Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.

Takksigelsesdag 2011

Vi i Norge har påske, 1. mai, 8. mai, 17. mai, pinse, St. Hans, St. Lucia, jul og nyttår som våre tradisjonelle festdager. Disse dagene er det for mange knyttet noe spesielt til, de passerer ikke som en hvilken som helst dag på kalenderen. Mange av dem er også fesdager for handelsstanden, som i forbindelse med 17. mai kan selge norske flagg og andre symboler, og på selve dagen kan selge pølser og brus fordi ungene kan spise så mye de vil. Julen sikrer regnskapet for julegavebutikkene. Det sitter så sterkt i, at politikerne til og med har vedtatt halv skatt for november, slik at vi skal ha råd til å kjøpe oss enda litt til.

Det er klart det ville vært fordel for handelsstanden om det fantes enda flere dager som dette. Det er flott for dem når det er feiringstid og norske familier er nødt til å kjøpe spesielle produkter for å henge med i feiringen. Halloween er et ganske godt eksempel, plutselig skal man kjøpe forkledninger og kle seg ut som uhyrer. Det er gøy selvfølgelig, men dyrt for oss, og lønnsomt for butikkene.

Her hos fikk de som kom på knask & knep besøk en skrekkinngytende overraskelse, da en vaskeekte ukrainsk kone lukket opp og entusiastisk spurte: «vil dere ha sjelen min eller hva?». Hun ante ingenting om tradisjonen, men syntes det var festlig folk kledde seg ut og kom på besøk, og stotrende uhyrer, nisser og troll i kjeledress klarte bare mumle frem at de kanskje skulle hatt noe snop om det passet.

Takksigelsesdagen har vi imidlertid i vår familie vært tidlig ute med, som jeg har skrevet nesten hvert år på bloggen (2008, 2009). Tradisjonen begynte i 1987, da Tonje nettopp var født, og alle har skrevet hvert år siden. Det er nå 24 år siden. I løpet av tiden er vi alle blitt gift, Trude, Tone, jeg og Tonje, i den rekkefølgen, og alle barna i neste generasjon er født, Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara. Det står alt sammen i boken. Vi har gått veien fra barndom, via ungdom til voksen, og hvert år har vi skrevet tre ting som betydde mye for oss i året som hadde gått, og i tillegg tre nye ønsker for året som skulle komme. Gledesboken, heter boken vi skriver det ned i, og vi har allerede skrevet ut den første, og begynt på den andre.

De siste par årene har det vært store forandringer i storfamilien vår. Det begynte i 2008, da far døde, det vondeste som har hendt oss. Året etter fant både Tonje og jeg den vi nå er gift med. I år har mor flyttet ut til nytt rekkehus i Kvednadalen, hvem hadde vel trodd at noen av oss skulle bo der, mens Olia og jeg har flyttet inn i det gode, gamle huset i Gaupeveien 5. Hvem skulle tro det noensinne ville kunne skje, allerede har skjedd?

Disse omrokeringene har også ført til at vi får første gang på nesten 20 år kan feire takksigelsesdag sammen. Mor inviterer til gourmetmat i Kvednadalen, Trude har kort vei fra Kverneland, Tone trenger ikke ta på ytterjakke for å gå fra Klepp stasjon, det er nå en gang der Kvednadalen ligger, og jeg løper lett og raskt fra Ganddal. Det er bare over et lite bogafjell, og så er man der, praktisk talt.

Så er det å spise god mat, snakke sammen og mimre, og tenke ut de høytidelige punktene for hva vi har aller mest å takke for i året som gikk. Og hva vi aller mest ønsker i året som skal komme.

Bilder og beskrivelse av hvordan det gikk er lagt ut i posten Thanksgiving in Norwaymin engelske blogg.

Julemåneden!

Det er første desember! Endelig! Julemåneden. Det er måneden der jeg som barn, ungdom, halvvoksen og egentlig ganske godt voksen også hver dag fikk en liten gave i julekalenderen. Det er måneden vi hver dag til alle måltider hadde stearinlys på bordet. Det er måneden vi endelig kan si at julen har begynt, at den er i ferd med å begynne.

Nå som jeg er voksen og har flyttet hjemmefra for lenge siden er ritualene endret litt i julemåneden. De første årene mener jeg at mor sendte med meg kalender opp til Bergen, den hang på veggen, kjærlig og godt, bilde av et nissetog var det på den. Noe slikt har jeg ikke lenger julemåneden. Men jeg kompenserer på andre måter, for eksempel ved ikke lenger å ha noen begrensninger når det gjelder måltid. I studenttiden betydde det at alt pålegg var tillatt, også ukedagene. Nå som jeg ikke lenger trenger spare så veldig, men fortsatt må spare litt, er endringen for eksempel seterrømme i stedet for lettrømme, ytrefilet og entrecote i stedet for – ja, i stedet for kjøttdeig og kjøttkaker og andre fabrikat. Alt jeg kan skru litt opp, skrur jeg litt opp. Julekaffe er en selvfølge (selv om det omtrent bare er den samme kaffen en krone dyrere, og i en annen paning), det samme er juleøl, kjøpt på polet.

Jeg hører også på god musikk. Bach’s juleoriatorium gjelder bare fra første desember til 13’de dag jul for meg. Alle dagene er som helgen er til vanlig.

I år er det visse begrensninger på den aller lyseste julestemningen. Det viktigste er at jeg for første gang i mitt liv ikke får feire norsk jul. Jeg må ned til Kiev for å være med min kone, Olia. Men den begrensningen blir mer enn oppveiet av at jeg får være med henne, om 20 dager er jeg med henne, da er jo alle begrensninger kansellert og jeg trenger slett ingen triks for å komme i kjempestemning. Det blir herlig å være med henne igjen. Vi skulle bare ønske det hadde vært i Norge. Vi er i dette tilfellet jeg og min nærmeste familie, altså mor og mine søstre og den gjengen der. På den annen side er det jo kjekt for Olia å være med sin familie, det kan være lenge til hun får sjanse til det en jul igjen.

Den andre begrensningen er at jeg er så forpliktet av eksamen. Jeg kan slett ikke gjøre som jeg vil hele tiden. Fysikk er jo et morsomt fag å lese, og kjekt å lære seg, og det er omtrent som fritid å jobbe med det. Men jeg liker jo selv å disponere min fritid, og selv velge når det passer med å lese fysikk. Nå er situasjonen noe nær den at det strengt tatt bør passe meg døgnet rundt.

Julemåneden har også noen skikkelig morsomme fester i vente. Noen fester fra i fjor er skiftet ut, noen nye er kommet inn. Jeg skal nok få tid til å gå på dem.

Men viktigst av alt akkurat nå er at tiden må gå. Julen – eller adventstiden, som vi er inne i nå – denne tiden er jo en ventetid, det er jo det julekalenderen og alt sammen er til for. Det skal korte ned ventetiden, og gjøre det litt kjekkere når man venter. Og jeg venter, jeg venter som bare det akkurat nå, og det jeg venter på er ikke julen, men at jeg skal få reise ned til Olia igjen og være med henne, og at hun siden skal få komme til Norge.

God julemåned!