Storinnkjøp og omkalfatring av huset

Dette er en bloggpost der gifte menn vil kjenne seg igjen og ugifte menn har noe å lære. Min kone og jeg har holdt sammen i åtte år, og vi kommer til å holde sammen hele livet. De åtte årene har gitt oss litt erfaring, så nå håndterer vi konfliktene våre bedre, og vet hvilke situasjoner og konflikter som er mest krevende.

Oppussing.

Det kan få seg en egen linje og et eget avsnitt. Det er en vanskelighet i mange familier, hun vil ha det fint og skifte ut, han synes det er greit nok som det er, og at det er litt tidlig å skfite ut noe som ennå ikke er helt ødelagt. Hos oss er det blitt ekstra vanskelig med at jeg er notorisk med aldri å ville kaste noe, jeg beveger meg godt videre fra det ekstreme, jeg har hele mitt liv tatt i mot og samlet på det ingen andre vil ha. Det er også ekstra vanskelig at vi har flyttet inn i mitt gamle barndomshjem, der jeg er følelsesmessig bundet til alle tingene, og kona nok kanskje desto mer ønsker å få dem vekk sånn at hun kan føle at det nå er hun som gjelder i mitt liv og i vårt hus.

Det har vært en lang prosess. Det har vært mange ekstra vanskeligheter også, med at hun er fra Ukraina, og kommer hit som en innvandrer, og gjør seg tanker jeg aldri hadde forestilt seg man kunne gjøre her hos oss, og om oss. Det gjorde tingene lettere da jeg begynte å skjønne at her må jeg bevege meg ganske langt for å kunne komme inn i hennes tankeverden, og at jeg må ta dette alvorlig, selv om jeg ikke forstår det, og også mener hun tar feil.

Vi kjøpte huset i en ganske bra forfatning. Far døde i 2008, tre år før mor flyttet ut, og vi inn, og i de tre årene skjedde naturlig nok lite endringer og oppussing i huset. Det var mye som måtte gjøres, råtne planker og fukt, vi var veldig presset i økonomien der i starten. Nå er økonomien, og vi kan ta fatt på del to av oppussingen: det vi ikke er nødt til å gjøre, men det vi vil gjøre. Her vil ikke jeg gjøre noen ting, alt er greit, men jeg innser at jeg må jenke meg, og la kona skifte ut og kjøpe inn, sånn at hun får det sånn som hun vil ha det.

Jeg vil være lykkelig uansett. Hjemmet og stedet vil alltid være mitt. Kona vil alltid være litt fremmed, og aldri helt skjønne hvordan vi tenker og mener man skal oppføre seg. Hun er fra Kiev, en storby, jeg er fra Ganddal, en liten, landlig bydel i den lille byen Sandnes, nesten slukt av Stavanger. Ganske i utkanten. Det er klart jeg kan ikke insistere at også møblene skal være som jeg vil ha dem.

Her skriver jeg kanskje de riktige tinge. Men alt tar tid, og alt gjør vondt for meg. Kona har ingenting, eller nesten ingenting hellig. Hun vil skifte ut alt, så godt som alt. Hun har også en litt annen oppfatning av hva en bolig skal være, og ønsker en minimalisme jeg vanskelig kan leve med. Jeg trenger ikke mange ting, men jeg må et sted å sette meg selv, og et sted å sette kaffekoppen. I leiligheten hun er vokst opp i finnes ikke det konseptet, det er ikke noen godstol, og ikke noe kaffebord. Sitting skjer i vanlige stoler, eller på sengen, spising skjer på kjøkkenet.

I dag reiste vi ut og handlet møbler. Olia var lynrask med å utnytte sjansen, og har lagt ut senger og lenestoler på Finn.no, billig og gratis, så hun får det unna og det blir hentet raskt. I går røk den gamle barnesengen, den stod meningsløst i stuen, og var ikke noe stort tap. I dag røk sengen på mitt gamle rom. Den var det verre med, for min del, en helt fin seng. Men nå skal det bli barnerom, og da vil Olia ha en annen type seng.

Så det må hun få lov til. Det gamle spisesbordet, det jeg liker så godt, solid og godt i det jeg tror er furu. Jeg ser jo godt at det ikke hører hjemme i vår stue, men det er jo så flott bord – hvorfor erstatte det? Det må vekk. Så nå ryker det. Det samme gjør lenestolen jeg kjøpte i Bergen, fordi det var samme pris å frakte én og to lenestoler. Den lenestolen har gitt mer bry enn glede, selv om den har gitt glede også. Det er bare å få den vekk. Sofaen og lenestolene til den er også altfor digre til å passe inn i vår stue, de sitter det langt inne for meg å kvitte meg med, der holder jeg ennå igjen. Olia ville kvittet seg med dem på dagen. Det er hun som vil vinne i lengden.

Mitt grep i dag, var å kjøre oss til Skeidar, heller enn Ikea. Så fikk kona frie tøyler. Barnerommet, eller det som skal bli barnerommet, får hun innrede. Vi hadde bilen full på vei hjem, og enda varer som gjør at vi må låne bil av slektninger for å få dem hjem, om noen uker. For å få plass til disse tingene, må vi kvitte oss med mer ting.

Følg med, alle dere menn som ennå ikke er gift, eller som strever med å holde fred i heimen. Det er en liten investering å få mye igjen fra å la kona bestemme når det gjelder innredning. Jeg er helt enig med alle som til enhver tid mener at det som er, er bra nok, det er helt unødvendig å skifte ut, det fungerer helt fint og ser helt ok ut, men det skal ut likevel, om det er det kona vil. Det er en lur huskeregel å holde seg til, og har gitt meg mye mer igjen enn jeg liksom har ofret.