Kunne jeg elske Borussia Dortmund?

Den første finalen i serievinnercupen jeg hadde noe forhold til var Hamburg – Juventus i 1983. Jeg var ni år. Italia var verdensmestere, og Juventus hadde i tillegg Platni og Boniek. Hamburg hadde ikke engang lenger Kevin Keagen. De var ingenting. Alt de hadde av navn verdt å huske var Hurst Hrubersh, villdyret. Et navn det passer å stave feil. Den gang navnene på de tyske spillerne var like motbydelige som spillestilen. Hamburg vant 1 – 0. Villdyret laget målet.

Det var det mest uforståelige resultatet jeg hadde sett med egne øyne. Det kan bare måle seg med Vest-Tyskland – Ungarn, 1954. 3 – 2. Alltid er det tyskere med i fotballresultat man siden skulle hatt lyst til å forandre.

Jeg ventet i 14 år på sjansen for revansj. Det var Juventus – Borussia Dortmund i finalen i det som nå heter Champions league. Det var akkurat som i 1983, Juventus var helt overlegne på papiret, de var uovervinnelige og vel så det. Midtforsvaret var umulig, Ferrara og Montero, på midtbanen hadde de Deschamps til å vinne ballen og Zidane til å utføre magien etter arven fra Platini, selv når kapteinen Conte var skadet var midtbanen så god som man kan sette den samme. Fremme i angrep hadde de lille og lette DePiero, og tanksenteren Vieri, i tillegg til alle reservene som figurerte fast i landslagstroppene til landene sine. Borussia Dortmund bestod stort sett av fallerte Juventus-stjerner, spillere som ikke lenger var gode nok for de beste.

Borussia Dortmund vant 3 – 1. Uretten går sin gang. Jeg har hatet alt tysk og heiet på motstanderen alltid siden.

*
Det vil si, det har utviklet seg. Det er ikke det samme nå. Fotballen er ikke den samme, og jeg er ikke den samme. Jeg forstår litt for mye av verden og vet litt for godt hvor pengene kommer fra. Den ryddige og rene barneverdenen fra 80-tallet, og som hang igjen på 90-tallet, den gjelder ikke lenger. Tyskland har ikke vunnet noen ting siden år 2000. Spania er verdensmestre og Europamestere.

Det er bare å ta en titt på historien. De gangene Spania har vært i førersetet, har det ikke stått særlig godt til. De krasjet med Sør-Amerika og hentet gullet der til Europa på 1500-tallet. De etterlot seg genmateriale der som har ført til spillere som biter. Fra Spania kommer ingenting av kultur. De er Europas syke bror, om ikke Tyrkia hadde tatt seg av rollen. De skal alltid, alltid, alltid bli satt på plass av Europas egentlige stormakter. Selv med all verdens gull og hele Sør-Amerika på lag, skal de trekke seg tilbake i hjørnet sitt og pleie seg selv når det trekker seg til finalerundene.

Gjennom hele 1900-tallet vant ikke Spania noen ting (annet enn noen lokale Europamesterskap, med prestisje som en firenasjonersturnering). Spanske lag vant riktignok Europacupene, men det var General Franco og import. Det er så stygt som det blir. 20 år etter krigen, hyller verden propagandaseieren, og har gjort det i all ettertid. Real Madrid på 50-tallet var et stjernelag. Men det var et stjernelag bygget opp av fascister. Andre lag besto av lokale helter, Real Madrid kunne forsyne seg av verdensstjerner (ofte på flukt, som Puskas fra borgerkrigen i Ungarn), finansiert av et regime som få år tidligere bombet sin egen befolkning. Hvor begeistret ville vi vært for et stjernelag fra Syria, Al Damaskus?

Riktignok er.det vanskelig å mislike Spania av i dag, og ingen vil vel la seg overbevise av argumentasjon om at Italia av 1982 er å foretrekke fremfor Spania av 1982. Så er heller ikke fotball argumentasjon og fornuft. Den fungerer bare når det kun er følelser. Det er vel derfor den står aller sterkest blant uutdannede og arbeidere, mens akademikere og overklassen alltid vil ha et litt distansert forhold til den. De later som de er begeistret. Men de får det ikke til for seg å la verden gå under etter et nederlag, slik en ekte fotballtilhenger gjør. De tilgir favorittklubbem alt. Dommeravgjørelsene er alltid riktige når de går i rette lags favør, og alltid vanvittige ellers.

Det er en del med at verden er i orden for meg at de rette lagene vinner de store fotballturneringene. Nå sist vant Spania 4 – 0 over Italia. Det var en kniv rett i hjertet. Det var urettferdighet satt i system. Jeg var selv i Kiev, der finalen gikk, og så det. Det vil si, jeg så så langt det gikk å holde ut, og gikk så nedtrykt hjem til vodka. Spania, kaoslandet, som alltid må ha hjelp fra Italia for å få til noe. Selv Columbus var jo italiener. Nå står Spania igjen som verdens suverent beste fotballag.

Det er ikke tid nok igjen av menneskehetens historie til å gjøre opp igjen den urett som har skjedd. De spanske lagene har allerede vunnet for mye. De skulle få sin straff i årets Europacup. Men både Barcelona og Real Madrid har marsjert fram, de har slått ut AC Milan og Manchester United, Milan som nå er i ferd med å drive økonomisk lovlig. Det var ikke italienske lag igjen til å stoppe dem.

Det var bare to tyske. Tyskland, landet som nå er Europas motor, økonomien som holder alle andre oppe. Spania, som mottar penger fra tyske skattebetalere for å fylle på med stjerner til Barcelona og Real Madrid. Hvor har de to klubbene fått pengene fra, til å utføre de dyreste handlene i fotballhistorien? Alltid har de største stjerne gått til Spania. De har aldri gått til Tyskland. Der driver man ordentlig. Man er ikke i nærheten av å finne tilsvarende skandaler der, som i et hvilket som helst annet fotballand.

Tyskland har alltid vært lette å hate, man hater alltid den som er størst og sterkest, og det er alltid irriterende når de man misliker mest, er best. Ikke før var Tyskland samlet, før de like godt startet to verdenskriger mot alle oss andre. Det var selvsagt å overdrive. Det er likevel noe trygt og godt når det er Tyskland som har kontrollen. De er veldig irriterende, men det er i hvert fall noe ordentlig over det de holder på med.

Hvem vil vel la seg styre av Spania? El classico blir det aldri på Wembly. Det blir Der Klassik, Bayern München mot Borussia Dortmund. To tyske industriland forsterket med polakken og hollendere, men tysk kontroll. Det er egentlig greit Tyskland på ny får kontrollen over Europa. Det er som de strenge lærerne våre når vi er små. Vi misliker dem, og ønsker dem vekk. Men vi ønsker dem snart tilbake når de er borte, for det blir bare kaos uten dem.

Tannlegebesøk i bryllupsdagspresang

Onsdag hadde Olia og jeg bryllupsdag. Den hadde jeg på mandig vis godt glemt, helt til ettermiddagen kom, og vi hadde en liten feiring av dette og at Olia og søsteren formelt har overtatt leiligheten vi bor i her i Petsjersk. Etter feiringen stakk vi ned til sentrum av Kiev, for å se semifinalen i EM. Den så ikke Olia mye av, hun gikk i stedet hjem, mens jeg ble stående og hadde det veldig fint. Under middagen fikk vi forresten overrakt Tanjas uvanlige presang til oss – et besøk til tannlegen.

Olias søster er selv tanntekniker, og har noen kontakter. Olia hadde med to kofferter med gaver ned hit, og Tanja vil naturligvis gi noe tilbake. Det ble dette tannlegebesøket, en ting hun kan ordne og betale for. Besøket var absolutt nødvendig, jeg har ikke vært hos tannlegen på tre år, og har langt i fra tenner til å tåle et slikt opphold. Vi vil også spare penger ved å gå til rutinemessige tannlege- og legebesøk her i Ukraina, hvor det er mye billigere, og – for meg – mer eventyrlig.

Besøket skulle være i går, klokken 1030. Olia og jeg tok trolleybussen til et område av byen hvor jeg sjelden er, og så spurte hun seg frem til tannlegekontoret. Det var på ekte ukrainsk vis en helt anonym dør i en helt anonym bygning, der døren var låst og det hang en lapp som sa: «Ring hvis du skal til tannlegen». Det var uklart om man skulle ringe i telefonen, eller på dørklokken som var der. Vi ringte på dørklokken uten respons.

Så vi måtte ringe i telefonen. Da hadde vi problemet at Olias telefon var tømt for penger, så hun måtte finne en butikk hvor hun kunne få fylt den opp. Først da hun hadde gjort det, kunne hun ringe søsteren og få nummeret til tannlegen, ringe tannlegen, og få beskjed om at han var på vei. Vi skulle være hans første pasienter, og vi hadde riktignok møtt opp i god tid. Det var bare å vente.

Forrige gang jeg gikk til tannlegen etter tre års pause tok det tre år før jeg slapp ut igjen. Det var årene mellom 1998 og 2001, hvor jeg jevnlig gikk til odontologen på Haukeland for en rekke med lærerike operasjoner og behandlinger for tannlegestudentene. Deretter hadde jeg meg en runde med regulering. Det meste var galt den gangen.

Nå var jeg engstelig. Jeg visste hva jeg i hvert fall hadde i vente, pussing og rensing og gnikking og fjerning av tannstein, en rekke med ting som gjør vondt mot sårt tannkjøtt. Så var det hullene jeg antageligvis hadde. Og på toppen det eventuelt utrygge i å være hos en tannlege på russisk.

Vot on, sa jeg til Olia, det betyr «der er han», og jeg så mot en bil som kjørte inn mellom husene for å parkere. Og der var han virkelig, bare ikke i bilen, men like bak oss, i døren som ble åpnet.

Han viste seg å være en ekte russisk tannlege. Han brukte ikke røngten foto, eller noe pirking med forskjellige gjenstander, han brukte et lite speil og sitt eget øyesyn for å finne ut at hos meg var det et eneste hull. Det fikset han effektivt. Han gjorde noe jeg aldri har opplevd hos norske tannleger. Han satte først litt bedøvelse, slik at jeg ikke kjente så mye, og så satte han resten. Boringen gikk praktisk talt smerteløst.

Deretter var det den forferdelige fjerningen av tannsteing og graps. Oppe til høyre var det ingen sak, der var jeg allerede bedøvd. Men denne tannlegen bedøvde meg også nede. Meget smart. Det er noe av det mest smertefulle jeg vet, i mitt unge liv, å fjerne tannstein og graps i fortennene nede. Jeg har for lengst pusset bort tannkjøttet, det er sårt og vond samme hva man finner på. Nå fikk jeg en unnskyldning, og to raske bedøvelser – vsjå.

Én time tok hele behandlingen. Stort sett var jeg bedøvd. Og etterpå hadde jeg så fine og hvite tenner, som jeg ikke har hatt siden jeg giftet meg, bokstavelig talt. Det var en lykke å forlate tannlegekontoret. Min kone Olia var der også, en halv time, eller mindre. Det er en historie lite verdt å fortelle.

Det var en flott bryllupsdagspresang. Jeg spurte Olia om også jeg måtte gi henne en gave, og til det svarte hun ærlig talt ja. Hun ønsket seg maling. Og maling skal jeg med glede gi henne, så hun kan male huse, eller vegger inne, eller hva det nå er hun har tenkt å male. Mitt tannlegebesøk er ferdig. Det blir to år til neste gang, og jeg er mer enn fornøyd. Til overmål vant Italia som vanlig over Tyskland på kvelden. Det var og ble en kjempedag.

Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.