Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er så vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.

Første virkelige feriedag her i Kiev

I går fikk vi vår første ordentlige feriedag her nede. Vi tok bussen over elven til venstre bredd, og fant der den lille favorittstranden vår. Dagen ble satt av til bading og lek for Irina, rolig slaraffenliv for Olia og meg.

Det var meldt 28 grader og delvis skyet sol, så været var ganske passe. Vi kom oss av gårde før det var altfor sent. Olia hadde som vanlig et eller annet å ordne, denne gangen gjaldt det å bytte til seg et nettbrett, og jeg hadde planer om å få kjøpt meg et simkort. Det er kanskje merkelig at Olia og jeg ikke kan nå hverandre på telefon her nede. Vi har ikke kjøpt ukrainsk simkort, og det er vanskelig å se for seg hvilken pnikk som skulle gjelde for at vi skulle bruke våre norske telefoner med norske priser. Som regel har ikke Olia en gang med seg sin norske telefon ut.

For meg var det de pågående sjakkturneringene som var utslagsgivende. 3G internett koster ingenting her nede, småpenger, og jeg kunne for under hundrelappen få gratis samtaler og sms, og nett opp til 2 gigabyte, noe sånt. Men det var søndag, og de vanlige utsalgene var ikke åpne.

Så det ble ikke noe simkort. Ikke hadde Olia særlig med batteri på sin telefon heller, hun har fått somlet seg til å kjøpe et ukrainsk sim-kort, men av frykt for tyveri har hun innstallert det i en gammel telefon vi arvet fra mor, en gammel Samsung. Dermed måtte vi også – som alltid – avtale nøye hvor vi skulle møtes, og la det være på et sted det er mulig å oppholde seg lenge, for det er aldri godt å si når Olia kommer. Altså på stranden. Cirka en time, sa hun.

Lille Irtsjik forteller oss navnene på trolleybussene, autobussene og marsjrutkaene her nede, og er påpasselig med rødt og grønt lys. Fra Druzjba Narodov går det i marsrutka over Patona-broen, og så går Irina og jeg av på første stopp. Det er de kanskje en drøy kilometer til den lille stranden vi skal til, kanskje litt mer. Jeg har håp om at Irina skal gå mest mulig alene. Det er hun flink til. Veldig flink, alderen tatt i betraktning.

Det er mye som har blitt verre her i Kiev og i Ukraina årene vi har reist ned hit. Det har jeg skrevet litt om før, skal skrive mer om senere. Noe er også blitt bedre. Den gamle lekeplassen med slitte, gamle leker er erstattet med en virkelig flott båt. I den kan barna løpe rundt og være sjøfolk og sjørøvere og hva de vil, og rutsje ned i flere rutsjebaner. I tillegg til den var det nye husker, eller disser, som vi sier i Rogaland, nytt klatrestativ, en ny liten sklie, og en flott sandkasse, også den formet som en båt. En klar, klar forbedring. Nå blir det enda kjekkere for oss å være på stranden vår, og lettere å lokke Irina bort fra vannet når badingen tar overhånd.

Det gjorde den. Som vanlig. Når jeg først fikk henne uti vannet, og skvettet litt vann på henne så hun fikk dukket, så var hun ustoppelig. Det var ikke vanskelig å få henne uti heller, forresten. Hun synes det er veldig, veldig kjekt. Og hun parkerer alle andre barn og voksne, både her, og i Norge, hvor vi har badet litt i Giskehallen. Hun er med på absolutt alt, ethvert sprell, hun liker å bli kastet opp i luften, snurre rundt, stå på mine knær, klenge seg til meg mens jeg svømmer, på rygg og på bryst, – ja ne boius, ja ne boius! roper hun, etter først ikke å ha ville ta i et sneglehus som fløt. I vannet er hun ikke redd for noen ting.

Og hun holder ut lenger enn alle. Jeg har også bra stayerevne, i vannet som i det meste, men i Irina nærmer jeg min overmann, eller overjente. Hun blir aldri ferdig, vil alltid mer. Av og til forsøker jeg å lirke henne opp, hun er ikke redd for å gå selv, med vann helt opp til halsen, og på gjørmete og grapsete bunn, hun går rolig inn på land, bøyer overkroppen og løfter armene til værs bak seg, går litt på denne morsomme måten, så snur hun og løper ut i vannet igjen. Og igjen. Og igjen.

Det er godt vi har lekeplassen. Jeg kan få henne opp dit, når leppene er blå, og de begynner å dirre. For meg gjør det ingenting, jeg tror friske mennesker ikke har noe vondt av å være iskalde en stund, det går over, men jeg vet at her i Kiev er de redde for det. Så jeg vil ikke at det skal se ut som jeg plager barnet. Om det skulle være fare for det, så mye hun ler og hyler av glede. Det er ikke vanskelig å se at det er hun som er drivkraften, hun som pusher på, hun som vil ha mer, jeg som bare lar henne få lov og kaster og slenger henne som hun vil, og liker det.

Mens vi er på lekeplassen kommer Olia. Hun har bedre kontroll på antrekk, og den slags, og får på Irisjka noe ordentlig, før det er på tide med mer bading. Nå med alle tre, litt vekselsvis, den ene alltid på land for å passe sånn halvveis på tingene. Den på land fotograferer og filmer litt også.

Et sted her får jeg lurt meg unna til en restaurant, med internett. Jeg ser det er drammatikk i sjakkturneringene, særlig i Paris, der vår mann Carlsen har en liten kollaps akkurat i det jeg ser på, men der de spiller i et format jeg ikke helt kan like. Dette er amerikanisert showsjakk, liksom medie- og sponsorvennlig, med en tidskontroll som øker presset på utøverne og øker sjansene for feil, liksom mer action. Mer kontroverser, og ting å diskutere. Jeg foretrekker den ekte varen, der spillerne skal få sjansen til å tenke ut de beste trekkene, og der det er et poeng å vurdere hvilke stillinger det er lurt å bruke tenketid på. I Showsjakken endte det opp med at de spilte på tilleggstiden, 3 sekunder per trekk. I Khanty-mansisjk og VM for lagsjakk gikk Norge som ventet grundig ned mot Kina, mens Russland vant over India og holder følge ett poeng bak. Mens jeg så dette, spiste jeg en Spaghetti Bolognese til 124 griven, og ble turistsvindlet med øl til 94 griven for to stykker. Jeg ba om lyst øl, og fikk etter ukrainsk standard dyrt importøl, Heiniken. Det enkle måltidet ble mye dyrere enn det som er vanlig her nede, men til omlag 80 norske kroner står jeg det selvsagt lett over. Det er ikke noe å mase om.

Jeg kjøpte et par kaffe med meg til Olia og Irina. På pavenyen spiller et lokalt ompaorkester, blåsere og slagverk, stort sett, gamle slagere, og av det lille jeg kan om denne typen musikk, kan jeg høre at dette er bra nivå. De kan sine ting, og det er helt gratis. Irina vil selvfølgelig bade enda mer, leke enda mer, og det er vanskelig å få henne med oss når Olia omsider vil hjem. Vi tar den tiden vi trenger. Irina skal ikke hjem med makt, denne dagen her. Det er også hennes ferie.

På veien til metroen ved Livoberezjnaja stopper vi på en lekeplass til, og med noen lekebiler vi betaler 20 griven for at hun skal få kjøre. Egentlig koster det 40, men Olia får prutet det ned, det er jo ikke mye vår lille Irina kan kjøre. Dette er hennes første forsøk, og hun finner vel ikke helt ut av det. Det går i rykk og napp, og hun klarer ikke å koordinere gassen og rattet, og hun får heller ikke til konseptet med å variere trykket på gassen. Det er maks eller ingenting.

Så gjenstår bare den drøye kilometeren til metroen. Olia kjøper øl til meg og is til Irina, som niste på veien. Det er romantisk og harmonisk. Litt regn legger ikke noen demper på noe.  Om noe, så øker det farten vår litt.

Irina liker godt å kjøre metro. Så for henne blir det en flott avslutning, på en flott dag. Den første virkelige feriedagen vi har her nede. Solfylt, og på stranden.