God påske!

Folkens! Det er påskeferie igjen. Høytiden som flytter seg fra år til år, første søndag etter første fullmåne etter 21. mars, datoen fastsatt for vårjevndøgn. Søndag som kommer er det palmesøndag og fullmåne, søndagen er det påskedag, fra nå av er det ferie.

Og det gjør så godt, så godt. Olia og jeg skulle gjerne reist til Kiev igjen. Det var så kjekt sist gang, og det ville blitt kjekt og godt igjen, men først ville vi ikke slite ut moren til Olia for mye, siden ble billettene for dyre og upraktiske. Jeg har litt underskudd på Kiev, jeg lengter ned igjen.

Men det skal bli bra på Ganddal og omegn også. Vi har kjøpt inn mat så det ikke er plass i fryseren, kjøleskapet er fullt og kjølerommet under press, det er kappløp med tiden å spise den opp før den går ut på dato. Det blir kalkun, spekemat og sikkert pinnekjøtt (vi kjøpte jo for mye til jul også, det er ikke mulig å spise opp alt, noe må utsettes), det blir overdådig.

Det venter også turer i nærområdet og fjernere områder. Vi har bil noen av dagene. Mor reiser til Tonje og Espen i Slovakia, og lar bilen stå hos oss. Erfaringsmessig er det vanskelig å få Olia ut på tur, hun liker å være hjemme og ha det behagelig, mine overtalingskunster strekker ikke alltid til. Jeg er i hvert fall innstilt på å utnytte finværet som er meldt, og ville utnyttet ethvert vær, for det finnes verken dårlig vær eller klær, kropper liker friluft.

Og det er kandidatturnering i sjakk. Tiden farer godt med oss som er interessert i det nobleste av spill. Det er en fantastisk turnering, det har knapt vært uinteressante parti, og dekningen er slik man for få år siden ikke engang kunne drømme om. Her er live-kommentatorer, live-kamera, og nettsider som følger med computeranalyse, det er alt man kan be om. Man får dramatikken direkte, og man får den formidlet så man kan forstå den. Jeg vil være nokså opptatt fra 1500 – 2000 hver dag det er runde, det betaler seg å gå helhjertet inn for ting. Og med sjakken er det ikke så farlig om man går glipp av noen minutter eller timer av dramatikken, det er ikke som en fotballkamp der man må sitte limt til skjermen og alle må være stille halvannen time, pluss for- og etterarbeid, er det andre ting, kan sjakken vente til man har tid til den.

Andre ting jeg skal gjøre er å studere litt matematikk og jobbe litt med en artikkel til klassisk forum. Det er mer tid enn plikter, det er plikter som gir glede, det er stort sett fritid.

Det er god påske!

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.

Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Sofie på stranden

Påsken 2010

Påskeferien er nå slutt, og Olia og jeg er nå tilbake i Bergen i den lille leiligheten vår. Halvannen deilig uke i stort hus og overflod av alt er over, det var ikke vår vilje at vi skulle reise opp igjen. Men ferien var over, og det var ikke opp til oss å velge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle bo. Pliktene kaller, og nå fremover blir det mange av dem.

Reisen opp hadde som vanlig sine problemer. Denne gangen var det kofferten som nektet å la seg åpne da vi kom frem. Det var kode på den, men det hjalp ingenting at vi prøvde med den riktige. Kofferten var ganske full, så det var med visse problemer vi fikk den igjen i dag morges. Vi fryktet at vi i farten hadde skiftet koden ved et uhell. Og Olia prøvde noen kvarter med forskjellige varianter i nærheten av den opprinnelige, og også noen systematiske for å prøve alle tusen mulighetene. Jeg ringte hjem. Ingenting hjalp.

Det var en svært dårlig avslutning på en svært fin påskeferie. Men for å gjøre den historien kort, så gikk jeg sammen med Olia ut etter jobb, og oppsøkte en forhandler som selger slike kofferter. De fant ganske enkelt at låsen ikke var slått skikkelig igjen, og før den var det, ville ingen kode hjelpe. Den opprinnelige var den riktige, og gjelder ennå. Og maten vi fikk med er reddet. Like etter gikk Olia og jeg og kjøpte Fjellsko på Platou, jeg ble revet med og skrev stor F, selv om det ikke er noe egenavn, og det ikke egentlig var fjellsko. Kraftige joggesko, kan man kalle det, tursko. Det er for røft terreng, men ikke for regn og søle. De hadde ikke rett størrelse for skoene som hadde høy ankel. Uansett: Nå blir det flere turer på oss, også i Bergen.

For det var en ordentlig turpåske dette ble. Og jeg må si at det overrasket meg litt at Olia skulle være sånn med på dette allerede den første påsken i Norge. Hun og jeg gikk soleklart mest ut av alle i storfamilien Salen med forgeininger. Det er vanskelig å slå oss, for vi gikk ut hver dag. Torsdag var det til Rogaland Arboret, fredag til Melshei og lørdag til Møgedalshølen nedenfor Bråsteinsåsen, alt dette har jeg skrevet om på bloggen. Søndag reiste Olia og jeg til Ølberg, også et tradisjonsrikt sted for meg, og også et sted hvor Olia fant seg godt til rette. Mandag gikk vi opp til Bråsteinsnuten, det vil si jeg gikk opp, mens Olia fikk litt høydeskrekk. Turskrekk fikk hun imidlertid ikke. Vi var ute i timevis, og mot slutten var det tålmodigheten min og ikke hennes, det ble problemer med. Årsaken var at fotograferingen som vi begge liker, tok helt overhånd med Olia. Det var ikke det motiv som ikke ble fanget inn i linsen.

Hjemme i Gaupeveien 5 var det stort sett mat. Det gjaldt i alle fall for meg, som tappert fulgte to døgnrytmer og måltidene for alle konstellasjoner av familien. Jeg stod først opp og spiste frokost med mor sånn mellom syv og åtte en gang. Så var det ny frokost med Olia i ti-ellevetiden, før det ble lunsj med alle en gang etter tolv. Så var det ut på tur, der det selvsagt var litt å bite i og slurpe på, før vi kom hjem til stor og god middag. Etter den var det kaffe. Også denne delen av påsken likte jeg godt.

På kveldene var det ofte en film i peisestuen i kjelleren. Særlig når jeg begynte å fyre opp i peisen ble dette fine greier. Noen filmer ble sett på ny, noen for første gang, og blant de som burde vært i første kategori, men var i andre, var de tre gudfaren-filmene. Den første var klart best, synes jeg, den andre var også bra, mens den tredje var det ikke nødvendig å se. Den er en påminnelse om hvorfor jeg ikke liker så godt å se film, man blir rotete i hodet av det. Her var det også brukt en del triks for å skjule at manuskriptet ikke var det beste, og målgruppen for filmen var også mer de som vil bli underholdt, enn de som vil få utvidet horisonten. De to første filmene var filmer som ville vise noe, og som klarte det også, etter mitt syn.