Siste vinterferiedag 2018 – kort tur langs Figgjoelven

I dag kom vi ikke langt. Irina var vanskelig å lokke med, og når vi først var ute, ville hun bare hjem igjen. Men jeg brukte triksene som finnes, og holdt oss ute de par timene det skulle vare.

Trikset som hjalp i dag, var å ha med en ball. Det var det som fikk oss med ut, at vi skulle leke med den. Så var det å få henne i bilen, og den lille ballen med. Ute der vi skulle gå tur, hadde hun også med ballen. Irina er som jeg, erfaren, og vet at jeg av og til prøver å lure henne lenger enn hun vil. Så hun holdt seg nær bilen, og gikk alltid tilbake, om jeg sparket ballen litt langt.

Dermed ville det ikke bli noen rundtur i dag, skjønte jeg. I stedet satt vi oss i lyngen, og spiste litt sjokolade og annen niste vi hadde med. Kanskje var det det at hun var sulten?

Det ble ny lek med fotballen. Jeg sparket den opp i terrenget, og så skulle vi finne den. Igjen var Irina på vakt. Sparket jeg den to ganger opp, ville hun ikke med lenger, og løp tilbake til grusveien.

I våre dager går det ikke med tvang. Det er heller ikke min stil. Alt skal være frivillig. Turen skal være en glede.

Det løsnet da jeg foreslo å gå ned til elven. Det er Figgjoelven, en liten filleelv fra Ålgård til Sele, høydeforskjell på noen meter, og lengde på et par mil, eller så. Men i dag var det godt med vann i den, etter alt regnet, så den rant ganske godt. Å komme seg ned til den er bratt og ulendt for en treåring, men ikke mer enn 15 meter, så noen lengde er det ikke.

Og nede ved vannet kaster vi pinner i det. Det fosser forbi. Jeg tenker faller Irina ned der, så kan det være slutt. Strømmen er farlig. Hun vil opp på en stein, og jeg holder henne fast. Vi finner steder å kaste, der strømmen ikke er på sitt sterkeste. Her går tiden, her kan vi være lenge.

Irina klarer å forsere de fleste hindringer i terrenget, nå. Hun har treningen, og hun gir seg ikke. Jeg hjelper henne aldri straks, hun får prøve selv. Etter en seier over en myr med vann og kvister, tar Irina sats, og hopper med begge føttene ned fra et par steiner. Hun lander også i ulendt terreng, ikke laget for at små barn på tre skal hoppe. Vi trenger ingen sjokolade nå lenger, her er turen.

Opp igjen går det tyngre for henne. Hun sier igjen og igjen at hun er liten, hun trenger hjelp. Til slutt hjelper jeg henne, og drar henne opp. Da har hun også valgt en litt uheldig vei, som er i bratteste laget. Det er også vått og glatt, og hun har allerede sklidd ned én gang. Med mine krefter er det ingen sak.

Kort etter er vi ved bilen. Jeg tenker at veien helt nede ved elven, der det ikke er noen vei, den kan vi prøve å gå. Hjemme er det jeg som lager middagen. Ørretfileter, sirlig innpakket i plast og aliminium, klar til å bli laget, slik det meste er i denne vår moderne verden.

Badetid

Ukraine feirer grunnlovsdagen sin med intet mindre enn fire fridager. Fra lørdag 25. Juni til tirsdag 28. Juni var det offisiell høytidsdag. De respekterer grunnloven mer på denne måten, enn de gjør i realiteten, siden ukrainske styresmakter har for vane å endre den hver gang makten skifter. Den nåværende grunnloven er eldre enn vår datter Irina, men ikke eldre enn at hun allerede var unnfanget i det den forrige konstitusjonen ble revidert. Forvent ikke ar den nåværende grunnloven skal vare lenge den heller. Det er kanskje derfor de har satt så mange fridager til den, for å late som de respekterer den og late som de synes den er viktig.

Det har vært noen tunge frokoster hos oss disse dagene. Kombinert med varmen som er her pleier jeg bli slått ut noen timer etter å ha spist. De er også engstelige for varmen her nede, og vil helst ha oss inne, særlig lille Irina. Det blir en slags lang, spansk siesta, bare i Kiev. Jeg har mange nyheter å oppdatere meg på, det skjer mye i verden om dagen, og jeg bruker tiden jeg har til det til å lese meg opp, og ta igjen.

Fra i går kom jeg meg også i gang med morgentreningene i Hydropark. Jeg våkner før de andre, før sju, og sniker meg ut for å trene noen timer med In our time fra BBC på øret. Det er en fin tid for meg, men det er med på å tulle med døgnrytmen etter flyturen og alt, med på å gjøre at jeg ikke er så ivrig som vanlig på å benytte dagen, og komme meg ut.

I går kom vi oss ut først i firetiden. Det var mama Irina som tok initiativet, vi skulle ut og bade. Hun, lille Tasja, Irina og jeg. Det var tydelig godt for henne at hun fikk dagen som hun ville. Om ettermiddagen og kvelden er det kjøligere. Da går det an å gå ut. Konemor Olia ville hvile, og fikk lov til det.

Turen gikk med buss og metro til Hydropark. Det var meldt regn og torden i noen meldinger, og mama Irina var tydelig redd noen tunge, mørke skyer som samlet seg over oss. Vi skulle ikke være lenge, i følge henne, jeg skjønte greit at ved første regndråpe var det rett hjem. Vi vestlendinger har større stayerevne, tenkte jeg.

Stakkars lille Irina fikk bade et blunk med babusjka. Hun hylte av glede, som hun alltid gjør i vannet, men det er stor frykt for at hun skal bli kald, og så er det opp og i tørre klær. Irina koste seg i sanden også, pekte på båtene og andre ting som beveget seg, og var generelt i storslag. Men hun kunne nok ikke skjønne hvorfor hun ikke fikk bade mer, når hun har badet atskillig lenger i atskillig kaldere norske vann og i nordsjøen langs jærstendene.

Mama Irina er en nesten urimelig snill svigermor med meg. Hun har det for seg at jeg blir plaget og sliten av barna, og vil gjerne liksom avlaste meg, selv om hun gjør veldig mye mer av arbeidet som er kjedelig og krevende. Jeg overtar når det blir kjekt. Her på stranden fikk jeg gå og kjøpe meg en øl eller gjøre hva jeg ville en stund, da hun skjønte det ikke ville bli regn. Jeg var ikke vanskelig å be med det.

Dagen ble avsluttet på et lite slags tivoli som er der. Irina fikk sin første tur i karusell, sittende på fanget mitt, men hun hadde det sant å si vel så kjekt da toget vi satt i stod stille, og hun kunne utforske vognene og lokomotivet som hun ville.

Kanskje ville hun hatt det kjekkere i hoppeslottet, men der mente lille Tasja på snart sju at hun kunne falle og alt slags, så i hoppeslottet hoppet Tasja alene. Lille Ira utforsket etterpå bilene og helikopteret man kunne putte mynter på, så ville det bevege seg. Dette var det kjekkeste for henne, krype opp og ned i dem, trykke på knapper og styre ratt. Det var slett ikke nødvendig å legge penger på for å få bevegelsen, det var overhodet ikke noe savn.

På vei hjem sovnet lille Ira, som hun så ofte gjør når vi glemmer henne og ikke tenker på det. Hun sart bare der på fanget til babusjka, i taxibilen, og sovnet. Jeg spiste pizzarester fra frokosten og fikk maten jeg trengte, og så var det ikke mer å gjøre denne dagen enn å sovne.

Onsdag

I dag var det Olia, Irina og jeg som tok ut, og litt tidligere. Det var også bedre vær, ned mot 25 grader, og ikke opp mot 30. Olinka vår hadde som så mange ganger før noen ærender, i en bank, og lille Ira og jeg ventet på en av de mange lekeplassene de har her. Så reiste vi led buss 55 over til Dnjeprs venstre bredd.

Der hadde vi businesslunsj på en god restaurant, den eneste på den siden av elven, så vidt jeg har funnet ut. Ellers er det stort sett kjeder, hurtigmat, burger og pizza på den siden. Olia fikk nesten en tung depresjon over seg da hun skjønte hun hadde bestilt utenlandsk hveteøl til 73 hryvnaer, i stedet for vanlig ukrainsk eller østeuropeisk til under halvparten. Med det kom måltidet opp i mot 400 hryvnaer, drøye hundrelappen, noe hun tenkte mye på utover dagen.

Det var ikke nødvendig. Det var et godt og kjekt måltid, suppe, salat og hovedrett til hver av oss, pluss øl og te for to, 130 kroner er ingenting for sånt.

Også på denne siden av elven hadde Olia ærende i bank, så lille Ira og jeg kom først til elvebredden. Vi kunne imidlertid ikke begynne bading, for Ira hadde gjort stort i bleien, og Olia hadde badebuksen min. Hun kom, fikk ordnet opp i alt, og så var det Badetid.

Nå var det badetid, og nå var det ingen begrensning hvor lenge vi kunne være uti. Ira var ustoppelig, med på ethvert sprell, svømte og plasket og hang i armene mine, det var mye mer jeg enn hun som var bekymret for at hun skulle svelge for mye av det skitne elvevannet. 

Olia er også skeptisk til lange badeseanser, så for hennes skyld forsøkte jeg å lirke Irina opp. Men det var ingen som helst til om hva barnet ville, det var uti igjen, alene eller med meg, ligge i vannet, sitte i vannet, gå så langt uti som mulig i vannet, gjøre absolutt alt mulig i vannet, fort og voldsomt. Hun parkerer alle barn i Kiev i dette. Konkurranse må komme fra andre steder i verden, steder vi ikke kjenner.

På vei hjem langs Dnjeprs venstre bredd

På vei hjem traff Olia ei venninne. Det var ganske spesielt, og helt tilfeldig. Vi tok ikke den snareste veien, gikk på en uvanlig buss, og der var hun, mens vi gikk fra holdeplassen og hjem, den ganske lange veien. Hun hadde vært elev ved språkskolen til Olia, lært italiensk, Olia har snakket en del om henne, men jeg har aldri sett henne.

Hun kansellerte straks avtalen hun hadde, og ble med oss hjem. På ukrainsk vis kjøpte hun vann selv, for ikke å belaste oss med drikke. Jeg tilbød det vi hadde, hun avslo. Men hun spiste av ploven Mama Irina hadde laget, som vanlig rikelig nok til flere. Olia og venninnen utvekslet telefonnummer og email og navn på Facebook, de opererer ikke med egne, fulle navn her, de er mer skeptiske enn oss, gir ikke fra seg personlige opplysninger så lett. Og de snakket som en foss, begge to, fulle av informasjon om alt som har skjedd alle årene de ikke har sett hverandre.

Venninnen hadde en trist historie. Mannen hennes hadde forlatt henne for ATO, som de eufemistisk kaller det her av og til, krigen i Donbass. Olias historie er den med meg.

Tur med Irina på ryggen langs Figgjoelva

I blant er det godt å la verden være verden, sette Irina i bæremeisen, og komme seg ut på tur. Det gjør Irina og jeg hver søndag. I helgen har det vært småflom i Rogaland, der vi bor, og derfor gikk turen langs Figgjoelven, for å få se vår kjære elv i stor vannføring en karakteristisk vinterdag sent i november.

Forrige søndag gikk vi opp til Åslandsnuten, ruten fra Foss-Eikeland, og rundt. Det var en kald dag til november å være, kuldegrader og sol. På vei opp gikk det fint, Irina sov, og det var sol. På toppen var det så kaldt at det ikke gikk an å slappe av skikkelig, tross solid niste, og på vei ned ble det egentlig altfor kaldt for Irina å sitte i bæremeisen. Tappert holdt hun ut mens jeg på sedvanlig vis forvillet meg inn i et kratt, på skyggesiden av fjellet, og bratt og galt.

Derfor valgte vi en mer moderat tur i dag, nede i lavlandet. Jeg tenkte først å kjøre til Vagleskogen, nå som vi har bil, men slo det fra meg, siden bilen også binder med at man er nødt å gå tilbake til den. Ved å gå de par tre kilometerne det er til fots til Vagleskogen kan vi gå direkte hjem igjen, ned over eller rundt Bogafjellet.

Irina er fantastisk for tiden. Alltid i strålende humør, hun klapper i hendene når hun våkner, klar for en ny dag, med helt enorme muligheter. Hun har begynt å ta hånden vår, og lede oss til steder hun vil ha oss. Meg vil hun ha bort til en tøytiger vi har kjøpt. Det var opprinnelig en gave fra Olia til slekten min, fra den gang vi hadde bestemt oss for å gifte oss, og hun brukte det vesle hun hadde av penger til å kjøpe gaver til mine mange søstre og til mor. Tigeren var imidlertid så stor og fin at det ble vanskelig å avgjøre hvem som skulle ha den, så den endte opp hos oss. Irina elsker den, og hun hyler av glede når jeg beveger på den. Det vil hun jeg skal gjøre hele tiden.

Dagene er korte nå i dypet av vinterhalvåret, så det var bare å komme seg ut like etter frokost. Det var nybakte rundstykker til den i dag. Jeg våknet klokken seks, og satte i gang med å bake og å rydde på kjøkkenet. Da Olia og Irina våknet noen timer senere var rundstykkene ferdig rullet ut, og ferdig hevet. Det var bare å steke dem. Egg og te hører også med til en søndagsfrokost. De nybakte rundstykkene fungerte også som niste, sammen med appelsin, banan og melkesjokolade. Til å drikke har vi alltid varm solbærsaft, som jeg spyler ut med kaldt vann på turen, så Irina straks kan drikke den. Alt får plass i en lomme i bæremeisen.

Olia er full i hodet av eksamen og oppussing av huset, hun ringer straks vi har kommet oss ut. – Eureka, sier hun, hun har funnet ut av hvordan vi skal få til bra maling på huset, hun har sett det på YouTube. Oppussingen vi hadde håpet å få ferdig før vi reiste på sommerferien i år kommer nå garantert til å gå over vinteren. Sannsynligvis vil vi reise enda en gang til Kiev, før vi får malt huset.

Etter Olia har fått snakket ut har Irina sovnet, jeg er nederst i Elgveien, og Irina har sovnet. Da kan jeg sette på en Podcast, fra In Our Time med Melvin Bragg på BBC4, tror jeg det er. På søndagsturer hører jeg fra arkivet, tema Historie. Jeg har mange minner fra programmet, og har hørt på det siden jeg kjøpte iPhone juleferien 2011-12. På mange løpeturer rundt Frøylandsvannet det året hørte jeg programmene som hadde med naturvitenskap å gjøre. Rundt Stokkavannet i Stavanger pleide jeg å høre programmer om kultur og litteratur.

Det kommer fremdeles nye programmer i denne serien. Jeg husker fra et av de gamle at programleder Melvin Bragg oppfordret lytterne å sende inn sine ønsker om hva som skal være tema. Jeg tenkte hva jeg da ville ønske, hva slags tema vil jeg høre tre kunnskapsrike professorer snakke sammen om, ledsaget av en programleder fri for kjekkaserier og med solid, faglig fundament. Det er britisk kvalitet, svært skikkelig gjort. – Slaget ved Lepanto, tenkte jeg, det er noe jeg gjerne skulle hørt mer om, og som passer til konseptet. Programmer med avgrenset tema pleier å fungere best.

Til min overraskelse kom slaget ved Lepanto som tema nå nettopp, og jeg lurte på om jeg skulle avbryte rutinen med å høre gamle programmer jeg har hørt før, om igjen, når jeg går på mine søndagsturer med Irina. De nye programmene hører jeg heller når jeg går tur med vognen, ukedagene. Men de siste par ukene har det vært så mye dramatisk i nyhetene, at det har overtatt helt, og jeg har hørt på nyhetspodcast eller nedlastede foredrag om islam.

Valget falt imidlertid på et program om det tredje korstoget, før jeg hørte et program om Abbaside-kalifatet i Bagdad fra 700-tallet.  Det hørte jeg mens jeg nådde frem til Vagleskogen, og valgte stien lengst mulig til høyre, nærmest mulig jernbanelinjen, for å få med meg mest mulig av elven. Aldri har jeg sett den så stor i dette området her. Den gikk nesten helt opp til stien nede ved den. Steiner der jeg har sittet og spist, eller stått på, lå nå under vann. Det fosset og freste der den før har rent stille.

Irina våknet da vi kom frem til det store hesteområdet på Foss-Eikeland. Også her forsøkte jeg å gå nærmest mulig elven, en vei jeg ikke har prøvd før, og som egentlig så litt tvilsom ut, om det gikk an å gå her, eller om man ville ende opp i en hesteinnhengning. Det siste gikk fint, det viste seg å være et feste så man kunne komme seg ut av strømgjerdet som gjerdet området inne. Med Irina våken går det heller ikke an å høre Podcast, så den skrudde jeg av, etter en god diskusjon om hva Abbaside-kalifatet var for noe, og hva de gjorde. Dette var en periode da Bagdad på mange måter var regnet som verdens sentrum, og da den islamske kulturen var helt overlegen den kristne.

Vi hadde oss en liten rast bak Dekkhotellet på Foss-Eikeland. Der går det en liten bro over en liten sideelv fra hovedelven, en sideelv som til vanlig er så liten at en bare er en bagatell, men som nå rant som en vanlig elv. På det som nå var en fullblods øy med fossende elv rundt, spiste Irina en banan, og fikk prøve seg å gå rundt litt. Tykt kledd som hun var fra moren, ble det helst fall med det, så hun klarte seg egentlig bedre på armen min.

Oi, det fristet litt å bare gå raskeste veien hjem, da vi kom ut på Kvernelandsveien igjen. Vi hadde allerede gått 7 kilometer, det var kaldt og kjølig, langt over midt på dagen, og valgte vi å krysse Figgjoelven over til andre siden, så var det ingen bønn, da ville nærmeste, nest bro være ytterligere noen kilometer, ved Mågedalshølen, og derfra er det enda en god del kilometer hjem. Vi kunne også ta en mellomløsning, holde oss på vår side av elven, men likevel gå rundt fjellet.

Noe av det jeg liker best med meg selv er at jeg stilt overfor valg som dette her alltid velger det som medfører mest arbeid, det som medfører mest aktivitet, motstår trangen til å hvile og ha det enklest. Vi krysset elven ved Foss-Eikelandsbroen, gikk på sørsiden, og jeg skjønte med en gang det var riktig. Vagleskogen er jo en filleskog, det blir aldri ordentlige naturopplevelser der, det er som en forvokst park. Langs den nedlagte Ålgårdbanen ved Figgjoelven mellom Foss-Eikeland og Bråstein er det noe annet. Der dukker trærne opp som de selv vil, mye stilig og vakkert å se på, og lille Figgjoelven nesten mektig med alt vannet den hadde å føre med seg.

Alt dette fortalte jeg Irina, naturligvis, alt om den nedlagte Ålgårdsbanen og hvor fint det var, og om Figgjoelven som nå hadde mye mer vann enn til vanlig. Irina satt i bæremeisen, og pludret tilbake. Noen ganger gled luen hennes ned i øynene på henne, da sa hun fra med lyder som var misfornøyde.

Vi hadde en lang og god rast ved en kulp mange har funnet ut det er fint å raste. Det er laget til en gapahauk der, eller «gapahuk», ser jeg det staves, det er et ord jeg ikke er vant med å bruke. Vi har alltid foretrukket naturens egne rasteplasser i familien vår, jeg liker ikke når det er så tilgjort, så tilrettelagt. En stein og en stubbe, tilfeldig plassert av isbre eller jordens egne bevegelser, det er sånn jeg liker det best. I turområdene i Sandnes er det ikke så mange slike igjen. Også langs Figgjoelven er det satt opp en rekke med hus, rett og slett, eller vegger og tak over hode for laksefiskere, men med en kvalitet og komfort som overgår det fattige mennesker i denne verden bor i.

Det var så mye vann på denne rasteplassen vår at steiner som før lå i vannet nå lå under det, og steiner som før lå ved vannet nå lå omringet av det. Jeg satte Irina på en av dem, og fotograferte i vei. På et av bildene kom hun ikke med, for hun var i ferd med å ramle uti, og jeg måtte konsentrere meg om å fange henne før hun røk nedi med hodet først. Fire rundstykker med brunost og med servelatpølse og majones, de forsvant, sammen med den varme solbærsafta. Irina likte seg veldig godt her, tuslet rundt, løp rundt, og tok det ikke så nøye at hun ramlet hele tiden. Jeg løftet henne snart opp igjen.

Det er ikke mange fra Lundehaugen på Ganddal som går til dette området til fots, vet jeg. Vi gjorde det aldri før, da vi bodde her i min barndom. Vi gikk i det hele tatt sjelden på denne siden av elven, og når vi gikk på den andre, kjørte vi først til Ullvaren, og gikk derfra. Nå hadde jeg ennå et godt stykke til Mågedalshølen og Bråsteinsnuten, og derfra er det også så langt å gå at folk flest kjører. Klokken var så mye at jeg så vi ikke ville komme oss hjem, før det var mørkt.

Alt dette forklarte jeg Irina. Jeg fortalte henne at vi så en svane, den satt i sivet, og jeg minnet henne stadig om at det var mye mer vann i elven, enn vanlig. Over broen, der vi i familien Salen og de nystiftede familiene derfra har hatt det vi kaller «påskeplassen», der var det så mye vann at jeg måtte fotografere. Opp over gjerdet derfra er et av mine favorittområder rundt der vi bor, der åpner det seg med karakteristisk grønt gras og stein, slik det skal være i vår del av Rogaland. Her er det ennå ikke utbygd, her er det som det var. Dyrene får ennå beite. Som ekstra belønning løp noen rådyr rundt på markene, hoppet og spratt, som vi har sett antilopene i Afrika gjøre på TV, og spratt til og med over gjerdet markene var stengt inne med.

Det ligger en pøl av et vann like ved, her. I mitt hode heter det her «Robin Hood-plassen» for det ligner litt på sånn jeg ser for meg Sherewood-skogen, samme fargen på gresset, og litt trær og ryddig, passende for å utkjempe kamper med lille John, og de andre muntre menn. Det skumret, og var på tide å sikre seg ut av skogen. Det var ikke godt å være der når det ble helt mørkt.

Etter å ha prøvd noen stier jeg ikke har gått på før kom jeg trygt og greit tilbake på hovedstien igjen. Det er sånn det pleier å være, både her, og i Bergen, der jeg bodde i mange år, man går ikke lenge på ukjente stier før man er tilbake på kjente. Irina sov mer eller mindre, nå, så jeg satte på en ny Podcast, nå om Katarina den store av Russland. Det var skikkelig, ikke noen forsøk på å score politiske poeng, i dette programmet er kunnskapen sin egen glede. Det var også den morsomme detaljen fra brevskrivingen med Voltaire, at Katarina hadde fordreid ham litt, og sagt at i Russland er bøndene ofte så leie av å putte kylling i gryten, at de gjerne kan finne på å legge i kalkun i stedet. Noe av diskusjonen i programmet gikk ut på om hun var bare fasade, slik hun er beskyldt for å være, eller om det var noe mer med henne. Noe av konklusjonen var nok at reformprogrammet ikke stakk så altfor dypt, og at hun blankt kopierte en del av opplysningstidens ideer fra Vesten, på en måte som ville gjort at hun ville blitt beskyldt for plagiat, om hun hadde vært student. I det hun har skrevet viser hun ikke at hun greide å tilpasse de vestlige ideene russiske forhold. En frisk og fin inngang til en person som ofte blir diskutert på andre måter, og i andre sammenhenger. Dette var tsaren som stod for delingen av Polen, og som jaget bort tyrkerne og andre i de nå så kontroversielle områdene i Ukraina og på Krim.

Det siste programmet var om renessansen i Karolingerriket til Karl den store. Det fikk jeg ikke hørt skikkelig. Irina våknet, og det ble mørkt og skikkelig kaldt. Vi havnet nå også i boligområdet på kanten av Bogafjell, ferdige med naturopplevelsene. Jeg gikk på for å komme oss hjem, og bestakk Irina med sjokolade når det ble for vanskelig for henne. Hjemme ventet et langt bad, og en god middag, før jeg malte presskannekaffen og fyrte opp i peisen. Irina holdt det gående til langt over ti, som hun pleier. Min kone Olia var full av tanker og ideer når det gjelder oppussing. Med andre ord en helt vanlig søndag hos oss.

Dette var en lang post. Det var deilig å skrive om annet enn terror og krig, skrive om det som gjør livet verdt å leve, og det som gjør at det er viktig å bevare det, og ta vare på verden vi lever på. Det går an å gjøre seg mange tanker om det, med stadige negative nyhetsmeldinger fra de mange konfliktområdene som nå er, og med klimatoppmøte i Paris til uken som kommer. Det var deilig ikke å la tanker om dette være hovedsaken, der jeg gikk med min skjønne lille datter i den enkle, men vakre naturen i nærområdet vårt.

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.