Tannlegebesøk i bryllupsdagspresang

Onsdag hadde Olia og jeg bryllupsdag. Den hadde jeg på mandig vis godt glemt, helt til ettermiddagen kom, og vi hadde en liten feiring av dette og at Olia og søsteren formelt har overtatt leiligheten vi bor i her i Petsjersk. Etter feiringen stakk vi ned til sentrum av Kiev, for å se semifinalen i EM. Den så ikke Olia mye av, hun gikk i stedet hjem, mens jeg ble stående og hadde det veldig fint. Under middagen fikk vi forresten overrakt Tanjas uvanlige presang til oss – et besøk til tannlegen.

Olias søster er selv tanntekniker, og har noen kontakter. Olia hadde med to kofferter med gaver ned hit, og Tanja vil naturligvis gi noe tilbake. Det ble dette tannlegebesøket, en ting hun kan ordne og betale for. Besøket var absolutt nødvendig, jeg har ikke vært hos tannlegen på tre år, og har langt i fra tenner til å tåle et slikt opphold. Vi vil også spare penger ved å gå til rutinemessige tannlege- og legebesøk her i Ukraina, hvor det er mye billigere, og – for meg – mer eventyrlig.

Besøket skulle være i går, klokken 1030. Olia og jeg tok trolleybussen til et område av byen hvor jeg sjelden er, og så spurte hun seg frem til tannlegekontoret. Det var på ekte ukrainsk vis en helt anonym dør i en helt anonym bygning, der døren var låst og det hang en lapp som sa: «Ring hvis du skal til tannlegen». Det var uklart om man skulle ringe i telefonen, eller på dørklokken som var der. Vi ringte på dørklokken uten respons.

Så vi måtte ringe i telefonen. Da hadde vi problemet at Olias telefon var tømt for penger, så hun måtte finne en butikk hvor hun kunne få fylt den opp. Først da hun hadde gjort det, kunne hun ringe søsteren og få nummeret til tannlegen, ringe tannlegen, og få beskjed om at han var på vei. Vi skulle være hans første pasienter, og vi hadde riktignok møtt opp i god tid. Det var bare å vente.

Forrige gang jeg gikk til tannlegen etter tre års pause tok det tre år før jeg slapp ut igjen. Det var årene mellom 1998 og 2001, hvor jeg jevnlig gikk til odontologen på Haukeland for en rekke med lærerike operasjoner og behandlinger for tannlegestudentene. Deretter hadde jeg meg en runde med regulering. Det meste var galt den gangen.

Nå var jeg engstelig. Jeg visste hva jeg i hvert fall hadde i vente, pussing og rensing og gnikking og fjerning av tannstein, en rekke med ting som gjør vondt mot sårt tannkjøtt. Så var det hullene jeg antageligvis hadde. Og på toppen det eventuelt utrygge i å være hos en tannlege på russisk.

Vot on, sa jeg til Olia, det betyr «der er han», og jeg så mot en bil som kjørte inn mellom husene for å parkere. Og der var han virkelig, bare ikke i bilen, men like bak oss, i døren som ble åpnet.

Han viste seg å være en ekte russisk tannlege. Han brukte ikke røngten foto, eller noe pirking med forskjellige gjenstander, han brukte et lite speil og sitt eget øyesyn for å finne ut at hos meg var det et eneste hull. Det fikset han effektivt. Han gjorde noe jeg aldri har opplevd hos norske tannleger. Han satte først litt bedøvelse, slik at jeg ikke kjente så mye, og så satte han resten. Boringen gikk praktisk talt smerteløst.

Deretter var det den forferdelige fjerningen av tannsteing og graps. Oppe til høyre var det ingen sak, der var jeg allerede bedøvd. Men denne tannlegen bedøvde meg også nede. Meget smart. Det er noe av det mest smertefulle jeg vet, i mitt unge liv, å fjerne tannstein og graps i fortennene nede. Jeg har for lengst pusset bort tannkjøttet, det er sårt og vond samme hva man finner på. Nå fikk jeg en unnskyldning, og to raske bedøvelser – vsjå.

Én time tok hele behandlingen. Stort sett var jeg bedøvd. Og etterpå hadde jeg så fine og hvite tenner, som jeg ikke har hatt siden jeg giftet meg, bokstavelig talt. Det var en lykke å forlate tannlegekontoret. Min kone Olia var der også, en halv time, eller mindre. Det er en historie lite verdt å fortelle.

Det var en flott bryllupsdagspresang. Jeg spurte Olia om også jeg måtte gi henne en gave, og til det svarte hun ærlig talt ja. Hun ønsket seg maling. Og maling skal jeg med glede gi henne, så hun kan male huse, eller vegger inne, eller hva det nå er hun har tenkt å male. Mitt tannlegebesøk er ferdig. Det blir to år til neste gang, og jeg er mer enn fornøyd. Til overmål vant Italia som vanlig over Tyskland på kvelden. Det var og ble en kjempedag.

Til Kiev

I dag reiser vi. Jeg har ikke vært i Kiev på nesten halvannet år, lenger enn noen gang siden jeg første gang var der sommeren 2007. I fjor var et spesielt år, siden vi flyttet, og manglet både tid og penger. Nå mangler vi bare det siste, og ikke så kritisk vi gjorde det i fjor. Vi får mange gode uker i Kiev og på Krim, min kone og jeg.

Planen er at vi reiser ned i dag. Flyet lander klokken 1950, ukrainsk tid. Så blir vi nok i Kiev en drøy uke, vi blir i hvert fall til fotball-EM er ferdig. Jeg skal ikke gå glipp av enda en kamp i byen den spilles, slik jeg gjorde det i går. Det har plaget hodet mitt litt at det var storkamp mellom Italia og England bare noen hundre meter fra Olias leilighet i Petsjersk. Vi snakker begge noenlunde italiensk, Olia og jeg, så det hadde vært artig å slå av en prat med noen italienske fans uten billetter til kampen, eller på vei hjem eller andre steder etterpå. Slik gikk det altså ikke, jeg sjekket ikke kampoppsettet eller tenkte noe særlig på EM og fotball da billettene ble bestilt.

Etter at vi har vært litt i Kiev, og Olia har fått sett litt på familien sin, så tar vi tradisjonen tro toget ned til Krim. Der venter noen av våre små ekteskaplige disputter, jeg vil være sør for fjellene, der det er finest, mens Olia vil være på slettelandet på den like varme nordsiden, der det er billigst. Som regel blir det et kompromiss til min fordel, et par dager i paddeflate Eupatoria, så sørover til Alusjta hvor vi kan se fjell, for et lengre opphold. Jeg kan tenke meg vi er på Krim samlet sett tre uker.

Så har vi en liten uke sammen i Kiev igjen på andre siden av Krim-oppholdet.

Slutten av ferien deler vi. Olia må på et eller annet tidspunkt reise tilbake hit til Ganddal for eksamener og jobb, det har vært litt frem og tilbake hva og hvordan. Jeg skal en kort tur til Spania for å hjelpe mor å rydde ut av leiligheten, og få være der en siste gang. Reisen dit går via Riga og Barcelona, jeg skal farte rundt som i ungkarsdagene, på eventyr og inn i det ukjente. Baltic air har veldig billige fly fra Kiev til Barcelona, men det er mellomlanding med overnatting i Riga. Selv med en grei hotellovernatting blir reisen billig, og Riga er en by jeg har gode minner fra.

Barcelona er en by jeg aldri har vært i. Alene, og uten å kunne språket helt, vil jeg neppe få maksimalt ut av den. Men jeg satser på å finne ut av og få besøkt de største turistattraksjonene, og imponere med kraftig norsk appetitt på restaurantene. Fra Barcelona og sydover til Torrevieja tar jeg spansk tog, det ser greit og enkelt ut, og videre til leiligheten i Oriuhela kommer jeg med buss. Det blir litt overlapping i leiligheten. Først skal Trude og Lars med familie være der, så skal Tone med barn. Mor er der alltid. Jeg skal samlet være der en liten uke.

Det blir på ny en lang sommerferie. Den kommer til å gjøre godt. Flyet går om knappe fire timer, og stikk i strid med all sedvane er alt pakket.

 

Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.