Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.

Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.

Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra

Hvert år pleier min venninne Henriette og jeg å ta en kjøretur til noen av kystområdene rundt Bergen, og ta en liten spasertur. Vi har vært mange steder, men favoritten er kanskje noen av turstedene langs ytterkantene av Sotra. Der er det mye fint, mye forblåst landskap, og flott utsikt mot havgapet mot vest. Hver tur skiller seg ut fra de andre, hver av dem har sin egen identitet, så å si, men i dag ble den veldig spesiell, for i dag besøkte vi et nedlagt bølgekraftverk.

Dette kraftverket er noe å tenke på for dem som vil kaste friske penger etter alle mulige miljøprosjekter. Det er ikke sikkert det er lønnsomt, bare fordi det er godt for miljøet. Og det er heller ikke sikkert det vil gi noen god energiproduksjon, bare fordi det benytter seg av fornybar energi. For at det skal fungere, må det være effektivt. Og man kan godt se på prosjektene med sunn fornuft og sunn skepsis, og ikke hive seg på enhver populær bølge nye energikilder. Denne posten skal bli litt om turen, litt om natur og miljø, og mest om det nå forlatte bølgekraftverket på Toftestallen på Sotra. Her er historien om hvordan et av 80-tallets store miljøprosjekter først gikk i bølgene, så gikk i luften.

Veien til anlegget

Jeg må gi litt reklame til GoogleEarth. Det har jeg gjort før, og det gjør jeg gladelig igjen. Det var GoogleEarth som gjorde at vi fant frem til kraftverket, og at vi fikk rede på at det i det hele tatt eksisterte. Det var Henriette som var på jakt etter turområder. Hun brukte GoogleEarth, og så dukket altså dette kraftverket opp. Dere som prøver selv, må skru på funksjonen «GoogleEarth community» (Dere finner den under «Gallery») for å finne frem. Og så skrifter dere Toftøy i søkerfeltet, og zoomer dere inn i riktig område. Det dukker opp en I, og den kan dere trykke på og lese. Det finnes også bilder, hvis dere skrur på noen av de andre funksjonene.

På GoogleEarth så det lett ut å finne frem, i følge Henriette (jeg er ikke helt enig med henne, når jeg har sjekket selv), i virkeligheten er det ikke noe lett i det hele tatt. Man kjører fra Bergen lett og greit til Sotra, riksvei 555 over Fjell, og så følger man like greit riksvei 561 nordover til man kjører over Svelgen bro, og kommer til Toftøy (eller Toftøyna, som den heter på GoogleEarth). Der blir det vanskeligere. Man skal ta av innover til Toft (skiltet), og så skal man omtrent umiddelbart ta til venstre for å komme innover dit kraftverket lå. Om vi ikke hadde spurt etter hjelp, hadde vi aldri funnet det. Det er en usannsynlig liten vei. Man tar av ved et rødt «Hans og Grethe-hus», som de sa, de som forklarte oss veien sa. Det var en ikke så verst beskrivelse.

Når man kjører innover denne smale, lille veien, som ikke virker som den skal føre noe sted, så skal man holde mot høyre alle de stedene det ser ut til å være noe valg. Det er også beskrivelse fra dem som forklarte oss veien, og også det stemmer godt. Hold til høyre. Etter en kort stund kommer man til en bom, og der parkerer man. Fra bommen er det lett å finne frem nedover til fots. Den tidligere så stolte «Bølgekraftvegen» er nå stengt for biler.

Litt mild underholdning får man når man passerer en av de to broene utover mot anlegget. Det er satt opp stort, flott skilt ved siden av: «Kryssing av broen skjer på eget ansvar». Jeg lurer på hvem som har satt dette skiltet opp, og hva de mener med det. Henriette og jeg tok ansvaret, og gikk over.

Anlegget som vi så det

Da vi kom over denne broen, så kom vi til et sted som så ut slik det ser ut på film, steder som er helt forlatt. Det var brakker og småbygg, alle med knuste vinduer og dører, ofte også knuste vegger, og alle med tydelig preg at her hadde ingen vært på en stund. Det var et merkelig forsøk på å lage en slags vei. Det var liksom ryddet slik at det skulle være mulig å kjøre, men for å komme til denne øyen, hadde vi jo passert broer som i alle fall var umulige å kjøre på. Det var også en ny bro, vanvittig bro, midt på øyen. Det var skjellettet av den, støttepilarene var der, tre stykker av dem, og den ene brohalvdelen var plassert – skjevt – på to av dem. Den andre brohalvdelen lå sykt på bakken noen meter unna. På andre siden av denne ødelagte broen, fortsatte det merkelige forsøket på vei.

Så fikk vi øye på en renne, som vi kom til måtte være selve anlegget. Dette måtte være selve kilden til kraftverket. Rennen var lang og smal, og lå i et sund. Det var støttet opp med betong, tilsynelatende for å gi bølgene størst mulig kraft innover rennen. Og bølgene gikk da også ganske bra innover der. De smalt i veggen på den andre enden, og sprutet vann opp i luften. Men hvordan i all verden kom det kraft ut i fra dette? Både Henriette og jeg har studert våre vekttall realfag, hun har hovedfag mikrobiologi og søker nå til doktorgraden, jeg har matematikken på plass, og studerer for tiden fysikk. Vi skulle ikke være helt forblåst når det gjelder å forstå hvordan man får elektrisk kraft ut i fra vannkraft. Men ingen av oss skjønte hvordan de skulle få til en turbin nedi eller utav denne rennen, eller hvordan de skulle få et roterende hjul til å rotere jevnt samme vei, når vannet så tydelig gikk frem og tilbake i rennen.

Selve området var fra naturens side vakkert. Det er Sotra på sitt beste, stein og hav, vilt og fint. Bølgeanlegget var ypperlig plassert. Det var tungvint å komme seg bort dit, så det forstyrrer ikke noe turterreng for ille. Når man først skulle gjøre et inngrep, var det greit her. Det lå også inne i et sund, mellom to øyer, der bølgene kom inn med stor kraft, men samtidig ikke for bredt og uhåndterlig. Hvis det ikke lykkes her, er det vanskelig å se hvordan det skal lykkes, tenkte jeg.

Henriette og jeg spratt opp på den ytterste øyen for å få oversikten fra alle mulige kanter og vinkler. Det skiftende, vestlandske været ønsket meg velkommen tilbake fra Krim, da vi gikk fra bilen angret jeg at jeg ikke gikk i kortbukse, nå blåste det opp med kaldt regn og kald vind, og jeg angret at jeg ikke hadde tatt med jakken. Men det forblåste, sure været satte også anlegget i sitt rette element. Her var det naturen som hadde kontrollen. Det passet også med Henriette som sa at bølgekraftverket var ødelagt av bølgene. Vi ble filosofiske og småhumoristiske der ute i uværet, og i de surrealistiske, uforståelige betongkonstruksjonene, midt blant de mektige naturkreftene som mennesket forsøker å kontrollere. Det er kjekt når naturen av og til får siste stikk. Det er naturen som er sjefen.

Når vi gikk opp og ned fjellsidene, og inn i kriker og kroker, så fant vi enda mer betong, og enda flere forsøk på å tilrettelegge naturkreftene for menneskelig kraftproduksjon. Det virket på meg som all betongen var laget for å sende bølgene med renest mulig kraft inn i anleggssystemet. Men noen steder virket det temmelig meningsløst, hvorfor de eventuelt trengte denne ekstra, siste kraften. Henriette mente også at de måtte ha sprengt litt langs fjellsidene, for å lage det til, ellers ville det være vanskelig å forklare alle steinrestene, og de kanskje litt for rette bergveggene her og der. En stund mente vi – i hvert fall jeg – at anlegget ikke var blitt forlatt, men at det aldri var blitt ferdig. Det var den eneste forklaringen jeg kunne finne på den ødelagte broen, for eksempel, og på flere av de andre merkverdighetene som var der.

På vei tilbake tok vi en titt inn i det som vi trodde var et kontorbygg, noen små titallsmeter fra enden av renden. Der inne var det en turbin. Der var det flere innretninger som nok kunne brukes til å lage strøm fra vann. Men hvorfor ha den så langt unna selve bølgene? Og hvordan har det egentlig fungert? Utenfor denne bygningen var det demmet opp med helt stille vann. Vi tenkte at steinsamlingen mellom rennen og bølgene og det stille vannet og kontorbygningen, var fylt på i ettertid, og at rennen da anlegget var aktivt, gikk helt opp til denne bygningen med turbinen. Om vannet gikk gjennom der, ville det forklare problemet med hjulet som bare måtte snurre en vei. Men da vi kontrollerte, var det under huset helt tett, og støpt slik at det måtte ha vært det fra første stund. Gåten var ikke løst.

Og gåten ble ikke løst mens vi var der. Vi skjønte ikke dette. Det var et forfallent monument over menneskets feilslåtte forsøk på å kontrollere naturen. Henriette lurte på hvem som hadde ansvaret for å rydde opp i alt dette, der jeg hadde forslaget om hvem det enn var, så må de ha gått dundrende konkurs. Og det personlige ansvaret har ingen. Nå ligger verket åpent, for alle å se og føle.

Anlegget som det var

Trygt hjemme i leiligheten på Nordnes var det for meg å slå opp på internett, og finne forklaringen. Den overrasket meg. Og den overrasket meg ikke.

http://tea.blogg.no/tur_og_natur.html er en turblogg med mange turer i Bergensområdet. 16. apr 2007 var skribenten som kaller seg Tor Erik på tur til Toftestallen, og han legger ut om turen med informasjon om bølgekraftanlegget der. Han skriver det har vært to kraftverk på stedet. Det første ble bygget i 1985 av Kværner brug, og det var dette som ble tatt av bølgene og sendt på sjøen i 1988. Noen av de uforklarlige restene vi så der, hørte antagelig til dette anlegget, men det var ikke nok å se, til å skjønne hvordan det har fungert. Systemet med rennen ble bygget i 1986, her var nok selskapet Norwave med, og dette anlegget var i drift frem til 1991. Det var ikke bølgene som tok det, men en sprengningsulykke i forsøket på å utvide rennen. Så Henriette hadde rett i at det var sprengt her.

Løsningen på gåten hvordan rennen og turbinen hadde fungert, var at det ikke på vei opp turbinen hadde hentet kraft, men på vei ned. Rennen hadde fått vannet opp i et reservoar, dette var det rolige vannet vi så demmet opp og ikke forstod noe av, reservoaret var noen meter høyer opp, og når det rant ned igjen, hentet turbinen ut kraft. Merkelig. Det kan vel neppe bli særlig mye kraft ut av et vannfall på et par meter?

Stor kraft ble det heller ikke. Det første anlegget produserte 450 kW, det andre 350 kW. Ti vanlige bolighus ville være tøft nok for disse kraftverkene å holde liv i.

Internettsurfingen bekrefter også mistankene om dundrende konkurs, og legger i tillegg til at det er mistanke om økonomisk kriminalitet også. Her er det mange statlige midler som har gått i mange lommer, men som det ikke har kommet så mye ut av. Bergens tidende skriver om det her, og professor emiritus Johann Falnes ved NTNU uttaler seg her.

Oppsummert

En gang var disse bølgekraftverkene skryteprosjekt og miljøbestinger, slik vindkraft, biodisel og hurtigtog er det i dag. Selv om anlegget knapt produserte kraft i det hele tatt, påkalte det stor oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt. Selveste FNs miljøvernkonvensjon, den gang styrt av Gro Harlem Brundland, tok turen for å se på pionerprosjektet (i følge nevnte BT-artikkel). Det minner om omreisende politikere og komiteer i våre dager. Det er ikke et godt tegn når alle pengene som er tjent er tilførsel fra staten, og all energi som blir produsert, knapt dekker energien brukt til å lage anlegget. Man må bruke sunn og grei matematikk med tallene. Vil dette lønne seg? Er det fornuftig? Hvis ikke risikerer vi flere mounment over vår storslåtte begredelighet, som bølgeanlegget på Toftestallen.

Interesserte i Bergensområdet bør bare ta turen bort og se selv. Det er et veldig fredelig turistområde, nesten ingen som er der, og overhodet ikke tilrettelagt for noen ting. Det er et ærlig og redelig bevis for hva som har skjedd. Det er forsøplet natur, men samtidig også naturens hevn. Her har naturen tatt siste stikk. Og så lenge man ikke finner ut hvem som skal betale for opprydningen, vil stikket ligge der til syne for alle som vil ta turen ut.