Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.

Gaggia – hyllest til en kaffekvern

Til jul fikk jeg av mor en kaffekvern. Jeg har alltid vært en kaffefantast, like siden jeg i andre klasse på videregående skole bestemte meg for å begynne å drikke det, slik at jeg kunne gå på bedriftsbesøk i forbindelse med særemnet i geografi, og om jeg ble tilbudt kaffe, kunne takke ja. Det ble ikke noe bedriftsbesøk, selvsagt, enda jeg skrev aldri så mye om industrien i Sandnes, det ble med oppslagsverk på biblioteket og – mener jeg å huske – et besøk på et verksted med noe leire. Industrien i Sandnes har ikke interessert meg det minste siden den gang, men kaffe har blitt en lidenskap.

I begynnelsen var det nok at den skulle være svart, og det skulle være mye av den. Siden har jeg også utviklet en lidenskap til det italienske, og selvfølgelig da også den italienske kaffen. Jeg var tidlig ute med å få meg en Espresso-koker, og jeg var kjapt ute med maskinen også, jeg fikk aldri helt ordentlig til den der kokeren. Presskannekaffe begynte jeg med da jeg ble anbefalt det av en foredragsholder fra «Kaffens venner», han holdt foredrag på det Akademiske kvarter i regi av Studentersamfundet. Jeg laget temaprogrammet «Kaffens historie» på Studentradioen, og planla «Kaffens dag» for alle mine venner, en dag fra morgen til kveld bare med kaffe, i alle typer og fasonger, og med noe sterkt i utpå kvelden. Det er bare en av mange planer som aldri har blitt noe av.

Jeg har også kjøpt meg en Ibruk for å lage gresk kaffe, eller tyrkisk, som den skal kalles når det er tyrkere man snakker med. Så jeg har alltid følt meg godt rustet når det gjelder kaffe.

Men jeg har manglet noe vesentlig, når det gjelder å gjøre det helt skikkelig. Og det er kaffekvernen. Uten den, blir kaffen aldri riktig fersk, eller bare akkurat den dagen man åpner posen. Bare kjenn etter, den smaker da ekstra godt, og sånn skal den jo smake hver gang. Med industrikaffe som Evergood, Friele og Ali og de der blandingsmerkene man kjøper i butikkene, der er det ikke så farlig, det er billig og bra nok. Men når man først kjøper noe ordentlig, på en spesialbutikk, til 50 kroner kvartkiloen, da kan den godt smake tipp topp så lenge man har den. Da er man nødt til å ha kaffekvern.

Og det fikk jeg altså nå til jul, av mor. Det er av merket Gaggia, og skal være riktig godt. Ingenting vet jeg om det. Men jeg vet at jeg brukte den for første gang nå i kveld. Jeg var tom for Espresso, hadde riktignok glemt å kjøpe ny, så jeg måtte male noe Malabar-kaffe fra India, som mor hadde kjøpt til meg. Det er egentlig kaffe som passer best til presskanne, eller traktekaffe, om man ikke gidder å være så fin på det. Jeg brukte den imidlertid til Espressokaffe i dag.

Det var for meg poesi. En neve bønner ned i toppen, fineste innstilling, kverne, og den eventyrlige duften av fersk kaffe som fyller rommet. Man kan bli i godt humør av mindre. Mye mindre. Takk for gaven, mor!

Kaffekverna!