Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Gjerder, Jæren

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

DSC_0633

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

DSC_0635

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

DSC_0636

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

DSC_0637

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

DSC_0639

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

DSC_0652

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

20121106-210018.jpg

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

20121107-200638.jpg

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

20121107-200657.jpg

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

20121107-200714.jpg

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

20121107-200741.jpg

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

20121107-200758.jpg

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

20121107-200830.jpg

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.20121107-200850.jpg

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.20121107-200904.jpg

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.20121107-200923.jpgKjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.

Strandliv i Spania

 

I dag fikk vi endelig, endelig til å ha ordentlig ananas til frokost. Også ellers ble det en bra dag. Mor og Tone reiste for å kjøpe en ekstra koffert å ha bagasje i, og så reiste vi på stranden. Denne gangen reiste vi til Cala Capitan, stranden som har en liten øy, og som har et veldig flott klatreapparat. Både på øya og i klatreapparatet boltret Andreas og Sara seg. Særlig Sara er et naturtalent i klatring, med sin uvanlig tøyelige kropp, og med at hun er så veldig sterk til å være så lett. Andreas er også sterk, men han har også tyngden, så det er ikke så enkelt for ham å heise seg opp stedene som trengs for å klatre skikkelig. – Var dette du prøvde på? spurte Sara en gang, og svingte seg i stanga direkte til kroppshevning, noe Andreas virkelig prøvde på, men nok ikke klatre. Ingen av de andre barna som var der, var i nærheten av å klare det Tone sine barn klarte uten videre.

 

Her slapper man av.

Etterpå gikk jeg innom kafeen på La Zenia, og snakket litt med Olia på skype. På kvelden var det middag.

 

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.20120807-171756.jpg

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.20120807-171822.jpg

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.20120807-171858.jpg

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.20120807-171934.jpg

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.20120807-172058.jpg

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Leilighet i Spania, takterrasse

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.Las terrazas

Casa Salen med Nygård og Sivertsen

I dag ble familien Nygård skiftet ut med familien Sivertsen, men det var lang overlapping, slik at mesteparten av dagen var vi der alle.

Det ble en ny litt travel dag for mor, i hvert fall en travel morgen. Hun skulle hente Tone, Andreas og Sara på flyplassen i Alicante, og måtte da komme seg av gårde sånn litt over elleve. Eller jeg husker nok kanskje feil, nå, kanskje var det litt over ti, eller et annet klokkeslett. Hun måtte i hvert fall av gårde, og stresset med å få frokosten ferdig. Til slutt endte det med at hun satte seg ned på bordet, og spiste frokost – uten oss. Det måtte fotograferes.

20120805-164909.jpg

Noen minutter senere var alle klare. Lars klarte også å holde mor litt igjen, slik at hun ikke for utover til flyplassen altfor tidlig, og bare hadde måttet bli stående der og vente. Vi andre fikk en fin overgang mellom frokost og lunsj, bare med litt bading i mellom.

Det var selvsagt en stor suksess da alle fem ungene var der samtidig. Nygård-ungene hadde mange triks i bassenget å lære bort, etter tre uker i Spania, mens Sivertsen-ungene nok ikke helt klarte å henge med, etter ferie i Thailand, der bassenget ikke innbød til utagerende stuping og hopping. Men barn kopierer hverandre, så når Daniel klarer salto med rennefart, så må Andreas også prøve på det, selv om det er umulig for ham.

Vi voksne fikk litt fred denne perioden. Vi kunne sitte i gresset og køks’an, som de sier i Rogaland, og utveksle informasjon. Selv fikk jeg nok av solen, og måtte opp i skyggen i leiligheten en tur.

Til lunsj var det hamburgere. Det er en god kombinasjon av enkelt å lage og sikker suksess, særlig i barnefamilier. Igjen tok barna seg av skrikingen, mens vi voksne utvekslet informasjon.

Så reiste Trude og Lars, og tok avskjed med Casa Salen for siste gang. Neste gang har de sin egen leilighet her å reise til.

Litt uheldig er dette det eneste bildet som ble tatt mens vi var der alle sammen. Det er særlig uheldig, siden Tone akkurat er inne og henter noe, mens jeg fotograferer, så det er bare mor, Trude og Lars som er på bildet uansett.

20120805-164925.jpg

Her har de vært og tatt ut penger, mens jeg har vært rundt omkring og mer eller mindre lett etter dem, som dem etter meg.

Tone ville ut å spise denne kvelden. Jeg var ikke helt med på den ideen, først og fremst siden erfaringen fra dagen før ikke var all verden, men også fordi jeg spiste så enormt mange hamburgere, at jeg ikke var sulten. I stedet satte vi oss ned med en øl, og lot barna spise.

Det hører med til historien at vi brukte en del tid på å finne hverandre. Jeg ville ned og bade, eller så ville jeg på internett, eller begge deler (det er ikke bare jeg som ikke husker hva jeg ville, det var sånn det var, det var denne informasjonen jeg gav fra meg), og så skulle vi treffes etterpå, eller ikke. Det ble litt tekstmeldinger frem og tilbake, før vi fant hverandre.

20120805-164936.jpg

Her har vi oss en øl og to (og tre) på en plastikkafe, mens vi snakker og koser oss og ser på irsk rugby.

Dagen ble avsluttet med rikelig med vin på terassen. Nå kan jeg endelig senke skuldrene, sa mor stadig denne dagen. I morgen kan vi ta oss helt fri, og ikke tenke på noe. Det holdt denne kvelden.

Hva mine søstre holder på med

Jeg sniker denne b loggpasten tilbake til en onsdag jeg var så utslitt at jeg ikke kunne gjøre noen ting, selv å hvile var anstrengende, og å skrive noe kom ikke på tale. Men posten trengs, og de som er interessert i den, vil nok finne frem til den. Det er store nyheter fra to av mine søstre (den siste søsteren var stort sett ferdig med alle store nyheter da hun var 25 år, godt gift, tre unger, stort hus på grensen til villa med stein på grensen til fjell i hagen, flott utsikt, utmark, garasje, bil og firhjuling, stort sett alt).

Først er det Tonje som har kommet inn ikke på medisinstudiet i Praha, som jeg hadde sett for meg, men i Martin i Slovakia. Hun var i Oslo og gjorde testene i helgen, og jeg hadde egentlig ikke fått med meg hvor mye som stod på spill, hadde hun ikke klart testen, hadde hun ikke fått studere. Og hun måtte ha lagt helt nye planer, og mistet enda et år. Nå kom hun inn i Martin, en by jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg ser av GoogleEarth er en søt, liten by, omringet av fjell. Tenk at Tonje skal være der i 6 år, fra hun er 21/22 til 28, 28 år er hun når hun er ferdig, tenk så mye som vil ha skjedd. Hun vil når hun er ferdig være utdannet lege, med utsikter til en meget god jobb, med meget god lønn, en av de på alle måter beste jobbene å velge seg. Og vi som plutselig av en eller annen grunn er utslitt en dag, får på ny noen å ringe og lure på hva det er, etter at far døde har vi vært overlatt til oss selv i slike spørsmål, eller har måttet ta kontakt med vår fastlege, eller – som jeg – skaffe seg en. Tonje er selv veldig glad for nyheten, og skriver om det her.

Deretter er det Tone som sammen med sin mann og familie har kjøpt seg hus på Klepp stasjon. Tone er den som suverent har flyttet mest av oss, både før hun ble samboer og gift, og etterpå. Jeg har kontroll over Ålgård og Ganddal med Torben, der har jeg vært, men de har kanskje bodd et annet sted også. De flytter fra et rekkehus jeg syntes var riktig så fint, og ikke helt skjønner at de vil forlate, men så er jo jeg også mann, og vi menn er jo gjerne grunnleggende fornøyd, i alle fall når det gjelder bolig og boforhold. Det er stort sett bra nok, og må i alle fall ikke forandres, i alle fall ikke hvis det innebærer noe stress, som det alltid vil innebære. Det er en stor følelse å kjøpe hus, spesielt et hus man er fornøyd med, og kanskje særlig et hus man skal bo i permanent, slik jeg har forstått den kjære familien Sivertsen skal gjøre her. Det er her det blir. Tone – som allerede på forhånd er et følelsesmenneske – er tydeligvis i fyr og flamme, og har gått over til å skrive daglige bloggoppdateringer, fra tidligere årlige. Om huset skriver hun her.

Alle er naturligvis glade på begges vegne. Tone og de flytter inn 1. juli, Tonje flytter i august eller september. Det er store forandringer i storfamilien, ett år tilbake ville det være veldig vanskelig å forutse situasjonen vi nå alle er i. Etter en tung høst er det godt at forandringene som nå skjer er av de gode, det gjør godt. Det trenger vi.

Gratulerer til Tonje med endelig å komme i gang med ordentlige studier, og med en veldig bra studieplass, og gratulerer til Tone og familien med nytt hus på Klepp stasjon, med en ekte, flott enebolig, og ikke lenger rekkehus eller leilighet. Gratulerer!