Start på bilen – Kia Soul electric

Dere kjenner sikkert følelsen. Hjem fra ferie. Hundre ting å gjøre. Første morgen. Ikke start på bilen.

Det var verre enn som så. Bilen ikke bare lot være å starte, den var helt død. Det er en elektrisk bil, Kia Soul Electric. Kjøpt i 2015, så snart fire år gammel, og altså ute av garantien for fri veihjelp.

Jeg ringte mor, som stilte opp på kort varsel, og kjørte meg dit jeg skulle. Senere på dagen ble jeg hentet av min søster og hennes mann, som kjørte meg ikke akkurat hjem, men på ny til min mor, som så kjørte meg videre for å kjøpe startkabler.

Det er nemlig det som er problemet, temmelig 100 % sikkert. To andre jeg snakket med, og som har nøyaktig samme bil, sa de også kjente nøyaktig samme problem. Det er startbatteriet. Kia Soul har som andre elektriske batterier, ett for kjøringen, og ett for de tingene som trengs når bilen ikke er startet. For eksempel å åpne dørene. Og å starte bilen.

Det var den følelsen jeg hadde i går morges. Skulle av gårde. Trykket på nøkkelknappen, og det var ingen reaksjon. Jeg hentet en nøkkel med nyere nøkkelbatteri, uten at det var noen reaksjon der heller. Bilen var helt død. Jeg kom meg ikke inn i den. Fikk ikke en gang prøvd å starte.

Forrige gang jeg brukte bilen var i juni, så den har stått i ukesvis uten aktivitet. Dermed tappes batteriet bitte litt, og når det tappes bitte litt over lengre tid, blir det mye etter hvert. Og det er høyst sannsynlig det som har skjedd.

For å ordne på det trengs startkabler. Dette er av samme type som på vanlige biler, for alle biler har et sånt 12 volts batteri til å starte med. Og alle biler lader dette batteriet opp under kjøring, sånn at bilen får den startkraften den trenger. Jeg skriver selvsikkert, men dette er ny og tynn informasjon for meg. Jeg er ikke god med biler i det hele tatt.

Det viste seg i det jeg skulle kjøpe disse startkablene. Jeg hadde jo ikke peiling. Men mor var med inn i butikken, og hun spurte etter hjelp, sånn jeg også burde gjort, og hadde gjort, om jeg hadde funnet noen å spørre. Han viste meg helt andre kabler enn de jeg så på, jeg tror jeg vurderte sånne kabler som kan brukes til å starte fra bil til bil. Jeg trengte fra bil til stikkontakt.

Og kjørte hjem med det. Sånn med digitalt display, så jeg «kan se hva jeg gjør», som butikkhjelpen formulerte det. Det var et stort kompliment.

Hjemme igjen, er det å spørre kona, da. Og når hun ikke kan bidra, fordi hun vil hvile, så er det å se i bruksanvisningen. Da hadde jeg kommet så langt at jeg hadde fått åpnet panseret, litt. Jeg husker fra hjelpen jeg fikk fra Veihjelpen, han hadde åpnet panseret, med en hendel nede til venstre, under rattet. Og det må jeg også ha gjort, når jeg fylte på vindusspylervæske. Helt i utkanten av hva jeg kan få til med en bi.

Nå fikk jeg ikke panseret lenger opp en bitte litt. For det har en ekstra lås, og den må skyves vekk. Selv med bruksanvisningen klarte jeg ikke å finne ut av det. Kona fikk ikke hvile.

Hun greide det. Men derfra kom vi oss ikke videre. For selv om vi fant 12 volts batteriet, til høyre når du ser motoren forfra, så klarte vi ikke finne hvor vi skulle sette startkablene.

Da ble det å spørre naboen, som akkurat kom hjem. Det var kona som var på saken. Naboen hadde også et ekstra batteri, til å hjelpe, men det var ikke nødvendig når vi hadde startkablene. Han kom over, og skjønte etter en stund hvor det skulle festes. Det er pluss og minus, og plussen er under et deksel. Så gjaldt det å finne hvordan å åpne det, og så var det å sette kablene til, og kontakten i stikkontakten.

På displayet kunne jeg «se hva jeg gjør». Eller kona og naboen se hva jeg gjorde. Det viste 1,9 V og 1,8 V, altså lav spenning, det skjønner jeg, for da er vi over i teorien, og der har jeg straks større kontroll. Men det var ikke lett for meg å se hvordan den ladet. Og det blir ikke lett å se om ladingen har virket, når jeg nå skal ut og se snart, når jeg skal av gårde. Jeg har en ide i hodet om at den bør være nær 12 V.

Så får vi se. Håpet er at når jeg trykker på start, vil bilen starte. Uansett hva som står på displayet kommer jeg til å prøve, og uansett hva som står, kommer jeg til å bli veldig glad om det virker.

*

For lesere med samme problem: andre årsaker til at batteriet tappes er å ha nøkkelen mye inne i bilen, når motoren er av. Da tappes batteriet, både i nøkkelen og under panseret. Alle triksene med nøklene tapper, det at speilene retter seg ut, når du beveger deg forbi, det å åpne og lukke dørene, lysene som blinker når du gjør det, alt dette. Det tapper batteriet veldig å starte motoren. Så om du starter ofte, og kjører lite, altså korte turer, så får ikke batteriet ladet seg ordentlig opp, og kan gå tomt. Startbatteriene til KIAs elbiler er kjent for å være litt dårlige, begge de to jeg snakket om hadde skiftet ut sine, og det før garantiperioden på 7 år er utløpt (bilen kom jo i 2014, så det er ikke mulig å ha hatt bilen i 7 år ennå). Det koster omlag 3000 kroner. Det kan hende jeg også må gjøre det.

*

Og om bilen ikke starter når jeg nå går ut og prøver, så må jeg ha profesjonell hjelp. Først av mor, til å kjøre meg dit jeg skal. Så av veihjelpen, til å få bilen i gang. Jeg håper det går uten dem. Jeg har andre ting å gjøre.

Inn til Oslo – og rett hjem

Jeg satt og tenkte på det, i lugaren, mens vi seilte innover Oslofjorden mot byen. Jeg skulle begynt på denne posten, før jeg var hjemme, og visste hvordan det var gått. Da kunne jeg skrevet ordentlig om usikkerheten, det å tenke på om bilen fortsatt stod der jeg hadde parkert den, og om jeg hadde fått bot. Der i lugaren var alt avslappet. Jeg var våken lenge selv, hørte på nedlastet musikk, og skrev på andre blogginnlegg enn dagens. Så våknet kona, og deretter barnet. Selvfølgelig var jeg med dem. Hvordan det var gått med bilen, hadde bare plass i hodet mitt.

Nå som jeg er hjemme, og hele reisen er gjennomført, vet jeg hvordan det er gått. Vi spiste frokost på lugaren, gammelt brød fra Sverige, og det vi hadde av pålegg. Så var det å få pakket ferdig. Her er kona rå, hun lar seg ikke stresse i det hele tatt, men får tingene på plass i det som for henne er rette koffert. Da vi forlater lugaren, er den ren og ryddig.

Vi har tungt å bære. I tillegg til alt vi hadde med oss, kommer tax free. Irina er fornøyd med ballongsverdet hun har fått, i det vi gikk ombord i båten. Det er kø for å komme ut igjen. Den går saktere enn på vei inn i Kiel. Pass og billetter er under full kontroll. Vi viser til automaten, og er straks igjennom. – Velkommen! sier jeg til Irina, og hun hopper inn, med sverdet oppe, og en herlig lyd. – Så søtt! smiler damene som passer på, og har så rett, så rett i det.

Irina er lei seg da hun skjønner vi ikke skal være i cruise mer. Hun må gråte sine modige tårer over det, og si at det nå vil bli kjedelig for henne. Hun likte seg enormt, der det både var basseng, og muligheten for å få seg en leke. Det var rene eventyrreisen for henne. Men nå var den slutt, og det må hun finne seg i. De fleste dagene er hverdager. Og når festdagene tar overhånd, pleier ikke det å være noe bra i lengden, det heller. Livet må ha sin balanse.

Jeg setter henne på skuldrene for å få fart på henne, og på oss. Det er noen hundre meter til parkeringsplassen. Jeg må innrømme jeg føler en ganske stor lettelse da jeg ser bilen står der. Denne lettelsen blir ikke helt ødelagt av at jeg har fått en bot. Den var ikke på mer enn 600 kroner, omtrent det det uansett koster å stå parkert i Oslo i to dager. Men det må jo gå an å spørre hva de driver med i bymiljøetaten, som to ganger har rådet meg til å stå akkurat her, fordi det er gratis, og uten tidsbegrensning. Det kan se ut som boten er fra et privat firma, så da kan det være at denne delen av parkeringsplassen er satt ut til private eiere.

Hvem vet? Det frister uansett ikke å komme tilbake til Oslo. Og jeg må gjenta det jeg har skrevet i flere andre av disse postene, at det er kjedelig at sentrum i byene skal bli så avstengt, som om man gjør sitt beste for å få folk ut i kjøpesentrene rundt byene. Det er skummelt, det der med parkering. Og når man ser man får bot, selv om man har kontaktet etaten som forvalter parkeringsplassene, og forsøkt å forsikre seg om at man står riktig, da er det ikke stort mer en stakkar kan gjøre.

Både for Oslo og transportselskapet som driver Keil-fergen, eller cruiset, som de kaller det, så er det viktig at det blir lagt til rette, sånn at det ikke blir for vanskelig for oss passasjerer. Her presser de grensene for det mulige. Vår lille familie på tre, for tiden med én inntekt, har ikke mulighet for å betale tog- eller flyreise for alle sammen. Skulle vi gjennomføre reisen, måtte det bli med bil. Color line tilbyr parkering for 440 kroner, men den var full for denne reisen.

Vi kom oss raskt ut av Oslo. På veien var det bare å tanke elektristitet hos Statoil på Skøyen (nei, Ekvenor heter de viss nå, eller sirklekåen, latterlige navn). Vi hadde sånn hastverk, at jeg til og med glemte å lukke ladeluken før vi kjørte. Kjedelig å oppdage på motorveien. Det var bare å komme seg inn på en sideavkjørsel, smelle igjen luken, og komme seg videre.

Nå har vi erfaringen. Det er vanskelig å finne riktig ladestasjon på bilens ladekart. Det er bedre å undersøke på forhånd. Jeg så vi hadde godt håp om å komme oss til Obs i Sandefjord, storsenter der, med all slags greier. Jeg hadde også lært meg å kjøre forsiktig, ligge i høyre felt, bak lastebilene, og helst ikke mer enn rundt 90 i fart. Så varer batteriet lenger. Da vi nærmet oss, slappet jeg imidlertid av, og presset farten opp i fartsgrensen. Det er klart det er gøy, men det koster i kilometere. Siden ladestedet lå litt oppe i høyden, ble det sånn at bilen sluttet å vise kilometere, og gikk over i klar advarsel: lad nå, da vi nærmet oss.

6 % var igjen. I minste laget. Bilen ville ikke engang ta lading, til å begynne med. Det var for lite strøm, var feilmeldingen. Men dette gikk seg til. Og vi fant etterhvert inngangen til Obs. Og som det skulle bli en gjenganger hver eneste lading, på vei hjem, så stod vi og ladet lenger enn vi hadde behov for. Årsaken var – selvsagt – at vår kjære konemor koste seg i butikkene.

For meg som sjåfør var det kjekkere i bilen, enn på rasteplassene. Her fra Sandefjord hadde jeg lagt til et løp frem til – tja, jeg husker ikke lenger hva det heter, en stund etter Kragerø. Jeg hadde adressen, men ikke stedsnavnet, så jeg fikk ikke lagt det inn i navigeringen på mobilen. For første gang brukte jeg navigeringen til telefonen, uten 4G eller nett, men med GPS. Det fungerte helt fint, overraskende bra. Like nøyaktig som bilen. Og fra den ladingen var sørlandet innen rekkevidde. Der er vi kjent.

På veien gaflet jeg i meg kjeks og gaudaost, servert av kona. Ypperlig, sterk smak. Så var det brød og ost, og brød og sognemorr. Så lett at man kan spise kontinuerlig, og så tungt at man likevel føler seg litt mett. I baksetet satt Irina, med nettbrett og dukker, og klaget ikke et øyeblikk. Også hun fikk kontinuerlig servering av en kjærlig mor, akkurat som min mor har servert oss barna opp gjennom årene, på våre kjøreturer. Også Olia påpekte denne sammenligningen. De to var like lette å be, mor og kona. Straks var maten parat, hver gang.

Ladingen før Kristiansand var det som heter Sørlandsparken. Jeg er generelt litt kritisk til disse enorme kjøpesentrene man drysser ut over alt. Men her, på sørlandet, var det gigantomani. Her var det alt sammen, alle dagligvarekjedene, alle hurtigmatkjedene, alt innen hagemøbler, elektronikk, vanlige møbler, alt, alt, alt. Det var som en liten by av betong og firkantbygninger og grelt lys. Om dette er fremtiden, foretrekker jeg fortiden.

Her var også alle tre ladestasjoner opptatt. To av dem med biler som allerede var oppe i over 90 %. Altså ferdig ladet for lenge siden. Det gikk noen minutter før den eieren kom, bare for å la bilen bli stående. Jeg er sjenert mann, og holder kjeft, men kona er kvinne, og tar kontakt. – Er han ikke ferdig å lade? Skal han ikke fjerne bilen? – Snart, svarer mannen, jeg skal bare handle, og så er jeg ferdig.

Det ble ikke rare handelen, for han kom ut minuttet etter. Vi får koblet bilen vår til laderen, og så er vi i gang.

I mens er Olia og Irina gått inn i det abnorme kjøpesenteret. Og så er de vekk. Uten telefon, har jeg ingen sjanse til å miste dem. Som jeg har skrevet før i disse postene, la kona igjen telefonen hjemme. Utrolig irriterende. Her er rikelig for Irina å gjøre, om hun bare hadde vært med meg. I stedet løper jeg rundt og leter etter dem – og går meg rent vill selv, i forsøket på å finne dem.

Det er jeg som kommer til bilen, godt etter den er ferdig ladet, denne gangen. Olia og Irina sitter og venter.

Nå er det inn i bilen, og kjøre helt til Flekkefjord. På veien ser vi avkjørselen til universitetet i Agder, hvor Olia og jeg har studert tysk, og jeg fortsatt gjør det. Så begynner det å mørkne, og det begynner å regne. Da er det mer krevende å kjøre. Veiene er også mer krevende, opp og ned, med mange svinger. På Sørlandet begynner vestlandet, det er riktig som de fikk det til i gamle dager.

I Flekkefjord er også ladeplassen opptatt, da vi kommer dit. Det er nå helt mørkt, og det har begynt å regne. Vi forsøker oss på å lade med Type 2, en atskillig saktere variant. Men han karen som lader skal bare til Lyngdal, og trenger bare å fyre opp lite grann, for å være på den sikre siden. Vi får snart komme til.

Og så tilbringer vi de tjue minuttene med lading på butikken der det er en russisk ansatt. Nå får vi også snakket litt med henne, om enn det nå er flere folk, og hun er mer opptatt, enn hun var da vi kom om morgenen, for noen dager siden. Oli har en merkelig tiltrekning til Flekkefjord, av alle steder, hun har liksom bestemt seg for å like seg her.

Da vi nå er ferdige å lade, er klokken litt over åtte. På bilen står det 124 i rekkevidde, og hjem er det 109, eller noe sånt. Det er altså spørsmål om det vil gå, noe det ikke var da vi kjørte med mor i mai, i forbindelse med eksamen. Da kjørte vi først henne hjem til Klepp, og så hjem til oss i Sandnes. Det gikk helt fint.

Jeg regnet nok med det ville gå helt fint denne gangen også. De 124 kilometerne viser hvordan vi har kjørt i det siste, på brede motorveier over det flate Østlandet i Vestfold og Østfold, med fartsgrenser over hundre. Nå blir det mer normal kjøring, med fartsgrense maks 80. Da vinner vi kilomter. Og vi vant også tid. Vi kom hjem klokken ti på ti, med 30 km igjen på batteriet.

I pøsregnet fikk vi all bagasje, og vår sovende Irina inn i huset. Så gikk Olia og barnet å la seg, mens jeg slo fra meg min opprinnelige tanke om å avslutte dagen med ost og vin. I stedet roet jeg meg bare helt ned i godstolen.

Turen jeg på vei opp hadde anslått skulle ta 7 timer, pluss litt ekstra for lading, hadde i virkeligheten tatt nesten 11. Klokken var 1106 da vi satte oss i bilen, i Oslo sentrum. Da jeg endelig fikk satt den i garasjen, og koblet til laderen, var den blitt 2200. Kanskje kunne vi spart inn på ikke å tillate dødtid etter å ha ladet ferdig, men med en Kia Soul Electric tror jeg det skal godt gjøres å klare turen på under 10 timer. Og det er ikke til å tenke på å reise langtur i Elbil når man har noe man skal rekke. Man må beregne god tid, og helst en ekstra dag.

Når det er sagt, og alt er gjort, så har det vært en herlig ferie, tettpakket med opplevelser, med minner for langt mer enn de 5 dagene det hele tok. Det var en høstferie for evigheten, dette her, en å snakke om resten av livet. Skikkelig mye krøll og forviklinger, skikkelig gøy. Mange opplevelser og minner. Vi kommer til å sove godt i natt. Fremover venter hverdagen, frem til jul.

Med elbil fra Stavanger til Bergen, og videre til Kvamskogen

Denne helgen kjørte jeg Kia soul electric fra Sør-Rogaland til Bergen, og videre opp til Kvamskogen for å gå en liten fjelltur. Dette er en post for de som planlegger å gjøre det samme, og som ennå ikke har prøvd seg på en lengre utfart med elbil.

Nå i sommerhalvåret kjører jeg uten varmeanlegget på, og har derfor en rekkevidde på opp mot 180 km når bilen er fulladet. Jeg hadde ikke varmeanlegget på under denne turen heller, annet enn i korte perioder, for å fjerne dogg på vinduet i regnværet. Der det var mulig, gjorde jeg dette i nedoverbakker, der batteriet uansett ble ladet. Noen ganger åpnet jeg også vinduet for å få ut doggen, et middel nok ikke alle er villige til å anvende. Turen hadde gått helt fint å gjennomføre, uten denne kanskje litt overdrevne økonomiseringen.

Stavanger – Bergen

I hvert fall startet jeg fra hjemmet mitt på Ganddal med cirka 84 % oppladet batteri. Så batteriet var ikke fulladet en gang, og jeg startet ikke fra Stavanger, men fra Jærsiden av Sandnes. Det betydde et par ekstra mil.

Likevel gikk det helt trygt og fint å komme seg til Aksdal, som er stedet jeg hadde sett meg ut for å lade. Jeg bruker Grønn Energi, og foretrekker dem, fordi de for meg ser ut til å være enklest. Der er det bare å registrere meg hos dem, med ladebrikken jeg fikk da jeg kjøpte bilen, og så går det hele automatisk. Jeg sveiper denne brikken ved automaten jeg lader fra, og så får jeg ladet. Beløpet blir trukket automatisk fra visakortet jeg har registrert hos dem.

Her må mer erfarne elbilbrukere korrigere meg, men sånn jeg har forstått det vil Bilkraft (fra BKK) at jeg skal bruke en app på telefonen, og Fortrum vil at jeg skal betale inn penger på forhånd. Ikke noe av dette er noe for meg. Derfor er jeg villig til å planlegge litt nøyere, slik at jeg skal få ladet med Grønn Energi på veien.

Dette var første gang jeg ladet i Aksdal. Jeg måtte bruke GPSen i bilen for å finne frem, de står litt bakom, det var ikke opplagt å finne dem. Men med GPS og Set as destination gikk det selvsagt fint å følge den blå streken som kommer (enkleste vei dit er å gå inn på menyen for kjøringen, velge oversikten over ladestasjonen, og trykke på den man vil til). Jeg ruslet litt inne på senteret mens jeg ladet, og fant at den hadde stoppet av seg selv ved 84 % da jeg kom ut. Så det går virkelig fort.

Med de 84 % kom jeg meg helt frem til Bergen. Det var heller ikke noen alvorlig rekkeviddeangst involvert. Det eneste var at da jeg kom ut fra fergen ved Halhjem, så viste rekkevidden 50 km. Den gikk ganske raskt ned til 40 km, og ved Nestun og deromkring hadde jeg bare litt over 20 km. Det er godt å ha litt å gå på, om det skulle bli problemer, for eksempel at man ikke finner ladestasjonen, eller den man hadde sett seg ut, ikke virker.

For meg gikk det helt fint. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg hadde igjen da jeg kjørte inn i Klostergarasjen, mellom 10 og 15 et sted, i hvert fall ikke mindre. Der, i den parkeringshallen finnes det 12 ladestasjoner, type 2, gratis, når man ellers har betalt parkeringsavgiften. Her falt det meg ikke inn at disse 12 kunne være opptatt. Det var de heller ikke, men det var bare en ledig da jeg kom i fire-tiden. For å bruke type 2 lading må man ha en spesiell ledning, som jeg har kjøpt, men som man nå vel må få i det man kjøper bilen? Den er mer effektiv enn vanlig stikkontakt, men ikke i nærheten av hurtiglading.

8 timers lading hadde jeg frem til bilen var fulladet, stod det. Med det lot jeg den stå over natten. På morgenen stakk jeg ned og flyttet bilen, sånn at andre som ville lade, skulle få min plass. Sånn solidaritet må vi ha med hverandre, vi som har elbil.

Bergen – Kvamskogen

Årsaken til at jeg var i Bergen var at vi skulle gå en liten fjelltur i Kvamskogen. Det er i fjellet, så det er mer krevende for elbilen å kjøre. Vi er også nå i overgangen mellom sommer og høst. Mer høst enn sommer, særlig på vei hjem var det mye regn, og ganske kaldt. Likevel hadde min fulladede Kia Soul Electric nok kraft til at vi kom oss trygt frem og tilbake, uten å lade på veien. Da vi kom tilbake til Bergen hadde vi så vidt over 20 km å gå på. Men vi kjørte altså uten varmeappartet på, noe som gav oss litt ekstra arbeid, og litt ekstra kulde.

Denne turen var ikke noen utfordring for bilen. Verre vil det kanskje bli i vinter, da vi vil prøve på ny. Da går det nok ikke å holde varmeapparatet av. Og de vil batteriet være svekket på grunn av kulden. Vil vi likevel komme oss frem og tilbake, så vi får ladet i Åsane? Det gjenstår å se. Ny post vil komme når vi prøver oss, i vinter.

Bergen – Hjem

Da vi kom hjem lørdag kveld var det to ledige ladeplasser i Klostergarasjen. Der stod bilen og ladet godt over natten, slik at den var fulladet da jeg satte hjemover søndag formiddag.

Det var nå ren sjarmøretappe. Bilen er kjekk å kjøre, jeg veksler mellom å høre på radio og på USB, og er ikke redd for å bruke displayet til å se på kart og sjekke strømforsyning og batteri og det hele.

Planen var å lade på Stord, Lervik. Men da jeg kom dit, hadde jeg over 60 % igjen på batteriet, og det fristet ikke å fylle opp de 20 prosentene som ville bringe meg trygt hjem. Særlig siden jeg ikke var helt forberedt på at avkjørselen skulle komme så raskt. Jeg kjørte forbi, rett og slett.

Det var jo ikke så farlig å lade på Aksdal. Jeg tenkte jeg kunne være påpasselig der, og bare fylle lite grann opp, så jeg kom meg hjem, og kan lade i garasjen. Problemet var at det var kø. Og uvant som jeg er, stilte jeg meg ikke i køen, men stod liksom litt diskret unna. Det gjorde at det var flere biler som kom til før meg, og jeg brukte mellom én og to timer ekstra, der. Det var unødvendig. Når ladingen først er i gang, går det raskt. Så raskt at ikke var tilbake før bilen var fylt opp mer enn jeg hadde tenkt, opp til 71 %.

Med det kom jeg meg lett hjem.

Moralen er å bruke lademuligheten på Stord. Den er mindre populær, og det er sjeldnere kø. Ellers gav det skikkelig mersmak. Elbilen kan trygt brukes.

Den lange veien for første offentlige lading av elbil

Jeg kjøpte min KIA Soul EV 19. oktober i fjor, med å lade den andre steder enn hjemme i garasjen er akkurat så vanskelig at jeg ikke har fått gjort det ennå. Nå venter imidlertid en reise til Haugesund. Det er for langt til at jeg kommer meg frem og tilbake på en ladning. Så jeg er nødt å finne ut av det.

Ved kjøp av ny elbil i Norge får man automatisk medlemsskap i elbilforeningen. Med i det følger også en nøkkel til ladestasjoner og en ladebrikke. Jeg har forstått det slik at nøkkelen gir tilgang til offentlige ladestasjoner, som er gratis, mens brikken skal brukes når man ønsker hurtigladning. Her er det mange ulike tilbydere, og de har hver sine ulike systemer for betaling. For å bruke ladebriken må man registrere den, og man må ha registrert den hos den tilbyderen som har hurtigladeren man vil bruke. Man gjør mildt sagt lurt i å sjeke ut på forhånd hvem det er.

For min tur til Haugesund er det en fin ladestasjon på Aksdal senter, Tysvær. Der skjer betalingen ved hjelp av ladebrikke fra elbilforeningen eller grønn kontakt, og man kan også bruke app eller SMS. Det siste er forløpig for dristig for meg, jeg satser på ladebrikken som jeg allerede har. Det gjelder bare å registrere den.

Jeg søker på Google, «Registrere ladebrikke», og får nok av treff. Til å begynne med vil jeg registerer den hos elbilforeningen, og hos noe som heter Fortum. Registreringen hos Fortum er grei, bortsett fra at de krever vel mange opplysninger bare for at jeg skal få fylle elektrisitet hos dem, hva skal de vel med fødselsdatoen min, for eksempel? Likevel, det er et enkelt skjema å fylle ut, og med Google Chrome autofyll går det enda raskere. Det er gjort på et blunk, og alt er klart.

Hos elbilforeningen er det akkurat litt verre. Man må logge seg inn på sidene deres, og for å gjøre det, må man bruke medlemsnummer eller mail, og passord. Jeg kan ikke medlemsnummeret mitt, og jeg får ikke noen kombinasjoner av mail og passord til å virke. Så jeg må på jakt i gamle mail.

Mailen jeg har registrert hos elbilforeningen er den gamle til internettoperatøren min, en konto jeg sjelden bruker, her er det mye spam og reklamemail til det lille enkeltmannsforetaket mitt. Da jeg åpnet oulook var det noen hundre mail å laste ned, og de måtte organiseres for å gjøre indekserte søk. Kort sagt, jeg måtte bla meg tilbake etter mail fra elbilforeningen selv.

I en mail fra januar i år fant jeg mailen med medlemsnummeret og passordet. Jeg hadde aldri logget inn på sidene deres, og aldri valgt mitt eget. Med medlemsnummer og passord gikk det greit, jeg var inne på siden, og kunne registrere ladebrikken.

Så gjaldt det å registerere seg som kunde hos operatørene jeg ønsker å bruke, ser jeg etterpå. Det var en viktig detalj, jeg må også registrere meg hos Grønn kontakt, de som driver hurtigladeren i Aksdal. Det gjør jeg ved å klikke meg videre fra siden til elbilforeningen.

Dermed skulle jeg være rustet for langturen. Det anbefales å prøve hurtigladning lokalt før man reiser ut og gjør seg avhengig, men det er nå en gang litt meg å ta sjansen. Ladestasjonene rett rundt her er ikke Grønn kontakt, så vidt jeg kan se, og skulle det gå helt galt har jeg jo nøkkelen. Med den kan jeg åpne tilgang til langsom ladning, tror jeg, og jeg har god tid.

Det hadde imidlertid gjort seg om det var like enkelt å fylle elektrisitet som det var å fylle bensin. Slik er det ennå ikke.

Bompengeregning for elbil

Jeg kommer neppe til å drive folkeopplysning med denne posten her. Folk i målgruppen vil antagelig være vel kjent i hva det går i, og ha fått informasjon fra bedre informerte slik at de har unngått regning jeg har fått. I går dumpet en regning på 800 kr ned i postkassen. Bompenger. Men jeg har elektrisk bil, som skal være fritatt. Hvordan kan dette ha seg?

Timingen var pikant. Vi har storoppussing på huset, med skifte av kledning og etterisolering, og utskifting av mur og betong i gårdsrommet på fremsiden av huset, blant annet. For å spare de små tusenlappene det koster med en container (misvisende kalt «miljøkontainer», som om det fantes «miljøsøppel»), kjører vi små turer til gjenvinningsanlegget på Forus, og leverer avfall for en hundrelapp. Det var mellom to slike turer jeg sjekket postkassen, og fant regningen.

Det blir litt ekstra pikant at min kone og jeg er som vi er, har det som vi har det, tenker og mener som vi gjør. Jeg har alltid likt å spare penger, være forsiktig og økonomisk, ikke bruke penger man ikke trenger bruke. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev, og tar dette til et annet nivå. Det var et viktig argument for å få henne med på å kjøpe bil, at bilen var elektrisk, og at vi derfor ikke trengte betale bompenger.

Videre hadde vi fått vært i butikken og handlet på vei hjem. Ferskt brød, fersk fisk. Klokken var blitt nærmere to. Jeg hadde ikke lyst til å reis ut igjen, og havne i rushtrafikken. Da heller å spise lunsj lenge, med det fersk brødet. Sånn er jeg. Om vi kjørte ut med resten av avfallet mandag, kunne vi reise innom butikken på ny, og gjøre nye innkjøp. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise ut en gang til, denne fredagen, virkelig ikke lyst.

Vi kranglet nesten. Kona er møkkalei av alt rotet i gårdsrommet, hun vil ha det vekk, så hun kan komme seg videre i arbeidet. Det er hun som står bak praktisk talt all oppussingen, det er hun som gjør arbeidet. Hun la mye press inn i dette, at vi måtte kjøre ut en gang til, denne dagen, få det vekk. Hun la så mye press i det at jeg skjønte her var det bare å gi seg.

Så fant jeg altså dette brevet i postkassen. 800 kr. Fullt av bompengepasseringer fra vi kjøpte bilen i oktober, til slutten av desember. «Svina har latt oss kjøre lenge i bomkontrollene, slik at regningen får blitt stor før vi skjønner vi må betale», tenkte jeg, unektelig. Fra slutten av desember til nå hadde vi ohså gjort mange ganger gjennom bommer. Alltid med en viss glede, siden det var gratis.

Trodde vi.

Kona stod ute og lesset betong i bilen. Jeg hadd spist en lang, god lunsj, over et halvt bød hadde jeg spist, sikkert en 8-10 skiver, fordi det var så godt, varmt brød til 25 kr, fra Helgø meny. Nå måtte jeg vifte med regningen, 809 kroner, vi må betale, hvis vi reiser ut igjen.

Kona er et tankskip, vond å snu. Hun va innstilt på å reise ut til Forus en gang til, arbeide, få betongen vekk, hun ville ikke betale noen regning. Dette måtte jeg finne ut av.

Og jeg sjekket på vår tids leksikon, søkte på Google. Og ganske riktig, det er gratis å kjøre med elbil i bomringer, hvis bare, om atte, men, med et lite forbehold, og så videre. Man trenger en brikke som bekrefter at man har elbil. Denne må man bestille. Eller, rettere sagt, man må søke om den. Inntil man har en slik brikke, autopass heter den her i Rogaland, så må man betale som alle andre.

Jeg gikk forsiktig ut og sa dette til kona. Nettbrettet i hånda. Der det stod svart på internettet. Vi må betale, om vi kjører ut en gang til.

Jeg klikker av slike ting. Kona klikker i vinkel. Jeg blir forbannet når det er noe man har rettigheter til, og så mister man det på grunn av en dum regel, eller det er et eller annet formelt. Gjør det enkelt, tenker jeg, la nå bare elbilene være utstyrt med en slik autopassbrikke når man kjøper den. De hadde også bilnummeret mitt, El, står det først i det, el for elbil. Det var bare noe tull. Nå måtte jeg betale hundrevis av kroner fordi jeg ikke hadde fått med meg denne dumme regelen. Lignende har det vært svært mange ganger før, i svært mange forskjellige ting. Det er prisen for å være ubekymret. Av og til gjør man seg erfaringer som viser at de bekymrede har rett (men vi ubekymrede har det best).

Kona klikker som sagt i vinkel. Hun blir rasende. I kjeledressen slenger hun fra seg hammeren og keiseren hun har knust betong med, tar fra meg regningen og finner telefonen. Ringer til bomselskapet, og forteller dem i rene ord hva jeg tenker inni meg. 

Det hjalp.

Regningen vil bli slettet. Det er jo også rett og riktig, vi har elbil, og skal kjøre gratis. Jeg må melde meg som kunde, som jeg nå ha gjort, bestille brikke, som er på vei, og så vil regningen bli slettet. Å bestille brikke var enkelt, på nettet, jeg fotograferte vognkortet med nettbrettet, og la ved. Det skal nå være på vei. To ganger ble jeg medlem, i farten.

Så gikk kona ut igjen for å flytte betong. Men nå hadde jeg et uovervinnelig argument. Gjenvinningsanlegget på Forus stenger klokken 1600, fredager. Klokken var 1538. Vi ville ikke rekke det.

Jeg dikk den fredagsettermiddagen og -kvelden som jeg ønsket meg.