… og en dag uten Olia…

I dag ble det for mye styr med Olia for lille Irina og meg. På et  tidspunkt forlot vi bare lekeplassen der vi ventet på henne, og satte oss i en buss som kjørte forbi, og reiste til et sted vi aldri har vært.

Dette var også dagen den tidligere presidenten i Georgia og guvernøren i Odessa, Mikhail Saakashvili, annonserte på Facebook at han er rasende over å ha mistet sitt ukrainske statsborgerskap. Han har tidligere også mistet sitt georgiske, så nå er han statsløs. Det er ganske typisk i de tidligere sovjetrepublikkene, at de nye makthaverne arresterer eller på andre måter gjør livet surt for de gamle, og behandlingen Saakashvili har fått skiller seg vel bare ut med at vestlige medier skriver om det på en annen måte. Av en eller annen grunn er de støttende til Saakashvili, også nå, de få som skriver om saken.

Karakteristisk er innlegget til Saakashvili på Facebook, skrevet først på engelsk, så på ukrainsk. Det er myntet på et utenlandsk publikum. Han var en del av glansbildet som ble forsøkt tegnet etter Maidan, da utlendinger ble hentet for liksom å «rydde opp» i ukrainsk politikk og økonomiske affærer. Det glansbildet er det ikke mye igjen av nå. Verken hos Saakashvili, de andre politikerne som overtok makten, eller i Ukraina selv. Hadde vestlige politikere og medier gjort jobben sin, hadde ikke dette kommet som noen overraskelse. Jeg har fremdeles vanskelig for å få hodet mitt rundt hvordan vi i Norge kunne støtte sånne folk. Det har svekket min tiltro også til det norske systemet.

Min kone Olia gjennomlever og har gjennomlevd en del av Ukrainas problemer. På 90-tallet, etter Sovjetunionens oppløsning, gikk landet gjennom en økonomisk kollaps som den vestlige verden i sin eufori over den kalde krigens slutt og kommunismens fall, ikke har vært villig til å sette seg inn i og forstå, og i alle fall ikke på disse landens egne premisser. Hun har i seg en redsel for økonomiske problemer som på meg virker irrasjonell, og som jeg ikke ser i noen andre jeg kjenner. I går førte det til at vi ikke kom oss til stranden, i dag førte det til nye – små – problemer.

Først gjaldt det en ekstra sum på regningen til mobiltelefonen, det kom en SMS inn om at hun hadde blitt trukket noe småmynt for å ha benyttet seg av et tilbud, hun selv mente ikke å ha benyttet seg av. Slik ble vi forsinket ut igjen, sånn som i går og flere ganger tidligere, og jeg blir i den tette sommervarmen mer gretten enn jeg pleier å være. Det er også kjedelig å vente med et lite barn, vi er liksom der ute på lekeplassen eller bussholdeplassen, uten helt å vite når Olia kommer. Når Irina er ferdig med å leke, og vil videre, er det vanskelig å holde på henne.

Et eller annet arbeid eller annet borte ved Arsenalnaja metro, gjorde at bussene gikk helt sykt denne dagen. Både nummer 38 og 55 dukket opp nede i Boulevard Lesu Ukrainka, der vi stod, uten å ha noe der å gjøre. Olia ville derfor ta metro, hun er den mest utålmodige av alle når hun kommer, men jeg fikk til slutt overtalt henne om at det er nettopp veien til metroen som er problemet. Selvsikker i min egen russisk, er det også jeg som spør en av busskonduktørene som merkelig står og venter med bussen sin, om hva som har skjedd siden noen av bussene går disse rare rutene. Jeg hadde også en idé om hva det var, siden jeg hadde vært på morgentrening, og sett politiet stoppe biler og buser der med Arsenalnaja, sett et uvanlig trafikkbilde. Vi fikk vite at vår buss, fantastiske 118, gikk normalt.

Så vi satte oss på den, reiste over broen, bare et stopp lenger enn vanlig. Olia ville ordne noe i banken. Det var slik vi mistet henne, for denne dagen, vi så henne ikke igjen før til kvelden. Irina og jeg skulle vente ved en lekepark. Jeg viste henne hvilken lekepark det var, det var umulig å misforstå, Irina og jeg gikk bort til den, Olia i banken. Denne banksaken har vært et tema i flere år, det dreier seg om en konto Olia hadde mens hun bodde her, hun vil gjerne ha pengene sine ut, naturlig nok. Det har vist seg latterlig vanskelig. Sist hun prøvde manglet hun riktig pass, det norske passet var ikke godt nok, hun måtte ha ukrainsk, så det har hun skaffet seg. Jeg tenkte det ville være en ren formalitet, men alt tar tid, så det er kjekkere for Irina og meg å vente på en lekeplass, enn inne i banken.

På lekeplassen var det allerede et par unger. Irina hylte som vanlig av glede, – masik! sa hun, i sin skjønne feiluttalelse av maltsjik – gutt, – masik er søtt kjælenavn man kan bruke på kjæresten sin, eller barna sine eller bamsen. Hun løp bort, lenge før meg, og satte i gang sine sedvanlige forsøk på kontakt. Jeg fulgte ikke så nøye med, men gikk for å sette meg på en benk, og se over tysk grammatikk og gloser på mobiltelefonen, et tema disse siste dagene av sommerferien, før tyskstudiet begynner til høsten. Irina kom imidlertid løpende bort til lekeapparatene, uten barna, og gav seg til å leke alene.

Jeg skjønte raskt hvorfor. Det var et eller annet merkelig med dem. De var som vi ville sagt det da jeg vokste opp, ikke snille. Det var to gutter og ei jente, et par år eldre, og de lekte ikke med Irina sånn som andre barn her nede. Det var akkurat som de gjorde narr av henne, liten og mindre enn dem som hun var. Irina er tøff, robust og rask, hun løp rundt og etter og med de større guttene, hun har en veldig fart alderen tatt i betraktning, og henger med, men det var tydelig av ansiktsuttrykket at dette ikke helt var som hun hadde ventet, og ikke helt som det pleide. Litt senere så jeg den eldre jenta gråt, det ble knuffing med den ene gutten, langt unna der foreldrene satt, men det var ganske tydelig at her ville ikke disse foreldrene ordne opp, problemene disse barna eventuelt hadde, ville vare ved.

Kort sagt, hadde det vært vanlig, hadde jeg tatt med meg Irina og gått. Nå ventet vi imidlertid på Olia, og vi hadde sagt vi skulle være på akkurat denne lekeplassen. Skulle vi gå til banken, og møte henne der, ville det være stor risiko for at vi ville gå forbi hverandre på veien. Det var jo også sjanser for at Olia hadde bestemt seg for å gå innom noen butikker og boder på torget her i dette området, det var til og med gode sjanser at det var akkurat der hun var, for ærendet i banken skulle ikke ta så lang tid, som det nå hadde tatt. Vi ble derfor sittende, til Irina tok kommandoen selv, og løp av gårde nedover gaten, mot elven og stranden.

Da gikk jeg med. Irina hadde hatt en leke, en sånn beholder med gusj, – slim, tror jeg vi kaller det i Norge, Olia hadde kjøpt det i den tro at det var en sprettball. Barna på lekeplassen hadde vært veldig, veldig nysgjerrige på akkurat denne leken, og nå hadde jeg klare mistanker om at de hadde tatt den fra henne. Men jeg var ikke sikker, og ville ikke konfrontere dem. Dessuten er det ikke noen kjedelig leke å miste, fra en forelders synspunkt, det blir jo mye graps med dem. Jeg syntes også det var bra å komme meg vekk fra denne lekeplassen, og ungene som var der.

Jeg sendte Olia en melding fra min norske telefon til hennes ukrainske, noe vi svært, svært sjelden gjør, om at Irina og jeg gikk ned til stranden. Jeg forklarte nøye og på norsk, for å unngå misforståelser. Jeg ville si nøyaktig hvilken strand. Mens vi gikk, kom imidlertid buss 108 forbi, akkurat i det vi var ved et busstopp. Det var et tilbud for godt til å avslå, det er sånn vi liker det, Irina og jeg hoppet rett inn. På vei mot nye eventyr. Denne bussen har vi aldri tatt før, men det var den karen ved lekeparken i Rusanivka hadde tipset om, for å komme til en annen strand enn de vanlige, her nede.

Jeg sendte en tekstmeldig om det også. Først at vi hadde gått ombord i bussen, så at vi hadde funnet frem til stranden. Jeg forklarte hvor stranden var, slik at Olia helt sikkert ville finne den, om hun hadde prøvd. Jeg brukte min norske til hennes ukrainske, men kunne ikke være sikker på at hun hadde sin ukrainske med seg. Dessuten hadde Olia vært opptatt av at hun skulle hente en drill, denne dagen. Det var bare så vidt vi fikk henne med oss, i første instans. Nå var hun altså vekk. Ingen svar kom på mobilen, ikke dukket hun opp.

Det var gråvær i Kiev, denne dagen, skyet og varmt. Olia hadde kjøpt meg en pose å ha tingene i, og helt tilfeldig gitt meg denne posen de vi skilte lag, fordi den «var så tung i vesken». Det var bare derfor vi hadde med badetøy, et par leker, og minimalt med skift. Posen var elendig, og allerede i ferd med å rakne. På andre siden av Levoberezjna har vi svært sjelden vært, så bussen kjørte inn med oss i nytt terreng. På første stopp gikk vi av, Irina fikk sørget for at vi fikk kjøpt oss en halvliter kvas, og hun var også veldig ivrig på å få oss inn i et supermarked like ved.

– Horosji masakin, sa hun søtt og overbevisende, i det som skulle vært – horosji magasin, «det er en bra butikk». Det var det kanskje, men med en raknet pose og en halvliter kvas i plastglass, så var ikke jeg så ivrig på å finne det ut. Jeg måtte ta med meg Irina med makt, opp på skuldrene med henne, og posen og kvasen i hånden på et vis. Så var det å gå på, for å komme oss til stranden han hadde snakket om.

Retningen til elven var selvsagt, og fra morgenbading i Hydropark hadde jeg sett det var en strand i området, så det var ikke noen sjanse for at vi ikke skulle finne den. Som karen hadde sagt, hadde den også sitt å tilby. Det virket imidlertid litt uferdig, nytt og uferdig, med mange fine lekeplasser, boder til å skifte, dusj til å skylle seg, det var satt opp en god del, men virket allikevel litt tomt. Det var en båtrestaurant der, hvorfra det ble spilt tung bass-musikk, og hvori folk gikk i fine klær, kanskje det var et lukket selskap? I tillegg var det en kioskkafe med høyst begrenset utvalg, viktig for meg – ikke øl og ikke kaffe.

Så alright, vi badet i vei, Irina og jeg, jeg litt mer nervøs enn vanlig, for verdisakene i den skrøpelige plastposen, men alt gikk jo fint, selvfølgelig. Bunnen i elven var god, det var et flott sted å bade, når vi først var kommet dit. Men det var nok ikke helt verdt de ekstra anstrengelsene, det finnes strender lettere å komme seg til. Det var nok også derfor området virket litt halvferdig og halvtomt, både av ting og mennesker.

På himmelen samlet det seg tunge, mørke skyer. Det er nokså standard at det blir meldt tordenvær, her nede. Nå så det ut til å bli alvor. Jeg viste Irina skyene, hun har fått gått inn ordene grom og gromit, torden og tordne, så nå var hun helt enig i at det gjaldt å komme seg hjem, – bystro, bystro! (bistro, bistro – fort, fort!). På skuldrene var det lenger til metroen enn jeg hadde tenkt, og enn det kunne se ut, det var et stykke å gå, og mot slutten kom også regnet. Det var fascinerende å se hvordan området med det ble forandret, fra en sløv sommerby der folk og biler beveget seg langsomt, til nå hvor gater og fortau var fulle av folk som så ut til å ville komme seg hjem. Det ble på et øyeblikk trafikkork. På alle busstopp og på metrostasjonen var det tjukt med folk.

Irina og jeg får imidlertid sitteplass. Såpass høflige er det alltid noen som er. Vi går av ved Arsenalnaja, der bussene nå går som vanlig igjen, og vi kommer oss hjem. Jeg er litt engstelig, for jeg har ikke nøkkel til leiligheten, så om det ikke er noen hjemme, kan Irina og jeg og plastposten bli stående ute i limbo. Artig nok er det hunden Mike, som kommer løpende, og viser at i alle fall Babusjka og Tasia er i området. De pleier å slippe hunden fri, man er ikke så nøye med båndtvang her nede, og hunden Mike var mye mer opptatt av å følge et spor han hadde funnet, tisse og grave og gjøre hundeting, enn å hilse på oss. Irina, derimot, løp etter Mike som vanlig.

Snart etter hadde vi funnet babusjka og Tasia, og jeg hadde blitt låst inn i blokka, der Olia var, så vi med en gang kunne oppklare alle misforståeler og alt som var skjedd. Hun hadde hatt en ubehagelig opplevelse i banken, og ikke fått pengene sine. Irina var igjen ute på lekeplassen, som vanlig, der hun løp omkring med hunden Mike, søskenbarnet Tasia og de andre barna. Og her var det som det skal være, bare gøy og moro og lek.

Når enden er god, er allting kjekt! (En varm dag vi ikke kom oss til stranden)

Jeg har satt meg til i en restaurant som ennå ikke er åpnet, men der stolene og bordene står ute fra i går. Jeg skal prøve å lappe sammen noen av postene jeg har hatt hengende, deriblant denne, fra det som i dag er i går.

Det er ikke helt riktig at vi ikke kom oss til stranden i går. Jeg kom meg dit, for femte gang på rad med morgentrening. Årsaken var at jeg la inn en ekstra lørdagen, og nå begynner det å merkes i armene. I dag er det godt med en pause.

Hjemme var det som vanlig en solid frokost, og vel så det. Babusjka hadde laget koteletter, slik det er karakteristisk for Kiev, innbakte på et vis. Sprø og gode. Hun laget rikelig, og selv om jeg gjorde et helhjertet forsøk på å spise dem alle, klarte jeg det ikke. Det gjorde meg imidlertid som vanlig mett, utover dagen.

Utfarten ble litt forsinket av at lille Irina hadde litt mageproblemer. Hun sa hun måtte på do, men fikk det ikke til. Også natten hadde vært litt urolig. Dette er sommeren med bleieavvenning for henne. Vi trodde vi var ferdige med det, men det ble visst litt ekstra. Erfarne foreldre vet sikkert mer om dette enn vi. Kort sagt, og tilrettelagt det offentlige nettet, så kviter hun seg ennå for å gjøre stort, og utsetter det for lenge.

Til slutt gav vi opp. Det var en varm dag, opp mot 30 grader, og alle var hjemme. Inkludert Tante Tanja. Det kan bli litt folksomt, særlig med to små barn som løper rundt, og til slutt måtte jeg og vi bare skjære gjennom, vi måtte bare gå ut. Først gikk Irina og jeg, mens kone Olia ble litt igjen for å pakke ferdig sekken. Som vanlig tok dette lang tid, og i varmen var det kjedelig og irriterende å vente. Det er en lekeplass like utenfor, men Irina pleier heller sette kursen mot busstoppene vi har utenfor. Hun har kanskje lært seg at disse går mot stranden?

Jeg hadde allerede mistet tålmodigheten, og med Irina på armen begynt å gå mot leiligheten for å hente Olia, da hun kom. Det var varmt, så stranden ville være veldig naturlig, men det var såpass på dagen at Irina begynte å bli sulten, så jeg foreslo businesslunsj i sentrum først. Olia ville veldig gjerne hente et nettbrett hun hadde kjøpt til moren, og levert til reparasjon. Det lille verkstedet, den lille boden, der det ble levert inn, ligger nede i gaten som går opp til det nye fotballstadionet bygget til EM i 2012. Dit ned er langt å gå. Og med Irina på skuldrene, er det ikke til å unngå at jeg blir litt gretten.

Olia, derimot, er solstråler og glede, hun snakker i vei, dette er en minnerik strekning for oss. Her gikk vi mye den gang vi løp rundt i byen for å skaffe dokumenteterne vi trengte for å gifte oss. Her har vi gått ofte hver ferie siden, også. Jeg skjønte det var ingen ting å være gretten etter, solen og varmen til tross, så jeg kjøpte meg et par espresso og fikk piffet meg litt opp med å være på ferie, ikke på stress. Vel føltes det unødvendig å bruke et par ekstra timer på å hente dette nettbrettet denne varme sommerdagen, vel synes jeg Olia har vel mange slike ærender, men det er jo hennes ferie også, og hun trives i alle sånne prosjekter med ting å kjøpe, hente og ordne. Hun var heller ikke så plaget av varmen som jeg, hun er jo herfra.

Den lille boden ligger like i krysset der vi kommer ned, på skrått over fra Palass Ukraina, og rett i nærheten den gamle favorittrestauranten min Hatinka, fra tiden før jeg giftet meg her nede. Siden har vi ikke vært her så ofte, dette området ligger litt klønete til for oss. Enten må vi gå ned denne lange strekningen, eller reise med buss eller metro i en trekant, skikkelig omvei. Det går alltid lang tid. Og etter vi fikk hentet nettbrettet, det var forresten helt ordnet, og det gikk på garantien, så var det å gå opp denne hovedgaten til det omtalte fotballstadionet som dominerer så enormt området det er i, og rundt det til restauranter der vi kan spise. Denne veien er alltid mye lenger enn vi har sett for oss, selv å gå rundt stadionet kan ta sine 20 minutter.

Det gjorde at klokken var nesten fire, businesslunsj var slutt på den persiske restauranten vi hadde sett for oss, og vi måtte gå ytterligere noen meter for å komme oss til Pervak. Pervak er bankers. Der varer businesslunsj til klokken 1700, den er ganske suverent den beste restauranten i Kiev i sin prisklasse og målgruppe. Her blir man aldri skuffet. Vi satte oss oppe på balkongen, Irina fikk til å gå på do, skikkelig, og alt var bare glede.

Det eneste var at vi ikke var noe sultne. Klokken fire er ingenting etter  ha spist frokost hos babusjka, de tre businesslunsjene med tre retter hver så veldig mye ut. Og for en sjelden gangs skyld klarte vi ikke å spise opp. Den ene suppen måtte bli stående urørt.

Nå var klokken mellom fem og seks, solen skled ned og ble kveldssol. Det var ikke lenger så plagsomt varmt, men vi opprettholdt målet om å komme oss til stranden. Vi hadde noen alternativer, rød linje i metro til hydropark, finne en buss og komme oss til Posjtova, deretter over gangbroen, eller kanskje til og med oppe på nummer 55 eller 118 nede i byen, og reise helt over til venstre bredd der vi pleier å være, over Patona-broen.

Vi ruslet oppover hovedgaten Khresjtsjatik uten helt å ha bestemt oss. Irina hadde et lite uhell med toalettet, men et hun ikke godt kan lastes for. Hun var litt urolig i magen dette døgnet fra i går, hun sa det selv også en gang, zjivotnoje bolit, vondt i magen, og vi skulle nok gjort et mer helhjertet forsøk på å få henne på do da vi forlot Pervak også. Nå ble det ekstra arbeid for Olia å skifte, vaske og ordne.

Dermed var også dagens problemer over. Herfra ble det ganske uventet en kjempedag, og det uten at vi kom oss til stranden i det hele tatt!

Etter å ha vasket og ordnet med Irina, følte Olia at hun ikke var helt ren på hendene, og ville vaske seg enda en gang. Det gjorde hun inne på storsenteret tsum, et senter som er pusset opp nesten til det latterlige, gitt standarden byen og landet ellers har, og økonomien til folkene som bor her. Det er blitt kulere enn Europa, kan man nesten si, fullt av luksusvarer, hypermoderne stilt ut, og flere vakter i stramme dresser og ledning til øret, enn det er kunder. Sånn cirka. Dit gikk Olia inn. Irina og jeg ventet utenfor.

Det var det en mor som drev og fotograferte sitt lille barn, på en avsats nederst av bygningen. Ved siden av var det satt opp en blomstervegg av kunstige blomster, så det var et flott motiv moren hadde funnet. Irina klatret også opp på avsatsen, og stilte seg opp som på bilde hun også, bare at hun ikke var i nærheten av blomstene. Veldig flott og egentlig litt ulikt henne var det tommel opp, et tegn jeg ikke helt skjønner hvor hun har fra, hvor hun har lært det, og hvorfor i all verden hun brukte det her. Det passet i alle fall godt, og moren til det lille barnet som ble fotografert, ville at også hennes barn skulle holde tommelen opp, eller gjøre noe morsomt, sånn som Irina. Irina overtok virkelig helt showet, hadde skrudd opp sjarmen til overdrive, med smil, og å bøye seg ned for å se den litt mindre jenta inn i ansiktet, og smile til henne og vinne tillit. Virkelig flott, egentlig, men kanskje forstyrrende om denne moren helst ville fotografere sitt eget barn, slik mødre gjerne vil, naturlig nok.

Så jeg spurte, – my mesjaem, – forstyrrer vi? på russisk. Jeg spurte en gang til, om det forstyrret, sånn som Irina holdt på, jeg lot henne skjønne jeg ville ta henne vekk, om vi var i veien. – Jeg er ukrainer, jeg snakker ikke russisk, sa hun. – Ah, jeg er norsk, sa jeg, ville jo ikke gjøre noen stor sak av noe. – Snakker du engelsk? spurte hun. – Ja, litt sa jeg, – men hun gjør det ikke, og så pekte jeg på Irina. Det «litt» er helst et signal om at jeg har ikke så veldig lyst til å snakke engelsk her nede, eller noen steder utenom de engelskspråklige landene selv, jeg snakker jo engelsk mer enn flytende, og langt bedre enn russisk. Hun prøvde seg litt på engelsk, men kom ingen vei. Jeg tenkte det var kjedelig språksituasjonen og den politiske situasjonen i Ukraina kunne ødelegge kommunikasjonen på denne måten. Barna våre hadde jo åpenbart kontakt.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun begynte å snakke russisk. Og det viste seg jo at hun kunne dette språket ut og inn, helt uanstrengt. Den lille politiske antydningen om at hun som ukrainer ikke ville snakke russisk, forsvant også helt. Gledelig og optimistisk nok viser det seg at ønsket om kontakt mellom mennesker, overvinner sånne hindringer. Hun snakket i vei som bare juling, det samme gjorde jeg. Hun ville også jeg skulle snakke litt norsk, så barnet hennes kunne få høre litt norsk. Det var fødselsdagen hennes, hun var to år i dag. I sekken hadde vi leker Olia hadde kjøpt, jeg tok dem frem, og Olia og den lille jenta lekte veldig kjekt, mens vi voksne snakket, og så på dem.

Olia kom også, etter hvert, med henne hadde det jo vært mulig å snakke ukrainsk, men dette var ikke lenger noe spørsmål. Samtalen fløt lett og uanstrengt, mye viktig og interessant informasjon ble utvekslet, om hvordan det er å bo i Ukraina, hvordan det er å bo i Norge, mye om hvordan vi tenker om disse tingene.

Det tok lang, lang tid før vi forlot dette ubetydelige stedet utenfor inngangen til det store kjøpesenteret. Jeg fikk også stukket inn, og prøvd med på toalettet, det var på den måten jeg fikk sett hvordan det så ut. I kortbukse, sandaler og singlet følte jeg meg for en sjelden gangs skyld helt feilkledd, virkelig som jeg ikke passet inn, noe jeg heller ikke gjorde. Toalettene var ikke lette å finne, jeg fant i stedet prøverommet, der det stod en parfyme. Akkurat i det jeg prøvde den på håndleddet, kom en medarbeider i senteret og sa parfymen var for jenter. Det skulle ikke være noen overraskelse, for der jeg var, var alt mildt sagt rosa. Å kalle det prøverom, er å være forsiktig og å gi assosisasjoner til norske prøverom, her gikk assosisasjonene mer til hotellsuiter. Jeg fikk kommet meg ut, og funnet toalettet, før jeg kom meg ut av hele senteret.

Med denne jenta og det lille barnet ble det sånn at vi egentlig ikke hadde lyst til å forlate hverandre. Mange vil sikkert kjenne seg igjen, man passerer det stedet man egentlig skal, der busstoppet er, men så går man litt til, for man kan jo bruke et annet busstopp også. De stod lenge, lenge og snakket, Olia og henne. Barnet hennes var også veldig med, og smilte sjenert og glad da vi snakket med det, og gav henne leker. Irina kan bli litt dominerende i overkant av det som er sjarmerende, enda hun har sjarm og skjønnhet i bøtter og spann, noe som gjør at hun pleier å slippe unna. Hun tar fra det lille barnet interessante leker, men gir jo noen tilbake også, og smiler og er snill.

Merkelig drev Irina på et tidspunkt her og sprang inn på en restaurant, Rukola. Jeg tror hun måtte på do igjen, hun sa det, men da hun var der inne, ville hun ikke. Det er en kjederestaurant, pizza og italiensk, og det er en turistfelle midt i hovedgaten, men som turistfelle langt, langt fra de verste. Den hadde et lite lekerom, og selv om dette var mørkt og ikke overfylt, var Irina barnebestemt på at hit skulle hun inn. Jeg måtte ta henne ut med makt, først en gang, så en gang til. Hun løp hele veien fra oppe ved selve Madian, der Olia og den unge moren stod og snakket, og de kanskje hundre meterne ned til restauranten. Jeg tenker de var ganske overrasket, der nede, da lille Irina på snart tre løp inn, 30 meter før jeg kom meg ned dit, jeg som gikk.

Vel, vel, Irina fikk viljen sin til slutt. Vi hadde jo ikke noe bestemt mål, lenger, Olia og jeg, til stranden begynte det å bli sent og meningsløst, klokken var kanskje åtte, kanskje mer. Vi så ikke lenger på den. På restauranten kjøpte jeg en øl, vi en juice til Irina. Så fikk hun leke.

Deretter stod vi litt rådville utenfor, der på Khresjtsjatik, hvordan vi nå skulle komme oss hjem, da buss nummer 114 kom sneiende inn på en busstopp like ved der vi stod. Dette tror jeg er en ny rute, tidligere tror jeg ikke det har vært noe særlig med busser på Khresjtsjatik. Vi hoppet i alle fall på.

Park Sjevtsjenko

Slik kom vi bort til Park Sjevtsjenko, og nye eventyr. Det er en flott lekeplass der. Og så pleier det være en mann som lager store såpebobler, og så er det sjakk. Irina hadde ikke vært lenge på lekeplassen, før hun ville bort til sjakken. Denne dagen var det imidlertid ikke noe ledig brett for oss. Derfor gikk vi snart tilbake til plassen.

På et tidspunkt stilte det seg opp en slags gateartist like ved. Han ble ganske ufrivillig morsom, fordi det var så pinlig det han gjorde. Ideen hans var å ha en mikrofon med en morsom og småtøff ekkoeffekt, musikk på mobiltelefonen, og så gikk alt over og ut fra en høyttaler han hadde med. Han hadde imidlertid ikke helt troen på det selv, kunne det se ut som, og han hadde store problemer med å både få og å holde på oppmerksomheten. Svart, krøllete hår, hvit t-skjorte, kaki-bukser. Han hadde prøvd sitt beste, også i klesveien. Kanskje hadde han øvd litt? I hvert fall så det ut til at han hadde tenkt seg hvordan det skulle bli. Men i tankene hadde han nok ikke helt sett for seg virkelighetens publikum, hvordan folk reagerer når det plutselig kommer høy lyd fra en høyttaler like ved der de siter for å slappe av i en park.

Det var ikke bare det at han ikke sang selv. Han hadde heller ikke lært seg teksten helt, så han kom bare inn sånn litt forskjellige steder. Det samme gjaldt for dansen som ledsaget opptredenen, han hadde en hodebevegelse som satt, ellers så det ut som han hadde store problemer med å fylle tiden mellom hver del av sangen han hadde noe planlagt.

Etter kort tid kom en gruppe eldre menn og kvinner og forkortet pinen for ham, og for oss andre. De gav ham antageligvis klar beskjed på ukrainsk vis at dette var noe stort tull. Han stod jo ganske tafatt, der med t-skjorten og kakibuksen sin, og den fine mikrofonen og høyttaleren. Han hadde nok håpet på at han skulle få tjene seg noen penger på denne måten. Sjansene så små ut nå. Ikke bare fikk han ikke en kopek, han ble også jaget bort. Den ene som stod rundt ham, hadde skrevet okoron på ryggen. Det betyr vakt.

For meg var det vel så underholdende det som skjedde nå, som det som skjedde da han opptrådte. Jeg ble nysgjerrig, som jeg alltid er, og gikk bort og lyttet, latet som jeg så på han mannen som laget såpebobler – en mer stille og vellykket aktivitet. Nå var det en gjeng babusjkaer som tok seg av den unge håpefulle artisten. De la ikke noe i mellom de heller, han skremte ungene og vekket barn som sov, de kjeftet på ham, regelrett. Og han stod og hørte på, med det fortapte og forskremte uttrykket i ansiktet han hadde hatt hele tiden, egentlig, nå hadde han også fått på seg en hatt, en aristhatt, kan man is.

Olia kom også. – Dette vil jeg være med på, sa hun. Hun gikk bort i samtalen hun også, som vanlig full av råd, og klar i beskjedene. For Olias del var det repertoaret som var feil, og plasseringen. Dette var en lekeplass, for barn, da måtte det være barnesanger. Hun hadde også flere tips om hvordan han kunne tjene gode penger, på å gjøre det på en litt annen måte. I disse tipsene lå det selvfølgelig også en god del drepende kritikk, av sånn som han hadde gjort det, og vurderingene han hadde gjort for å velge å gjøre det på denne måten. Etterpå kom Olia i snakk med de andre mødrene og bestemødrene som hadde satt den unge artisten på plass.

Jeg løp rundt med Irina på lekeplassen. Hun kom som vanlig i kontakt med mange barn, og var som vanlig helt uredd og bestemt, enten det var mindre eller større barn, gutter og jenter. Når hun har det kjekt, viser hun det mer synlig enn alle, smiler, ler og hyler. Nå fant hun et nytt lekeapparat, et slags brett satt opp med kjetting, slik at det er plass til flere barn, og det kan brukes som en huske.

Vi var omtrent de aller, aller siste som gikk. Det var blitt helt mørkt. Irina var helt fortvilet fordi hun ikke hadde fått en pistol, som vitterlig var en annen jente sin, og denne andre jenta ville ha den. Irina kjenner sin rett, også når hun ikke har den, og trenger nok å lære at det er ikke alt hun kan få, selv om hun vil og griner. Hun kan være veldig bestemt, en ny side som vokser frem nå som hun selv vokser opp og blir større, – barna vokser opp, vi blir gamle, som han på venstre bredd formulerte det. Moren til det to år gamle barnet syntes også tiden gikk vel fort.

Da vi stod og ventet på bussen etterpå, fantastiske 118, så følte vi ikke tiden gikk fort. Vi ventet og ventet. Holdeplassen var like bortenfor parken, nesten for godt til å være sant. Tidligere har det vært et stykke å gå fra parken for oss, for å komme til et sted hvorfra vi kan ta offentlig transport hjem. Nå var det rett ved, og 118 stopper like utenfor døren.

Klokken var godt over ti da vi kom hjem, en dag som hadde blitt helt annerledes enn sånn vi så den for oss. Men etter vi forlot Pervak, gav den oss opplevelser slik særlig jeg liker det, men Olia også. Særlig sånn vi bare hoppet på buss nummer 114 da den kom, inn til det ukjente, inn i nye eventyr. Slik liker vi det.

Mannen med treet

I morgen skal jeg gå en liten fjelltur, eller tur i fjellet er kanskje riktigere å si, når den bare skal vare en søndag, og i den forbindelse leste jeg gjennom noen gamle naturtekster jeg har skrevet. Jeg skrev nemlig flittig om alle mulige ting, også på den tiden det var umulig å legge det ut på internett, og få andre til å lese det. Hver eneste fjelltur jeg har gått, har vært planlagt sin fortelling, og de fleste av dem har jeg begynt på, og noen har jeg fått ferdig. De passer seg imidlertid ikke her på bloggen, i hvert fall ikke som jeg leser dem nå, og jeg valgte i stedet å hente frem en gammel fortelling jeg skrev i 1996, da jeg hadde en ide om å gi ut en bok med tittelen: «Historiefortellinger fra en morsommere verden». Kanskje var heller «Historiefortellere» ordet jeg brukte.

I alle fall skulle dette bli en moderne slags roman som skulle sprenge alle grenser for sjanger, slik jeg tenkte det. Det skulle være dramatikk, med en liten gjeng som var samlet på en slags kneipe, og fortalte hverandre historier. Så skulle historiene være ordentlige noveller og fortellinger, men altså fra en morsommere verden. Handlingen skulle også foregå dem i mellom (men hvordan den handlingen skulle være, hadde jeg ikke så klart for meg).

Jeg skrev riktig mange av fortellingene som skulle være med, nok til å fylle en bok faktisk, men jeg ble lei av stoffet, og ideen var nok heller ikke så god som jeg følte den var. Slik er det gjerne med ideer. Så alt sammen har blitt liggende som et av mine mange aldri fullførte roman- eller bokprosjekt.

Men i dag skal jeg altså poste en av fortellingene. Den er riktig så søt, på sitt vis riktig så ubehjelpelig, på sitt vis slett ikke så verst. Jeg gjør det beste ut av det, kan man si, selv om det ikke er så lett å skrive en stor og betydelig episk fortelling, når man er 22 år gammel. Og forresten, treet er inspirert av en diger eik vi hadde utenfor vinduet i Hans tanks gate 18, der jeg bodde den gang. Og også jeg kunne gripe den digre greina, en gang den ble blåst bort til vinduet mitt.

 

Mannen med Treet

En fortelling av Eivind Salen.

 

Det var en gang en mann som eide et tre. Hver dag satt han ved vinduet sitt og kikket på treet. Noen ganger gikk han også ut for å se på det nærmere. Han kunne da tydelig se hvor enormt treet hans var. Stammen var så tykk at to velvoksne menn ikke kunne holde rundt det, og så tykk måtte den være skulle den kunne bære de veldige greinene. Greinene var så digre at de lignet mer på trær enn på greiner. En grein var større enn alle de andre, den var så stor at man snakket om den i øst og man snakket om den i vest, og ingen hadde sett en større grein.

Mannen som eide dette treet var ikke kjent for å snakke om hva som helst. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, bare gryntet han og gikk videre. Spurte man han om han kom til et eller annet arrangementet, eller en av bygdas storslåtte festligheter eller simpelthen et teselskap, da gryntet han om mulig enda mer gryntende. Det eneste han ville snakke om var treet sitt. Spurte man om hvordan treet hadde det, kunne han si: «Ja, jo, det er stort og friskt. Treet har det bra.» Han kunne legge ut i det lange og det brede om treet sitt.

Bygdefolket hadde vennet seg til mannens væremåte. Når mannen en sjelden gang stakk innom bakeren for å kjøpe seg brød, spurte ikke bakeren hvordan det forrige brødet hadde smakt, men i stedet spurte bakeren om treet hadde fått noe næring siden sist. «Det er mye næring i godt regn,» kunne mannen si da. Likeledes foregikk samtalene hos slakteren, hos grønnsakshandleren, og i alle butikker mannen stakk innom. Kjøpmennene hadde lært seg at for å få denne mannen i godt humør, så måtte man spørre om treet. Men denne mannen kjøpte sjelden noe ekstra, selv om han var i godt humør.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter og slik gikk vår. Dette gjentok seg, og treet vokste.

 

Så hadde det seg en sommer, at det ble slik en fryktelig tørke. Det pleide være slik at det var blå himmel og sol i bygda om sommeren, men nå var det så mye sol at regnet rent ikke fikk slippe til. Mannen med treet ordnet seg da slik til at han brukte vannslangen for å gi treet den næring det trengte. Men tørken var lei, og en liten vannslange er ingenting sammenlignet med en regnværsskur fra hele himmelen! Mannen vannet likevel hver dag, han vannet ikke bare jorda, men sprutet også en god del vann rett på treet for å skåne barken som sprakk i tørken.

Dagene gikk og regnet uteble. Da dagene ble til uker måtte bygdas ledende menn ta affære for at bygdas befolkning i det minste skulle ha drikkevann nok. «Selv det kan det bli dårlig med,» var det en som sa, og alle de andre forstod straks alvoret. Det ble fra øyeblikkelig stund bestemt at all vanning skulle være forbudt. En stakkars frivillig ble sendt for å bringe denne sørgelige meldingen til mannen med treet. Mannen med treet stod og vannet treet sitt med en bekymret mine i ansiktet, da sendebudet kom. Sendebudet tok av seg lua og tørket pannen med den, hilste på mannen som gryntet tilbake, og sa så frem sitt ærende. «Jeg kommer med melding fra bygdas ledende menn. All vanning er fra øyeblikkelig stund forbudt.» Mannen så bort på sendebudet, skrudde av vannet og sa ikke mer.

Nye dager gikk. Bygdas befolkning hadde nå to ting å bekymre seg for. Først og fremst var de bekymret for tørken som så brått hadde satt inn. Dernest var de bekymret for mannen med treet. Siden han fikk høre om vanningsforbudet hadde han ikke sagt et ord, han hadde ikke en gang vist seg i bygda. Hvor han fikk maten sin fra var det ingen som visste, folk visste ikke om mannen fikk mat i det hele tatt!  «Det var som han skulle lide med treet,» var det en som sa, «om ikke treet får næring vil ikke han ha det heller.» De fleste mente at det i så fall ville være en edel handling, men noen la til at treet nok ville klare seg, og om mannen spiste eller ikke ville treet klare seg likevel. Ved siden av tørken i seg selv, var det mannen med treet det ble snakket mest om i bygda i denne vanskelige perioden. Det ble diskutert å sende et nytt sendebud for å sjekke hvordan det stod til med mannen, men man kom til at hvis mannen ville være i fred, så skulle han få lov til det.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han dro aldri ned til bygda. Han satt bare ved vinduet sitt og stirret på treet som dag ut og dag inn måtte stå ute i den brennende heten, uten så mye som en sky til beskyttelse for solen. Den knusktørre bakken gav ikke fra seg så mye som en vanndråpe, treet fikk ingen annen fuktighet enn det selv hadde tatt vare på i tider med overflod. Bladene ble matte i fargen, barken ble for hver dag tørrere, hele treet virket til å skrumpe seg sammen i sin nød – og mannen kunne ingenting gjøre.

Men en dag satte regnet inn, og vare i tre samfulle dager. Bladene fikk tilbake sin grønne farve, barken ble frisk og fuktig, greinene strakte seg ut igjen og treet livnet til i all sin kraft. Mannen gikk atter til byen for å kjøpe brød. Alt var ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter, slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en høst, at det ble slikt et fryktelig uvær. Det pleide å være slik at det var regn og vind i bygda om høsten, men denne gangen tok det ikke slutt, det bare forverret seg. Det pisket regn og blåste verst. Det blåste slik at takstein ramlet av, og folk ramlet over ende. Mannen med treet satt i vinduet sitt og så på treet som stod der ubeskyttet. Vinden fikk gjøre med treet som vinden ville, greinene ble sendt hit og dit, og den kraftige stammen slet visst fryktelig med å holde dem på plass. Mannen reiste ned til byen for å kjøpe noe tauverk, eller hva som helst som kunne hjelpe treet med balansen. Det ble tau, men det viste seg å være umulig å få festet det opp. Hvor skulle han knytte det? Han tok med seg tauet inn i huset sitt, og kunne ingenting gjøre. Vinden varte, treet var ubeskyttet, og greinene veivet.

            Folk i bygda holdt seg selvsagt stort sett inne i uværet, men av og til må man bare ut samme hva slags vær der er. Det ble da snakket om at noen hadde sett en skikkelse sitte utenfor huset til mannen med treet, og noen med ekstra godt syn hadde visstnok sett at dette var mannen selv. Det var dette det ble snakket om når folk møttes i butikken under uværet, etter at de hadde snakket om uværet selvsagt. Folk kom til at mannen med treet antageligvis også denne gangen ville gå gjennom de samme prøvelser som treet. Når treet ikke fikk ly for været, skulle ikke mannen ha det heller. Ingen kunne se noen annen grunn til at noen ville være ute i slikt uvær.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han sov ikke stort heller. En natt hadde han hørt en slags banking, som om noen slo mot et vindu. Han hadde stått opp, og gått for å undersøke. Utenfor var bare uværet og treet, i sin uopphørlige kamp. Mannen med treet hutret og frøs der han stod i døråpningen og iakttok dette grufulle synet, for det var virkelig grufullt å se treet i mørke natten stå der og veive ukontrollert med greinene, skyggene falt overalt. Mannen grøsset seg, lukket døren og gikk inn og til sengs igjen. Han trengte søvn, det trengte ikke treet og aller minst uværet.

Mannen hadde ikke før lukket øynene igjen så var bankingen der igjen. Det banket og banket, tydelig mot glass. Mannen hadde igjen stått opp og igjen gått for å undersøke om det var noen utenfor. Ingen var der. »Hallo!» ropte mannen. Ingen svar. »Hallo!» ropte mannen igjen, litt høyere. Alt som hørtes var ulende vind og brusende tre, i klaskende regn. Stort annet var ikke å se heller. Det var mørkt som bare en uværsnatt kan være. Da mannen igjen hadde lagt seg banket det på ny. Samme hvor mye mannen holdt seg for ørene ville ikke lyden av banking gi seg. Nå måtte han finne ut hva dette var. Han gikk etter lyden. Det var visst fra loftet. På loftet hadde han et enslig lite vindu, det var derfra bankingen kom. Mannen tenkte på hvordan noen kunne komme opp dit, og så midt på natten i dette uværet. Men det var ikke mennesker som banket, det var den store greina! Vinden var så kraftig, at den største greina ble blåst helt bort til vinduet, der den banket og skrapte, nesten som den ville ha hjelp. Mannen stod forstenet av synet. Så hadde han gått bort til vinduet og åpnet det så regnet fløy inn. Mannen stod der, greina presset sine ytterste kvister inn vindusåpningen, liksom som den ville ha ly. Mannen grep fatt i den, og trakk den så langt inn han kunne. Der holdt han den.

            Det samme gjorde han hver natt.

Men så en dag dukket et solglimt opp, skyene ble hvitere og vinden løyet. Greinene på treet fant tilbake til sin vante plass, og veivet ikke lenger omkring. Mannen og treet kunne omsider hvile. Igjen hadde håpefullt vær fulgt fryktelig. Igjen var alt ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en vinter at det ble slik en fryktelig kulde. Det pleide være slik at det var frost og snø i bygda om vinteren, men denne gang var frosten ledsaget av et så tett snødrev at selv de eldste i bygda ikke kunne huske at det noen gang hadde snødd så mye og tungt. Snøen tok seg til rette, la seg der den landet og ble der. Det ble selvsagt måket, men snøen lavet ned dag og natt, falt og falt, uten stans. Mannen med treet børstet bort snøen fra de nederste greinene med en lang pinne, de greinene som hang høyere oppe nådde han ikke. Disse greinene fikk hver dag og hver natt nye lag med snø, og de hang tyngre og tyngre. Dess større greinene var, dess mer snø var det på dem. Den største greine hadde mest snø av alle, den greina som den høsten hadde banket på loftsvinduet og spurt etter hjelp. Nå bøyde den seg nedover, og ville liksom ha hjelp igjen. Men samme hvor langt ned den bøyde seg, hadde ikke mannen lang nok pinne til å børste av snøen. Mannen med treet kunne ingenting gjøre. Snøværet bare fortsatte.

            Folk i bygda hadde gitt opp å måke bort snøen, og holdt seg heller innendørs. De tenkte vel som så, at før eller siden ville også dette været gi seg, solen vil varme, snøen vil smelte og naturen vil måke seg selv. Men uansett vær er det alltid ærender å løpe, da snakket bygdas folk om snøen som aldri hadde vært dypere og kulden aldri sterkere, men at kald vinter har gitt varm sommer. På den måten muntret de seg opp. Etter å ha snakket litt om kulden og snøen, falt gjerne noen ord om mannen med treet. De som hadde sett ham kunne fortelle at ingen hadde sett ham mer nedtrykt. Noen hadde vært så nysgjerrige at de i kulden hadde tatt turen opp til mannens bolig, og sett ham stå med en pinne og børste den lille snøen som var på de nederste greinene, og rett som det var stoppet opp og sett mot de øverste. Da hadde han stått stille en stund, ristet på hodet og satt seg ned med hodet i hendene. Ingen hadde turt å snakke med ham.

            Mannen med treet hadde en grusom tid. Greina hang sørgmodig mot bakken. For hver dag med snø kom greina bare lenger og lenger ned. De andre grenene hadde det også tungt, men ingen som den største. Til slutt klarte ikke mannen holde det ut. Han kledde seg ekstra godt, reiste ned til bygda og kjøpte den lengste stigen som var å få kjøpt. Denne fikk han fraktet med seg hjem , og plassert opp mot treet. Han fant frem en rive som kunne måke bort snøen, og med denne i hånden klatret han opp stigen. Så var det bare det at greina var så svær, at når stigen var plassert mot trestammen kunne mannen ikke rekke bort til den skikkelig, selv om riven ikke var av de korte. Hadde det vært sommer, kunne han kanskje klatre bortover greina, men nå var det altfor kaldt og han var så stiv i leddene, og det er uansett vanskelig å klatre med votter. Han klatret derfor ned stigen igjen, for å sette den opp på ny.

            Denne gangen satte han stigen direkte mot greina, den hang så langt ned at det var mulig. Han målte også med øynene, og fant at han fra toppen av stigen ville rekke langt bortover greina så lenge han tok riven til hjelp. Med riven i høyre hånd, klatret han til topps i stigen, som hvilte stødig mot den stakkars greina. »Nå skal jeg hjelpe deg,» sa mannen, og slengte riva i en bue over hodet samtidig som han holdt den i skaftet, taggene på riva landet et godt stykke oppe på greina og boret seg ned i snøen som planlagt. »Nå skal du bli fri,» sa mannen, og trakk riva til seg. Flere titalls kilo snø gled av på denne måten, og greina ble så lettet at den ikke lenger fant grunn til å henge mot bakken; I nyvunnen frihet reiste den seg atter mot himmelen, men stigen som hadde støttet seg mot den hengende greina, var fortsatt plantet i bakken og kunne slett ikke være med på greinas himmelferd. Stigen ble nødt til å støtte seg mot løse luften, og der er det ikke mye støtte, så stigen falt. Dette gikk så fort for seg at mannen med treet ikke rakk å få tankene med seg, men med instinktets hjelp grep det eneste han kunne få tak i, og det var greina som seilte oppover. Mannen seilet med, mens stigen ramlet ned i snøen.. Greina fløy saktere og saktere til den kom så høyt som den kom. Mannen hang i en kvist på tuppen, og hadde det ikke snødd så fælt kunne han fra denne høyden sett hele bygda og mer til. Dette varte bare et øyeblikk, før mannens tyngde der ute blant kvistene gjorde at greina begynte å bevege seg nedover igjen. Denne gangen raskere og raskere, helt til den var lengre nede enn noensinne, lenger nede enn det snøen hadde tvunget den, lenger ned enn den var ment til å være, så langt at stammen ikke kunne holde den lenger. Stammen gav beskjed at nå fikk det bære eller briste og treet samlet sine krefter, tok spenntak for å redde greina og trekke den opp og tilbake på plass; men mannen hang der på tuppen, og vinterkulden hadde gjort styrke og spenst veikt og stivt. I et øyeblikks klarhet skjønte mannen dette, og var beredt til lette greinas byrde ved å slippe seg selv ned, men det var øyeblikket for sent. Med et veldig brak, knakk greina, og mannen falt og greina falt over ham.

Snøværet fortsatte enda noen dager før solen tittet frem og skapte varme. Snøen smeltet og rant bort. Folk i bygda kunne gå ut som før og alt var igjen ved det gamle. Bortsett fra at treet manglet ei grein.

 

 

 

Eivind Salen

Ide 1996 eller slikt, jobbet med den siden.

Versjon 2 Skrevet ut 12 August