Takksigelsesdag 2011

Vi i Norge har påske, 1. mai, 8. mai, 17. mai, pinse, St. Hans, St. Lucia, jul og nyttår som våre tradisjonelle festdager. Disse dagene er det for mange knyttet noe spesielt til, de passerer ikke som en hvilken som helst dag på kalenderen. Mange av dem er også fesdager for handelsstanden, som i forbindelse med 17. mai kan selge norske flagg og andre symboler, og på selve dagen kan selge pølser og brus fordi ungene kan spise så mye de vil. Julen sikrer regnskapet for julegavebutikkene. Det sitter så sterkt i, at politikerne til og med har vedtatt halv skatt for november, slik at vi skal ha råd til å kjøpe oss enda litt til.

Det er klart det ville vært fordel for handelsstanden om det fantes enda flere dager som dette. Det er flott for dem når det er feiringstid og norske familier er nødt til å kjøpe spesielle produkter for å henge med i feiringen. Halloween er et ganske godt eksempel, plutselig skal man kjøpe forkledninger og kle seg ut som uhyrer. Det er gøy selvfølgelig, men dyrt for oss, og lønnsomt for butikkene.

Her hos fikk de som kom på knask & knep besøk en skrekkinngytende overraskelse, da en vaskeekte ukrainsk kone lukket opp og entusiastisk spurte: «vil dere ha sjelen min eller hva?». Hun ante ingenting om tradisjonen, men syntes det var festlig folk kledde seg ut og kom på besøk, og stotrende uhyrer, nisser og troll i kjeledress klarte bare mumle frem at de kanskje skulle hatt noe snop om det passet.

Takksigelsesdagen har vi imidlertid i vår familie vært tidlig ute med, som jeg har skrevet nesten hvert år på bloggen (2008, 2009). Tradisjonen begynte i 1987, da Tonje nettopp var født, og alle har skrevet hvert år siden. Det er nå 24 år siden. I løpet av tiden er vi alle blitt gift, Trude, Tone, jeg og Tonje, i den rekkefølgen, og alle barna i neste generasjon er født, Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara. Det står alt sammen i boken. Vi har gått veien fra barndom, via ungdom til voksen, og hvert år har vi skrevet tre ting som betydde mye for oss i året som hadde gått, og i tillegg tre nye ønsker for året som skulle komme. Gledesboken, heter boken vi skriver det ned i, og vi har allerede skrevet ut den første, og begynt på den andre.

De siste par årene har det vært store forandringer i storfamilien vår. Det begynte i 2008, da far døde, det vondeste som har hendt oss. Året etter fant både Tonje og jeg den vi nå er gift med. I år har mor flyttet ut til nytt rekkehus i Kvednadalen, hvem hadde vel trodd at noen av oss skulle bo der, mens Olia og jeg har flyttet inn i det gode, gamle huset i Gaupeveien 5. Hvem skulle tro det noensinne ville kunne skje, allerede har skjedd?

Disse omrokeringene har også ført til at vi får første gang på nesten 20 år kan feire takksigelsesdag sammen. Mor inviterer til gourmetmat i Kvednadalen, Trude har kort vei fra Kverneland, Tone trenger ikke ta på ytterjakke for å gå fra Klepp stasjon, det er nå en gang der Kvednadalen ligger, og jeg løper lett og raskt fra Ganddal. Det er bare over et lite bogafjell, og så er man der, praktisk talt.

Så er det å spise god mat, snakke sammen og mimre, og tenke ut de høytidelige punktene for hva vi har aller mest å takke for i året som gikk. Og hva vi aller mest ønsker i året som skal komme.

Bilder og beskrivelse av hvordan det gikk er lagt ut i posten Thanksgiving in Norway på min engelske blogg.

60 års dag hos mor i Kvednadalen

Hvem skulle trodd det bare for få år siden? Mor ble 60 år, og det var feiring ikke i Gaupeveien 5, men i et rekkehus på Klepp stasjon. Far skulle ikke være med, han er død, Tonje ikke heller, hun er i Slovakia sammen med sin ektemann og studerer medisin. Jeg var der, men min ukrainske kone var det ikke, hun var på jobb på et sykehjem i Stavanger. Resten av familien var der også, Trude og Tone med sine familier, der alt står bra til og alle er friske. Det eneste som var som man kunne vente, var at det ble servert god mat, middag med kalkun, kaffe med trøffelkake og firkløverkake. Det er her ingen forkleinelse for kaken Tone bakte, men jeg spiser bare kun disse to kakene. Etterpå tok jeg bilen og kjørte hjem med matrester til Olia, i morgen kjører jeg tidlig ut og henter mor så vi kan kjøre sammen på jobb. Livet har sannelig forandret seg.

Sannelig har livet forandret seg. Men det er nå engang slik det er med livet, og man har bare å tilpasse seg de nye vilkår som blir budt. 60-årsdagen var den siste av de store tingene mor hadde dette året, det har sannelig vært mye for hennne. Forhåpentligvis kan hun hvile litt nå. Nå er det frem til jul ikke noe spesielt som venter, og julen vil ikke være mer spesiell enn at det er første jul i nytt hjem. Det blir veldig spesielt, både for henne og for oss, som har flyttet inn i vårt gamle hjem i Gaupeveien.

Det er imidlertid ingen spor av klage eller vemod hos noen av oss. Vi har nå en gang i Salen-familien vendt oss til å ta tingene som de kommer, å få sorgene unna og dyrke de tingene som gjør oss glade. I dag var det bursdagen til mor. Hun kom og hentet meg etter at hun hadde vært i Gudstjeneste, Olia og jeg er foreløpig fjernt fra å få oss bil, så om jeg ikke blir hentet, må jeg sykle, løpe eller ta kollektivtransport. Det hadde gått helt fint, forresten. Men nå hadde det seg nå slik at mor kunne stikke innom. Jeg hadde hatt en av mine vanlige søndagsmorgener, der Olia stikker grytidlig på jobb, tidligere enn grytidlig, forresten. Solen er ikke i nærheten av å stå opp når hun må sykle av gårde for å rekke arbeidstiden i Stavanger. Jeg har mine datating, jeg sjekker litt på nettet, skriver litt, og spiller mine daglige parti sjakk. Så er det søndagsfrokost med rundstykker, te og egg.

Klokken 1230 kom mor, og vi reiste ut til henne. Hun tok som alltid med seg et lite flytelass. Det føles slik at hun flytter og flytter, men tingene hun har her ser ikke ut til å minke. Det er for øvrig helt greit, vi har god plass. Hos mor var min oppgave å bære til spisebordet, og så kunne jeg ta en dusj i hennes moderne bad, og sette meg på arbeidsværelset og fortsette mitt uhøytidelige dataarbeid.

Litt før klokken fire, eller om det var litt etter, kom gjestene. Det er jo litt mindre plass og det er mange flere trapper i det treetasjers rekkehuset, enn det er i vårt toetasjers hus på Ganddal. Det er heller ikke så mange leker for ungene. Men unger greier nå vanligvis å leke med det som er, om det så bare er et trappegelender, og ut i fra hylene i overetasjen hørtes det ut som de hadde mye moro der også.

Til middagen ble som det har hendt før Waldorfssalaten glemt. Jeg syntes så tydelig jeg så mor skjære opp druer, så jeg var ganske sikker på at hun hadde laget den, men ikke sikker nok til at jeg våget å spørre. Det ville være lettere å holde ut uten Waldorfssalat, enn det ville dumt om mor hadde glemt å lage det og vi spurte etter den. Men mor har laget kalkun i årevis, og glemmer selvfølgelig ikke salaten, den hører selvsagt med. Hun glemmer bare å sette den på.

Heldigvis er jeg i stand til å spise i kolossale mengder, så da salaten endelig kom, hadde jeg ennå litt plass igjen om de fleste var mette. Det var også et herremåltid, det skal sies, selv uten Waldorfsalat.

Det var kjekt å være samlet litt igjen og vi fikk snakket om en rekke med ting. Dessverre fikk ikke Olia være med. Hun har litt leie arbeidstider for slike familiesammenkomster, og hun er ikke helt der ennå at hun vil finne på å be om endret arbeidstid fordi hun skal i familieselskap. Da må hun bli tryggere på både arbeidet og familien, hadde jeg nesten sagt.

Alle gode ting kommer til en ende. Det samme gjelder dette lille selskapet, som var mors første forøsk på å få samlet alle i sitt nye hjem. Det viste seg verken å være problemer med plassen, stemningen eller arrangementet, alt gikk helt fint. Jeg fikk til og med ta bilen hjem, og slipper med det å sykle til jobb i morgen. I stedet henter jeg mor, spiser frokost hos henne, og så kjører vi sammen.

Det går seg til alt i hop. Gratulerer med dagen og takk for et hyggelig selskap, til mor.

 

Første juledag 2008

Første juledag er tradisjonen at vi skal ha en ordentlig stor frokost med all julematen tilgjengelig. Mor stod opp og bakte fersk loff, og da er det ikke mye å diskutere, da blir det godt med det meste av pålegg, og her hadde vi både fenalår og spekeskinke. Det gikk med en del skiver, og jeg gjorde mitt for at det skulle monne.

Etterpå hadde vi en hakkespett på fuglebrettet. Det var en flaggspett, kraftig svart og hvit, og alltid så overraskende stor. Det er en flott fugl, og det er første gang jeg ser den her på terrassen vår. Lenge og vel stod den der og forsynte seg, og hoppet rundt i treet maten er festet i, vi har både brett og nek og enda noen ting til å gi dem. Vi er rause med maten. Alt dette kommer fra far. Han var glad i fugler, og det å se en hakkespett, kunne bli dagens høydepunkt å snakke om. «I dag hadde vi en hakkespett på fuglebrettet,» var det bare å si.

Siden kom det familiebesøk, Tone og Torben, Trude og Lars, hadde med barna for tradisjonell julemiddag hos oss i Gaupeveien 5. Mor hadde som vanlig laget i stand, ribbe i stedet for svinestek denne gang, eller «Svinasteik», som det på jærsk skal sies, og med det ble den en jul uten svinesteik for første gang i mitt liv. Men det er jo ikke akkurat steiken jeg savner mest, som dere ser av bildene er det fint dekket til og en fin gjeng, og god mat, men det er så aldeles for galt at ikke far skal være med. Det er så aldeles for galt.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

 Til desserten er tradisjonen den at vi skal ha en type dessert for hver person. Slik ser det i alle fall ut. Jeg mener denne tradisjonen kanskje har oppstått delvis av det at jeg er kresen på dessert, og aldri har likt noen ting, egentlig, det er middag som er min styrke, så trusselen om å måtte spise middagen for å få desserten, har aldri vært noen trussel for meg. Middagen har jeg uansett spist opp, rubb og rake, og desserten har jeg ikke hatt lyst på. Utenom sjokoladepudding. Så da har det vært sjokoladepudding til meg, og så har far alltid vært så glad i hjemmelaget is, det til ham, søstrene mine liker gele, det har de fått, og avdøde bestefar likte moltekrem over alt på jorden – og fikk det.

Og her er desserten. Trude føler hun serverer. Legg merke til hvor mye det er å velge mellom.

Det var mye lyd og mye støy, unger er nå en gang unger, spesielt første juledag, kanskje, og jeg hadde her min hittil tristeste dag i julen.   De andre har jo levd tettere på det at far er død, med bildene i huset, og alt som er, mens jeg har vært litt forskånet fra disse direkte inntrykkene i mitt eksil i Bergen. Det er så tydelig at han hører til blant oss, og ikke bare skal være et minne på et bilde. Så jeg oppførte meg som min fars sønn, som han uttallige ganger har gjort, og hadde meg en pause nede i kjelleren. Direkte talt, jeg gikk ned i kjellerstuen og skrudde på TV, og så litt på ET. Andreas kom etter en stund ned, og vi kunne snakke litt generelt om romvesen, Sara kom også, men hun var ikke så mottagelig for denne filmen som Andreas var, og brukte i stedet tiden på å klatre rundt i sofaen og andre møbler.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

 I mens spilte de andre UNO, oppe, og vi som var nede kom også snart opp igjen.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

 Da gjestene var gått, foreslo mor og Tonje å spille Scrabble. Det er også en jul- og påsketradisjon, kortspill og brettspill, men siden far og jeg er de ivrigste, kan det bli dårlig med det fremover. Jeg vant med en poengsum på 262, der vi bare la ut 10 ganger. Både Tonje og jeg fikk bonuspoeng for å få ut alle brikkene, jeg med ordet «Skårere», et ord jeg aldri ville skrevet om jeg ikke fikk så mange poeng for det. Alle tre holdt over 20 poeng i snitt for hver gang vi la ut, så det var høyt nivå.

 

Det var en nydelig første juledag med en nydelig hakkespett på fuglebrettet. Enn at far aldri skulle oppleve den.

En annerledes jul

Sterkest inntrykk i dag gjorde det å reise opp og besøke fars grav ved Soma kapell. Det var begynt å mørkne, og ved omtrent alle gravene var det tent stearinlys og fakler, og det var mange som var kommet for å besøke dem som ikke lenger kan være med å feire jul. Det var sterkt. På fars grav står bare et enkelt trekors med hans navn, det er så kort tid siden han døde, at gravsteinen ennå ikke er på plass. Det enkle korset med det enkle navnet, og så ut over alle grenser hvor mye det betyr.

Dagen begynte med en enkel julefrokost. Tonje og jeg har jo hatt julestrømpe og julekalender langt lenger enn alderen sømmer seg, og det har vært veldig koselig, men nå er det nok slutt med dette. Vi våknet, ønsket hverandre god og gledelig jul, og spiste en liten frokost med rester fra lille julaftens måltid og brødet som var igjen. Vi måtte ikke være for sultne til julegrøten.

Og julegrøten var et høydepunkt i ukoselighet. På selveste julaften det året hennes mann døde, fikk mor brev fra kommunen om at en betydelig etterlønn var utbetalt feil, og at hun må betale beløpet videre til den som skal ha det. Det er ikke dette vi skal bruke julehøytiden til å snakke om. Det er utidig av kommunen å la dette være med på å ødelegge julen vår, en jul som er ødelagt nok på forhånd.

Mor og Tonje gikk etterpå i kirken, hver sin kirke, mor til Ganddalen menighet, Lundehaugen videregående skole, Tonje til Gand menighet, Gand kirke. Tonje gikk sammen med noen venninner, mor ville gå i den menigheten hun hører til. Jeg var ikke med dette året, jeg hadde glemt dresskoene i Bergen, og fritidsskoene jeg kom i, de går man ikke i dress i. Dessuten er ikke kirkebesøket så viktig for meg.

Da mor og Tonje kom tilbake, reiste vi raskt opp til Soma kapell for å besøke graven. Vi ville gjerne være der lenge, i alle fall jeg, og jeg vurderte til og med å bare være ved graven, mens mor og Tonje var i kirken. Det var praktiske vanskeligheter med bil og slikt som hindret meg. På vei opp til kapellet diskuterte vi det forbaskede brevet igjen, den saken er virkelig en plage.

Men på kirkegården ble alt på nytt uviktig. Tonje parkerte bilen, vi gikk ut, og sluttet egentlig å snakke. Vi gikk mellom gravene, samme vei som vi gikk da vi bar kista, og som jeg ikke hadde gått siden den gang. Over hele kirkegården var graver med friske blomster og tente lys. For å komme helt bort til selve graven, måtte vi forlate den brolagte veien, og gå på det kalde, våte gresset. Fars grav, Einar Salen. Et lite trekors, noen granbusker, to dompaper. Tre tente lys, ett fra hvert av oss. Tonje snakket om forrige gang hun hadde vært her, hun og Trude, på bursdagen hans. Langsomt, langsomt gikk vi tilbake til bilen.

Dette er julens sterkeste inntrykk. Å gå der mellom gravsteinene med tente lys i mørket. En sykebil kjørte forbi, og jeg tenkte på den gangen far under konfirmasjonen til Tonje hadde sagt at han på veien opp til Salem, hvor konfirmasjonsselskapet fant sted, hadde sett en sykebil kjøre innover i motsatt retning mot Stavanger sykehus. Han visste at hans far, min bestefar, lå oppi, og at livet ikke stod til å redde. Da var far sterkt grepet. Og nå var det min tur å bli grepet over alle disse minnene, som fortsatt er så levende, men far som er så død.

Vi reiste derfra direkte til julemiddagen og julefeiringen hos Tone. Vi sa ikke et ord på den turen.

Hos Tone og Torben var det imidlertid en helt annen stemning, og det skulle da også bare mangle, julaften som det var. Sara og Andreas, som ellers kan være litt sjenerte, var i farten fra første til siste stund. og Tone og Torben hadde ikke spart på noen ting for å lage en ordentlig julefeiring for oss. Her var juletre pyntet endatil med bananer, her var ordentlig pyntet, noe Tone var mest fornøyd med av alle, og her var pinnekjøtt og kålrabbistappe, alt å drikke, flere sorter desserter for ethvert smak og behag, og etterpå sjokolade servert i fat, i stedet for skåler.

Barna var sånn i hundre at de stadig vekk glemte at de skulle pakke opp gaver, og var travelt opptatt av å leke med gamle leker og julekalenderleker, inntil de voksne plutselig sa at nå skal gavene pakkes opp. Og Sara og Andreas fikk en milliard pakker hver, og var like jublende glad for hver og én, og løp omkring og pakket opp, først gavepapirer, så esken lekene lå inni, og så var det til å leke med noen av dem, og så pakke opp flere. Særlig Sara hadde en oppvisning her, og pakket ikke opp siste gave før halv elleve, hun ville leke med de andre først.

Og så var det leggetid, og vi voksne kunne gå i gang med årets julespill. Nå for tiden foregår det på skjerm, og til og med jeg er hektet av. Wii, heter det, jeg så det første gang forrige lørdag, på julebordet til enkeltmannsforetaket mitt. Nå fikk begge mine søstre det, både familien Sivertsen, og familien Nygård.

Klokken litt før tolv gikk mor, Tonje og jeg hjem til Gaupeveien 5. Tone fulgte med sammen med hunden, Whinney, et stykke. Hjemme satt vi en stund og roet oss, som vi pleier. Vi var ikke i seng før klokken ett.

Det var en jul med mange inntrykk. Men enda så kjekt det var hos Tone, var det sterkest å stå blant de tente lysene på kirkegården ved Soma kapell. Der var en helt ny grav, med et enkelt, lite trekors, og navnet «Einar Salen», som var min far. Det ble en annerledes jul.

Og julen går sin gang…

Det blir en annerledes jul i år. Vi merker det veldig godt. Alt er pyntet, alt er som det skal være. Nissene er hentet frem, og satt ut. I nissehuset er lyset tent, og på taket er det hvit og varm bomullssnø. Det henger julekrans på døren. På spisebordet står en julestjerne. Alt er det samme som før, i dag kjøpte mor inn maten og hentet juletreet, alt er som det alltid har vært. Men uten far er det helt annerledes.

I morgen er dagen da vi skal pynte treet, og det blir en tøff dag for oss. Det var en dag som hørte til familien, og det var da far som han var mest av alt kom til sin rett. Da satte han på julemusikken han hadde rasket sammen på en CD, og spilte den av litt for høyt, mens han styrte og ropte og ville ha alle til å være med på å pynte treet. Og mor hadde mat på gang fra kjøkkenet, fenalår og fløtegratinerte poteter, rømmegrøt, kanskje, spekemat, julemat og mye godt. Etter at treet var tent, maten servert og julesang sunget, var julen begynt for alvor og far kunne si «at nå har freden senket seg». I morgen vil det ikke bli slik.

I dag kjøpte jeg inn alle julegavene. Det gikk unna på en time, det var bare å få dem kjøpt, få dem inn i hus. Det pleier å være stress og fornøyelse, jeg kjøper dem alltid mellom jeg reiser fra Bergen og julaften, i år var det kommet inn et snev av at dette er noe vi bare må gjøre. Julen er noe vi bare må gjennom.

Og akkurat det der skal vi greie. Jeg har jo bøkene å flykte inn i, og kan bruke time på time med å fortape meg i Brødrene Karamasov, jeg har den fikse ideen at den skal være utlest før nyttår. Og det er fortsatt flere hundre sider igjen, på russisk. Sånt kan holde meg opptatt. Tonje er nå ferdig med eksamen, og skal vel heller ikke jobbe mer nå på en stund, så hun kan feire at hun har fri og har ferie, og kan slappe av. Trude og Tone har familie med barn å tenke på og være med, og barn er jo forbilledlige i å la hver dag og hver stund ha nok med sin egen sorg og glede. Så da er det mor igjen, som alltid har likt så godt å ordne og pynte til jul, men nå har mistet litt av poenget med å gjøre det.

Det der skal vi også greie. Alt dette her hører med. Det hadde ikke tatt seg ut å feire jul som om ingenting var skjedd, når vi har mistet en så kjær far og mann som vi nå har gjort, og vi er ikke i nærheten av å gjøre det. Men det hadde tatt seg enda mindre ut å la sorgen ta overhånd, og la den styre livene våre. Derfor skal det være jul i Gaupeveien 5 i år også.

Symbolsk nok kjøpte mor en dyr julekrybbe i fjor, eller om det var i forfjor. Jeg knuste den i går, eller knuste den lite grann. Den stod på en slags skammel like foran en lysbryter, så når jeg skrudde av lyset, så slo jeg den ned. Den var glass, så den knuste eller sprakk litt, og en bit falt ut. Sånn er hele julen for oss i år. Det er en bit som har falt ut. Det går ikke an å si den er som før, når denne mangler. Og i våre liv har nå en særdeles viktig bit falt ut, og blitt borte.

Jul vil det bli allikevel. I fars gode og glade ånd.

Og så var juleferien i gang på Ganddal…

Helt uten forviklinger gikk det ikke. Det ville da også være unormalt.

Jeg har i natt sovet i tre timer, så vidt kommet meg med på et fly og enda mer såvidt fått bagasjen med, men alt gikk bra, som vanlig, og på Ganddal har jeg værrt siden i dag morges. Det har vært frokost med mor og Tonje, tenk at far ikke er her lenger, det har vært disiplinert lesning av Brødrene Karamasov på russisk, det har vært slitsom TV-titting, og det har vært feiring av Saras treårsdag borte hos Tone og Torben, familien Sivertsen.

Julebordet i enkeltmannsforetaket ble en raus affære. Tor Inge, Rune, Tomas og Glam Chris var også med. Det begynte med biff og fløtegratinerte poteter på Egon, og fortsatte med øl og mer øl på Biskopen og et sted jeg ikke engang helt vet hva heter, Vamoose, kanskje, eller noe sånt, i Nygårdsgaten. Tor Inges selskap er et kombinert komiker- og tryllekompani, og han hadde derfor tatt med tryllesakene sine på julebordet sitt. Særlig Glam Chris ble imponert – og lurt.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å gå tidlig hjem for å pakke, men hva jeg opprinnelig planlegger pleier sjelden få for stor innvirkning på hva som kommer til å skjer. Derfor bruker jeg ikke så mye tid på å legge planer. Det var jo gøy, og når det er gøy, går man ikke hjem. Det er et enkelt prinsipp som er lett å huske, og det har jeg levd godt etter hittil.

I tre-tiden var jeg hjemme, i fire-tiden kunne jeg legge meg. Jeg hadde sjekket busstidene for flybussen, den gikk 0720 og 0750, mitt fly gikk 0900, flybussen til Flesland tar cirka en halvtime søndags morgener. Så jeg skulle satse på den første bussen der, og lat og rotete som jeg er, tenkte jeg det ikke ville være vits i å begynne å stille på vekkerklokken. Den ringer godt klokken 0700. Det kunne den gjøre i dag også. Om alt var pakket og klart, og jeg bare kunne gripe tingene med meg, så ville jeg rekke de ti miniuttene det tar å gå bort til sentrum og bussholdeplassen i Olav Kyrres gate.

Det er klart, det ble ikke mye søvn. Og pakkingen kunne nok blitt klart mer vellykket. Jeg husket som vanlig pertentlig på alt som har med bøker og tekniske ting og mat å gjøre, data og foto er med, russiske bøker er med, leverpostei, paprika og Camenberre er med, findress og sko er lagt igjen i Bergen. Synd, når det både er jul og nyttår å feire.

Dog ble det ingen problem å rekke bussen. Den rakk jeg akkurat på nippet, som vanlig. Den stod på holdeplassen da jeg kom, siste passasjer på vei inn. Jeg gikk også inn, hilste på mitt søskenbarn Pia, som tilfeldigvis også var der, hun kan jeg jo hilse på på ny her i Cyber space, hei Pia!, fant meg en plass i den etter hvert overfylte bussen, satte meg ned, og slumret hele veien til Flesland.

Det gikk nok litt langsomt i hodet her på morgenkvisten. Jeg var jo egentlig ute i god tid, litt over åtte, når flyet skulle gå ni, men somlet utilbørlig og brøt det forbaskede prinsippet om at på flyplasser lønner det seg å sjekke inn og komme gjennom alle kontroller og finne frem til gaten, før man begynner med andre ting, her gjorde jeg andre ting først, og opplevde å være et halvt minutt for sen til å sjekke inn bagasjen en halv time før. Ved manuell innsjekking er ikke slikt noe problem, her var det automatisk, og min avgang var ikke lenger å finne klokken 0831. Manuell innsjekk hadde kø herfra til kvart på, jeg tok en øyeblikkelig avgjørelse med å prøve å sjekke inn med full bagasje sånn det gikk an uten problemer i gode gamle dager på 90-tallet.

Kort fortalt – det gikk.

På Sola ventet mor, på Ganddal ventet frokost. Tonje skulle etter hvert på jobb, mor og jeg skulle etter hvert i bursdagsselskap hos familen Sivertsen, min søster Tone og Torben, og lille Sara som ble født på denne dag i 2005. Hun mente selv at denne dagen ikke var noen grunn til å feire, tvert i mot var det grunn til å protestere mot feiringen, og hun ville verken ha gave, sang eller kake. Særlig gaven er det verdt å legge merke til, sjelden at barn på tre år ikke er interessert i gaver. Og mot kake og sang protesterte hun på det aller, aller kraftigste.

Hun vennet seg imidlertid snart til situasjonen. Trude og Lars hadde med seg sine barn, selvfølgelig, Daniel, Sofie og Benjamin, og med de fem ble det det reneste lille barneselskap, i tillegg til det lille voksenselskapet. Tone serverte karbonader, laks og loff, som hun selv var godt fornøyd med. Ingen vil protestere.

Sara fra den gang hun nettop var født, julen 2005. Sofie følger med.

Mor og jeg kom sent hjem, til oss å være, halv ni-ni, og jeg gjorde noe så sjelden som å slå meg ned foran TV’n. Det var et program på Animal planet om den russsiske Amur-tigeren, eller Amber, som de litt uvanlig kalte den her. Programmet var et godt argument for hvorfor jeg så sjelden ser TV. Det var jo et førsteklasses emne, russisk og det hele, fjerne østen, med utgangspunkt i Vladivostok, ut i skogen og vinteren i grensetraktene mellom Russland og Kina, på russisk side, med russisk reisefølge, på jakt etter en tiger. Det er bra. Men det sluttet med konklusjonen «nettopp fordi vi ikke så en tiger, så lærte vi den bedre å kjenne» og «jeg følte at jeg så den allikevel». Nå ja, nå ja, nå ja, alright, alright, alright, det var nå en gang være måte på. De hadde jo vist en tiger luske rundt gjennom hele programmet, den ble til slutt avslørt å være en tiger i fangenskap. Jeg liker ikke å bli holdt for narr.

Da var det en langt renere glede å lese to nye kapitler videre i russisk Brødrene Karamsov. Nå har jeg den norske oversettelsen fra Olaf Broch som støtte, en langt bedre oversettelse enn den til Geir Kjetsaa, mener jeg, om det skal jeg skrive mer senere. De som er orientert i Brødrene Karamsov, kan få vite at kapitlene i går kveld var de to siste i niende bok, der vitnene blir avhørt i Mokroje, og Dmitrij Karamasov har sin fantastiske drøm om de nedbrente husene, moren og barnet (eller bånet, som Olav Broch kaller det) som gråter. Her har han sin renselse, og er klar til å sone sin straff, til og med en urettferdig straff. Avslutningen på denne boken er sublim, som alt i denne store romanen er sublimt.

Dermed var en ny og lang og begivenhetsrik dag til ende, og juleferien på Ganddal hadde fått sin start. Det blir en annerledes jul i år, men den skal også i år bli god.

Einar Salen (1948-2008)

I går døde min far. Det er den tyngste meldingen jeg har fått i mitt liv.

Jeg er av dem som pleier å skrive for å dyrke gleden og bearbeide sorgen. Nå har jeg behov for det siste.

Jeg hadde ikke engang kommet inn døren hjemme i Bergen, før min søster Tone ringte med den forferdelige nyheten. Det var uventet, far hadde ingen sykedager og hadde aldri vært innlagt på sykehus. Han var på jobb samme dag som han døde. Jeg fløy fra København til Bergen samtidig som hjertet hans stanset. Jeg kom til Bergen full av planer om hva jeg skulle gjøre, og med fullt av ting jeg gledet meg til. På et øyeblikk var alt forandret.

I alvorlige saker som dette er det best å skrive enkelt. Det er forferdelig tungt for oss. Vi var alle sammen umåtelig glade i ham, og han betydde så mye som en umistelig far og ektemann, bestefar og alt det andre han var, kan gjøre.

For meg er det en trøst at han hadde veldig gode dager like til det aller siste. Døden som kom så brått, gjorde den smertefri for ham. Men denne trøsten er ikke så mye verdt i forhold til det uutholdelige savnet.

Far likte ikke så godt det som var vanskelig. Derfor snakket han aldri med oss om at han hadde et svakt hjerte, og at det kom til å stanse en gang. Han nevnte det kanskje, men aldri sånn at det var grunn for oss å bli bekymret. Vi så ham som regel frisk og aktiv, og når han sa han måtte ta det roligere nå enn før, tenkte vi at det var noe som fulgte naturlig med det at han ble eldre. I hvert fall gjorde jeg det. Mor visste imidlertid mer, og det er godt, slik at hun ikke fikk dette helt uforberedt. Det var noe de hadde snakket om at dette kunne skje en gang.

Jeg reiste selvfølgelig hjem i dag med morgenflyet. Det som pleier å være så koselig er nå fryktelig tøft. Dette har vært en knallhard dag. Samtidig er jeg glad for at jeg nettopp nå for to helger siden var en ekstra gang hjemme i forbindelse med at jeg hentet visumet mitt. Da var far helt som før, helt som vanlig. Det var gode frokoster og måltider, vi snakket om det vi pleier å snakke om, så på TV og på fotballkamper, og fikk til og med tatt noen slag backgammon. Det er et gildt siste minne for meg. Det er det samme med at jeg også i år avsluttet ferien min med en uke i Casa Salen i Spania, med far og mor. Det var spesielt kjekt i år, som det hvert eneste år har vært spesielt kjekt. Og det forresten om vi har vært i Spania, eller samme hvor vi har vært. Far betydde svært, svært mye for meg.

Jeg vil ikke ha noe fotografi i denne posten her. Da vil alle som kjente ham bare begynne å gråte og ha det fælt, stikk i strid med hvordan han ønsket at vi alle skulle ha det. Han ønsket at vi skulle ha det bare bra, og slett ikke bare fælt. Og akkurat nå i denne posten her, vil det i alle fall for meg bli for mye å se et bilde i tillegg. Han var jo så pen og levende på alle bilder vi har av ham.

Jeg vil imidlertid skrive et lite bilde fra ferien får i sommer. Det var mor og far og jeg som badet på en av strendene i Torrevieja. I sjøen her var det en stein, og far som alltid likte en konkurranse, ville som vanlig ha konkurransen om å stå på steinen med hendene foldet over vannet, og den som ble tatt av bølgene, tapte. Mor ble også overtalt til å bli med, og så stod vi der. Mor er ikke så nøye på konkurranser, så hun ble vanligvis skyllet bort mens far og jeg stod og lo. Men den ene gangen tapte også far. Da kom det en bølge som gjorde at han mistet balansen, og begynte å flyte bakover, mens han hele tiden febrilsk forsøkte å holde hendene i kryss og føtttene på steinen. Sånn har han nå flytt bort også fra selve livet.

Å, far ville nok ikke likt så godt at jeg skrev noe trist om ham og satt og var lei meg. Men det er ikke så lett når han går hen og dør fra oss.

Dog er det jo slik at når vi tvinger oss til fornuft, så ser vi jo at den aldeles uuholdelige smerten, nettopp er et uuttrykk for at vi hadde det så godt sammen. Minnene er bare blitt desto mer dyrebare for oss. De er blitt like umistelige som ham, men i motsetning til ham, kommer vi ikke til å miste dem. De skal vi ha for evig og så lenge vi lever. Og det er jo noe vi kan godta og være enig i, i denne situasjonen hvor alt bare er uvirkelig og helt feil.

Takk for alle gode år, alle gode stunder, alt som var, for deg, for alle turer, ferier, spill og konkurranser, samtaler (det var forresten ikke hans styrke, men en spøk som dette likte han godt!), oppdragelsen, jul og påske og høytider, for alt som var så kjært for oss og særlig for meg, for alt, for deg, ja, jeg takker for deg og for alle gode stunder vi hadde, og du hadde med alle. Og samme hvor mye jeg tenker meg om, kan jeg ikke komme på en eneste stund, som ikke var god. Takk.