De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.

Datatrøbbel (uoriginal lader)

Noe av poenget med rundturen vi hadde i går var at Olia skulle kjøpe ny lader til datamaskinen sin. Vi tror vi har lagt den igjen i Norge, altså at selve maskinen ble igjen her da vi reiste hjem i slutten av april, men at laderen ble med oss ved en feil. Vi vet ikke, men kan ikke finne den her i Kiev. Så vi kjøpte ny. Det skulle by på problemer. 

Her sitter jeg på en lekeplass like ved, mens Olia er inne og klager på laderen og på servicen. Laderen har ødelagt ikke mindre enn to maskiner, ikke bare den til Olia, men også den til moren. Det kommer feilmelding, på russisk, på at det har vært ikke original hardware i maskinen, og at driveren derfor ikke vil virke. Jeg skjønte ikke dette, jeg så bare den karakteristiske, blå skjermen til Windows, som sikkert tegn på at noe har gått helt galt.

Det er litt rart, for laderen vi kjøpte var Asus, samme merke som PCen, og det får da være grenser til pirataktivitet de kan i vanlige butikker, selv her i Ukraina. Laderen kostet over 500 Uah, så det skulle ikke være noe tull. Men det har det altså blitt.

*

Det viste seg imidlertid å være en bagatell. Med den nye laderen fikk systemet det for seg at det brukte en annen versjon av Windows. Det var bare å trykke F2 ved oppstart, og stille inn til den riktige versjonen, jeg tror det var nummer 7. Så var alt greit.

Dermed kunne vi heller være på ferie i Kiev. Vi gikk ned til den lange hovedgaten som går vinkelrett med gaten ned til jernbanestasjonen, gaten med obelisken til minne om Lenin og Sovjettiden, eller hva det er. Det er også gaten registreringskontoret for de som skal gifte seg ligger. SAKS, sier vi på russisk, men jeg husker jeg er blitt rettet på dette før den gang det å gifte seg med en ukrainsk jente var hovedtema her på bloggen.

Uansett, det er en lang, bred, rett gate, og jeg tror den går over i Boulevard Sjevtsjenko nærmest byen. Vi gikk ned til denne gaten, vi har minner fra den også, særlig fra den gang vi giftet oss, men også senere. Litt oppi her ligger polyteknisk institutt, med et flott parkanlegg rundt. Her hadde vi det veldig flott i fjor, da Irina var nesten en baby, og jeg lot meg imponere av alle storheter som har vært innom dette instituttet, men nå ble vi plaget av regnet.

Men før vi kom så langt, hadde Olia fått snakket lenge og vel med en kar hun kjøpte kaffe til oss av. Han var utdannet ingeniør, men prøvde altså lykken som kaffeselger om dagen, eller så var det lege han var. Høyere utdannelse hadde han i alle fall, og han lot seg sjarmere av Olia, som mange gjør her nede. Irina jeg løp og lekte rundt et av mange minnesmerker fra krigen. I denne sammenhengen gikk også lille Irina opp en trapp for første gang, uten å bruke hendene.

Til slutt kom regnet uten tvil, og vi satte oss på bussholdeplassen og ventet på bussen. Dagen var blitt litt kort. Men datamaskinen var i orden. 

Farvel til min iPhone

Telefonen var ikke til å redde. I går reiste vi til Madland, der hadde jeg telefonen i lommen, og etter å ha sklidd i snøen med ungene kom det litt vann i den. Det var nok. Telefonen skrudde seg av, og lot seg ikke skru på igjen. Hjemme forsøkte jeg å lade den (det er galt, kommer telefonen i kontakt med vann, skal man gjøre minst mulig med den, og la den være avskrudd til kyndige får sett på den), da fikk jeg skrudd den på, men den kom ikke på nett, verken mobilnett eller internett. I det store og hele var den ubrukelig.

Ganske ergerlig. Jeg kjøpte den i januar 2012 (til bursdagen min, som jeg har skrevet om), den var så vidt over et år gammel, og fungerte aldeles utmerket. Jeg har også skrevet en liten anmeldelse av den, som jeg må se til å få gjort ferdig. Jeg var godt fornøyd. Det var slett ikke på tide å kjøpe ny.

Men det er også en del ting som irriterer meg litt. For det første, vann er katastrofalt, det vet alle. Men det var virkelig en ubetydelig mengde som var i lommen min, den var ikke våt, den var fuktig. Det var helt utgjort, jeg har alltid telefon og kamera og elektriske ting i plastikk når jeg er ute. Men nå hadde det jo vært tørt så lenge, faren for regnskyll var mildt sagt fraværende, jeg var ikke i nærheten av å kunne gjette på at telefonen kunne bli våt. Jeg hadde også telefonen i en annen lomme enn jeg har den i til vanlig, nede på låret i buksen, i stedet for i den vanlige bukselommen. Har jeg jakke, har jeg den alltid i brystlommen, men nå hadde jeg tatt jakken av siden det var så varmt. Og fått akkurat lite grann snø som smeltet i akkurat den lommen jeg hadde telefonen i. Min feil, men ergerlig at telefonen må gi tapt allikevel.

Videre er det nå seks uker siden telefonen har sikkerhetskopiert seg. Det er en av Apples spesialiteter, og veldig praktisk. Hver gang man lader telefonen opp og er tilknyttet Wifi, så sikkerhetskopierer telefonen seg av seg selv. Mister man den eller får den ødelagt, vil den nye på et øyeblikk bli akkruat den samme som den man hadde. Også jeg fikk telefonen min sikkerhetskopiert på denne måten hver gang jeg ladet, hele første året og vel så det, uten at jeg merket det. Det var kun i sommerferien med lange tider uten elektrisitet og Wifi på en gang at jeg fikk påminnelser.

Nå var det imidlertid på en eller annen måte blitt «fullt på iCloud». Jeg måtte slette noe, eller kjøpe meg mer lagringsplass. Å kjøpe lagringsplass for å sikkerhetskopiere gjør jeg ikke, det er å lure penger ut av folk, særlig siden det dreier seg om en årlig avgift. Jeg var heller ikke så lysten på å slette. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde betalt for mine 16GB lagring på telefonen, da burde jeg få det også på Apples servere, særlig siden det ikke koster dem store anstrengelser å få det til. Jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle slette, jeg hadde jo slett ikke brukt opp de 16 gigabytene på telefonen. Å slette på telefonen hjalp ikke, det var på iCloud jeg skulle slette, og enda hvor berømte Apple er for å gjøre det enkelt for folk, var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle gjøre det her.

Problemene begynte etter at jeg fikk iPad. Det er når disse to skulle sikkerhetskopiere seg samtidig jeg fikk beskjed om at det var for liten plass. Men igjen, begge deler har jeg nå vitterlig betalt for. Når Apple først tilbyr denne fine tjenesten, burde de gjøre det skikkelig, og ikke skape irritasjoner som dette.

Det var jo ganske utgjort at det nettopp var mens telefonen ikke var sikkerhetskopiert at den ble ødelagt.

Det er riktignok ikke mye jeg mister. ICloud har sørget for å legge alt jeg hadde på telefonen, over til iPaden også, alle bilder og alle notater er spart, resten er bare å laste ned på nytt. Det er ingen katastrofe, langt i fra.

Da er det verre med at det koster ganske mange penger med slike telefoner. Skulle jeg hatt ny iPhone, skulle jeg hatt 64 GB lagringsplass, for de 16 jeg hadde gav meg raskt problemer, jeg måtte slette podcaster jeg ønsket å beholde, og opplevde rett som det var at jeg ikke kunne ta bilder, fordi det ikke var plass til dem. Apple tillater ikke å kjøpe mer lagringsplass på enhetene deres, når man først har bestemt seg.

Jeg har ikke tid og anledning til å være uten telefon nå om dagen. Det er ergerlig nok ikke å kunne nås påskedagene (jeg fikk telefonen ødelagt akkurat skjærtorsdag). Planen var opprinnelig å sørge for å få alt ordnet den åpne lørdagen i påsken, påskeaften.

Så jeg kikket på iPhone 5. Man skal alltid oppgradere når ting går sundt. Men iPhone5 med 64GB koster helt opp mot 7 000 kroner. Det er mye penger. Særlig når en nyere utgave er i vente om ikke altfor mange måneder.

På toppen er at det er vanskelig å få kjøpt iPhone i butikk uten ta man får Sim-kortet låst til et bestemt abonnement. Det er klart, jeg ville fortsette med kortet og abonnementet jeg allerede hadde. Da måtte jeg bestille, og ville kommer over i arbeidsdagene etter påske før jeg fikk telefonen i hende. Det er for lenge.

Alt dette sammenlagt gjør at jeg skifter merke. iPhone var strålende, 4S var et kjempekjøp, den var verdt tusenlappene året jeg hadde den. Og jeg hadde ikke hatt noen ting i mot å fortsette i lang tid fremover. Men sånn blir det ikke. Apple skal ikke få 7 000 kroner av meg fordi telefonen deres ble ødelagt, og det ikke går an å få gjort noe med det skikkelig.

Jeg har allerede kastet øynene på Sony Xperia. Det må jo i min situasjon kunne kalles et blikkfang, at den nyeste utgaven får topp karakteristikker, og i tillegg er vanntett. Dessuten er den et par tusen kroner billigere enn Apples iPhone5. Dermed er det farvel til dem.

Tiden vil vise om avskjeden blir varig eller midlertidig.

Min test av Hewlett-Packard (HP pavilion tx2010)

Før sommeren kjøpte jeg en bærbar datamaskin fra Hewlett-Packard. Modellen var HP pavilion tx2010, og jeg kjøpte den gjennom nettbutikken komplett. Jeg gjorde selvsagt noen forundersøkelser før jeg bestemte meg hvor hvilken maskin jeg ville kjøpe. Jeg ønsket en maskin som først og fremst var liten og lett, slik at jeg enkelt skulle kunne ta den med på reise. Og så ønsket jeg at den ikke skulle være så dyr, men allikevel slik at den hadde god ytelse og fungerte godt. Jeg ville heller betale litt ekstra, enn å irritere meg resten av brukstiden over at maskinen var litt for dårlig og litt for treg. Derfor endte jeg på tx2010 i stedet for tx2020 for eksempel.

Nå har jeg hatt maskinen noen måneder og har fått testet den ordentlig selv. Jeg har kommet til at det er et problem at alle produkttester på forskjellige nettsteder og tidskrifter er for avhengig at anmeldelsen skal komme raskt ut, gjerne så snart produktet er lansert, slik at det ikke blir ordentlig tid til å fylle den ordentlig opp med nye applikasjoner og program, og teste den ut når den får kjørt seg litt. Det er jo vanligvis ikke når maskinen er ny, det er størst problemer med den. Brukerkommentarer av folk som har kjøpt produktet og fått brukt det litt, er som regel korte og ufullstendiger, og man kan ikke alltid vite om det er produktet eller brukeren som er dårlig.

Da jeg fikk maskinen var jeg veldig fornøyd med den. Jeg tenkte dette med touchscreen helst var for moro skyld, og at jeg neppe ville få bruk for datapennen, men dette synes jeg har vært ordentlig artig og også nokså nyttig. Jeg er glad for at jeg har det. Haken er at skjermen blir vanskelig å se i sollys, belegget som gjør touch-prinsippet mulig, gjør det også umulig å se skjermen når man for eksempel vil sitte utendørs å jobbe. Med mysing og blingsing ser man sånn noenlunde, og touch-prinsippet gjør at man bare kan pekke der man vil ha kursoren, dog hadde det da vært bedre å ha hatt en standard skjerm der man kunne sett musepekeren.

Utenørs blir skjermen vanskelig å se på HP PC med touchpad. Her min avdøde far og jeg ved en pub i Torrevieja, Spania.

PC-en er også herlig liten og lett. Dette er midt i blinken. Den får plass i en hvilken som helst sekk, og man merker knaptt at man har den med seg. Man fikser den frem på et blunk, og trenger ikke store plassen rundt seg for å arbeide med den. Som reisemaskin er den optimal, synes jeg. Hadde den vært mindre, ville det blitt vanskeligere å se skjermen og man ville fått plass til mindre på den. Skjermen er omtrent akkurat like stor som et A4-ark. Dette er også bra med det lille trikset maskinen har, med at man kan slå skjermen ned over tastaturet og skrive på den med datapennen. Da er det akkurat så man skriver på et vanlig papirark, bare at det aldri går tomt. Dette er supert.

Det trådløse nettverket har stort sett fungert godt. Den har koblet seg opp automatisk der det har vært, men av og til har den nektet meg det på grunn av sikkerhetshensyn. Det irriterer meg, men jeg tror det skyldes mer programvaren, enn maskinen.

Ved siden av dette lille trikset har maskinen mengder av små andre triks også. Mange av dem hører nok riktignok til Windows vista, og det har jeg ikke testet på andre maskiner. Dette er også kanskje noe av årsaken til noen av problemene jeg har hatt med maskinen også.

i sommer var ytelsen meget god. Datamaskinen kom raskt i gang, og man kunne sette den i dvalemodus eller ventemodus og starte økten igjen på et blunk. Etter sommeren har jeg imidlertid fylt den litt opp med nye programmet og applikasjoner. Det er ikke store greiene, litt kodekser og program for å se filmer og høre musikk, litt automatiske oppdateringer fra windows, og andre gratisprogram. Etter hvert begynte maskinen med det å bli merkbart tregere, og jeg måtte virkelig vente fra jeg skrudde den på til den var klar til bruk. Dette liker jeg ikke. Men jeg vet ikke hva som egentlig skyldes maskinen, og hva som skyldes programmene på den.

HP pavilion tx2010 får lett plass på et lite pub-bord med mat. Her fra en pub i Jekaterinburg, Russland.

Jeg bestemte meg i hvert fall for å forsøke å gjøre noe med problemet. Windows vista har mye finurlig, men sikkerheten i den er en direkte hodepine for meg. Jeg måtte gi bekreftelse for å starte mine egne programmer, og for å få frem dette bekreftelsesspørsmålet gikk det gjerne et minutt hver gang, og for å laste opp bilder måtte jeg bekrefte at jeg virkelig ville åpne hver eneste katalog på vei fra rotkatalogen til stedet bildet lå. Å få bort all denne tidkrevende sikkerheten er ikke bare lett. Jeg lastet også ned Ccleaner, som er et program jeg er godt fornøyd med på den stasjonære PC-en jeg har. Med den så jeg at det er svært mange programmer som starter automatisk ved oppstart, langt flere enn jeg har kontroll over. Sånt liker jeg ikke.

jeg fjernet derfor en del av dem. Og har nå fått problemet at windows ikke klarer å ha åpent mer enn fire explorer-vinduer, når jeg da lukker det ene, krasjer programmet. Dog kan jeg ha så mange faner jeg vil, og jeg kan også la være å trykke «ok» for omstart av explorer når det krasjer, og arbeide videre som vanlig med de vinduene som ikke har krasjet. Et av oppstartsprogrammene jeg fjernet, var sikkert en automatisk oppdatering for slike problem. Det er irriterende, og jeg skal få gjort noe med det. Til gjengjeld går maskinen raskere igjen nå.

Problemene jeg har hatt med maskinen er ikke så store at jeg vil anbefale en annen bærbar PC. Den er meget bra, og det er veldig kjekt vi får så god PC for så lite penger nå for tiden. Jeg mener programmene kanskje ikke helt henger med i svingene, og presser ytelsen mye mer enn nødvendig og skal holde styr på litt for mye på en gang. Litt enklere og mer stabilt hadde vært mye bedre. Og datasikkerheten har gått helt over styr, slik sikkerheten med det meste har gjort det for tiden. Det gjelder nok ikke bare denne PCen her, skjønt, jeg har hatt litt mer problemer med den, enn jeg har hatt på den stasjonære.

Til gjengjeld har den bærbare overtatt for den stasjonære også som bruks PC. Så god er den.