med på det. Og lørdag formiddag, klokken 1107, skriver jeg mail til Grønn kontakt, for å høre om jeg egentlig var registrert der. Jeg var det i sin tid, men med en email-konto jeg visst ikke lenger får tilgang til, og med en ladebrikke jeg aldri har brukt. Virket det fortsatt? Og hvordan virker det?

Den mailen svarte de på innen vi reiste søndag. Sånt blir det fornøyde kunder av. For oss var det veldig viktig, jeg fikk kommet meg inn på siden min, registrert Visa-kortet, og forsikret meg om at hurttigladingen kom til å virke. Så det var en virkelig god, og en virkelig dårlig nyhet, jeg hadde å si til mor da vi kom frem til henne. Klokken var omtrent kvart over tolv. Mor var helt klar.

Livet er lystigere for den som tester skjebnen litt, man må friste den litt for at det skal skje ting. Ta litt sjanser. Mor hadde forslag om å kjøre om Bryne og Undheim, med det argumentet at de som bor på Bryne alltid gjør det. Vi bor riktignok på Klepp stasjon, det vil si mor gjør det, men vi kjørte nå likevel denne strekningen, selv om den kanskje er litt lenger, og vi var litt knappe på elektrisiteten i bilen. Den var nede i omtrent 70 km. Til Ben’s kafe registrerte mobilen 55 km, med det som nok er korteste vei, over Frøyland, Figgjo og Ålgård.

Men jærveiene over Undheim er mye finere og mer spennende. Derfor valgte vi dem. Det ble litt rekkeviddeangst, årets nyord i 2013, typisk Språkrådets nyord kanskje akkurat litt spennende det året de vinne, men så er det slutt. I dag er det så mange ladestasjoner og elbilenes rekkevidde er såpass lang, at man skal være bra sprø for å opparbeide seg noe angst. For oss var det sånn at vi måtte passe litt på. Skulle det gå noe galt med Ben’s kafe, måtte vi finne et alternativ innen et par mils omkrets. Mor satt med mobilen på nett, og fulgte med på at laderen på Ben’s var ledig og at den virket. Jeg fulgte med på hvor langt det var igjen, og hvor mye strøm vi hadde igjen. Det var litt lite slingringsmonn.

Etter litt famling med de forskjellige laderne, fikk jeg satt brikken i, eller sveipet brikken over, bare for å se at ingenting ble satt i gang. Nå var det godt å ha medhjelpere. Olia og mor så det var noe graps på den, limet den hadde vært festet til papiret i konvolutten den kom i. Den hadde aldri vært brukt, nå var limet størknet. Men Olia gned det av, og med det ble brikken registrert. Og så begynte bilen å lade!

Det var første gang. Og det var en opplevelse. Vi har hatt bilen 2,5 år, så det var sikkert på tide. Vi gikk inn på Ben’s kafe, kjøpte en is til Irina. Mens vi satt og spiste, ble bilen ladet opp. Rikelig.

Dermed var alt trygt og godt og kjekt. Irina frydet seg i tunellene etter Moi, og fikk også fart på norsken, med «kjempestor» og «kjempeliten» tunell, her var det rikelig av dem. Ellers har hun stort sett kjørt i Ullandhaugtunellen, og den er jo ikke stort å snakke om. Vi kjørte forbi Flekkefjord, den nye veien utenom Kvinesdal, og til Lyngdal, hvor vi ladet på ny. Det gikk som en lek. Olia og mor gikk og handlet litt i Kiwi-butikken som var åpen, Irina var så fornøyd at hun ville verken ha is eller snop, og så var bilen ladet til 62 %. Det var rikelig for strekningen Lyngdal – Kristiansand, hvor vi skulle parkere, og etter planen lade på nytt.

Den siste biten sovnet Irina. Barn har det greit sånn. De sovner når aktiviteten er slutt. De er på maks, og så er det ferdig. Jeg fikk Olia ved siden av meg til å være moderne kartleser, det vil si skrive inn hotellets adresse i navigasjonssystemet. Hun skrev bare gatenavnet, og ikke tallet, derfor endte vi litt håpløst første gangen vi stoppet. Men så var det bare å ordne seg, og kjøre dit vi skulle.

Det skal dog sies: Hotellet har misvisende reklame, og ikke akkurat atypisk i våre dager. De lokker med parkering og lading, det står på nettsidene at hotellet har parkering og lademuligheter, men parkeringen er i et parkeringshus. Og ladingen er med registrering og drøy pris. Også parkeringen koster penger, den er ikke en del av den ganske dyre regningen, men det har jeg inntrykk av er standard for mange hoteller nå om dagen. Ikke at det er så mange å velge mellom, det er kjedehotellene som brer om seg i absolutt alle byer, og de kjører sitt løp, som gjør eierne til blant de rikeste vi har i dette landet her.

Men det er sånn verden har blitt. Vi kan ennå ha det gøy i den. Vi får sjekket inn på et vis, og jeg kjører bilen inn i parkeringshuset under. Jeg bruker mitt kort til å få åpnet porten, og jeg finner ladepunktet, der jeg stikker inn den nye, fine ledningen jeg har kjøpt. Type 2, som det heter. Jeg betalte sikkert overpris for den på Ålgård Auto, men jeg måtte ha den, og jeg måtte være sikker på at det var riktig og at den virket. Dessuten hadde jeg ikke tid til å vente på en bestilling over nettet. Jeg kjøpte den lørdag, i går, vi reiste søndag, i dag.

Nå stod laderen i bilen og i kontakten. På bilen var registrert ca 36 km igjen å kjøre. I morgen er det eksamen. Klokken er sånn henimot fem. Vi går opp til hotellet, for en kveld i Kristiansand.

Kveld i Kristiansand

Kristiansand er en nydelig by. Det er sørlandet, og i solen i mai, varmt nok om kveldene til at mange er ute i lette klær. Irina var i hundre og massevis over alle aktivitetene hun kunne være med på, og Olia lurte på hvorfor i all verden vi bodde i Rogaland, når vi kunne bo her. Jeg ville også mildt sagt være med på en byrunde, en lekerunde langs stranden, men det var tross alt eksamen. Jeg måtte lese. Alle de andre gikk ut.

Det må jeg innrømme, det var en kraftanstrengelse nå å lese tysk grammatikk. Jeg var trøtt også, etter hektiske dager, og lang reise. Så det var vekselvis noen minutter på ryggen, og mange minutter hektisk analyse av tyske setninger. Jeg kom meg gjennom nesten tre av fem oppgaver, før Olia var på rommet. Hun var også sliten, og måtte slappe lite grann av. Stort lenger kom jeg ikke med tysken. Det var en oppgave om bruk av genitiv og en om kasusbruk som gjensto, begge oppgaver av en type som ikke var i noen av oppgavesettene jeg hadde gjort. I tillegg var det to oversettelser jeg håpet å få sett på.

Men det var ikke så lett. Mor og Irina kom også, de ville ha mat. Jeg ble med dem, mens Olia ville være på rommet og slappe av.

På veien gikk jeg ned for å sjekke bilen, som skulle være fulladet, nå som jeg hadde ny, type 2, ladekabel. Men den gang ei, på ny hadde ladingen sviktet. Og denne gangen var det en klar årsak. Man måtte registrere seg og bruke telefonen, og styre, og betale. Jeg flyttet bilen med de samme 36 km som jeg ankom med. Til universitetet og tilbake er det bare noen kilometer, men jeg hadde på ny et ladeproblem. Vi måtte finne et godt ladepunkt før vi reiste hjemover i morgen. Det var noe jeg hadde å tenke på midt i alt det andre ganske hektiske som skulle vente.

Først var det altså pizza. Det var kjempegreier. Irina ville ha pizza. Det skulle hun få. Dyr, god pizza, på italiensk vis, ikke noen av pizzakjedene. Spaghetti Carbonara bestilte vi også. Og vin. Mor har lyst på vin, og jeg må jo stille opp, hun gjør jo hele denne reisen for vår skyld. Hun er barnevakt for Irina, mens vi har eksamen. Det er klart hun kan ikke sitte der og drikke vann, eller vin alene. Og når man skal bestille vin, kan man ikke bestille glass. Man må ha hele flasken. Så fikk jeg eventuelt lese med litt vin i kroppen. Sånn må det bli. Irina fikk Cola. Hun storkoste seg.

Og det var virkelig kjekt. Irina kan ikke så enormt mye norsk, og mor kan ikke russisk i det hele tatt, men Irina er veldig kommunikativ, og bruker det hun har til å lage det gøy. Hun er bare så vidt over tre år, men hun får opp stemningen, med frydefulle utrop, artige påfunn og kreativ bruk av de ordene hun har. Og hun spiser rikelig, både av pizza og carbonara.

Så er det tilbake til hotellet. Vi går langs sjøkanten. Irina får ny fart på norsken. Snakker med måkene, hiver steiner i vannet, balanserer på kanten, er helt i toppform.

Klokken er vel rundt ti da vi omsider er tilbake. Jeg setter meg til med tysk, men nei. Det må bli søvn. Det har vært en lang og begivenhetsrik dag.

Hektisk morgen

For første gang på veldig, veldig lang tid våknet jeg av vekkerklokken. Klokken var sju. Vi hadde omtrent en time på oss. Så måtte vi av gårde, for å ha god tid. Haha, sånn skulle det ikke bli. Det skulle bli en marerittmorgen med alle ingredienser, en skikkelig øvelse i stressmestring.

Jeg måtte jo virkelig se på de oppgavene i repetisjonsøvelsene jeg ikke hadde sett på før, jeg måtte se hva slags svar de ønsket. Egentlig var planen å våkne sånn i fem-seks tiden, sånn jeg pleier, og få lest litt skikkelig. Nå var det bare å skrive raskt inn løsningsforslagets svar, og se til at jeg forstod det. Så var det ned for frokost.

Jeg var ikke spesielt sulten, men trikset i meg et speilegg og en slags brødskive. Et par kopper sterk kaffe, espresso. En croissant. Så var det opp, å la Olia få spise også. På vei opp til rommet skulle jeg bare ordne med regningen, vi skulle jo sjekke ut denne dagen også, og vi ville ikke være ferdige med eksamen før klokken tre. Men heisan! Visakortet mitt lå ikke i telefonen der det pleier. Det er kritisk, for det er eneste tilgang på penger jeg har. Og det er det jeg brukte for å komme meg inn i parkeringshuset. Om en drøy time starter eksamen.

Oppe på rommet går jeg på do, og akkurat i det jeg sitter der og gjør meg ferdig, kommer lille Irina, stuptrøtt, og vil inn. Når hun ikke får det, blir hun rasende, og hylgråter. Mor og Olia driver og pakker og ordner, for å sjekke ut, og sørge for at Irina har klær gjennom dagen. De får ikke med seg at det hadde vært veldig fint om jeg fant kredittkortet mitt. Jeg vil ha Olia til å spise frokost, noe hun nekter, og alle har vi forskjellige løsninger hva som er best for Irina, som fortsatt hylgråter.

Her vet jeg best, i likhet med de to andre, Irina må få sove mer. Hun var i seng klokken ti, og kan da lett sove til ti. Men hun ble akkurat for stimulert og irritert til at det ikke gikk. Kanskje ville hun ha litt mat? Litt leker? Det var forslagene til de to andre. Mor ville også gjerne ha ansvaret, og sende oss av gårde til eksamen. Det hadde hun for så vidt rett i, det hastet jo litt etter hvert.

Jeg stakk ned i parkeringshuset for å se om kortet lå der, i bilen. Og joda, der var det. Jeg hadde bare slengt det fra meg etter å ha brukt det til å åpne porten. Så var den ute av verden. Da så alt mer lovende ut.

Jeg la meg litt ved siden av Irina, for å se om hun kunne sovne, noe hun ikke kunne. Men hun fikk noen minutter helt uten stress, far er jo aldri stresset. Det er aldri noe han skal, som er viktigere enn Irina. Alt annet kan vente. Verden kan stoppe. Irina må kjenne at far klarer alt, og er der, alltid.

Så kan vi gå. På vei ned får jeg til og med lurt i Olia litt frokost. Her er vi gode begge to. Det er bare noen minuttter, men likevel nok til at vi får helt følelsen av en rolig frokost. Med te, og greier. Jeg betaler også for hotelloppholdet. Klokken nærmer seg halv ni. Men det er ikke så langt fra setnrum til universitetet, vi rekker det helt fint. Alt ordner seg.

Olia rasker også med seg litt mat i en serviett, så kjører vi.

Ved bommen i parkeringshuset stikker jeg visakortet i, bare for å få meldingen: Kortet er ikke tillatt. Porten åpner seg ikke.

Det er jo et reelt problem, når det er under en halv time igjen til eksamen. Jeg løper opp i resepsjonen, der sier de at det ikke er de som driver parkeringshuset, det er Aquarama, og de har ikke åpnet ennå. Kjekt å høre. Jeg får noen instruksjoner, betale i automaten, og ringe i calleren og si det er Eivind, så skal hun komme. Jeg løper ned igjen, finner automaten, betaler gode 210 kroner, kjører bort til bommen – kort ikke tillatt. På ny virker det ikke.

Nå haster det veldig. Det er under 20 minutter til eksamen, og vi er ennå ikke ute av parkeringshuset. Så gjelder det å finne ut av sentrum, opp til universitetet, og inn i riktig bygg og rom. Det er kritisk. Jeg ringer på callere både her og der, sier det er Eivind, og får noen svar på sørlandsdialekt jeg ikke helt klarer å oppfatte. Vi løper opp til badelandet, kanskje er de åpnet likevel? Som krydder er det en der som spør Olia om noe hjelp, og serviceinnstilt som hun er, hjelper hun ham med smil og god tid, de snakker rett og slett sammen, peker og forklarer.

Jeg vil gjerne ned i parkeringshuset, i tilfelle hun kommer fra resepsjonen. Og jeg løper ned, mens Olia står igjen. Etter hvert kommer Olia også. Jeg prøver en annen caller, den til resepsjonen, ved døren. Mens jeg ringer der, kommer en slags vaktmann, vaktmester, en som driver og kjører noen traller. Han har nøkkelkort i kjede med Scandic rundt halsen. Jeg spør ham. Han sier ring på calleren, si du må ut, så åpner de.

Jeg kjører bort. Ringer som bare det, han står ved siden av. Og nå, endelig åpner de for meg. Klokken er 0849. Eksamen begynner klokken 0900. Nå gjelder det virkelig at vi ikke møter noen hindringer på veien!

Fem minutter rødt lys

I alt styret som har vært, har vi ikke fått sjekket adressen til universitetet. Vi vet bare det er universitetet. Navigasjonssystemet i bilen har bare adresser. Her er det Olia som mirakuløst husker det har noe med Gimle å gjøre, og skriver inn noe med Gimle, Gimlekollen. Så ligger det sikkert i nærheten. Vi har jo kjørt dit to ganger før, før jul, så med en gang vi kommer i riktig rundkjøring, skal vi finne frem. Vi må bare komme ut av sentrum.

Vi har svingt til høyre, og til venstre igjen, da vi må stoppe for rødt lys. Stoppe. Alt er dødt. Det er rødt lys alle steder vi kan se. Ingen biler eller mennesker. Aller venter for rødt lys, i alle retninger, ser det ut til. Etter en stund ser vi hvem som har grønt lys, de som kommer mot oss, og skal til venstre, slik vi også skal. Et par biler derfra kommer, og kjører. Et par biler kommer også opp bak oss, og ved siden. Fotgjengerne får gå over veien. Bilene i tverrgaten foran oss får kjøre. Så får bilene som komer i mot, kjøre en gang til.

Alle har vel stått for rødt lys? Det er spesielt når det er noe som virkelig haster, og lyset bare ikke vil skifte. Vi stod vitterlig  fem minutter. Fra 0849, til 0854.

Eksamen

Nå var det ikke lenger mulig å rekke det. Ved neste sjanse var det også rødt lys, men nå bare med vanlig ventetid, et lite minutt. GPS-en ville ha oss en annen retning enn dit vi skulle, men nå kjente jeg meg igjen, og ignorerte veiledningen. Vi kom inn på rett vei, kjørte til universitetet, fant parkeringsplass, og begynte å se oss om etter avdeling D, som vi skulle til. Det var i hovedbygget, vi måtte spørre oss litt frem, så fant vi det. Folk i et nabokontor var vennlige og låste opp, når vi forklarte situasjonen.

Så var det å legge fra oss tingene, hente det vi trengte, og sette oss til på plassene som var ledige. Jeg visste vi hadde flere problemer, for eksamen er digital, og jeg hadde da jeg kort forsøkte å finne ut av det kvelden i forveien, ikke klart det. Jeg ante ikke hvilket program jeg skulle bruke, bare at jeg hadde gjort det før, til jul. Heldigvis var det en IT-konsulent i lokalet, hun kunne hjelpe. Og når det var gjort, kunne eksamen begynne. Omtrent tjue til tjuefem minutter for sent.

*

Det gikk selvfølgelig helt fint med eksamen. Det er kjempegøy. Jeg har jo holdt på med disse repetisjonsoppgavene og oversettelsene de siste dagene, og nå var det en til. Helst litt lettere og kortere enn repetisjonsoppgavene hadde vært, særlig var oversettelsen det. Det som – litt uventet – voldte problemer, var den såkalte «Frei Text». Dette hadde jeg knapt sett på, eller øvd i, jeg antok at jeg kunne tysk greit nok til å skrive om hva som helst. Men jeg gjør det altfor omstendelig, og begynner å flikke på innholdet også, ikke bare på tysken. Det er sikkert ikke mange der inne som tar bort hele setninger og avsnitt, fordi «teksten ikke ble så bra». Som om noen andre enn sensor kommer til å lese den, eller bry seg.

Til jul satt jeg tiden ut under eksamen, og rettet og sjekket og kontrollerte. Nå var det tyngdekraften ved navn Irina som trakk meg. Etter eksamen var det badeland, og jeg visste jeg hadde gjort grammatikkoppgavene og oversettelsen helt greit nok. Det er ikke så mye å vinne på å bruke en time på å kontrollsjekke. Jeg så raskt gjennom, og måtte bruke mest tid på «Frei Text», der knotet jeg det til.

Men anyway, litt over klokken to var jeg ferdig. Eksamenstiden var frem til tre. Olia var ferdig en liten halvtime før meg. Nå var det en voldsom og velkjent følelse av frihet, neste eksamen er over et halvt år til, i november eller desember, vi har praktisk talt ingenting å gjøre (annet enn jobb og oppussing, men det er en annen sak!) – vi er fri!

Bading

Før vi kunne reise tilbake, måtte jeg bruke nettet ved universitetet til å sjekke hvor jeg kunne lade bilen. Det var omtrent 3 mil igjen å kjøre. Jeg ville også finne ut hvordan jeg kunne lagre min egen eksamensbesvarlse, for den til jul var det jo litt kjedelig at den forsvant ved levering, siden har jeg ikke sett den. Jeg liker å beholde eksamenene mine som et minne, selv om jeg aldri ser på disse minnene, eller vet hvor de ligger hen. Alt dette tok litt tid.

I tillegg var det fotografering, for vellykket, og ferdig, eksamen. Så var det å kjøre tilbake til hotellet, noe som ikke var så vanskelig. Og så var det å kjøre inn i det samme parkeringshuset. Jeg håpet å få det på samme døgnpris jeg allerede hadde betalt, det skulle vel egentlig være en selvfølge, synes jeg, det var jeg egentlig klar til å insistere på, men det fikk vi ta når den kom. Nå var det inn til badeland – til Irina!

I vinduet ser vi henne med en gang. Hun løper i den søte badedrakten sin, med svømmebriller på, og kaster en badeball i vannet, og hopper etter. Hun enser ikke i det hele tatt at vi banker på vinduet, og vil ha kontakt. Mor, som kommer et stykke bak, får det imidlertid med seg.

Det er rett inn, for meg også. Det er veldig kjekt i garderoben å høre Irina rope og fryde seg, papa! far! om en annen. Hun er ellevill da jeg kommer ut, nå skal vi bade!

Hun er som alltid ustoppelig. Det er veldig god plass, på en hverdag, det er varmt vann, og vi kan være der så lenge vi vil, når vi først har betalt oss inn. Irina har kun svømmebriller på, men er veldig nær ved å lære å svømme, i en alder av tre år. Det er ingen opplæring, bare lek. Hun flyter i vannet, jeg holder henne litt, eller tar henne med en gang hun begynner å kave.

Det ene bassenget er ideelt. Vannet rekker henne til halsen. Så hun kan stå selv, og bestemme selv, når hun skal svømme, og når hun skal nedi med foten. Sirkelbassenget med strøm er også flott, strømmen gir litt fart, sånn at hun kan ligge og flyte. Hun er fullstendig uredd for å få hodet under vann. Enkelte ganger svelger hun vann også, hoster, harker og brekker seg, bare for å si «enn gong te!»

En kjempeaktivitet som ble en favoritt for lange stunder var at vi begge dukket under og så på hverandre med svømmebriller. Det er god trening, for hun flyter selv, mens vi gjør det. Og så kan vi svømme bitte litt fremover, noen desimeter. Hun har overhodet ikke teknikken for svømming, hun kan flyte, og kave. Litt.

Mor begynner å bli bekymret for tiden. Vi skal jo hjem igjen også, etterpå. Jeg er aldri bekymret for tiden, lar alltid Irina leke så lenge hun vil. Men her har jeg også en mor å ta hensyn til. Etter en halv time ekstra bading etter at mors bekymring slår inn, får vi Irina med oss. Helt uten protester. Jeg får til og med litt tid i badstu, for mor og Irina bruker tid på å vaske håret til den lille, fullt av klorvann som det har blitt. Også det helt uten protester, helt greit, alt.

Og på vei ut trykker jeg på calleren igjen, da kortet ikke virker. Jeg har betalt, og skal ut. Og ut slipper vi.

Hjem igjen

Nå var det bare en ting som gjensto, av viktig og vanskelig. Vi måtte finne hurtigladestasjonen i Kristiansand. Det var i Vesterveien 21, rett utenfor sentrum, og Olia skrev det inn i GPS-en, med litt problemer. Nå hadde vi to ganger hatt litt misvisende GPS, selvforskyldt, med at vi ikke hadde skrevet riktig adresse, og siden vi ikke hadde det denne gangen heller, stolte jeg ikke helt på den. Litt merkelig fikk jeg den heller ikke til skikkelig på systemet for «nærmeste ladepunkt» i bilen.

Det gav litt komplikasjoner. Rett foran tunellen ut av byen er det en rundkjøring. Der syntes jeg det var veldig rart å kjøre rett frem, slik GPSen ville ha det. Så jeg svingte til høyre. Der havnet jeg i en enveiskjørt gate. Så jeg måtte kjøre helt rundt, til delvise protester fra mine to kartlesere og hjelpere, mor og kona. Ennå var det rikelig med strøm på bilen, et par mil, så det var ikke bekymringsfullt, men det er likevel å ønske å ikke kjøre ekstra, når rekkevidden går ned mot null.

Ved andre forsøk svingte jeg til venstre, i rundkjøringen, bare for å havne nede ved havna. Tredje forsøk kjørte jeg rett frem, som GPSen sa – og så visste det seg det var en bitte liten avkjørsel til en liten parkeringsplass, mellom rundkjøringen og tunellen. Der var også laderen.

Det var ikke det beste stedet å stå. Nær ved en trafikkert gate, med utsikt til industrihavnen, og ingenting å verken gjøre eller kjøpe. Men Irina sov, mor og Olia snakket, og jeg spiste mat og drakk saft – og fikk sett på noen tyske gloser. Gloseprogrammet går sin gang, selv om eksamen er slutt. Nå fikk jeg mange av glosene jeg virkelig hadde bruk for, men det er ikke så farlig. Jeg kunne dem sånn cirka, og hadde alternativ. Ladingen går også veldig greit. Omtrent et kvarter. Så kan vi kjøre videre.

Nå var det bare velstand. Problemer nå var at det var litt i varmeste laget, det hendte biler foran oss kjørte litt sakte, altså sånne problemer som ikke gjør noen verdens ting. Greit kom vi oss gjennom Mandal, Vigesland og Lyngdal, før vi en stund deretter hadde en mat- og ladepause i Flekkefjord. Eller, for å si det sånn, både bilen og passasjerne måtte lades. Irina hadde sovet tungt omtrent hele veien fra Kristiansand, noe hun søtt og koselig nektet for selv,og hun var på ny i toppform med pølser, brus og pommes fri. Hun spiste lenger enn oss alle, fortalte oss på norsk og russisk alt som var spennende rundt oss, det vil si «mange hvite busser» og «en stor gigant» av en pommes frites. En annen var «bitte liten».

Klokken var vel henimot ni, da vi kjørte derifra. Det betydde at vi ikke hadde sjanse til å være hjemme før klokken ti, noe som egentlig var målet. Men det var ikke så farlig. Irina sovnet litt på ny, på vei mot Gjesdal, og det mørknet da vi nærmet oss hjemme. Vi hadde et par mil igjen på bilen, noe vi tok med knusende ro. Nå kan vi dette.

Det var bare to dager, men opplevelser nok for en hel ferie. Og inni dette, fikk vi også tatt eksamen.

*

Krydder – eller: kort oppsumert!

Dette er kortversjonen.

Natten før vi skulle på langtur til Kristiandsand tok ikke bilen lading.

På et tidspunkt i dag morges, var det 45 minutter til eksamensstart, Irina var nettopp våknet og gråt vilt over at mor og far skulle gå, bilen hadde 3 mil igjen elektrisitet, og jeg fant ikke Visa-kortet mitt. Det var kortet jeg hadde brukt på parkeringsautomaten, og som jeg skulle bruke for å åpne bommen.

Etter det fant vi kortet – men fikk det ikke til å virke.

Da vi endelig, endelig, kom oss ut, hadde vi ti minutter på oss til eksamensstart. Fem av disse minuttene ble brukt på ett eneste rødt lys. Trege røde lys kan være irriterende når man egentlig har god tid. Prøv når det står om minutter, til noe så viktig som eksamen.

Vi kom drøyt ti minutter for sent til universitetet. Så gjaldt det å finne rett lokale.

Omsider, da vi hadde kommet oss inn i lokalet, og satt oss ned på rett plass, visste verken Olia og jeg hvilket dataprogram vi skulle bruke. Fra hennes plass, bak meg, hørte jeg blipp-blopp datalyder, upassende i et eksamenslokale.

Og dette var bare morgenen, med eksamen. Før det var det en hel tur til Kristiansand, med en bil jeg ikke hadde fått ladet før vi begynte, og en fantastisk kveld og dag rundt selve eksamenen. Irina hadde det strålende, bestemor fikk det som en ferie, og ikke en barnevaktsjobb, og for Olia og meg var det bare krydder å avlegge litt eksamen, i tillegg til alt det andre spetakkelet.

Dette var et omriss. Senere kommer detaljene. Nå er det leggetid. Det vil si, detaljene er kommet. De står i posten.

Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Gøyeste eksamen i tysk!

Det ble en skikkelig fin opplevelse å ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder. Rett og slett gøy!

Vi reiste ut til mor i går kveld, fylte bensin på veien, og fikk roet oss godt ned i hjemmet hennes i Kvednadalen. Lille Irina sovnet inne hos henne, mens jeg og Olia sovnet inne på det mor kaller «jomfruburet», i vår gamle seng fra Bergens-tiden!

Klokken halv fem var det opp. Begge var straks morgenfriske. Mor hadde klokelig laget klar nisten på forhånd, altså kvelden før, slik jeg sa det ikke var nødvendig, og hun hadde meget smart og meget flott bakt frokostbrød å ha som denne nisten. Med karbonadekaker fra Håland kjøtt og med ost og skinke av god kvalitet, så ble disse frokostbrødene superniste. Kaffe og vann var satt klar på trakteren, det var bare å trykke på knappen, så kom snart en liter kaffe ut. Den var å helle over på termos, så var det å pusse tennene, og dermed var vi mer eller mindre klar til å ta ut.

Litt over fem startet vi bilen. Det var helt mørkt, naturlig nok, men uventet trafikk hele veien, fra Klepp til Kristiandsand. Det var aldri sånn at vi var helt alene på veien. Olia var våken og lystig, og holdt meg våken med sitt prat, om jeg ikke skulle være våken av meg selv.

Tysk og eksamen var ikke noe tema. Det var bare unntaksvis jeg klarte å skyte inn noe jeg hadde lest, noe jeg mente Olia måtte være påpasselig med. Hun har lest litt i tyskbøker hun har kjøpt i Kiev, og hun har sett litt filmer på YouTube og manøvrert litt med tysk på internett og mobiltelefon-apper, men knapt nok sett på noe av det vi har på pensum. «Unntaksvis» er rette ord, eksamen og tysk var virkelig ikke noe tema på den tre og en halv timers lange reisen vår. Det mest eksamensrelevante var hvordan vi skulle finne frem.

Turen opp gikk forbausende raskt og greit. Sånn er det i kjekt selskap. Olia er en kvitrende fugl når hun er på sitt beste, som hun var og er i dag. Oppe ved Mandal måtte jeg ta en liten strekk, spise litt niste, la være å kjøre noen øyeblikk, på en rasteplass. Det var lurt, for med det kviknet jeg til, sånn at de siste par milene gikk som en lek. Litt bryderi var det riktignok å finne frem, vi – eller jeg – hadde sett nøye på hvordan det var helt mot slutten, at vi skulle over en bro, gjennom en tunnel, og så til høyre, og videre, men fra vi kjørte inn mot Kristiandsand, og til vi kom over denne broen, det hadde jeg ikke sjekket nøyere enn at jeg visste vi skulle være på E18. Her var vi litt shaky en stund, men vi traff blink med første forsøk, og behøvde ikke å snu.

Oppe ved universitetet var det lett å finne parkeringsplass. Det vekket også mange søte minner å se studentene komme til universitetet de også, minne fra vår egen studietid. Du verden så mye fredeligere det er å komme til universitetet og eksamen som voksen! Vi har ikke noe press, jeg har jobb, bolig og familie, alle de tingene som plager én når man er student, alt man har å tenke på ved siden av faget, og som strengt tatt nok er viktigere enn faget også.

Jeg var også veldig godt forberedet, og hadde ingen frykt for hva som ventet. Eksamen er veldig drillet, så vi visste veldig godt hva vi gikk til. Den største utfordringen var egentlig å finne frem til eksamenslokalet. Som førstegangsgjester ved UiA var ikke den oppgaven opplagt, men et par spørsmål og et kart, så fant vi rett frem til riktig bygg også, og deretter riktig rom.

Problemet var selvfølgelig PC-ene. Dette var første gang vi skulle ha eksamen på PC. Verken Olia eller jeg hadde koblet på nettverket til UiA før, og begge hadde problemer. Et par minutter før eksamen ble vi endelig koblet opp. Og når vi først var på nett, og hadde eksamen for oss, så var det ingen sak.

Olia var ferdig klokken 1200, mens jeg satt tiden ut til klokken 1300. Det var det bare en annen student som gjorde, og vi kom godt i snakk. Hun ville ha Olia og meg opp til kantinen for videre prat, noe jeg ville vært med på hadde det vært bare meg, men nå var det også Olia, og særlig Irina hjemme med slekta. Vi måtte komme oss i bilen, og kjøre hjem.

Hjemturen ble like koselig som turen opp. Praten gikk om alle ting, og heller mindre om eksamen. I barndommen og tidlig ungdom kjørte jeg hver sommer på ferie til Sørlandet, så det var mange minner derfra, og flere steder som så ut omtrent som de gjorde den gang. Vi drakk også resten av kaffen, og spiste resten av maten. Rundt Moi sovnet Olia, og så våknet hun igjen et stykke før Vikeså, da jeg vekket henne fordi jeg så en vakker hegre fly like over bilen. Det var lavt novemberlys, og mye fint å se. Fra vikeså og inne begynte det å bli godt mørkt, og da vi kom til Ålgård kunne vi ikke se ting som ikke var opplyst. Da var klokken halv fem.

Til Tone på Klepp stasjon kom vi i fem-tiden, sånn vi hadde sagt, og der hadde det gått helt fint med Irina også. Tone og Sara hadde overtatt Irina fra mor, da Sara var ferdig med skolen. Etter en kaffekopp hos Tone også, reiste vi hjem, for en bedre middag, og litt vin. Det er endelig eksamensfri for oss, kun muntlig igjen, og den er ikke før om to uker. I dag og i morgen er det lesefri. Dog skal det sies at det er ikke noe ork å lese tysk. Det er bare gøy. Som hele denne eksamensopplevelsen var, rene ferieturen, egentlig.

En stor takk til mor som hjalp noe helt enormt, med bil, overnatting, mat og barnepass! Makeløst!

 

Eksamen i morgen

Det er en litt spesiell stemning i dag. Det er eksamen i morgen. Det har det vært mange ganger før, men denne gangen er det sammen med kona, og i en annen by. Vi skal begge ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder, mens vi bor her i Rogaland.

Årsaken til at vi må reise helt til Kristiansand for å avlegge vår eksamen i tysk, er at de ikke tilbyr faget ved det som heter Universitetet i Stavanger. Det er jeg sterkt kritisk til, tysk og språk er nødvendig, i motsetning til mange av de mer fancy fagene som tilbys, fag som gir universitetet studenter, men kanskje ikke studentene så mye å gjøre etterpå.

Nok om det. Det har vært en travel høst å forberede seg i, men nå de siste dagene har jeg endelig fått fordype meg skikkelig i det eksamen i tysk ved universitetet i Agder går i. Det er å forklare ulike setningsledds semantiske funksjon, forklare funksjon og ending i et adjektiv, forklare årsaker til substantivets kjønn, forklare verbets grammatiske og reelle tid, og å bruke og forklare bruken av sein og haben i perfektiv-setninger. Det er ganske ryddig, og eksamene er laget så det går an å bli ganske drillet. Forklaringene vi skal bruke er ganske standardiserte, og det er ingen drøfting eller avveiing av forskjellige muligheter.

Vel så stress denne gangen har det vært å organisere alt det praktiske. Eksamenslokalet befinner seg 22 mil unna, i et lokale vi aldri har besøkt. Så vi må være sikre på at vi finner veien. Og så må vi ha alt utstyret i orden, for første gang med datamaskiner, og pålogget et nettverk vi ikke kjenner, og med et dataprogram vi ikke kjenner. De advarer også mot jobbmaskiner, noe vi har tenkt å bruke, men ikke uten å også ta med annen PC som backup-plan.

Videre må vi innstallere vår lille Irina et sted. Vi er nødt til å komme oss av gårde rundt fem i morgen tidlig, for å være fremme i god tid til eksamen klokken ni. Så dermed blir det til at vi alle overnatter hos mor. Siden vi har elektrisk bil, må vi også låne mors bil. Den var på verksted i dag, og måtte hentes. Før vi reiser ut til mor for å overnatte der, må vi fylle bensin. Alt må være i orden når klokken ringer 0445, et kvarter før vi setter av gårde til Kristiandsand.

Når vi endelig får utdelt oppgavene i morgen klokken 0900, begynner det enkle. Da er det bare å bestemme de ulike typer adverbialer, se forskjell mellom objekt og predikativ, kjenne igjen bruken av et adjektiv, se hvorfor substantivet har det kjønnet det har, og klassifisere transitive og intransitive verb, og deretter hvorvidt de intransitive verbene er durative eller perfektive som det heter, sånne faglige ting jeg er vant med å holde oversikten over. Alt det praktiske med eksamen i en annen by, derimot, det er c-moment for meg.

Mangfoldig familie

Vi er bare to stykker, men vi er ganske mangfoldige allikevel, Olia og jeg.

I morgen reiser jeg til Bergen. Der skal jeg på kurs, jeg skal på fagpedagogisk dag og jeg skal på scenen og være komiker. Manuskriptet er omtrent skrevet, ideen er på plass, men det er langt fra renskrevet og ikke noe man ennå kan kalle presentabelt. Det er heller ikke garantert sikkert det er en lur ide, å bruke sånn jeg har tenkt å bruke den, selv om ideen i seg selv er lur og morsom. Kort sagt er jeg ganske nødt til å skrive et godt manuskript ferdig i dag. Og lære meg det når jeg kjører med kystbussen til Bergen etter jobb i morgen.

Det ble litt ekstra i tidspresset med det at jeg er student igjen. Jeg studerer litt matematikk ved UiS, og det er obligatorisk oppgave som skal leveres denne uken. Altså måtte jeg få den ut av verden. Så i går kveld var det matematikk. Sannsynlighet og statistikk. Det første er kult, det andre er litt for nært samfunnsfag til å være noe for meg. Oppgavene gikk mye på standardavvik og histogrammer. Standardverdi er jo egentlig ganske greit, når man ikke henger seg opp i de kanskje litt omstendelige formlene. Det dreier seg jo egentlig bare om å finne gjennomsnittet av alle avvikene. Hvert avvik finner man ved å ta hver verdi minus gjennomsnittsverdien. Så gjelder det å trikse litt så ikke positive og negative avvik nuller hverandre ut. Det er grei skuring.

Olia tar også dette faget. I tillegg med en bråte andre fag ved universitetshøyskolen, som jeg nok er nødt til å kalle det, og for videregående skole, for å forbedre karakterer. Det har ledet til den smått absurde situasjonen at hun som morsmålsbruker i russisk og høyere eksamen i nabospråket ukrainsk, ved siden av eksamener i engelsk og master i italiensk, hun skal nå ta eksamen i russisk ved videregående skole i Norge. Altså russisk som fremmedspråk, på videregående skole. De som vet litt om hvordan det står til med fremmedspråkene der, altså andrespråkene, bak engelsk, de kan uttale seg om hva de synes om dette. For mange er det bare å undersøke sine egne kunnskaper i tysk, fransk eller spansk, eller hva de nå valgte som B- og C-språk, som det het den gang, og hvem vet hva det heter nå. Hva om det kom en innfødt med høyere utdannelse – attpåtil i språk – som skulle ta den samme eksamenen? «For å forbedre karakterene».

For å gjøre farsen morsom er det jeg som er oppnevnt som sensor i dette faget. Det hadde tatt seg ut, om jeg skulle sensurere min kone i russisk. Snakk om at læremesteren blir hørt av eleven.

Men sånn er det. Det er videregående karakterer som danner grunnlag for opptak til høyere studier. Da er det disse må forbedres. Selv om det er bortkastet tid og bortkastede penger. Ingenting av det Olia nå vil forbedre, vil hun ha nytte av i det hun senere skal studere. Var det opp til meg, ble det en endring i disse reglene. Det som er sykt, bør gjøres friskt.

Olia står for en god del mangfold og prosjekter for sin egen del. Hun har endelig redusert arbeidsbyrden sin noe dette året. Det ser ut som hun vil slå seg til ro med en mindre stilling i helsevesenet, og heller satse på studier og en bedre stilling et annet sted i fremtiden. Dette har alltid vært målet, men hun har jobbet altfor mye til å være skikkelig i stand til å nå det. Nå studerer hun altfor mye.

Så Olia er oppmeldt i 5-6 fag på videregående og på universitetet, og hun følger vel langt på vei tilsvarende det samme med tanke på fag hun skal ta i fremtiden. Det er alt sammen realfag. Hun som er så flink i språk, hun er meg helt overlegen der, hun setter nå sine ressurser inn på matematikk, fysikk og ingeniørfag. Målet i sikte er oljebransjen.

Jeg må holde fortet, og kan ikke ha en kone som forstår mer enn jeg i matematikken. Derfor er jeg også 100 % student denne våren, i tillegg til å være 100 % i jobb og bruke litt tid på alle sideprosjektene. For eksempel det at jeg må skrive et manuskript jeg kan fremføre på scenen i morgen. Klokken er nå 1956. Det er 25 timer igjen.

Sånn er det hos oss akkurat nå. Det er store forandringer fra den ene dagen til den andre, og få baller som ikke er i luften.

Endelig ferdig

Det er så jeg er fristet til å bruke utropstegn. I dag var det eksamen. Det har vært forferdelig travelt fra og med påsken, og etter at Olia reiste på søndag har jeg ikke gjort annet enn å lese hele denne uken. Og i dag kom utløsningen, eksamen ble avholdt, og nå er jeg endelig fri til å få ordnet det som bare har måttet ligge den siste tiden.

Eksamen i dag var muntlig om moderne fysikk. Det var ganske krevende pensum, med Einsteins relativitetsteori, Shcrödingers bølgeligning i kulekoordinater, og hvordan det forklarer kvantetallene og elektronets bevegelser i hydrogenatomet, og litt om grunnlaget for bevegelsen i tyngre atomer. I tillegg var det statistisk fysikk, begrenset til den klassiske fysikken, med Boltzmannfordelingen og Maxwells hastighetsfordeling, og til slutt om ledere, halvledere og isolatore, dioder og transistorer, litt om elektronets oppførsel i elektronikken.

I kjent stil fant jeg liten interesse i den matnyttige delen av pensum, kunnskap som kan brukes til noe skal man generelt være skeptisk til, da blir det med en gang rotete og urent, og for sleipe folk kan det lønne seg å fuske seg til kunnskap og gi inntrykk av at ting er viktigere enn de er. Da er det bedre med ærlig og redelig matematikk, skikkelig teoretisk, godt atskilt fra den alltid forstyrrende virkeligheten. Da er Einstein helt utmerket, med ham kan man holde et bilde i hodet der han sitter på trikken i Bern, og tenker ut hele den moderne fysikken. Det eneste holdepunktet man trenger til å utarbeide det hele er at lysfarten er konstant, og så må man være innstilt på å holde på det uansett hva vanvittige ting som måtte dukke opp. Det er meget vakkert, og fullt ut mulig for alle interesserte å kopiere, i hvert fall når man blir lempet over hindringer av andre som kjenner metodene fra før av. Jeg brukte mye tid på Einstein og relativitetsteorien hans denne gangen, av den generelt korte tiden jeg hadde å bruke. Spesielt brukte jeg mye tid på de to tilsynelatende paradoksene, hvordan løpe så raskt at man får en 10 meter lang stang på langs inn i en fem meter lang låve, mens bonden står og ser på og i rette øyeblikk smeller igjen døren, og det andre om hvordan man kan sende en eldre slektning på en lang, rask ferd ut i verdensrommet, og når han kommer tilbake igjen er det du som er eldst. Det virkelige problemet med det siste – teoretisk sett, praktiske forhold må selvfølgelig ikke blande seg inn her – er at man like godt kan tolke reisen fra slektningens synspunkt, og se det slik at det er jeg som fjerner meg lynraskt fra ham, mens han blir igjen, og når vi da treffes igjen skulle han være enda mye eldre enn meg enn han pleide å være. Det er et paradoks.

I stedet for Einstein trakk jeg Schrödinger, og direkte til sannsynlighetsfordelingen, den komplekskonjugerte, det midterste av fem kampitler, der det begynner å bli vrient, der min kunnskap om Schrödingerligningen begynner å fade ut. Men med sterke hint om fremgangsmåte greide jeg å sette opp det meste av hvordan det skulle være. Og at sensor og eksaminator var litt røffe med temavalget fra Schrödinger, kompenserte de med å kun ta det grunnleggende om ledere, halvledere og isolatorer. Dette er jo fullstendig matnyttig kunnskap, helt uinteressant, her var både om hvordan solceller og LED-skjermer virker, her var om transistorer, her var altfor mye praktisk og nyttig. Men i starten av kapittelet var teorien ennå ikke forlatt, og om hvordan elektronet går i valensbånd og ledningsbånd, om hvorrdan det er sperresjikt mellom for isolatorer, og at sperresjiktet er for lite til å holde båndene helt atskilt i halvledere, og hvordan man kan tilføye atomer for å gjøre halvledere enda mer ledete, alt det der gikk lett og greit som om jeg forklarte meg om en russisk roman.

Og så var det slutt, eksamen var unnagjort. Og siden har de gode nyhetene bare trillet inn, akkurat som det skal være. Neste store prosjekt er klart, det er kreativt, og det har fåt veldig god starthjelp. Bloggstoff blir det ikke før det blir mer konkret, før det for alvor er i gang. Ellers skal jeg begynne å lese aviser igjen, lese litt skjønnlitteratur, tenke på andre ting enn fysikk, cruise inn til sommerferien, det er ganske fabelaktig – og akkurat som livet mitt akkurat nå.

Til sist vil jeg si det var en artig eksamenssituasjon i dag. Vi var både sensor, eksaminator og jeg studenter på 90-tallet, der har vi livene våre, der skjedde tingene. Og nå var liksom fasiten her, hva var det blitt av oss, der satt vi. Det var en fin opplevelse, de kaotiske studentene fra den gang var nå alle unge menn i solid jobb.

Eksamen i PHYS625

Med Beethovens store sonate nummer 29 for hammerklavier på øret, den tragiske og enorme andresatsen, er det på Kristi himmelfartsdag tid for en liten oppsummering.

I går var det eksamen i fysikk, kurskode PHYS625, spesiallaget for oss som tok det, men det vil nok bli tilbudt også for vanlige studenter fremover. Det var et kurs i astronomi. Det er en gren av fysikken som virkelig har forandret seg siden jeg selv gikk på Sandnes videregående skole og leste litt fysikk både i skoletiden og på fritiden, helst på fritiden, for den fysikken var kjekkere. Det var om astronomi, og jeg leste det som var å få lånt på Sandnes bibliotek om galaksene og universet, om the Big Bang, om hvordan tyngre grunnstoff ble dannet i supernovaer, hva supernovaer er for noe, alt som populærvitenskapen hadde å tilby.

Siden den gang har fysikken gjort betydelige fremskritt. Fremskrittet i astronomien og kosmologien de siste 20 årene kan sammenlignes med det aller største, det var nå det skjedde, det meste av universet er blitt kartlagt og man vet forbløffende mye om hvert eneste synlige og usynlige himmellegeme. Samtidig er det også her de største spørsmålene fremdeles gjenstår, hvor det fremdeles er nok å ta tak i for fremtidens fysikere, det er kanskje naturlig at man må få en opplæring i emnet på Norges nest største universitet.

Man har også det faktum at emnet er temmelig underholdende. Det er fascinerende tall og sammenhenger som kommer ut, og det er vel nesten en naturlig undring hva stjernehimmelen over oss er for noe, mange skulle vel ha en naturlig nysgjerrighet for å finne ut mer om den.

Det har vært et travelt halvår for meg, så jeg kom sent i gang med studiene for fullt. De siste ukene har det derfor vært temmelig intenst. Fysisk institutt ved Bergen har denne vanen at de lar studentene ha med 5 sider hjelpeark til prøven, i tillegg til at vi får utdelt alle formlene. Å få utdelt alle formlene i dette kurset var kanskje litt i overkant, da læreboken nummerer hvert eneste ledd i en utledning frem til formelen, i tillegg til forskjellige måter å sette formelen opp på. På toppen nummerer de formelen på ny om den kommer igjen i et annet kapittel. Det var 12 sider formelark. Jeg brukte helt uforholdsmessig mye tid på å gjøre i stand disse hjelpearkene vi skulle ha i tillegg.

Det er ikke eksamen som jeg liker den. La gå at vi får formlene, men disse hjelpearkene gjør det litt tilfeldig om vi har skrevet ned akkurat den teksten vi får spørsmål. For eksempel tenkte jeg samme morgen som eksamen var, at kanskje ville vi få spørsmål om oppvarmings- og avkjølingsmekanismer i forskjellige slags gasskyer i det interstellare rom. Jeg visste det var fire av den ene, tre av den andre, og skrev disse ned på et papir. Jeg skrev det imidlertid ikke ned på hjelpearket, som jeg ikke hadde tatt utskrift av ennå. På eksamen fikk vi akkurat dette spørsmålet, hva er avkjølingsmekanismene, og jeg måtte til å rekonstruere hva jeg hadde skrevet ned på kladdearket mitt om morgenen. Det er en mye bedre måte å sjekke læring på, enn bare å sjekke om studenten har fått skrevet metoden ned på hjelpearket. Det fikk meg også til å tenke og resonnere, det fikk frem fysikken jeg kunne, mens om jeg hadde hatt det på hjelpearket, ville det vært mekanisk avskrift. Det var det ved et annet spørsmål – Hvordan måle avstander i universet? Det hadde jeg en spesiallaget tekstboks for på hjelpearket, et sammendrag av alt som stod i boken, det var bare å skrive rett av en gang til uten å produsere en tanke.

Jeg ser universitetet i Oslo har valgt en annen løsning for å hjelpe studentene. På deres eksamen i astronomi, stod det først en beroligende tekst, for sikkerhetsskyld med engelsk overskrift «Don’t panic!», med forsikringer om at eksamen var lett, selv om den hadde mye tekst. På hver eneste oppgave stod det opp til flere hint for løsningen. Hva er det som skjer med universitetene våre? Ønsker man ikke at studentene skal kunne noe lenger?

Nåvel, eksamen er unnagjort. Og de fire timene hastverksarbeid fra 0900 til 1300 i går gav ikke akkurat noen forløsning i forhold til alt arbeidet som var lagt ned i den. Som jeg sa til noen av medstudentene, jeg skulle gjerne vekslet inn noen av hjelpearkene for litt bedre tid. Vi gikk på Verftet etterpå, det var feiringen for at vi var ferdige med fysikkurset, men jeg var sliten og gikk tidlig hjem. I dag har jeg også vært litt redusert, faktisk.

Men fra i morgen og en uke frem er det fullt kjør på ny. Det er muntlig på torsdag, da i moderne fysikk.

Olia og jeg leser og leser…

Vi har muret oss inne nå, Olia og jeg. Mine eksamener er første og andre eller tredje desember, i russisk, og 6. desember i fysikk. Det er tiden og veien.  Russisk skal jeg ha noenlunde kontroll på, og har for så vidt det, men jeg må lese tekstene vi legger opp, og jeg må gjøre de obligatoriske oversettelsene.Alt er tutsatt til nå. Fysikken er abstrakt og vanskelig, det er kvantefysikk og kosmologi, jeg strever med partiklenes bølgenatur, og med det som kjennere vet heter Schrödingerligningen.

Olia skal ha sin eksamen i R1 den 30. november. Det er fag fra den videregående skole, fag jeg kan undervise i, og jeg hjelper henne selvsagt om hun har noen problemer. Det største problemet er nok for henne å motivere seg til akkurat denne eksamen, hun har jo hatt stoffet før hemme i Ukraina, og hunskjønner ikk ehelt hvorfor hun må ta det en gang til for å komme inn på realfagsrettede studier i Norge. Men det ser det altså ut til at hun må.

Olia har i det siste hatt det mer travelt med andre ting enn med lesingen. Hun har nesten hver dag jobbet i barnehage, samtidig som hun har slitt litt med en sykdom som ikke helt har villet gi seg. Til slutt var hun så dårlig at hun ble sendt hjem igjen, personen hun skulle vikariere for kunne umulig være så syk som Olia var. Hun er også stadig i kontakt med familien i Kiev, og stresser veldig med hvilke planer hun skal være med å hjelpe til med der. Til slutt har hun noen små jobbnapp og de evinnelige søknadene sine, hvor en mulig, fremtidig undervisningsstilling sannsynligvis vil innebære spansk, noe som igjen gjør at hun må skjerpe opp spansken igjen. Hun leser mye på det. Og hun leser mye fysikk, som hun tydelig liker bedre enn matematikk, og som kan bli relevant om hun velger å slå inn på en ingeniør-utdannelse.

Jeg stenger ute alt annet enn fysikken. Jeg gjør det arbeidet med russisk jeg må, og så er det rett over til fysikken igjen. Alt annet blir satt på vent. Den gamle (men strengt tatt fortsatt nye) PCen er fortsatt uavklart, jeg gjorde visst noe feil med det eksterne harddiskkabinettet jeg skrev om forleden, men jeg ser ikke nærmere på det nå. Olia har et Sim-kort hun har betalt, men ikke satt inn i telefonen. Hun har ennå ikke opprettet bankkonto, selv om hun bør det, nå som hun jobber litt fastere, og som hun har sin egen telefon hun selv skal betale. I dag var vaskemaskinen lekk. Lyset på badet har vært uskiftet i månedsvis, leilighetsproblemer er det flere av, alt er på vent.

Helgen har vi bare vært inne, Olia og jeg. Det var kun en liten luftetur i dag ned til bryggen, kun for den friske luften, som gjorde godt. Vi leser og spiser. Det er sånn dagene våre er nå. Jeg klager ikke, ikke et øyeblikk, jeg liker slike dager. Kaffe er det nok av, rett som det er lager Olia et eller annet måltid, plutselig har hun noe på hjertet. 6. desember er alt over, og jeg blir svært, svært fri frem til i alle fall midten av januar, og vel så det, da fysikken begynner igjen. Det er gode tider.

Og nå skal jeg som kveldens siste oppgave finne ut av tunneleffekten, som gjør at en partikkel kan komme over en barriere den ikke skulle hatt energi nok til å kunne klare, som om vannet et øyeblikk rant over demningen, før det fortsatte nedover dalen og innrettet seg etter sine vanlige lover. Det er også dette som gjør at alfapartikkelen kommer seg ut av urankjernen når denne kjernen spaltes til for eksempel Thorium og Alfapartikkel pluss energi. Under vanlige fysiske forhold skulle den sterke kjernekraften holde den nye partikkelen på plass, men kvantefysikk og tunneleffekten tillater noen av dem å slippe ut allikevel av og til, selv om det er aldri så mye umulig. Før jeg legger meg skal jeg kunne det ordentlig.

Det er gode tider.

Eksamen for meg og norsktest for Olia

I dag var det stor aktivitetsdag for familien Salen i Bergen. Jeg skulle ha min siste eksamen, den femte i rekken, og den enkleste å gjennomføre med det kjedeligste pensum. Det var muntlig eksamen i fysikk, i et spesialopprettet fag for oss som etterutdanner oss, hvor pensum var om noe sånt som naturvitenskapens metoder både med hensyn til forskningen og undervisningen, hvorav det siste kommer farlig nær pedagogikken for min del. I stedet for å lese alt for nøye på pensumtekstene, konsentrerte jeg meg om fysikkens historie og de store fysikerne. Det betalte seg. Jeg hadde lånt en bok på universitetsbiblioteket, Great physicsts: The life and times of leading physicists from Gallileo to Hawking, og med den som utgangspunkt og vårt alles internett som fordypningskilde var jeg godt skodd da jeg ble bedt om å hente frem på fysiske oppdagelser som har blitt hindret av forhold som vitenskaplig sett ikke skulle være der. Ledd i forberedelsen – så intenst at jeg bare med fem minutters margin rakk selve eksamen – var å skrive en lektorpost om den jødiske fysikeren Lise Meitner. Det er en historie som godt kan bli spredd.

Vi skulle bare få godkjent eller ikke godtkjent, så det var ikke noe spørsmål med det. Etterpå var jeg så fri som jeg ikke har vært på månedsvis. Ingen eksamer i sikte, ikke noe stress, bare det vanlige arbeidet hvor det er litt å ta igjen, men hvor det vil bli gjort uten å koste for mye verken av krefter eller bekymringer. Når jeg kommer hjem fra jobb kan jeg nå gjøre absolutt hva jeg vil, helt som jeg vil, og ingenting er det som jeg må gjøre eller strengt tatt burde gjøre, mer enn det jeg bestemmer meg for at jeg burde.

Samtidig hadde Olia norsktesten sin på Nygård skole. Etter hva jeg forstår, er dette den høyeste testen som alle innvandrere  må igjennom, og den siste testen før Bergenstesten. Olia bør klare denne testen ganske greit, siden det er Bergenstesten som er målet for henne, og hun strengt tatt har vært kvalifisert for å prøve seg på den en stund. Jeg er likevel alltid litt nervøs. for hun er snar til å slippe løs sin «russisk svart humor» og sitt russiske temperament. Hun har sterke meninger, og er ikke alltid så villig til å gi slipp på dem som man skulle tro alle innvandrere er i følge integreringsdebattene. Men dette var en språktest, og den skal nok gå greit. Resultatet kommer om to uker for den muntlige delen, fire uker for den skriftlige. Da er vi for lengst i Ukraina.

Og frem til da har vi så å si ferie…