Opp Bogafjell fra Ullvaren, med lille Irina på 3

Det er vinterferie nå. Så det blir daglige turer, og kanskje også daglige turer. Det er mange andre poster jeg også skulle ha skrevet, mye gøy som er hendt og tenkt, kanskje vil det bli tid tiil å skrive dem ned og legge dem ut i ettertid. Men tiden som småbarnsfar er knapp, og dyrbar, den gjelder det å ta vare på.

I dag var været sånn passe middels. Det var så vidt over null, grått, og med tilløp til vind. Ingen dag for langtur. Irina og jeg reiste rundt Bogafjell, for å gå i terrengte på baksiden der.

Som så mange ganger før gikk det feil i pakkingen min. Jeg glemte sjokoladen. Det er kanskje det viktigste, sammen med alt det andre viktige man skal ha med på tur. Sist søndag husket jeg riktignok varmdrikke til Dalsnuten, solbærtoddy, men toppen på den nye termokoppen var ikke låst, så alt rant ut i sekken. Det er også viktig, å unngå. Jeg ergret meg grønn over den sjokoladen, vi har jo så latterlig mye også av den nå, som vi i kjent stil har kjøpt inn på tilbud på grunn av datomerkingen.

Irina var derimot strålende. En kort tid hadde hun det for seg at hun snaut ville gå ti meter før det var tid for sjokoladepause. Og den kunne godt vare til turen var slutt. Jeg klarte alltid å lirke henne med, noen ganger i bæremeis, men det var altså en stund motoren trengte litt starthjelp. Nå, i år, har det vært null problem. Heller ikke denne gang. Hun løp av gårde, mens jeg i fortvilelsens håp så etter om jeg kanskje hadde lagt igjen noe sjokolade i bilen, eller hanskene, som jeg også hadde glemt.

I vår familie forlater vi stien. Det gjelder både i direkte og i overført betydning. Vi går ikke der alle andre går, der alt er kjent, vi skal opp i det ukjente, og opp det vanskelige. Første lille skogssti ville ikke Irina være med på, men i den andre hadde hun autostart. Rett opp fjellsiden.

Det er ikke bratt i det hele tatt, Bogafjell, og det er slett ikke høyt. Men Irina er tre år, bakken er gjørmet og våt, og det er fullt av løse steiner. Hun kravler seg opp likevel, på og utenfor stien. Den rene jakken og buksen er til vask med en gang, her hadde det nok vært bedre med noe regnklær eller vann- og skittavstøtende. Barn har ikke den bekymringen. De setter seg ned når de på, kommer seg opp og ned, der de kan. Irina har nettopp brutt denne koden. Det går lettere opp når man kryper, lettere ned når man sitter. Og så kan man vri og vende seg, om det er noe ekstra krevende.

Veldig kjekt valgte hun igjen og igjen den vanskeligste veien, der det var valg. På et sted ville hun opp på en stein, som ikke jeg hadde så veldig lyst å kravle opp på, jeg ville heller gå rundt. Steinen var glatt, men hadde et flatt parti hun kunne stå på før det bratte. Tre-fire ganger skled hun ned, uten kontroll, før hun gav seg, og jeg løftet henne ned igjen. Den siste gangen gikk det også i rulle, sånn at hun turnet rundt og endte sittende på rompa. Med et smil.

Nå var hun ivrig på litt mat. Jeg fikk henne opp enda et stykke, slik at vi kunne sitte på en avsats med utsikt. Der var det også vind. Enda så ofte jeg har vært i dette området, jeg har jo vokst opp her, og enda så lite det egentlig er, så kan jeg ikke huske akkurat dette stedet. Det var rester etter bål der, så at dette er et flott egnet rastested er godt kjent. Området vi ser utover var før terreng og dyrket mark, ispedd et og annet hus og bondegård. Nå tar de det vekk, og erstatter det med boligfelt og industriområder. Det går voldsomt fort, og er ikke sånn som jeg liker det. Man må kunne være i naturen, for å bli ordentlig glad i den, og med det ha et virkelig sterkt ønske om å bevare den.

Irina fikk ikke noe sjokolade. Yoghurten spiste hun litt av, det samme med appelsinen og med clementinen. Jeg traff ikke helt med turmaten for henne. Men hun var likevel godt fornøyd, og stormet videre, mens jeg forsøkte å samle sammen sakene. Irina ville ned igjen samme vei, tilbake, men jeg fikk henne videre på en runde. Med det ble turen også et stykke lenger, og vi kom oss enda høyere opp.

Det er viktig å ha ideer, sånn at turen ikke bare blir å gå. Det må skje ting. Særlig for barna. Et tre hadde falt ned i et åpent område, sånn at stammen lå rank og fin, og klar til å klatre på. Irina er for liten til å klare det selv, det er også litt skummelt, når det blir mer enn en meter over bakken. Men hun får prøve, og hun finner sannelig ut av det. Hun legger seg ned, og kryper som en snegle, noen centimeter. Hun er helt trygg, når hun sitter, selv om jeg ikke holder henne. Jeg kan gå langt unna, og fotografere. Hun vil bare videre opp. Gå, mens jeg holder henne i hånden, eller krype, noen centimeter. Når jeg holder henne i hånden, så har jeg min egen hånd over mitt eget hode. Det er ikke sånn at jeg holder henne fast, og har god kontroll om hun skulle falle.

Videre er det bare noen meter før vi kommer til stien ned igjen, langs beitemarken. Det er markant atskilt med et gjerde, typisk for området jeg er vokst opp i. På den ene siden er beitemarker for sau og kveg, på den andre siden skog, som verken er særlig stor eller særlig tett. Dette er Sandnes-terrenget. Irina går over gjerdet, til beitemarkene, her er det hun som bestemmer, og hun vil ikke straks opp eller ned stien. Hun går over en liten myr til beitemarkene. Der går hun helt opp til det nest øverste gjerdet, nesten opp til boligfeltene, det som ikke var der da de eldste søskenbarnene hennes ble født, og først der er det hun snur. Hun har gått nesten opp til toppen.

Nå er det dog ned igjen. På det åpne landskapet med beitemarkene blåser det litt, så jeg får oss tilbake over gjerdet igjen. Der er stien ned på det aller bratteste. Det er så vått at det er tilløp til bekker, her og der er det frosseet til is, og alle steinene er løse og gjørmete. Jeg lar Irina komme seg nedover så langt hun kan, før jeg hjelper henne. Det gjør hun på rompa, og buksene får forsikret seg om at de skal være skitne.

Til slutt holder jeg henne i hånden, og går det i mitt tempo. Irina kan hoppe og fly. Hun er godt vant, og hun liker å presse grensene sine, slik de aller fleste liker, når de får lov. Også her, når turen går mot slutten, gjelder det å ha ideer, så det ikke blir monotont. Det er opp på en stein, hoppe litt, se på et tre, høre en fugl, snakke sammen.

Da vi er over det verste partiet, går Irina selv. Og da går hun ikke, hun løper. Sånn det er så herlig barn gjør, raskest mulig til nye steder å se, nye ting å gjøre, oppdage verden så fort som mulig. Da hun får se bilen, jeg viser henne den, løper hun enda fortere. Den siste skråningen er også litt bratt, gjennom litt granskog, med avstand mellom trærne, men ingen gress og planter på bakken. Der det er for bratt, setter hun seg, og sklir, kravler, eller kryper. Slik det skal være.

Hjem igjen er det 5 minutter i bil. Der får vi også sjokoladen vår.

Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.

Pappaperm

Krisen i Ukraina har overtatt nesten helt på denne bloggen her, men den har ikke overtatt livet mitt og ennå ikke helt overtatt det som opprinnelig var hensikten med bloggen. Her kommer en post som lar krise være krise, og handler fullt og helt om hvordan det er å være hjemme med et lite barn, samtidig som vi har et hus og en hage som krever svært store oppussingsarbeider.

Det er den lykkeligste tiden i mitt liv. Det har jeg sagt, tenkt og skrevet mange ganger, nå sier, tenker og skriver jeg det på ny. Jeg har alltid gledet meg til å få barn og ønsket å få det, lengtet etter det, har jeg, men jeg er likevel overveldet av hvor stort det er og hvor sterkt det farger alle dagene mine. Naboen sa det også, det første året med det første barnet, det var noe helt spesielt. Nå er lille Irina blitt så vidt over året, men gleden over å ha henne er på ingen måte dempet. Den er sterk og full og hel.

Å ha barn med foreldre fra to ulike kulturer er også annerledes på en annen måte enn jeg hadde forestilt meg det. Olia og jeg kjente hverandre godt før vi fikk barnet, fem år hadde vi vært sammen, så vi visste godt hva vi gikk til når det gjaldt hverandre. For oss hadde det ikke gått hvis jeg ikke så sterkt hadde omfavnet den russiske kulturen hun føler seg som en del av, lært språket, historien og det som er å lære, lest bøkene, hørt musikken, satt meg inn i være- og tenkemåten. Olia har måttet gi avkall på mye da hun forlot landet sitt, her hjemme hos oss har hun et slags russisk asyl. Her er språket russisk. Her blir det som hun vil ha det. Vi integrerer henne ved å integrerere meg.

Hadde det ikke vært så mange andre ting å skrive om, kunne jeg skrevet mer om russisk barneoppdragelse. Det er noen interessante forskjeller, og noen store og betydelige som fort kan føre til konflikt. Ute er lille Irina fullt og helt norsk, der er alt på norsk måte, hjemme er det russisk.

Det gjør at døgnrytmen er litt spesiell her i huset, tatt i betraktning at vi er en småbarnsfamilie. Jeg våkner først av alle, alltid før sju, og jeg har da kanskje noen timer før også Irina våkner, og jeg må ta henne. De timene bruker jeg av og til til å lese og skrive, det er tid jeg har til blogging, andre ganger gjør jeg nyttige ting, som å bake brød eller rydde og ordne litt. Brødbakingen er en direkte konsekvens av pappapermen, og et stort bidrag til vår livskvalitet. Jeg kjøpte en eltemaskin, eller hva det heter, til Olia til bursdagen, her en fredag kom min mor over og lærte meg hvordan det skulle gjøres, siden har jeg bakt brød fast. Det gjør meg lykkelig bare jeg tenker på det, ferskt brød minst to ganger i uken, og ellers bare skikkelig, solid hjembakt.

Så hører jeg Olia rope, på et eller annet tidspunkt, og så er det slutt, da må jeg gå øyeblikkelig. Ingen unnskyldning blir godtat, rabota sier hun, arbeid! Som regel er Olia utkjørt etter natten, og vil sove litt til, det er Olia som tar barnet om natten, og jeg har det fullt og helt om dagen. Lille Irina er alltid strålende lykkelig, der på morgenen, og det er fast innslag i programmet at jeg må bade eller spyle henne, skylling morgen og kveld, og så lag på lag med klær, etter Olias instruksjoner. Vi er vesensforskjellige når det gjelder varme og påkledning, Olia og jeg, hun er konsekvent for kald, jeg konsekvent for varm. Det er 22. september, jeg går ennå i kortbukse om dagene, mens Olia kan finne på å gå med to lag strømpebukser under buksene når det er vanlig vinterkaldt i Norge. Olia vil også ha på Irina veldig mye, mens jeg vil ha på veldig lite. Etter noen måneders erfaringer har jeg lært meg å kjenne på henne, og vite hvor hun blir kald først, slik at jeg kan unngå uhellene jeg riktignok har hatt, med å kle på for lite, ta av for mye, slik at barnet vårt blir kaldt. Nå om dagen fungerer det veldig fint.

For meg er alle måltid hellige, og når jeg har fri og har tid til det, spiser jeg alltid lenge og koser meg, og liker å ha litt lesestoff, og litt nyheter, og litt musikk gjerne også, på si. Med et lite barn på rundt året har ikke det vært så lett som det pleier, det blir å spise litt innimellom, mens jeg først og fremst sørger for å få matet og holdt kontroll på henne. BBC har ypperlige nyhetssendinger frem til klokken ti norsk tid, de har jeg på i bakgrunnen, og da trenger jeg ikke noe lesestoff. Irina spiser skiver og alt vi stikker bort til henne, men når det er pålegg på skiven, blir det alltid svært mye graps. Hun har jo ikke helt lært å ta rundt skiven, ikke midt oppi pålegget, hun vil heller kjenne på alt, og klorer og visper med fingrene, det blir klint utover. Som regel finner vi en mellomting, hun får litt pålegg ved siden av, eller pålegg bare på deler av skiven, eller pålegg helst på biter jeg mater henne med. Kjekt er det i alle fall at Irina spiser med samme appettitt og samme matglede som jeg, hun spiser alt, og hun har ingen problemer med å spise lenge, bare det er mye og godt.

På et tidspunkt får hun imidlertid nok, og vil av barnestolen. Da har jeg ennå noen minutter der hun rusler rundt på kjøkkenet, og undersøker skuffer og skap, mens jeg kan spise litt noenlunde i fred, før hun må inn til mer spennende ting i stuen. Hun beveger seg godt når hun har noe å støtte seg til, og klarer å flytte på ting og ordne seg så hun kan komme seg rundt omkring når hun er oppreist, men hun liker helst at vi hjelper henne, og hun vil gjerne ha en finger å holde seg i. Før eller siden må jeg til med det, eller finne på noe annet å gi henne oppmerksomhet med. Hun sitter ikke alene for seg selv i det uendelige, hun er aktiv.

Så er det formiddagssøvnen, den skjer med Olias magiske bryst, som vi kaller det, om Olia er hjemme. Hvis ikke må Irina ut i vognen. Når Olia er hjemme får jeg her kanskje en ny time for meg selv, kanskje mer, kanskje mindre. Da kan jeg også skrive eller lese, men nå tar det seg ikke ut. Det er dag, og vi har store oppussingsarbeider på gang. Jeg kommer meg ut i hagen (det var forresten en fin morgenaktivitet før jeg begynte å bake brød, gå ut og plukke solbær for å lage solbærstyltetøy til frokost!), det er ubegripelig mye å gjøre der, og vi har også planker og rusk og rask liggende, etter all oppussingen vi holder på med på utsiden av huset. Når Irina er våken, kan ikke Olia og jeg arbeide samtidig. Irina senser med en gang at mor og far er opptatt med andre ting enn henne, og blir straks urolig. Forsøkene pleier å ende med at jeg tar Irina med vekk. Sånn er kjønnsrollemønsteret hos oss.

De siste par dagene har vi disponert bil, siden mor har vært på reise til Oslo i konfirmasjon, og latt bilen stå igjen hos oss. Dermed har Irina og jeg også hatt muligheten til å reise ut til stranden. Siden søndag har vi gjort det, hver dag. Hellestø, Ølberg og i dag Vigdel. Irina har aldri fått sett havet skikkelig, og jeg har også fått vært der lite i år. Det er vanskelig, uten bil. I kjølige septemberdager har vi hatt strendene nesten for oss selv, særlig når det også er arbeidsdag. Det er fantastisk. Jærstrendene betyr mye for meg, det er så mange minner, fra hver eneste en av dem. Jeg har vært der med familien, med venner, og alene. I så mange faser av livet, så mange livssituasjoner, så mange stemninger. I et fylke der tingene endres raskt, og verken Sandnes eller Stavanger er til å kjenne igjen fra da jeg vokste opp, selv om jeg langt i fra er så gammel, strendene er som de alltid har vært. Vi må ta vare på strendene.

Irina er kledd i det nye regntøyet hun fikk av min mor til ettårsdagen. Med det kan hun sitte i sanden og vasse i bølgene, og lære seg hva man gjør på strender. Hun og jeg har all tid i verden. Ingen forstyrrer oss, vi skal ingen andre steder. Jeg forteller henne navnet på alt vi ser, forklarer alt som er. På Hellestø passet jeg på at bølgene ikke gikk over støvlene, på Ølberg passet jeg ikke på noen ting. I dag, på Vigdel, regnet det.

Hjemme igjen etter strandtur eller andre turer er det jeg som lager middagen. Det er alltid noe godt, ingen mennesker i verdenshistorien har kunnet bruke så lite av det de tjener på mat, som det vi gjør nå her i Norge. Laks, entrecote, seibiff, alltid kjøpt på tilbud eller billig, eller fordi det er i ferd med å gå ut på dato. Irina spiser også, det samme som oss, barnegrøten har hun for lengst vokst fra. Hun spiser laks som et menneske (kak tsjelovek), som jeg kaller det på russisk. Det er alltid plass til mer i den lille munnen, hun spiser, og koser seg.

En eller annen gang på ettermiddagen pleier hun å sove litt. De siste dagene har hun sovnet litt i bilen, andre ganger sovner hun litt i vognen, eller ved Olias magiske bryst. På kveldene pleier hun ikke sovne for natten før nærmere ti. Olia sovner gjerne ved siden av henne. Da har jeg på ny litt tid for meg selv. Andre ganger sovner Olia ikke, og hun har kveldene sammen med meg. Ofte har vi eller hun eller jeg noe etterarbeid å gjøre på huset, noe å rydde vekk, noe som ikke bør vente. Noen ganger sovner vi begge ikke så lenge etter ti. Det hender vi er helt utslitt. Det hender jeg deiser i badekaret med en bok på nettbrettet. Det hender jeg deiser i seng, i søvn.

Det er meget gode dager. Det er uvirkelig å tenke på at det skal vare ved helt frem til mai neste år. Vi er et privilligert folk så det ikke går an å begripe.