Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

Formulert på en annen måte

På ny har jeg svart på en Facebook-post, på ny ble svaret så langt at jeg også vil poste det her, for om mulig å nå ut til flere. Det er forslag til en vei ut, kompromisser i konflikten mellom Ukraina og Russland, de samme forslagene som jeg skrev i går, men formulert på en annen måte.

Svaret er til en bloggervenn, som har fulgt meg siden 2008, hvor jeg reiste med den Transsibirske jernbane, og om også har blitt venner med meg på Facebook. Det er et godt og varmt menneske, som er oppriktig bekymret for menneskene i Ukraina, og som lurer på hvordan vi skal kunne finne en vei ut av krisen.

*

Å, det er ikke noe mirakel, situasjonen er fastlåst og vanskelig, og blir ikke lettere av at Putin vel aldri noen gang har gitt fra seg noe i forhandlinger. Så det er ikke lett å se hvordan man skal foreslå noe for ham, så han skal gi fra seg Krim. Men det hjelper i alle fall ikke å bare fordømme og rope på boikott, det gjør det bare verre for alle. Jeg mener man er nødt til å gi Russland noen innrømmelser. Strategien med at EU og NATO forsøker å finne løsninger i Ukraina, som ikke involverer Russland, har vitterlig vist seg ikke å ha fungert. Så da kan det være lurt å endre strategien. Særlig bør USA bremse, og ikke bli med på en eskalerende krise i et land så langt unna dem selv. De fleste amerikanere bryr seg jo fint lite, mens det er for russerne er svært sterke følelser involvert. Det er nabolandet, og det er et naboland som er mer enn bare et naboland. De har felles kultur og historie, det er mye enklere for USA å droppe ha så mye innflytelse der, enn det er for Russland. Som vi har sett, er russerne villige til å risikere alt for ikke å tape avgjørende innflytelse i dette sitt soleklart viktigste naboland. Det må vi i vesten ta hensyn til, mener jeg. Særlig når den ukrainske befolkning selv er delt hvilken vei de skal gå.

Uansett, så mener jeg at vi må tenke konstruktivt. Hva kan vi foreslå som gjør situasjonen lettere for den russiske delen av befolkningen i Ukraina? Den britiske fredsmegleren professor Marc Weller hadde syv punkter, de gjengir jeg i posten. I tillegg har jeg tenkt ut tre, som i dette selskapet sikkert blir litt uerfarent og urealistisk, men som jeg mener kunne dempet spenningen, skapt forsoning, og kanskje gjort at man fikk lagt denne krisen bak seg, og begynt på veien fremover. Det ene punktet er om valget som skal komme i mai. Det er nødvendig med tidlig valg, for å få en mer legitim regjering enn den som sitter nå. Men valget i mai er dypt urettferdig, siden den pro ukrainske delen av befolkningen har slått knock out på den mer russiskvennlige, med å fjerne kandidaten de hadde. Janukovitsj var udugelig og en katastrofe, men han var i det minste den de østlige delene av Ukraina mente best kunne representere dem. Nå har de ingen. Derfor mener jeg det bør holdes enda et valg til neste år, slik at hele Ukraina kan få frem noen å stemme på. Ellers er presidentperioden fem år, er det vel, og vi vil få fem år der store deler av Ukraina føler de ikke egentlig fikk delta i valget, og at den sittende presidenten ikke er for dem.
Videre foreslo jeg at EU for øyeblikket skulle si fra seg fiskingen etter Ukraina. Tiden er åpenbart ikke moden, det er for betent. Ukraina kan godt bli med i tollunionen til Russland. De har uansett 60 % av handelen sin med disse landene. Dette forslaget er sikkert litt kontroversielt, men det vil gjøre at Russland og Putin når et viktig mål, og har mye mindre grunn til å opptre så aggressivt. Ukraina må få lov til å velge dette selv, men det går an å påvirke så de tar dette valget. EU kan også påvirke hvordan tollunionen skal fungere. På sikt kan Ukraina bli et slags mellomland, som forener de to unionene. Russland vil jo også ha interesse av tollfri handel med EU.
Så mente jeg at man kan gå inn for folkeavstemning på Krim, ikke nå, men om et par år. For eksempel i 2017. Da vil situasjonen forhåpentligvis ha roet seg. Man vil få god tid til å informere skikkelig på begge sider, og situasjonen vil ikke være så betent at ikke valgobservatører kan være med. Ukraina vil ganske sikkert motsette seg et slikt forslag, men de bør nok se på situasjonen de er i. De er praktisk talt konkurs, de er selv skyld i det gjennom mange og tjue år med håpløse politikere og vanstyre, og kommende søndag mister de kanskje Krim uansett. Her får de i alle fall en sjanse til å beholde det. Vi får også at det er folket på Krim som avgjør, i ro og fred, og ikke i en opphetet propagandakrig som nå. Det vil også ha den fordel for Russland og Putin, at de kan få Krim anerkjent av en hel verden, og ikke som nå, der de egentlig bare stjeler Krim, og må kjempe for å beholde det så lenge det går an å se fremover.
Posten ble ganske lang, så jeg fikk ikke argumentert så mye. Det skal jeg gjøre mer i morgen, eller tirsdag. Hovedsaken er at vi må være fornuftige og pragmatiske, vi må se hva vi kan gjøre for å komme ut av krisen, og ikke bare brøle ut hvem som har rett og galt. Ukraina har også større problemer nå, enn å bevare alle landområdene sine. De trenger politisk ro og stabilitet, slik at økonomien kan komme på fote igjen. De har pådratt seg flere problemer enn at de kan behandle alle på en gang. Så det kan også være de må gi fra seg landområder for at resten skal kunne konsentrere seg om å bringe landet videre dit de vil. Gir de fra seg russiske områder, blir det ingen problemer i resten å bygge på ukrainsk nasjonalisme og patriotisme, og ta landet mot Europa og EU. Det kan være dette er den beste måten å få den stabiliteten landet trenger på. Men det er ikke så gøy å gi fra seg landområder, så da må man gi fra seg noe annet. I hvert fall tror jeg ingenting på at det er en lur vei å gå, å satse på å tvinge russerne til å gi slipp på kravene sine. Det tror jeg ikke russerne vil gjøre. Så det vil bare føre til en langvarig konflikt, med krangler og støy, uro, og fortsatt politisk og økonomisk kaos. Det er det verste som kan skje.
Derfor vil jeg her ikke være prinsipiell, ikke blokkere for løsninger fordi russerne har brutt folkeretten, men være pragmatisk, se etter løsninger man kan bli enige om på alle sider, slik at man slutter å bruke makt for å vinne frem med sin sak. Noe som uroer meg så enormt i denne konflikten, er at dagens intense situasjon vil gå over. Da vil mediene og verdenpolitikerne forlate scenen, men livet vil gå videre for folket i Ukraina. Vanskelighetene vil imidlertid ikke gå over. Den store vanskeligheten er den økonomiske. Ukraina er i ferd med å gå konkurs. Lønninger kan utebli, pensjonen kan stoppe opp. Det er allerede så lavt at man ikke klarer seg uten ekstra inntekt, og den er korrupt eller svart. Ukraina har virkelig ikke råd til dette tullet. De må bli ferdige med de politiske kranglene, og ta fatt på de økonomiske problemene. NATO og EU må ikke være opptatt av å vinne eller tape makt i Ukraina, ikke bruke dette landet som et middel til å svekke Russland. NATO og EU er mektige nok som det er, Russland har ingen allierte av betydning, og ligger heller ikke an til å få det. Så man bør slutte å tulle det til så det blir fare for krig, i to så herlige land som Russland og Ukraina. Det var veldig, veldig unødvendig å havne opp i denne situasjonen. Nå bør man sørge for å komme seg ut av den, og ikke bare bråke på hver sin kant hvem det var sin skyld.

Vi lever våre liv gjennom internett

Det er merkelig. Nylig har jeg opprettet både Twitterkonto (@EivindSalen) og jeg har konto på Instagram (eivsalen). Den siste har jeg bare så vidt hørt om, først da Facebook kjøpte den opp for mange milliarder dollar forleden, siden da noen norske aviser har skrevet om den og det stadig står noe «posted via instagram» på Facebook når jeg er innom der. Jeg er så glad i å fotografere maten jeg spiser. Jeg tenkte mer jeg skulle ha et sted å legge alle bildene, enn at det skulle være så viktig å vise verden hva jeg spiser.

Jeg har mange blogger, de fleste av dem noenlunde oppdatert. Jeg har blogg for skole, for litteratur og poesi, for humor og en gammel blogg på engelsk. Jeg tenkte jeg skulle ha en Twitterkonto for å slå sammen alt jeg driver med, og for å prøve meg i kortformatet. Bloggpostene mine blir jo gjerne ganske lange.

Det er ennå bare såvidt over 10 år siden jeg fikk min første mobiltelefon, julen 2001. Jeg var i mot. Jeg ville ikke være tilgjengelig alltid, og jeg skjønte ikke dette med tekstmeldinger, som var det eneste mobiltelefonen egentlig kunne gjøre, den gang da. I hvert fall den mobiltelefonen jeg hadde.

Nå har jeg iPhone 4s. Det er den nest nyeste fra Apple, blant de aller kuleste, en av dem som kan flest triks. Og jeg bruker den hele tiden, kobler stadig på nett når det er tilgjengelig, har stadig et eller annet å sjekke.

Og nå er også Twitter kommet inn. Med telefon på 3G kan jeg når som helst poste en liten melding, og er stadig i en situasjon der det kan være fristende.

Det blir veldig at vi viser frem våre liv. Enhver som har tenkt det minste om saken, vet at det er ganske forskjellig det man velger å vise frem og det livet man lever. Vi er liksom åpne, og deler alt og forteller alt. Samtidig skjuler vi den vi egentlig er, for den lar seg ikke så godt avbilde på internett, uansett hvor mye informasjon vi legger ut der. Vi blir alle sammen små kjendiser i vår egen lille vennekrets, og får de samme problemene der, som de gamle, gode ekte kjendisene fikk da de alltid var i medienes søkelys. Vi er som levende reklameannonser, like overflatiske, usanne og misvisende som dem. Vi vil selge oss selv som vellykkede personer, med interessante liv og humor i hverdagen, slik reklamen vil selge sine produkter og ideen om at man blir vellykket og kul med dem, heller enn at de har så bra kvalitet.

Det må ikke bli slik at man bestiger en fjelltopp for å ta bilde av det og legge det ut på facebook. Barn må ikke bli et middel til å skaffe oppmerksomhet rundt foreldrenes blogg. Vi må ikke reise til Afrika for å tvitre at nå står man på Kilimanjaro. Tingen i seg selv må alltid være viktigere enn å fortelle om den.