Olia kommer ikke hjem i kveld allikevel

Min kone Olia og vårt barn Ira har flybillett i dag. De skulle vært i Frankfurt nå, ventet der på flyet som går 2205, og er i Norge på Sola 2345, slik jeg var det nå på mandag. Jeg har vært i butikken og handlet inn, rikelig, gleder meg veldig til de kommer tilbake. Mye ble forandret da Olia ringte i dag, fra Kiev, på et tidspunkt der hun skulle vært i luften. Hun kommer ikke.

Det har å gjøre med å være ny i Norge, oppholdstillatelse og pass, den slags type ting. Kanskje har det også å gjøre med forbannet uflaks, hunden Mike som tok en bit av det, og med det fikk kontrollen i Kiev til å se nærmere på det, og si det ikke var gyldig. Kanskje var det tilfeldigheter som det. I alle fall kommer hun ikke. Og det er ennå ikke klart når hun kan komme.

Opprinnelig hadde vi ikke tenkt å reise ned til Kiev denne påsken. Vi gamblet litt da vi likevel gjorde det. Vi hadde lyst til å se Kiev igjen, vise frem barnet vårt, være der litt. Og de samme problemene med dokumentene for denne reisen, ville gjeldt også en stund fremover. Det kunne være vi ikke fikk reist før utpå sensommeren. Det ville være for lenge å vente, bestemte vi oss for.

Derfor bestilte vi billetten, skaffet pass til barnet vårt, Ira, og reiste, først mor og barn, så jeg, et par dager senere. Olia hadde lite grann problemer på nedreisen også, men slapp gjennom.

Egentlig er jo alt i orden. Olia har permanent oppholdstillatelse i Norge, og hun har gyldig ukrainsk pass. Problemet er at den norske oppholdstillatelsen må fornyes en gang i året, det koster litt penger, og tar litt tid, og så må det ukrainske passet også fornyes etter en viss periode. Denne perioden går ut 15. april. Det er på onsdag.

Dermed har Olia stått overfor spørsmålet om hun skal fornye det ukrainske passet, eller søke om norsk statsborgerskap. Det er et svært vanskelig spørsmål for henne. Både fordi det å søke norsk statsborgerskap har lang behandlingstid, 2 ganger 90 dager er det jeg har hørt, uten at jeg har sett denne behandlingstiden formelt, det er Olia som har sagt det. Fra norsk side er det få problemer, de tar kopier av alle nødvendige dokumenter, og du får dem straks tilbake, og kan bruke dem som vanlig. Det er ikke som når du søker familiegjenforening og oppholdstillatelse første gang, og du blir låst fast noen måneder.

Olia var veldig i kvaler om hun skulle gidde å fornye det ukrainske passet, bare for straks etter å få et norsk. I Norge måtte hun ha reist til Oslo for å gjøre det, i Kiev kan hun gjøre det, men det er akkurat så mye stress og koster så mye penger, at det byr henne litt i mot. For egen regning kan jeg legge til at pengene er bagateller, det er snakk om noen hundrelapper, men for Olia er slike ting viktig, og hun fikk seg aldri til å ta noen avgjørelse med det. Det er også slik at det er behandlingstid på 20 dager, og det var litt problemer med hvem som så skulle hente passet, selv reiser hun jo hjem. Eller skulle gjøre det.

Nå er det den veien det går.

Olia lot være å fornye oppholdstillatelsen, som er en ren formalitet, fordi hun tenkte hun kanskje skulle bli norsk statsborger, og da ville den oppholdstillatelsen være bortkastede tid og penger. Så den gikk ut i januar i år, mener jeg det var. Det var dette som gav henne problemer i Frankfurt, på vei ned. Men hun klarte å forklare de tyske politifolkene at det står «permanent oppholdstillatelse», så da var det rart med «gyldig til». Hun hadde også ukrainsk pass, noe som ville gjøre det rart for tyskere å nekte henne å reise videre til Ukraina.

På vei hjem gikk det imidlertid. Hun ble stoppet i Kiev. Hun har gyldig pass, men hun får ikke lov til å reise til Norge på gyldig ukrainsk pass. Sånn er verden. Hun trenger visum, eller oppholdstillatelsen. Oppholdstillatelsen har hun, men ikke en som er gyldig, før hun får fornyet den. Dermed måtte hun pent ta med seg Irina vår og bagasjen sin, og reise tilbake til leiligheten i Petsjersk.

Og på grunn av at det ukrainske passet går ut i neste uke, så må hun fornye det også, for å få lov til å reise hjem. Dermed vil det ta lenger tid, enn om det bare var å få den norske oppholdstillatelsen, noe det norske konsulatet ordner på et øyeblikk.

Mange uheldige omstendigheter, som man ser. Og de får denne gangen veldig dumme konsekvenser. Det vil ennå gå noen uker før jeg får se min kone og mitt barn igjen. Jeg hadde gledet meg veldig, veldig til å se dem igjen i dag.

Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Jubileum (så å si)!

Det er et par timer til jeg skal opp i russisk muntlig. Det at jeg skal opp så sent, som sistemann i nest siste pulje, gjør at jeg fikk litt ekstra tid til å lese gjennom pensum, og kommer til å stille godt forberedt. Jeg har hatt litt leseøvelse med Olia, og de har virkelig hjulpet meg. Lesingen er bedre, uttalen er bedre, og jeg har generelt sett fått luket unna noen feil. Eksamen på tirsdag i russisk grammatikk fikk også gjort at jeg fikk strammet opp den grunnleggende grammatikken en god del. Hele denne uken har jeg satt av til russisk, mens det i helgen blir sprenglesing i fysikk, hvor jeg skal ha eksamen på mandag.

Denne innledningen skulle bare sette stemningen bloggposten blir skrevet i. Jeg skal selvsagt straks lese grammatikken enda bedre, dobbeltsjekke et par ting, slå opp noen ord jeg kan få bruk for, generelt sett forberede meg til det siste. Men jeg fikk nettopp en telefon, eller det var rettere sagt Olia som fikk den gjennom min mobil, det var fra et vikarbyrå hvor hun har vært innom noen ganger, og som gjerne vil ha henne igjen, siden hun nå har fått gode tilbakemeldinger! Det er veldig gode nyheter, spesielt med tanke med hvordan hun slet i begynnelsen med å få det til, og hvor mange klager hun fikk. Ett år etter at hun fikk oppholdstillatelse i Norge ser hun allerede ut til å være endelig etablert.

For det er i dag nøyaktig ett år siden jeg kjøpte flybillettene hennes. Jeg trodde det var denne dagen jeg fikk brevet om at søknaden om familiegjenforening var innvilget, men dette brevet viste det seg at jeg fikk to dager, første desember, tirsdagen. Det var av den type brev som virkelig kan snu tilværelsen til det bedre. Jeg forsøkte den gang å vende meg til tanken om å feire min første jul utenlands, samtidig som jeg også den gang måtte konsentrere meg om eksamen, og alt det andre jeg hadde å gjøre. Fra politiet hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle ringe dem om jeg ikke hørte noe før februar. Og jeg som så gjerne ville ha Olia hjem til jul.

Det fikk jeg altså. Første desember kom brevet, tredje kjøpte jeg flybilletene og den fjortende kom hun virkelig. Den syttende hadde jeg eksamen og den nittende reiste vi hjem til Ganddal. Du verden så ferske vi var den gangen.

I dag blir det feiring av mye. Jeg er ferdig med russisk eksamen, det er bagatell, når alle eksamener er ferdig kan vi snakke. Men Olia har nå minst to vikarbyrå som ønsker henne, og det finnes også konkrete barnehager som ønsker henne, og det er altså ett år siden vi fikk de gode nyhetene om at hun fikk komme. Til overmål kommer Trude og Lars, søster og svoger, på besøk. Olia har allerede vasket leiligheten, inkludert overtrekket på sofaen. Er det besøk, så er det fesøk. Og er det feiring, skal ikke vi være dem som holder igjen.

 

Olga og NAV

På en dag og i en tid det generelt har kommet en god del gode nyheter inn for min kjære ukrainske kone, Olga, så skal jeg skrive om noe som har vært og fortsatt er problematisk.

I en pågående konflikt skal man ikke gjøre vondt verre ved å snakke vondt om motparten. Det har ingen noe å tjene på. Jeg vil heller ikke kalle saken med Olia og NAV noen pågående konflikt, det er heller bare en pågående sak. Men en pågående sak er det.

Siden hun kom til Norge har Olia (min kones kjælenavn) vært særdeles ivrig etter å finne seg noe meningsfylt å gjøre. Sitt første uoffisielle jobbintervju hadde hun dagen etter ankomst. Når hun kommer med et kveldsfly skal det godt gjøres å gjøre det tidligere. Sin første jobbinnkalling hadde hun etter omtrent tre måneder, og sin første arbeidsdag et par uker etter det igjen, siden jobbinnkallingen var akkurat i det vi reiste på påskeferie. Hun burde jo være en god tilvekst til det norske arbeidsmarkedet. Og hun kommer til å bli det.

Men det er vanskelig å finne noe stabilt og fast, og til hjelp har hun også vært  kontakt med NAV. Det er mange som kritiserer NAV, jeg kan fort bli en av dem, men man kan også si at det i Norge like lett blir betalt for mye i trygdeytelser, som for lite. Det er mange som vil hengi seg til slappheten, skylde på andre, og la være å gjøre noe. Olia og jeg vil ikke bli en av dem, Olia ønsker jobb, ikke penger.

Og hjelpen NAV da gir, er å sende arbeidssøkeren på det kurset som er lettest tilgjengelig, og som best gir inntrykk av at det blir gjort noe. Det er truckførerkurset.  Dette kurset gjennomførte Olia i midten av juni, kort tid før sommerferien. Det var stor stas og mye latter da hun kom hjem med kurset godkjent.

Foreløpig er det altså ingen problemer. Jeg regner med at hun kanskje vil få dekket bussbilletten ut til Åsane der kurset ble holdt, man pleier være rause med slike utbetalinger i Norge, og det er jo generelt vanskelig for en ubemidlet arbeidssøker å komme seg på kurs, når det koster penger å komme dit.

Torsdag 24. juni – dagen før vi reiser på sommerferie, og en dag da jeg betimelig har en bloggpost ved navn pakkestressrekord, – nettopp den dagen kommer brev i posten om at Olga Salen har fått innvilget ikke bare busspenger, men også godtgjørelse for kurset. Det dreier seg om halvannet tusen kroner, halvannen månedslønn for en lege i Ukraina, dit vi er på vei, for å sette det litt i perspektiv. Det er betydelige penger for Olia, og for familien hennes, som hun er slepphendt med å gi til.

Problemet var bare at det i dette brevet – datert 17. juni – stod at godtgjørelsen var innvilget, og ville bli overført til en bankkonto som var oppgitt med asterikser, altså en ikke-eksisterende, – eller bli sendt med postgiro. Men Olia og jeg er på vei til en åtte ukers ferie, og vil ikke kunne veksle inn en postgiro før langt ute i august. En del av pakkestressrekorden var å finne ut hva vi skulle gjøre med dette, hvor lenge en giro var gyldig, hva som ville skje om vi ikke fikk vekslet den inn, og hvilke alternativ vi hadde, om vi måtte gjøre. For ordens skyld: Vårt fly gikk klokken seks neste dag. Det var ingen mulighet for at vi kunne gjøre noe med dette selv.

Så løsningen ble at min kjære mor ringte NAV, forklarte saken og hørte hvordan det var med slike giroer. Hun fikk til svar at om giroen ikke ble vekslet inn, ble pengene sendt tilbake til NAV, og den som skulle ha dem, kunne senere gjøre krav på dem. Vi slo oss til ro med det, hva skulle vi ellers gjøre.

Til vår lille overraskelse fant vi ikke noen giro fra NAV da vi kom tilbake fra sommerferien forrige søndag, kveld. Jeg er i mot et grådig postvesen, som i stedet for som i gamle dager å yte god service, skriver og reklamerer for å overbevise oss om hvor god den er, selv om den ikke er det. Jeg betaler ikke hundrevis av kroner som noe så selvsagt som å få stoppet posten. Så kanskje var det slik at postkassen var overfylt, slik at det ikke var plass til giroen. Men dette kunne jo ikke være noen forklaring. Postkassen var slett ikke full, og en liten giro tar ikke noe plass.

Og så har vi på vanlig omstendelig vis kommet frem til selve saken. Olia – som pussig nok ikke er så altfor opptatt av disse pengene, hun vil heller ha jobb eller noe stabilt å gjøre – går neste dag til NAV, og får forklart at kravet hennes er foreldet. Det gjaldt bare i kursperioden.

Pussig. Brevet er datert 17. juni, en dag før kurset avsluttes, vi får det 24. juni, nesten en uke etter. Hvordan skal vi få innfridd kravet i tide?

Det er mulig det er noen språklige misforståelser. Neste dag tar vi med oss brevet, og går sammen til NAV for å høre hva dette er for noe. Der sjekker de opp saken, eller prøver å gjøre det, men sier at det ikke er mulig, siden Olia ikke har sendt meldekort, og dermed ikke lenger er registrert som arbeidssøker. De kan ikke åpne saken hennes, før hun på ny er registrert, og på ny begynner å sende meldekort.

Så det gjør vi. Olia registrerer seg på ny, sender meldekort, og går et par dager ned til NAV for å høre hvordan det er med disse pengene.

Svaret hun nå får, er at hun ikke har rett på dem, siden hun ikke har hatt fast arbeid i Norge, ikke har betalt skatt, og dermed ikke har tjent seg opp noe å få utbetalt.

Jeg må gå ut fra at det fortsatt er en misforståelse. Hvis ikke er det svært rart at de har sendt henne dette brevet, der de skriver at kravet er innvilget. Hvorfor skulle de gjøre det, bare for når hun kommer og vil ha dem, får til svar at hun ikke har jobbet i Norge, og dermed ikke kan få dem.

Jeg skal bli med Olia en gang til ned til NAV, og høre hva dette er for noe, før jeg eventuelt kommer tilbake med full kritikk. Eller – forhåpentligvis – full frifinnelse.

Tingene faller på plass for Olia

I dag kommer en liten post i fortsettelsen av kampen om å få min kone Olga Iurzhenko (som har kommet til å hete med latinske bokstaver) til Norge, og få henne inn i systemet her. Mesteparten av bryet og arbeidet ble gjort mens vi ennå ventet på at hun skulle få oppholdstillatelse og slippe inn hit, men det viser seg at det gjenstår ennå litt også nå som hun er her. Hun er særdeles aktiv, og har fått ordnet det meste selv av alle mulige registreinger og helsesjekker, hva jeg i høyden må gjøre er å vise på kartet hvor de forskjellige tingene ligger.

De viktigste tingene har med arbeid og utdannelse å gjøre. Mange av dem jeg treffer ute i det virkelige liv – altså ikke her inne i cyberspace, hvor jeg forresten ikke treffer så mange – mener også at det sosiale er viktig, men der kan vi melde at det overhodet ikke er noen problemer. Jeg får fortsette mitt sosiale liv som jeg vil, hun får være med når hun vil, og hun er ennå ikke i nærheten av å ytre noe ønske eller behov om å ha et sosialt liv utenom mitt. For å si det rett ut tror jeg dette behovet rett og slett er sterkere for meg på vegne av henne, enn for henne selv. Jeg vil gjerne at hun skal komme seg ut litt og være litt med norske eller med andre utlendinger i Norge, slik at det ikke bare blir gjennom meg hun får lært seg hvordan tingene blir gjort og hvordan vi tenker her i landet. Så snart hun kommer ut i arbeid eller norskkurs er vi allerede i gang med det.

Olia var for en stund siden og avla en liten test ved Nygård skole i Bergen for å finne ut hvilket nivå hun skulle være på i norskkurset hun skal igjennom. Det var viktig for oss at hun kom på så høyt nivå som mulig, slik at hun kan klare Bergenstesten (norsktest for innvandrere som skal ta høyere utdanning i Norge) allerede i april. Det gikk ganske bra, hun kom inn på et nivå som holder henne i rute, og vi venter bare på klarsignal at hun nå skal begynne. De to ukene som skulle gå før vi fikk brevet i posten er nå passert.

Dette er det eneste av de svært viktige tingene vi venter på nå. I dag fikk vi nemlig ut av verden tre viktge ting som har hengt litt over oss, hvorav det aller gledeligste var at vi endelig fikk personnummeret hennes i posten. Allerede 6. januar var hun og spurte etter det, først i dag kom det. I mellomtiden har hun rukket å utøse riktig så mange klager over norsk byråkrati, hvor alle riktignok smiler og hvor man blir raskt mottatt og effektivt ekspidert, men hvor ingenting skjer. Det er ganske frustrerende å være uten personnummer i vårt moderne samfunn, hvor så mye foregår på internett, og man bent frem trenger personnummer for å bestille en del ting. Det er akkurat som om hun først nå har blitt et helt menneske og et ordentlig medlem av samfunnet. Det er pussig det skal være slik bare for et nummer.

En av tingene vi trodde vi trengte personnummer for å få gjennomført, men som det viste seg at vi ikke trengte det, var samordnet opptak. Der søkte hun allerede første eller andre dag opptaket åpnet andre februar, og selv om hun ganske sikkert kommer til å ombestemme seg en god del med rekkefølgen på studieønskene før den endelige listen skal gjelde, så er i det minste noe sendt og vi har følelsen av at vi er i gang. Vi må også sende ukrainske papirer til Nokut, noe vi også trodde vi trengte personnummer for, men som det omtrent samtidig som vi fikk personnummeret tilsendt, viste seg at vi ikke trengte for å sende papirene dit. Derimot trengte vi kopi av passet, og det sørget jeg for å lage i dag.

Den siste tingen vi fikk ordnet, eller rettere sagt, fikk lagt alle ting til rette for å ordne, var oppmelding til Bergenstest. Jeg var i dag borte i Allegaten 27 i Bergen, der de holder til, bare for å finne ut at oppmeldingen finner sted over internett gjennom folkeuniversitetet. Det er jo like greit, for ikke å si bedre. Det vil bli gjort i morgen.

Ellers er hun aktiv inntil det umulige, og har allerede lagt fra seg læreboken hun skal bruke i norskkurset fordi den er for lett. Hun vil slå flere fluer i samme smekk når hun lærer seg norsk, og leser i stedet for litt forenklet samfunnsfag, ordentlige lærebøker i biologi, kjemi og fysikk, fordi hun vet at dette stoffet vil hun trenge senere i utdanningen sin. Allerede flere ganger har hun spurt meg om ord jeg aldri har hørt om, for eksempel hva det vil si å være «døvblitt». Hun har også flere eksempel på ord som virkelig finnes og som hun har spurt om, men det koseligste eksempelet var den gang hun i en samtale om andre ting forsøkte seg med det ville dyret «spekkhopper».

Kampen om å få min ukrainske kone til Norge!

Jeg har skrevet tre poster (1, 2, 3) tidligere om bryet og byråkratiet som må til for å få min ukrainske kone, Olga Iurzhenko, opp hit til Norge. Kampen er nå forbi, i det dette postes er jeg på Flesland og henter henne. Nå skal det være slutt på at vi må reise fra hverandre etter feriene, nå kommer hun for å bli her. Familiegjenforeningen er gått i orden. Den beste julepresangen jeg kunne tenke meg, er i år blitt meg gitt.

Brevet mottok jeg om det var andre eller tredje desember. Jeg hadde allerede levert inn en liten permisjonssøknad på jobben, jeg ønsket en dag ekstra juleferie, så jeg kunne være en dag ekstra i Kiev. Utenom dette, så var det en så prosaisk grunn at jeg tenkte jeg skulle vente med å kjøpe billetter til etter 5. desember, da kredittkortsystemet til Skandiabanken innleder en ny periode, slik at beløpet først ville blitt trukket i januar.

Så ble altså alt snudd på hodet med et brev fra UDI om at søknaden var innvilget. Jeg skrev en liten mail til dem etter at jeg hadde vært på politistasjonen forrige gang, og lurte på sjansene for at søknaden skulle bli ferdigbehandlet til jul. Det kunne de ikke garantere. Likevel kom altså godkjennelsen kort tid etter. Jeg vet ikke om denne mailen hadde noe å si, mitt inntrykk er at de aller fleste skriver slike mailer, og alle oppriktige søkere har selvsagt lyst til å få sin kjære hjem til jul.

Med meg gikk det altså bra. Nå blir det julefeiring for hele familien hjemme på Ganddal, julaften blir hos min sster Tone på Klepp, og det eneste som nå er trist, er at vår kjære far som døde i fjor ikke får være med og oppleve dette. Ellers har vi mye å være lykkelige for i storfamilien Salen med forgreininger nå for tiden.

Olias familie kommer til å feire julen som vanlig i Kiev. De kommer selvsagt til å savne henne, men virker stort sett til å være glade over at hun har funnet seg en mann, og at det ser ut som det går bra med oss. De ønsker henne lykke til, og kommer helt sikkert til å gi henne en følelsesladd avskjed når de sender henne på flyet i morgen formiddag. Avskjeden vil heldigvis sjelden bli for mange månedene om gangen. I slutten av februar er det vinterferie, og da går turen til Kiev for Olia og meg.

Nå skal vi imidlertid ha noen deilige og spennende måneder sammen i Norge! For første gang skal vi nå også ha hverdag sammen.

Kampen om å få Olga Jurijevna til Norge III

I dag var jeg til intervju med politiet. Det var noe jeg hadde ventet på, for jeg visste eller antok at de måtte intervjue meg, for å forsikre seg om at opplysningene vi hadde gitt i søknaden var riktige, og at ekteskapet vårt var oppriktig gjort fordi vi ville leve sammen, og ikke pro forma for å få henne inn i landet. Jeg hadde ingenting å frykte, men intervjuet skulle allikevel bli en stor skuffelse.

Jeg ble meget glad da jeg fikk innkallelsen fra politiet, eller brevet med beskjeden om at saken var overbrakt dem, og at jeg skulle kontakte dem. Det betydde at saken var i gang, og da tenkte jeg at den ville gå raskt, siden den var så opplagt.

Jeg samlet sammen de papirene og dokumentene jeg ble bedt om å ha med, og møtte opp til politistasjonen til avtalt tid. De nødvendige spørsmålene ble spurt for å finne ut hva ekteskapet vårt var for noe, hvordan vi hadde møtt hverandre og hvordan bryllupet hadde vært. Det var ingen sak for meg å svare på disse spørsmålene her. Og politirepresentanten hadde selvfølgelig heller ingen innvendinger.  Skulle noen få lov til å gifte seg og gjenforene seg her  i landet, så måtte det da være oss.

Jeg var ikke nervøs i det hele tatt, verken før, under eller etter intervjuet. Men jeg skulle likevel få en stor skuffelse, og det var når han informerte om den videre behandlingen. Den skulle sendes tilbake til UDI, og legges i den store posthyllen. Om to til tre måneder kan jeg ringe ham, om jeg ikke har hørt noe innen det. To måneder er januar, tre måneder er februar. Og jeg som så inderlig gjerne ville ha henne hjem til jul og bursdagen min.

Nå ser det håpløst ut å få det ønsket oppfylt. Og det synes jeg er oppriktig dumt, når saken nå ville vært ferdig behandlet med en gang de hentet den frem. Det ville tatt dem et øyeblikk, og vi ville kunne feire jul sammen i Norge.

 

 

Kampen om å få Olga Jurijevna til Norge II

Vi fikk i det minste sendt soknaden. Det var som alltid litt stress. Og det var en spesiell følelse da hun gikk inn porten, mens jeg måtte stå igjen utenfor. Dette var en sak mellom henne og ambasseden. Hun ble svært lenge der inne, over en time. Og da hun endelig kom ut, var det bare for å hente enda en kopi. Så var det like inn igjen.

Nå er det til å vente på avgjørelsen.

Her inn på ambassadeområdet gikk hun...

Kampen om å få Olga Jurijevna til Norge

Ferien hvor jeg traff min kone første gang begynte 27. februar. Nøyaktig fire måneder senere giftet vi oss. I ettertid ser det temmelig smertefritt ut, men det var mye arbeid som foregikk, og det var flere ganger jeg undret meg på om vielsen ville bli noe av, og om vi ville klare å få den gjennomført tidlig om sommeren som vi håpet på. Jeg har skrevet om hva som må til i denne posten her. Da vi fikk til ikke bare vielsen, men også en ordentlig russisk bryllupsfest, så regnet jeg med at det verste var over, og at kampen mot ukrainske myndigheter skulle bli erstattet med kampen mot det norske byråkratiet. Jeg så for meg at det bare var å stikke oppom den norske ambassaden i Kiev, og levere søknaden om familiegjenforening med alle nødvendige dokumenter vedlagt, for så å la papirmøllen gå og vente de seks måneder UDI forespeiler dem som vil ha familiegjenforening fra Ukraina. Så enkelt var det ikke.

Seks måneder fra 27. juni er 27. desember. Jeg fyller året 1. januar, og jeg var særdeles ivrig etter å få bryllupet gjennomført raskt, slik at jeg kunne få en særdeles vakker bursdagspresang i min kone. 27. juni var en lørdag, så neste arbeidsdag vi kunne levere søknaden var 29. juni, to dager tapt, der, og det viste seg å bli flere, da 27. juni er offentlig fridag i Ukraina, og man der har det ellers kjekke systemet at om en offentlig fridag faller på en lørdag eller søndag, hvor man uansett ikke arbeider (her må man riktignok ha i mente at de fleste ukrainere, som russere, arbeider alle dager, uansett), får man fri påfølgende mandag i stedet, eller også. Det viste seg riktignok at den norske ambassaden følger den norske kalenderen, slik at vi kunne kontaktet dem, om vi hadde prøvd. Vi brukte mandagen til en hviledag.

Tirsdag begynte Olia å undersøke mer nøyaktig hvilke dokumenter hun trengte. Jeg hadde selvfølgelig undersøkt nøye på forhånd saken fra min side, og til og med ringt UDI og ventet en halvtime på å komme gjennom, for å forhøre meg nøyaktig hvilke dokumenter jeg trengte, og hva hun trengte. Interesserte har sikket allerede funnet denne siden her, hvor alt står, men detaljene om at det er hun som skal fremvise pass og fødselsattest, og at dokumentasjon på inntekt er lønnsslipp fra tre siste måneder, ligningsattest og ansettelseskontrakt, mens dokumentasjon på bolig er kjøps- eller leiekontrakt, det står ikke. Det står også at hennes dokumenter skal være oversatt til norsk eller engelsk, men det står ikke om de trenger notarius og apostillestempel, hvilket de gjør. Det tenkte ikke jeg på å spørre om, jeg tenkte bare på at oversettelsene ville gå greit, siden min kone blant mange yrkesmuligheter også er oversetter, og enkelt kunne oversette dokumentene selv. Tenkte jeg, og tok feil.

Jeg tok også feil med det at vi nå var ferdig med problemene med ukrainske myndigheter, enda jeg iherdig forsøkte å overbevise min kone om det motsatte. Etter mine begreper skulle det nå være å overleve søknaden på ambassaden, og så skulle papirene bli sendt til Norge, hvor behandlingen skulle foregå i UDI. Men Ukraina – hvor fødselsunderskuddet er det høyeste i verden – slipper ikke sin unge befolkning ut av landet så lett, de må til intervju, og de må betale om lag 3000 griven, for at søknaden skal bli tatt i mot. Det er altså ikke bare i Norge vi må betale gebyr.

Alt dette fant vi ut denne onsdagen her. Å bruke flertallspronomenet – vi – er kanskje litt i overkant, jeg bidro ikke mye, bortsett fra å være en liten bremsekloss som sa de riktige løsningene var de gale. Olga har lenge balet med de ukrainske systemet, og med den norske ambassaden, hun hadde prøvd å komme seg til Norge også før hun traff meg, og hennes oppfatning av ambassadeservicen var at man måtte bestille visittid på en telefon hvor ingen svarte, eller bruke en nettside som ikke fungerte. Jeg mente altså vi bare kunne stikke oppom og levere inn søknaden, og at alle intervjuene var noe jeg måtte gjøre i Norge i ettertid.

Vi holdt denne diskusjonen på vår vanlige blanding av norsk og russisk med engelsk som brospråk mens vi tuslet opp til ambassaden for å spørre direkte. Der kom hun ikke lenger enn til vakten, men fra hans vaktboks fikk hun bruke en telefon personellet svarte på, og hun fikk der alle svarene på spørsmålene vi hadde. Det var slett ikke bare å stikke oppom med en søknad. Vi måtte ordne alle dokumenter, alle ordentlig oversatt og med apostillestempel, og vi måtte også ha kvittering på at vi hadde betalt de drøye 3000 griven vi måtte betale for å få levert inn søknaden, og deretter kunne vi bestille time for intervju. Tidligst mulige var 7. juli. Så den dagen er bestilt. Og når dette skrives er alle dokumentene oversatt, kopiert og stemplet, alt er i orden. Kampen fortsetter altså neste onsdag.

Etter denne lille nedturen eller hva man skal kalle det, det hadde jo vært greiere å fått søknaden levert og ventetiden i gang, så gjorde vi noe som var riktig fornuftig, og det var å stanse på første og beste uterestaurant ved Zolotoj Varota, og dele en øl. Der lyste også Nadja – en medstudent til Olga ved universitetet, og språkmektig som henne – opp lite grann, ved tilfeldigvis passere forbi og stoppe litt og snakke med oss. Vi reiste derpå hjem med grønn linje på metroen, hvorpå Olga begynte arbeidet med å ordne apostillene. Og hvordan det siden går, skriver jeg vel om neste onsdag.

*

Forresten skjedde alt dette i går, da vi også var en tur oppom ZAKS (stedet der vielsen foregikk), for å få endret etternavnet hennes, bare for å finne ut at dette kontoret var stengt denne dagen også. Det var derfra vi reiste til ambassaden, litt gretne, siden vi allerede hadde foretatt nokså mange bomturer til nettopp denne bygningen, og det er kjedelig i sommervarmen. Derfor kom vi til ambassaden først på ettermiddagen, og derfra var det naturlig å reise hjem, for hun hadde norskundervisning på kvelden. Jeg fikk fri og hvilte meg.

Onsdagen – altså denne dagen – brukte hun til å reise rundt og bale med ukrainske myndigheter, hun gjorde til og med et nytt navnebytteforsøk, bare for å finne ut at dette bare var mulig fredager. Jeg var i mens hjemme og satt på altanen og drakk hvitvin og leste Anna Karenina, og gjorde ellers hva som falt meg inn. På kvelden gjorde jeg min debut i russisk taxi, for enda et besøk hos tannlegen. Til mitt nederlag maktet jeg ikke å strekke ut hånden og stanse en tilfeldig bil, slik man skal gjøre, men feiget ut og lente meg inn i vinduet til en bil med taxiskilt, som stod for rødt lys, og avtalte sted og pris med den. I det minste oppnådde jeg den prisen jeg skulle.