Latter

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

Soloppgang

Jeg har snakket mye om det at jeg snart skal avlevere meg selv, og gå inn i mitt videre liv, eller la 34 åringen Eivind Salen overta resten av mitt liv. Jeg har snakket mye om det, men ingen steder har jeg snakket om det så noen kan høre det. Ingen steder har jeg skrevet det, så det kan bli lest. Men for meg selv har jeg snakket om det, til meg selv har jeg gjort det. Det er bare å lese oppover her. Jeg har sett på det med vemod. Jeg kunne ha begynt denne teksten på mange andre måter også, det er ikke det viktige her. Det viktige er at jeg nå har tenkt å forlate denne følelsen av vemod, jeg har tenkt å si nei til den, jeg har tenkt å smile til den med mitt hjerteligste smil, kom bare du, sier jeg til den, på meg vil du ikke få tak! Dere kan se meg for dere, kjære lesere, dere kan se meg for dere akkurat i den lille leiligheten jeg bor, gjør den gjerne mindre. Gjør den gjerne mer rotete. Gjør gjerne de deler av min tilværelse dere finner håpløs, enda mer håpløs, gjør alt som er galt med meg og for meg, verre, og still meg opp midt på gulvet til skue for alle! Og jeg vil stå der og smile. Utenfor vinduet vil jeg se en soloppgang, ganske utrolig i Bergen by i desember måned, men om soloppgangen ikke kommer straks med en gang, så vil den en gang komme, og jeg vil stå på gulvet mitt og se den. Det vil være en av de store allegoriske. Jeg vil slå ut med hånden og vise dere den, jeg vil uten videre innrømme alle sider med mitt liv jeg mistrives med, og alt som er dumt, jeg vil likevel vise dere solen. Se der er den, vil jeg si med min bestemte håndbevegelse, utført med høyre hånd. Fra stuegulvet mitt vil den slett ikke se ut så vakker som den kan, skjult av boligblokker som den vil være på Nordnes hvor jeg bor. Antagelig vil den ikke engang være synlig fra stuegulvet mitt, solen står jo opp i øst, og i øst er utsikten min helt sperret. Men solen vil stå opp allikevel, og jeg vil vise dere det, det vil bli lyst, en ny dag. – Skal vi gå ut, vil jeg si, eller noe sånt, – skal vi gå ut og leve? Jeg vil på nære nippet holde på å bryte ut i latter på grunn av min frekke avvisning av alle realiteter i livet, alle fornuftige slutninger, alle konsekvenser av det liv jeg har sendt meg selv inn i, – hahaha, vil jeg le når jeg ser det så tydelig som her. Det har vært en soloppgang, mitt liv fortsetter, og det gjør det med glede.

ES2007

Pause

Jeg tror ikke jeg har lesere. Jeg tror jeg skriver denne teksten rett ut i intet. Jeg tror den eneste som kommer til å lese denne teksten, er jeg. Derfor henvender jeg meg til meg selv, og jeg vet jeg ikke trenger forsvare noe overfor meg selv. Jeg vet hvordan alle ting er når det gjelder meg. Jeg vet alle motiver jeg har for å skrive denne teksten. Ja, jeg vet det, sa jeg til meg selv. Jeg vet jeg har et sterkt behov for å sammenlikne livet mitt med alt mulig, og at jeg er nødt til å skrive det ned når jeg har tenkt det ut, og selv om ingen andre kommer til å lese det, kommer jeg til å flikke på det og rette på det til det blir slik jeg vil det skal være, selv om jeg altså vet hvordan jeg vil det skal være på forhånd, og aldri får til å skrive det ned. Tekstene gir altså hele tiden et misvisende bilde på hvordan jeg har det. Og allikevel skriver jeg dem. Jeg skriver denne også, foreløpig er den bare skrevet en gang, altså begynnelsen i den, skrivingen av fortsettelsen foregår fortsatt. Teksten blir skrevet mer enn den blir lest, alt er nå som det er, og jeg vet jeg kommer til å rette på den etterpå. For det ble ikke bra nok, begynnelsen får ikke frem den stemningen som må til for å få uttrykt hvordan jeg har det, og handler dessuten altfor lite om hvordan jeg har det. Strengt tatt handler den ikke om det i det hele tatt, og det var dette den skulle handle om. Og det får jeg bare sagt med noen få linjer helt til slutt. Hvis vi sammenligner mitt liv sånn som det er nå, med en film, så vil det være akkurat slik det er, når man har trukket på pauseknappen.

ES2007

Gå på, Eivind (og alle andre)

Å, Eivind Salen, der du sitter og tenker, like før du begynner å skrive, eller kanskje en god stund før du begynner å skrive, da liker jeg deg. Jeg liker deg, enten du er energisk og fin og bare trenger de siste par sekunder for å komme i gang, eller når du er sliten og treg og neppe vil komme i gang med det første. Og når du kommer i gang, da liker jeg deg veldig godt. Da skriver du en tekst som virkelig gløder. Jeg liker deg også, det skal du vite, når du sitter og har gitt opp på forhånd og føler du ikke får til noen ting. Jeg liker deg når du får det for deg at ingenting nytter, fordi det beste i livet er bak deg og dine beste prestasjoner har du allerede gjort, og de holdt ikke mål. Da liker jeg deg. Da synes jeg du skal gå på. Uansett hvordan du føler deg, synes jeg du skal gå på. Jeg liker deg så godt når du går på, når du bare blåser i hva som måtte komme ut av de forskjellige tingene du gjør, når du bare gjør som du synes du skal, vanari resten, og går på. Da synes jeg du er unik. Jeg liker deg også når du bare sitter der, men det er bare fordi jeg håper på at du en gang skal gå på igjen. Det er da jeg liker deg best. Så gå på, Eivind. Og alle andre.

ES2007

Bilde av henne

Plutselig var det helt uten forvarsel en dag bilde av henne i avisen. Jeg satt og leste den, som jeg alltid gjør, det hører med til dagsrutinene mine. Så var det bilde av henne der. Det var på sistesiden, under en spalte som heter ”Mennesker i byen”, der forskjellige slags folk svarer på faste spørsmål fra avisen om hva de holder på det. Denne gangen var det henne som svarte på disse spørsmålene. Jeg så hva hun svarte, og kunne ut i fra det se at hun var ferdig med utdannelsen sin, og at hun hadde fått seg jobb her i byen. Jeg kysset bildet av henne. Eller, jeg kysset langfinger og pekefinger og la dem ned på bildet, slik at de dekket ansiktet hennes. Helst ville jeg jo kysse henne på munnen, men fingertuppene mine var for store til det. Det var et svært vakkert bilde, hun var svært vakker på bildet, og jeg husker også at hun alltid hadde vært svært vakker. Og nå så jeg at hun bare hadde blitt vakrere med årene. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg klarte å miste kontakten med henne. En gang kom hun til meg. Jeg skulle gjerne sagt at hun pleide å komme til meg, men hun kom ikke så ofte at jeg kan kalle det at ”hun pleide”, og hun kom heller ikke så ofte som jeg gjerne skulle ønsket. Det hendte hun kom, sånn var det. Og jeg var alltid i villrede og gikk rundt og tok meg til hodet etterpå. Jeg følte jeg var i ferd meg å vikle meg inn i noe som var fryktelig galt, og at jeg kanskje aldri ville komme ut av det igjen, men så viste det seg at jeg var i ferd med å bli viklet ut, og at det var dette som var galt. Jeg har tenkt på henne mange ganger siden. En gang skrev jeg til og med et kort til henne, men jeg fikk aldri sendt det, for jeg hadde ikke adressen, og den var heller ikke å oppdrive. Kortet ligger fremdeles i hyllen, med bilde av en stol utenpå. Tenk at hun likevel skulle komme til meg, inn til meg i leiligheten min. Riktignok er det bare et bilde i en avis, men allikevel. Hun må da skjønne hva det betyr. Eller, kanskje er det ikke så lett for henne å skjønne det, det er ikke sikkert jeg er den hun tenker oftest på og sårest på, kanskje skjer det svært sjelden. Om i det hele tatt. Hvis jeg kunne skrive verden, og verden ble slik jeg skrev, så ville jeg skrevet at hun tenkte på meg omtrent hver dag. Og så ville jeg gitt henne den store glede å skrive et bilde av meg i avisen en av de nærmeste dagene. Kanskje i neste uke en gang. Så ville hun lese den, hun ville ikke ha noen kjærester eller noen som elsket henne akkurat nå, hun ville være litt ensom, og så var jeg der. Et flott bilde av meg i avisen hun holdt i hendene sine. Og jeg satt så fin og ustelt sånn som hun gjorde, og var bare blitt vakrere med årene jeg også. Det gamle smilet var på plass, som før, og det gikk rett hjem til henne. Hun kysset sine to fingre varmt og lenge, og plasserte dem ømt i bildet av meg.

ES2007

Besøk

To dager før besøket begynner han for alvor å tenke hvordan det vil bli. Hun vil komme til ham, de har en avtale, men hva som vil komme ut av det vet han ikke. Hun har kjæreste, samboer, han har ikke. Før var de kjærester, og han angrer det ble slutt. Kanskje angrer hun også, kanskje gjør hun ikke det. Men hvis hun ikke gjør det, hvorfor skulle hun da komme på besøk, tenker han, uten at det hjelper. Det vil ikke gå bra dette, han innbiller seg ting, og jeg føler det er min plikt, som forfatter, å gå inn i teksten og fortelle ham det. Så det gjør jeg, jeg ringer på døren hans med en gang, han er selvsagt overrasket over at det er jeg, forfatteren, som kommer, men det er det altså. Jeg tror han vet at jeg vet alt om ham, for han oppfører seg temmelig sjenert og tilbakeholdent, men jeg vet jo også at dette er hans natur, – ja, vil du ha noe kaffe, spør han, mens han går for å sette på kaffen. – Du har det fint her, sier jeg, jeg tror han tar det som ironi, for han skvetter til og begynner å snakke i rasende fart om at han har planer om å rydde, og at mye av det jeg ser her er provisorisk, dessuten var besøket overraskende, så han hadde et par ting liggende, og til slutt sa han at ”det er bare slik jeg er”. Snart etter sitter vi med hver vår kaffekopp i hånden, han sitter mest urolig. – Det var god kaffe, sier jeg, og holder straks etter opp hånden, for det ser ut til at han vil ta også dette som ironi, – du skal ha besøk, sier jeg i stedet og går rett på sak. – Av en dame, sier jeg. – Jeg vet det, sier han, som om jeg også kunne fortelle ting om ham som han ikke vet. – Hva tenker du om den saken? spør jeg. – Jeg vet ikke, sier han, – jo, det vet du, sier jeg, – jeg tenker… sier han, og kommer ikke videre. Jeg tier stille. Jeg lar ham sitte der i stillheten. – Jeg vet ikke hva jeg tenker, sier han, – jeg tenker så mye, sier han raskt, jeg sier fortsatt ingenting, – jeg tenker at dette er bare et helt vanlig besøk, at hun mener ingenting med det, men jeg tenker også… på ny lar jeg ham sitte der i stillheten sin. Han skal selv få si hva han tenker. – Jeg prøver å si til meg selv at det er galt, sier han, – men jeg tenker også… eller jeg ser for meg… at det går bra. At hun kommer til meg for å undersøke om det fortsatt er noe mellom oss, at det kan bli til noe. Det hadde vært… og så sier han ikke mer, og denne gangen lar jeg ham få lov til det. Jeg har fått uttrykt det jeg ville si.

ES2006

 

Et pip om hjelp

 

Kjære leser, eller lytter, om jeg noen gang får anledning til å lese denne teksten opp, og noen hører på den, ha da forståelse for hvor grusomt den som opplevde den, opplevde den, og glem ikke et øyeblikk at den som opplevde den, var jeg. Det var jeg, som var på besøk, hos et nylig etablert ektepar, i en stor, flott leilighet, som de eide til lån med lav rente og bil og barn hadde de også; kort sagt, de hadde drevet det langt lenger enn jeg. Og jeg var der med en dame, en vakker dame, allerede på forhånd var jeg forelsket i henne, og denne familielykken vi var vitne til (vi så på det som familielykke, i hvert fall gjorde jeg det) forsterket disse følelsene voldsomt. Jeg må også si dere at jeg etter at jeg har utviklet et langt sterkere følelsesliv etter jeg rundet 30 år, jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg har fått så fryktelig lett for å ta til tårene. Rett som det er får jeg problemer med stemmen i situasjoner jeg tidligere knapt ville reagert på. Hadde jeg vært eldre kunne jeg sagt jeg var blitt sentimental med årene, men jeg synes ikke jeg er gammel nok til å si det ennå, jeg er bare så vidt over 30 år. Dette har jeg ikke snakket med noen om, jeg skjemmes over det, og hvis noen konfronterer meg med det vil jeg straks benekte det. Særlig ille blir det hvis jeg blir konfrontert midt under den store følelsesmessige påkjenningen, og jeg kvalt av tårer og med sviktende stemme må benekte at dette går innpå meg. Dette er selvsagt verre i noen situasjoner enn i andre, men aldri verre enn i situasjonen jeg nå skulle gjennomgå. Jeg satt altså der i besøket og ble stadig mer oppslukt i familielykken jeg mente å se hos paret med barnet vi besøkte, samtidig som jeg i lengselen etter å oppleve en slik lykke selv, ble stadig mer forelsket i henne jeg kom sammen med. Hun klarte seg så fint, smilte og lo, og lekte med barnet og løftet det høyt opp i været og var med når det skulle skifte bleie. Jeg var utenfor i forhold til dette. Jeg satt der og ønsket at jeg kunne få vise for henne at også jeg behersket dette med barn, at jeg ville bli en god far, at jeg både kunne leke med barnet og ta ansvar, at jeg ikke nølte med å ta i et tak og skifte bleie når det trengs, at det ikke var noen sak for meg å få barnet i humør, at hun bare kunne satse på meg, men jeg ble i stedet sittende i sofaen. Så skulle vi gå, det var rettere sagt hun som skulle gå, – jeg må gå nå, reiste hun seg opp og sa, og jeg reiste meg også opp og sa at jeg også måtte gå, så vi gikk begge to sammen. Det var nå det gjaldt, jeg tok på meg jakken og skoene stivt og utilpass som jeg alltid pleier å gjøre. Vertskapet snakket så blidt og hyggelig, og jeg svarte så klønete, satt nede på gulvet og knyttet skoene, måtte ha to forsøk på den ene skoen fordi jeg trakk snoren gjennom løkken, eller hvordan jeg skal forklare det, jeg var i hvert fall på randen av fortvilelse. Hun jeg kom sammen med formelig tryllet på seg jakken og skoene, og gav vertskapet en klem både ham og henne, jeg tenkte jeg også burde klemme noen, men det ble aldri noe av det, og så var vi utenfor døren. Nå måtte jeg bare si det, få en avgjørelse på det, jeg kunne ikke gå hjem uten å vite sikkert om det engang fantes håp. – Det var et kjekt besøk, sier hun til meg, – ja, sier jeg, og merker til min store skrekk at stemmen min er pipete og gråtkvalt. – Hva sa du? spør hun, smått overrasket. – Jeg sier at det var kjekt, piper jeg, og må kvele et hikst. – Hva er det? spør hun, og ser bekymret på meg, nådeløst vil jeg kalle det, for denne sympatien er mer enn jeg kan makte. – Ing… ingenting, sier jeg, jeg må til og med si det to ganger, begge ganger pipende som en liten fugl. Det er langt frem til den store sterke mann jeg nå ønsker og trenger å være. – Jo, du er jo helt lei deg, sier hun, og stopper, – du må fortelle meg hva det er. – Jeg har lyst til å bli med deg hjem, kunne jeg ikke akkurat pipe til henne, – jeg synes leiligheten deres var så fin, sa jeg. Jeg forsøkte å smile, men det gikk ikke, jeg begynte å snufse og hikste og kjente tårene presse på, og komme. Hun jeg elsket og opphøyde holdt rundt meg sånn kvinner gjør når de trøster hverandre, og da sprakk det fullstendig for meg. Jeg kan ikke si det annerledes. Verden bare raste sammen rundt meg og i livet mitt, og i en flom av gråt fikk jeg formidlet min bønn om hjelp.

ES2005

Dikteren leser (alle sovner)

Jeg er dikter selv (det ser dere jo selv utifra denne teksten), og derfor tenker jeg naturligvis at alle er litt opptatt av meg når jeg en sjelden gang går for å overvære en diktopplesning. Så også denne gangen, jeg skulle treffe to kamerater, en gutt og en jente, og jeg tenkte som så at de nok ville spørre meg hva jeg mente om diktene vi hadde hørt, og jeg da måtte komme opp med et svar som gav dem noe å tenke på. Og dette gjaldt bare de jeg kjente, hva de andre publikummerne tenkte og kanskje kom til å vente av meg, nei, det var ikke godt å vite, jeg måtte være forberedt på alt og virkelig danne meg en mening om denne dikteren vi kom til å måtte høre på. Det kunne til og med være at jeg måtte snakke med selve dikteren, hvis han hadde sett meg før og visste jeg var dikter, eller noen hadde fortalt ham det. I så fall måtte jeg på en fin måtte si hva jeg syntes om diktene hans, ja, jeg hadde vær så god å følge med da han satte i gang. – Hysj, der begynner han, sa kameratene mine, da vi satte i gang, jeg syntes forresten hun damen viste overdreven interesse for kameraten min i forhold til meg. Men jeg regnet med at det ville bedre seg når vi etterpå skulle diskutere forestillingen, da skulle jeg nok vise hva jeg har fått med meg og hvilken innsikt jeg har i dikterkunsten. Dikteren på scenen er av den stillferdige typen, det ser ut som om han er plassert der på spøk, han behersker ikke å stå foran et publikum, så mye er i hvert fall sikkert, og skal jeg si min ærlige mening, så behersker han ikke å skrive dikt heller. Jeg tenker hvordan i all verden skal jeg klare å si noe om denne fyren her, uten at det virker for opplagt, uten at det blir noe som alle kunne klare å tenke. Fra munnen hans kommer ordene i en jevn dur, som fra en gammel buss som kjører sakte bortetter en gate for å se etter hvor stoppestedet var blitt av, men her er ikke noe stoppested, eller det er et stoppested som alltid er lenger fremme, bussen stopper ikke, ikke dikteren heller, han leser. Jeg gjør som jeg pleier, i stedet for å se på han som opptrer på scenen, ser jeg på publikum, ofte skjer det mer der. De er liksom passasjerer på denne bussen, eller kanskje er det en gammel snekke som putrer av gårde, publikum sitter på, det vugger så godt, også jeg er en passasjer i snekka, eller bussen, dikteren er ferdig og vi klapper, nei, forresten, det ble visst ikke noe av det. Dikteren går i gang med sitt neste dikt, hans evne til å mumle ordene sine er ubegrenset, når jeg anstrenger meg til det ytterste, det vil si når jeg følger med, så hører jeg at diktene er rik på metaforer og forresten får jeg ikke med meg noe som helst, jeg vet ikke om det er metaforer eller den rene skjære sannhet han kommer med, søvndyssende er det i hvert fall, og ytterst behagelig, det er helt greit at damen viser min kamerat oppmerksomhet, jeg sovner, alle gjør det, kunne jeg noensinne oppnå noe lignende.

ES2005

Jeg ser det for meg

Jeg går opp på scenen, iført mine vanlige klær, kanskje litt finere, kanskje funnet av en designer med det for å øyet å få det til å se ut som om jeg har på meg mine vanlige klær, bare litt finere, kanskje, men opp på scenen går jeg, det er det viktige, jeg ser det for meg, i hånden har jeg denne teksten her. Og publikum, i dette tilfellet vil det si dere, sitter og lurer litt på hva slags tekst jeg skal lese opp denne gangen, hvis jeg da i det hele tatt skal lese opp noe, jeg finner jo på så mangt vet dere, og dere er spente på hva jeg har funnet på denne gangen, dere vet jo ikke at det er denne teksten her, og etter hvert som dere skjønner det stiger spenningen, til tross for at den altså var svært høy fra utgangspunktet. Jeg ser det for meg, jeg treffer så godt med intonasjonen, det litt merkelige innholdet virker helt som det skal være, flere kvinner sitter og smiler for seg selv, flere smiler direkte til meg, og jeg smiler også der oppe fra scenen, smiler både innvendig og utvendig. Jeg blir selvfølgelig revet med, selv i omstendelige setninger som denne her hvor ordene bare renner ut uten egentlig tanke for hva de måtte inneholde, slår tungen ikke krøll på seg, men beveger seg dit den skal i uanstrengt fart slik at ordene triller av gårde fritt og uproblematisk, samtidig som publikum selvfølgelig får dem med seg og liker dem og faktisk får lyst til å klappe litt etter et plutselig punktum. Jeg løfter hånden for å dempe denne klappingen, jeg ser det for meg, teksten er jo slett ikke slutt, jeg har mer å komme med, jeg ser det for meg, jeg leser dette her, nærmer meg enda et punktum, men punktum og komma er under min kontroll slik publikum også er det, de kommer ikke før jeg vil det, eller publikum gjør selvfølgelig det, de kommer når de vil, lenge før denne teksten, de var der når jeg gikk opp på scenen og de vil fortsatt være der når jeg går ned igjen og teksten er slutt, ser jeg for meg, det er punktum og komma og opplesningen som er så fullstendig i min kontroll, og publikum også så lenge jeg leser, ser jeg for meg. Jeg ser for meg at publikum liksom skjønner hva jeg prøver på, eller de skjønner det kanskje ikke, men de liker det likevel, fordi det kanskje er noe der. Og akkurat i det jeg har dem i denne troen, stopper jeg lesningen og blir bare stående og smile, publikum skjønner at teksten og opplesningen er slutt, og jeg bekrefter det med å bukke, applausen er overveldende, det er dette jeg ser for meg, den overveldende applausen mens jeg står der og bukker, og går ned og sier takk, takk, mens publikum klapper og smiler fordi de endelig har forstått at det er denne teksten her jeg har lest, og hvorfor den ble som den ble for å få sagt det den skulle si. Men noen klapper og smiler selvfølgelig uten å skjønne så mye.

ES2005

Kvinnen som ble med meg hjem

I går var jeg ute og drakk. Det skjer ofte, det skjer også ofte at jeg går hjem igjen etterpå, men det skjer ikke fullt så ofte at jeg treffer en kvinne på veien slik jeg gjorde denne gangen. Jeg var i en sinnstilstand som gjorde at jeg vurderte å ta av meg på overkroppen. Det ville være for kjedelig å gå hjem uten å vise litt hud. Så jeg halte ut skjorte og t-skjorte fra buksa, og trakk dem godt oppover brystet, men det var så kaldt at jeg tok dem ikke av. Det ville sett for dumt ut, tenkte jeg. Men buksa kan jeg godt knappe opp, tenkte jeg, og holdt akkurat på med det da hun kom. – Hallo! du der! ropte hun, det var midt på natten og ingen til stede, hun måtte mene meg. I stedet for å knappe buksene opp, knappet jeg dem igjen, og gikk ganske så sindig bort etter veien. – Hallo! stopp! vent! ropte hun på ny, og kom løpende mot meg. Det var ordentlig kvinneløping, det dinglet i vesker og alt mulig. – Kan du si meg veien til sentrum? spurte hun, og gikk videre med å forklare noe om hvorfor hun ikke visste hvor sentrum var, og litt annet som hun kanskje forklarte. Jeg pekte og viftet med hånden og hvor sentrum var, jeg sa det også, – sentrum er der borte, sa jeg. Hun takket og fortsatte å snakke om vanskelighetene hun hadde med å finne sentrum, hun var ikke så godt kjent, – jeg er godt kjent, sa jeg, – jeg bor her. – Bor du her? spurte hun, – ja, jeg bor rett borti her, det ble litt frem og tilbake med dette hvor jeg bodde rett borti her, og så sa jeg at hun i stedet for å gå til sentrum, heller kunne bli med meg hjem. Jeg var på vei til nachspiel. Hun stusset litt, men nå viste jeg en pågåenhet jeg mener ikke er vanlig til å være meg. Jeg sa til henne at jeg hadde gin og vin og te og hva det måtte være hjemme, det var ikke langt, det var rett borti her, og forresten var det altfor kaldt å gå til sentrum nå, i hvert fall så dårlig kledd som vi er, se nå her og få varmen i deg, sa jeg og så tok jeg fast grep med begge armene om hennes, og strøk opp og ned et par ganger. – Det er galskap å gå rundt så tynnkledd, sa jeg. – Kom nå her, sa jeg, og så trakk jeg henne litt forsiktig med meg, og hun kom virkelig. Jeg var nå en trollmann både i ord og handling, snakket i vei om løst og fast, beroliget henne og gjorde henne trygg. Jeg snakket om helt andre ting da jeg låste opp først ytterdøren, siden døren til selve leiligheten. – Se her bor jeg, sa jeg og skrudde på lyset, før jeg straks skrudde det av igjen fordi det var så rotete og fordi det for all del ikke måtte være for lyst, jeg skrudde i stedet for på noen mindre lys, en liten lampe, og hentet frem stearinlys og fikk plassert henne i sofaen og satt på tevann og snakket om helt andre ting. Deretter satte jeg på musikk. Og så gikk jeg bort til sofaen og begynte å kysse på henne, jeg fikk hånden og fingrene inn under alle mulige plagg og var på god vei med å fjerne plaggene, da det hersens tevannet kokte. Det gikk jeg bare og skrudde av det også, så gikk jeg tilbake og fortsatte, hun satt og ventet, hadde bare sett på at jeg skrudde av tevannet, satt og ventet, jeg kom tilbake, sengen er bare noen få skritt fra sofaen, vi gikk inn der, og så elsket vi og sovnet. Det ser svært rart ut, her i ettertid, her jeg sitter nå, med mild bakrus og skriver historien som om den var skjedd slik jeg har skrevet den. Hun gikk med en gang neste morgen, det er jeg glad for, kjempeglad. Jeg latet som jeg skulle sove for alltid da jeg våknet og merket det var noen der, en fremmed kvinne jeg ikke hadde sett før og som ingen i verden har sett før, og som hadde blitt med meg hjem, aldri om jeg skulle våkne til en slik dag. Jeg sov fortsatt, som en stein, da jeg merket at hun lempelig forsøkte å vekke meg og gå ut av sengen, jeg gryntet så sovende jeg bare kunne da hun sa – nå går jeg, og jeg lå med hodet mot veggen og ryggen mot henne, da hun gikk. «Sentrum er der borte,» tenkte jeg, så lykkelig en mann kan bli, og hadde enda en historie å skrive ned som om den var hendt.

ES2004